Tor Hammerø

Den amerikanske trompeteren Joshua Trinidad har tatt turen til kongeriket og møtt Ståle Liavik Solberg og Jacob Young. Det skal vi være glade for.

Joshua Trinidad omgitt av Jacob Young og Ståle Liavik Solberg – et overraskende møte.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Musikk dreier seg jo i stor grad om møter og dette er av det overraskende slaget. Trinidad, bosatt og stort sett arbeidende i området rundt Denver i Colorado, hadde møtt Young på festival i Sør-Korea i 2007. Dessuten hadde han vært fan av Liavik Solbergs trommespill minst like lenge. Det var litt av årsaken til at de møttes på Ocean Sound Recordings Studios på Giske på Sunnmøre ei lita novemberuke i 2015.

En annen viktig ingrediens for dette møtet var Trinidads fascinasjon for norsk musikk, ikke minst trompeterne Mathias Eick og Nils Petter Molvær. Det åpne og søkende uttrykket tiltalte Trinidad og det er også i den verdenen han sjøl befinner seg.

Trinidad (35), med røtter i Mexico, har ikke nådd fram til meg tidligere til tross for at han har sju plater under eget navn på samvittigheten. Mye av årsaken er nok at han stort sett har jobba og oppholdt seg i Denver-området der han nå har ei professor-stilling på Colorado State University. Med Ron Miles, som vi kjenner fra bandene til både Bill Frisell og Joshua Redman, som trompetmentor i Denver, har ikke Trinidad sett noen grunn til å flytte nevneverdig på seg.

Heldigvis tok han initiativet til dette samarbeidet og denne turen til Norge. Konstellasjonen er overraskende på mange vis. Jeg må innrømme at jeg ikke så for meg frijazzeren Liavik Solberg og melodikeren Young sammen, men det gjorde altså Trinidad og det gjorde han rett i.

Med et repertoar bestående av ti låter, som alle er kollektivt unnfanga, tar de oss med inn i landskap som har ingredienser fra både Liavik Solbergs og Youngs verden – og sjølsagt Trinidads. Jovisst er det åpent og løst, men samtidig er den flotte melodien, ofte løfta fram av Young på både akustisk og elektrisk gitar, hele tida til stede – gjerne med rocka overtoner. Liavik Solberg viser oss også at han i tillegg til å være en ekspressiv frijazzer også vet hvor eneren er – herlig. Dette kombinert med Trinidads vakre og varme trompettone og melodiske sikkerhet, har ført til at dette møtet på Sunnmøre har blitt svært så vellykka. En nydelig overraskelse – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joshua Trinidad Trio

In November

RareNoise Records/MusikkLosen

Hvis smaken går i retning reinhekla jazzmusikk med røtter i swing og bebop – uten det minste effektbruk – så anbefales «Social Call» på det varmeste.

Erik Thormod Halvorsen, nummer to fra venstre, sammen med sin svært så empatiske sekstett.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Foto: Harald Opheim

Jeg hadde gleden av å stifte bekjentskap med veteranen Erik Thormod Halvorsen (67) først da han debuterte under eget navn i moden alder – for tre år siden. «Uppercase» vekka så absolutt både begeistring og ønske om påfyll og med «Social Call» så blir det mer av alt.

Halvorsen har ikke akkurat gått den slagne landevei fram til ei jazzkarriere. Handelshøyskolen og straightjobb i bank er liksom ikke den vanlige ruta, men Halvorsen har hele tida hatt jazzen, trompeten og flygelhornet som en kjær hobby. Han har blant annet mange tiårs fartstid i Sandvika Storband – et av landets absolutt ledende innen faget.

Lysta til å ta et steg videre har nok ligget latent i mange år og «Uppercase» viste både Halvorsen og oss at han hadde mye å fare med. Derfor var heldigvis ikke veien så lang fram til oppfølgeren «Social Call» heller.

Oppskrifta er på mange vis den samme som forrige gang. Et knippe standardlåter har blitt miksa med litt eget materiale og vi befinner oss fortsatt i et varmt, melodisk og hardtswingende landskap som henter hemningsløst fra både swing- og ikke minst bebopepoken.

Sekstetten består av bassisten Agnar Aspaas, mer kjent som rettspsykiater vil jeg anta, tenorsaksofonisten og fløytisten Dave Edge, gitaristen Frode Kjekstad, pianisten Freddy Hoel Nilsen og trommeslageren Lars Erik Norum og på to av låtene har Øivind Westby skrevet flotte arr for messingkvintett i tillegg.

