Tor Hammerø

Ketil Bjørnstad er i mål med den vanskelige fjerderunden og det er bare å takke for den reisa han lar oss få bli med på – nok en gang.

Ketil Bjørnstad – slik han så 90-tallet.

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Det er nå tre år siden Bjørnstad inviterte oss med på denne maratonreisa der han lar oss få bli med han gjennom alle tiåra han har levd. For meg har det blitt seinsommerens høydepunkt, sikkert fordi det også er mye av min samtid som er grunnlaget. «Nittitallet» holder samme høye standard som de tre foregående.

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Bjørnstad skriver godt. Det har "vidunderbarnet" fortalt oss relativt mange ganger siden han debuterte med diktsamlinga "Alene ut" i 1972. Med en bibliografi og diskografi som matcher alt her til lands, og langt utenfor Harald og Sonjas grenser, både kvalitativt og kvantitativt, så er det likevel slik at denne reisa i mine ører og øyne er det heftigste han har begitt seg ut på noensinne – i tillegg til platesamarbeidet med ECM-ideolog Manfred Eicher, men det skal jeg komme tilbake til.

I hvor stor grad Bjørnstad husker alt han har vært med på eller i hvor stor grad han har tatt notater som har hjulpet han, vet jeg ikke. Sjølsagt har han hatt researchhjelp underveis også, men uansett er det en imponerende gjenfortelling han bringer oss år for år. Det som nok en gang gjør dette så imponerende er at i tillegg til å være djupt personlig, så skriver han slik at vi som lesere blir en del av historia også: mange av oss har nemlig levd mer eller mindre samtidig og opplevd mye av det samme.

På det personlige planet får vi bli med på mange av Bjørnstads boklanseringer og ikke minst platelanseringer. Der blir vi også innlemma i Bjørnstadgutten, som er en av hans tre måter å benevne seg sjøl på, sin enorme respekt og til dels frykt for ECM-sjef Manfred Eicher. Resultatene av samarbeidet har beviselig blitt veldig bra, noe den av og til overydmyke Bjørnstad sjølsagt gir alle andre mest mulig kreditt for i sin bortimot sjølutslettende måte å bedømme seg sjøl på.

Dette tiåret førte også til et samlivsbrudd, flytting fra Sandøya ved Tvedestrand tilbake til Oslo og et nytt forhold. Slutt med den andre og inn kommer C., noe som blant annet fører til et par begivenhetsrike år i Paris.

Bjørnstad (66) blir av mange sett på som den alltid like blide og omgjengelige forfatteren og musikeren. Det er han da også, men han gir oss også sjølutleverende eksempler på at han virkelig kan si fra når han føler for det.

Kapitlene blir kortere når vi nærmer oss slutten, men likevel er vi ikke langt unna 800 sider denne gangen heller. Kanskje begynner Bjørnstad å kjenne på utmattelsen når han nærmer seg mål på nok en maraton? Jeg ville gjerne at han ikke blei så detaljert en rekke ganger – jeg tror historia hadde blitt enda bedre av det.

Og så gir jeg ikke slipp på en av mine kjepphester denne gangen heller. Aschehoug er et så stort og ressurssterkt forlag at navne- og fakatafeil burde vært luka bort i større grad enn det som har skjedd her. Police-gitaristen heter Summers, Paolo Vinaccia kom til Norge med et libanesisk discoband – ikke italiensk danseband, TV 2 skrives akkurat slik, Ystehede akkurat slik, The Köln Concert er i entall, en gang dukker det opp en h i fornavnet til Jon Christensen, den fordums mobiltelefongiganten Ericsson skrives slik, Gardermobanen heter bare det og legenden fra Marseille heter fortsatt Tore André Flo – sjøl om jeg er enig i at Tor er et mye penere navn!

Uansett hvor genert jeg kan være, prøver jeg alltid å redde en kvinne i nød, skriver Bjørnstad-gutten om da han plukka opp hatteeska til Shere Hite. Det er en bare én av hundrevis av strålende formuleringer underveis i fortellinga om det grensesprengende tiåret – Nittitallet. Du verden som jeg gleder meg til Tyvetallet allerede!