Her får vi alt fra de vareste ballader som «Body and Soul» til flotte tempolåter, krydra med litt latintoneganger og herlige tolkninger av kjent materiale som «Watch What Happens», «Ruby, My Dear» og «I Should Care».

Alle holder meget bra solistisk nivå og ikke minst låter bandet som akkurat det – et band! Her blir det ikke flytta på en eneste merkestein, men derimot så blir det servert masse herlig og tidløs musikk. Det holder herfra til evigheten det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erik Thormod Halvorsen Sextet

Social Call

Losen Records/MusikkLosen

Opp med hendene dere som kjenner godt til gitaristen Marc Sinan og klarinettisten Oğuz Büyükberber? Ikke det nei. Her kommer muligheten til å gjøre noe med det.

Marc Sinan og Oğuz Büyükberber har skapt sitt helt unike uttrykk.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

ECM-ideolog Manfred Eicher skal ha skryt for så mye. Blant annet for å ha åpne ører og dører for nye musikanter og nye uttrykk. Denne originale duoen er nok et utmerka eksempel på det.

Tyske Sinan, med tyrkiske og armenske røtter, og tyrkiske Büyükberber har kjent hverandre noen år og har jobba sammen siden 2009 i mange forskjellige settinger, blant annet på "Hasretim: Journey to Anatolia" fra 2013.

De to kommer fra forskjellige musikalske "oppdragelser": Sinan har en tradisjonell klassisk og vestlig bakgrunn mens Büyükberber er oppvokst med tyrkisk tradisjonell musikk og var stort sett sjøllært før han fikk sin formelle utdannelse ved konservatoriet i Amsterdam og der blei "lurt" inn i både et komponist- og improvisasjonsunivers.

For knappe to år siden tok de turen til Oslo og Rainbow Studio og med et repertoar bestående av komposisjoner fra begge to, har de med "White" gitt oss noe ganske så unikt. Sinans bidrag har et fundament i opptakt av armenske fanger som blei deportert til Tyskland under første verdenskrig. Disse historiske opptaka er vevd in i Sinans sanger der også forsiktig bruk av elektronikk – av begge – er en del av de søkende landskapene.

Büyükberbers musikk er enten fullstendig utskrevet eller har elementer av improvisasjon eller fullstendig fritt improvisert.

Instrumentene de to trakterer på mesterlig og originalt vis, er jo ikke akkurat de vi hører i samspill annen hver dag for å si det slik. Også derfor er "White" et høyst originalt visittkort fra to musikanter det har vært svært hyggelig å stifte nærmere bekjentskap med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marc Sinan – Oğuz Büyükberber

White

ECM/Naxos Norway

Det norske plateselskapet SOFA kjenner få om noen grenser. Her kommer det et høyst originalt visittkort med musikk til en dokumentarfilm.

Rutger Zuydervelt sammen med Ilia Belorukov og René Aquarius – ikke akkurat a4.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Den nederlandske filmregissøren Jessica Gorter har laga en rekke dokumentarfilmer – uten musikk. Da hun satte i gang å lage film om Stalins Russland ville hun gjerne ha lyd og musikk til. Hun tok da kontakt med sin landsmann, komponisten og lydskulptøren Rutger Zuydervelt og de to blei raskt enige om veien videre.

Med fundament som opptak av Stalins taler og sovjetisk korsang fra anno dazumal, har dette blitt et helt spesielt lydspor. Dette og mye mer har blitt sampla, omforma og bearbeida og sammen med bidrag fra den russiske altsaksofonisten Ilia Belorukov og den nederlandske perkusjonisten René Aquarius, har det blitt et lydspor som frister til å se filmen, men som samtidig står veldig på egne bein også.

Musikken er ikke låtsbasert, men stemninger og kollasjer som hensetter oss til ei spesiell tid og til en del av historia som er et bekmørkt kapittel som vi har godt av å bli minna om igjen og igjen – kanskje spesielt akkurat nå mens vi opplever krefter rundt oss vi mer enn gjerne skulle ha unnvært.

Uten filmen som reisefølge, så anbefales det å lukke øynene og lage sin egen film – eller fortest mulig å oppsøke Jessica Gorters dokumentar.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rutger Zuydervelt with Ilia Belorukov and René Aquarius

The Red Soul

SOFA Music/Musikkoperatørene

Blant de tinga på jord jeg aldri kommer til å bli ferdig med er Miles Davis og hans musikk. Saksofonist og storbandleder Charles Pillow har det nok slik også.

Charles Pillow Large Ensemble – storband av ypperlig kvalitet med tøff musikk.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Postmenn både på den ene og den andre sida av Atlanterhavet sørger for at jeg får stadig påfyll av musikk jeg ikke ante fantes. Charles Pillow og hans Large Ensemble hører hjemme i den kategorien. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at det første møtet, som er basert på Miles-musikk fra perioden 1969-72, har blitt av det særdeles hyggelige slaget.

Charles Pillow er nytt bekjentskap for meg. Når det kan meldes at han har jobba med artister som Frank Sinatra, Mariah Carey, Jay Z, Luther Vandross, Paul Simon, Michael Brecker, Bruce Springsteen, John Scofield, Tom Harrell, Dave Liebman og David Sanborn og bidratt på over 100 skiveinnspillinger, så ligger det vel i korta at det ikke er noen hvem som helst vi har med å gjøre. Likevel har han fått få overskrifter som sjef – muligens trives han aller best i støtteroller. Her tar han uansett ledelsen og gjør det på et flott vis.

De åtte låtene Pillow har arrangert for storband med ganske så tradisjonell besetning, er henta fra albumene "Bitches Brew", "On the Corner" og "Jack Johnson" – altså fra en epoke der jazzens elektrifisering for alvor blei etablert – av Miles Davis.

Her er det den akustiske storbandutgava av Miles sin musikk vi får hilse på. Hovedsolister er trompeteren Tim Hagans og Pillow sjøl på altsaksofon og fløyte og spesiell gjest er Dave Liebman, som spilte med Miles i deler av denne perioden, på sopransaksofon.

Arrangementene til Pillow forteller oss at musikken til Miles fra for 50 år siden, er like gyldig, viktig og tøff den dag i dag. Jeg har aldri hørt Miles´ musikk spilt i et slikt format tidligere, med unntak av "Aura" som blei skrevet av Palle Mikkelborg og framført av Danish Radio Big Band med Miles som solist. Disse arrangementene, dette bandet og disse solistene bekrefter at musikken er tidløs og sjølsagt superheftig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Charles Pillow Large Ensemble

Electric Miles

MAMA Records/summitrecords.com

Det skjer mye spennende i Bergen om dagen og bassisten, komponisten og bandlederen Ole Marius Sanberg er definitivt ikke noe unntak.

Ole Marius Sandberg har samla gode venner og laga flott musikk.

Sjøl om Sandberg (42) har vært i full aksjon siden han forlot jazzlinja i Trondheim i 1999, så har den Bergensbosatte nordlendingen på ingen måte fått den anerkjennelsen han fortjener. Her kommer nok et eksempel på hvor flott musikk han har innabords.

I byen der de tror at gullet skal hem også i år, har Sandberg jobba med mangt og mange. Han har bidratt til at pop/vise-folk som Nathalie Nordnes og Helene Bøksle kan skinne, han har jobba mye på teater og ikke minst har han vært en viktig del av Dag Arnesen Trio de seineste åra.

For fem år siden satt han også sammen sitt eget band bestående av Stein Inge Brækhus på trommer, Eirik Hegdal på saksofoner og klarinett og Erlend Slettevoll på piano. Det resulterte i albumet "Or Better Still" i 2013 som blei fulgt opp av liveskiva "Clouds" året etter. De har begge gått meg hus forbi og med "Ensemble" i ørene er det ikke vanskelig å innrømme at det er leit – for meg i alle fall.

Med den samme kvartetten pluss gitaristen Thomas T. Dahl på fire av de sju spora og Steinar Krokstad som visper på et kutt, serverer Sandberg oss en statusrapport med nydelige låter som forteller oss om en melodiker av meget høy klasse.

Med særdeles empatiske medsammensvorne, leder Sandberg oss inn et varmt, insisterende og lettflytende, men ikke lettvint, landskap der melodien spiller ei særdeles viktig rolle. Sjølsagt er det solister av høy byrd involvert her og Sandberg sjøl har en varm og personlig tone i den store fela. Til sammen blir det en beskjed om at Ole Marius Sandberg har mye å melde og fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ole Marius Sandberg

Ensemble

Skaret Music/olemariussandberg.bandcamp.com

Man trenger ikke være troende for å få mye godt ut av danske Janne Marks nye salmer. Også takket være sjølvaste Arve Henriksen.

Janne Mark har noe helt eget på hjertet.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Overraskelsene står heldigvis i kø for en privilegert musikkanmelder som er så heldig å være mottaker av masse musikk jeg ikke ante fantes. Den danske vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Janne Mark (45) befinner seg i den kategorien, men hun har allerede bekrefta at hun har gjort sitt for at bekjentskapet skal bli både godt og varig.

Janne Mark, som har sunget i Brorsons kirke i sentrale København siden 2000, har flere av sin store inspirasjonskilder like ved. Både Søren Kierkegaard og Hans Christian Andersen er begravet der og det er tydelig at Mark slekter på tankegodset og fortellerkvalitetene til begge. Den store danske salmedikter N.F. S. Grundtvig er heller ikke langt unna – det finnes en stor og sterk tradisjon for akkurat dette i Danmark.

Med ett unntak har Mark skrevet all tekster og all musikk. Hun synger på dansk, men tekstene er gjengitt både på morsmålet og på engelsk i omslagsheftet.

Mark henter hemningsløst fra både hymnetradisjonen, singer/songwriter-verdenen, folkemusikk og fra jazz og setter det sammen til noe som hører hjemme veldig i 2018. Det er hele tida gjort på et varmt, nedpå og inderlig vis – hun får oss til å lytte uten å tvinge oss til det.

Når Mark så har fått sin mangeårige drøm oppfylt og fått innlemma den unike trompetstemma til Stryns store sønn Arve Henriksen, så har "Pilgrim" det meste i seg til å bli et album som vil sette spor etter seg både nå og i mange år fremover. Hun har ellers med seg et ytterst empatisk band bestående av bassisten Esben Eyermann, trommeslageren Jesper Uno Kofoed, lap steelisten Gustaf Ljunggren og pianisten Henrik Gunde Pedersen.

På den eneste hymnen Mark ikke har skrevet her, "Gå stille og tyst", formidler hun det jeg håper ikke skal skje med musikken sin. Jeg håper nemlig at hun skal bli hørt av mange – både troende og alle oss andre. Janne Mark har nemlig noe viktig å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Janne Mark

Pilgrim

ACT/Musikkoperatørene

Mer livsbejaende, utadvendt og ekvilibristisk bassist enn Arild Andersen tviler jeg på om det finnes – på Tellus i alle fall.

Arild Andersen sammen med en av sine beste venner.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Foto: Torild Bakke/Oslo Jazzfestival

Her om dagen sto Arild Andersen (72) på scena i Sanremo i Italia sammen med sin trio og den japanske stjernepianisten Makoto Ozone. Det gikk sikkert helt strålende. Den ustoppelige Andersen kom seg heldigvis raskt hjem og på honnørbillett fant han frem til Sentralen kun iført nesten bare sin kjære bass.

En times solobass-konsert kan kanskje høres noe enstonig ut, men med Andersen som reiseleder så blir det på ingen måte det. Med medspilleren, som han benevnte sine musikalske maskiner, som aldri er forhåndsprogrammert, men som blir trigga av sjefen der det passer, skaper han settinger og landskap som kun han kunne ha skapt.

Det er vi som skal takke Andersen.

Foto: Torild Bakke/Oslo Jazzfestival

Han ga oss egne låter som «Dreamhorse» og «Mira» og miksa det elegant med musikk som har vært viktig for han fra andre deler av litteraturen som Ornette Colemans «Lonely Woman», Olle Adolphsons «Trubbel», som også Andersens gode venn Niels-Henning Ørsted Pedersen gjorde fantastiske solo-versjoner av, Billie Holidays «Strange Fruit», Bachs cello-suite, Keith Jarretts vidunderlige «My Song» og Paul Simons «Jonah».

Hvil deg nuh!

Foto: Torild Bakke/Oslo Jazzfestival

Andersen har den særegne evnen at han tar rommet fra første sekund og gir det ikke fra seg før han legger ned babyen sin. Han og løvehodebassen hadde fortjent gratisbillett på trikken hjem – og definitivt masse honnør.

Oslo Jazzfestival, Sentralen, 18. august 2018

Den norsk/svenske kvintetten The Heat Death gir oss godt og vel tre timer med fyrrig frijazz fra klubben Glenn Miller Café i Stockholm.

The Heat Death i full aksjon på Glenn Miller Café.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Harald og Sonja har sendt trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen, bassisten Ola Høyer og tenorsaksofonisten og klarinettisten Kjetil Møster mens Carl XVI Gustav og Silvia har bidratt med alt- og sopraninosaksofonisten og fløytisten Martin Küchen og trombonisten Mats Äleklint. Tilsammen har det blitt et urheftig frijazzkollektiv med ubegrensede mengder energi og ditto evner til kommunikasjon.

Initiativtaker til dette bandet, som har eksistert i 6-7 år, er Ola Høyer, men reint bortsett fra det så framstår det som en uhyre kollektiv affære.

Her møter vi de fem på den intime Stockholmsklubben Glenn Miller Café, og sjelden har jeg vel opplevd improvisert musikk som befinner seg så langt unna idealene til opphavsmannen til klubbnavnet.

Når dette er innspilt går ikke fram av coveret, men faktum er at denne frijazzfesten med fem av de to lands mest uttrykksfulle, frisinnede og åpenhjertige improvisatorer, består av tre CD-er på godt og vel en time hver seg.

Det betyr at det er en kraftprøve for alle involverte – både de fem og vi som skal ta i mot alt dette som blir servert. Her er det tre «låter» per cd eller per sett og her tviler jeg på om det er gjort en eneste avtale på forhånd.

Det som også er åpenbart er at det er uante mengder med personlig og musikalsk empati ute og går og de teknisk langt framskredne individualistene er alle utstyrt med lytteapparater langt over gjennomsnittet.

Her skjer det noe nesten uten stans og musikken krever mye av både de involverte og av oss som sitter, står eller ligger på mottakersida. De som er villig til å ofre det blir behørig belønna – jeg lover!

PS Dessutren synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Heat Death

The Glenn Miller Sessions

Clean Feed Records/MusikkLosen

Den danske gitaristen, komponisten og bandlederen Jakob Bro har skapt både musikk og et band på tvers av veldig mye.

Jakob Bro med sin utmerkede kvartett.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Alle foto: Matija Pužar

Jakob Bro (40) har vært med på relativt mye i si karriere. Samarbeidet med Paul Motian i hans Electric Bebop Band og seinere med salige Tomasz Stanko har garantert vært viktige stasjoner i hans vei mot seg sjøl.

Jakob Bro har noe spesielt å fare med.

Møtet med vår egen trommelegende Jon Christensen, det danske trompetikonet Palle Mikkelborg og den allestedsnærværende amerikanske bassisten Thomas Morgan (37), er nok en milepæl for Bro og mitt første livemøte med de fire blei akkurat så inderlig som jeg kunne se for meg etter å ha hørt bandets to plater.

Palle Mikkelborg og Jon Christensen fører meningsfull samtale.

Det er kanskje en lettvint metafor dette med brobyggeren, men det stemmer jo. Her møtes to generasjoner – ungkalvene Bro og Morgan og veteranene Christensen og Mikkelborg – og her møtes to erfaringsunivers. Det har Bro sett for seg kunne bli til noe vesentlig og det har det også blitt.

Først var bandet en trio, men inkluderinga av en de mest personlige musikantene i denne delen av verden i alle fall, posøren – og han har lov til å være det – Palle Mikkelborg, har gitt musikken nok en dimensjon.

For det intenst lyttende publikummet på Victoria fikk vi servert musikk i all hovedsak skrevet av Bro, men med Mikkelborgs «Youth» som ekstranummer.

Europas svar på Bill Frisell, Jakob Bro, og forlengeren til Charlie Haden, Thomas Morgan ser og hører Christensen og Mikkelborg på et fremragende vis og maleren Christensen – Manfred Eicher mener han skaper musikk sjøl om han ikke treffer trommene eller cymbalene, noe han viste oss på et humoristisk vis mot slutten av konserten – er med Bros ord som en Mozart for han. Mikkelborg spiller med og hos de de tre andre på et nært og inderlig vis med sin varme og flotte tone

Bro er alt fra en søker i den åpne og løse verden til en altrocker som med sin stille støy åpner opp helt nye landskap og melodikeren Mikkelborg binder ofte det hele sammen gjennom sine melodiske og fysiske vandringer.

Jon Christensen er som en Mozart for Jakob Bro.

Jakob Bro har skapt et band og musikk som kler 75 års jubilanten Jon Christensen perfekt. Og Christensen kler musikken like perfekt – som alltid.

Oslo Jazzfestival, Victoria Nasjonal Jazzscene, 17. august 2018.