Ketil Bjørnstad

Verden som var min – Nittitallet

Aschehoug

Jeg måtte grave djupt for å finne mitt forrige møte med den amerikanske pianisten Rob Schwimmer. Heldigvis har han fortsatt mye å by på.

Rob Schwimmer her på theremin, men det blir mest piano underveis.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

«Theremin Noir» fra 2000 var første gang Schwimmer dukka opp i heimen hos meg. Den gang sammen med pianisten Uri Caine og fiolinisten Mark Feldman. Schwimmer spilte theremin, trekkspill og ymse andre rariteter. Siden har han tilbragt mye tid sammen med Paul Simon som hans pianist og som sidemann for mange andre. Endelig er han på plass med noe helt eget og Schwimmer (63) er en pianist som virkelig går utenom den opptråkka stien.

Schwimmer er ikke den som har løpt ned dørstokkene i platestudio i tide og utide – i alle fall ikke når det gjelder egne produksjoner. Bortsett fra på et triospor, med bassisten Jay Anderson og trommeslageren Jeff Hirschfield, som avslutter denne visitten, så er Schwimmer mutters aleine – i stor grad med sitt piano, men også med theremin og Haken Continuum – to helt spesielle elektroniske instrumenter, det første er vel kanskje det eneste som ikke trengs berøring for at det skal bli lyd eller musikk fra det.

Schwimmer er en virtuos pianist som har det meste innabords. Her tolker han alt fra klassikere som Chopin og Obukhov via jazzklassikere som Monk, "In the Wee Small Hours" og "Lost in the Stars" til Paul Simons "Sounds of Silence" samt hyllester av forbilder som Paul Bley, Annette Peacock og Leopold Godowsky.

Den tidligere Bad Plus-pianisten Ethan Iverson har skrevet innsiktsfulle kommentarer fra låt til låt og understreker det voldsomme spennet i Schwimmers måte både å uttrykke seg på og tilnærme seg musikken.

Rob Schwimmer er intet mindre enn en usedvanlig spennende og original musikant som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått. "Heart of Hearing" er et meget bra å sted å starte utsjekkinga på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rob Schwimmer

Heart of Hearing

Sunken Heights Music/robschwimmer.bandcamp.com

Det er på ingen måte noen bombe, men hyggelig likevel: Marit Sandvik bekrefter nok en gang at hun er en vokalist av ypperste Brasil-klasse. Det også!

Marit Sandvik i spissen for Nova Onda – de har all grunn til å smile.

Hadde Marit Sandvik bodd i hovedstaden eller i en eller annen sentral musikkstad på kloden, så hadde hun garantert vært et stort navn. Nå har det seg slik at hun har blitt værende i Tromsø, men sluppet sin syngende datter Dagny ut i verden. Likevel forteller hun oss heldigvis med ujevne mellomrom hvor bra og livsbejaende hun er.

Forrige gang jeg møtte Sandvik var det sammen med strålende italienske musikanter. På skiva «Travel» fra 2016 sang hun både på italiensk, norsk og engelsk. Skrur vi klokka tilbake til 1993 så kunne vi påtreffe Sandvik i bandet Bossa Nordpå og de ga oss skiva «Uma Onda No Mar» for 14 år siden.

Der viste Sandvik oss at hun også beherska det portugisiske språket og toneganger basert på samba, bossa nova og andre brasilianske herligheter. Bandet eksisterte fram til 2005, men heldigvis har ikke Sandvik glemt sin fascinasjon for dette uttrykket.

For fem år siden blei Nova Onda, som kan oversettes med ny bølge, etablert som band. Med seg har hun sin faste følgesvenn på alle mulige vis, gitaristen Øystein Norvoll, tangentisten Eirik Fjelde, tenorsaksofonisten Ola Asdahl Rokkones, bassisten Morten Steene og trommeslageren og perkusjonisten Simen Iversen Vangen og at hun og de har skjønt hva brasiliansk musikk i de samme målførene som sist går ut på, hersker det særdeles liten tvil om.

Sandvik synger strålende på både norsk og portugisisk og repertoaret, som består av låter av brasilianske storheter som Chico Buarque, Joyce Moreno og Djavan er herlig miksa med egne låter som Sandvik stort sett har skrevet. I tillegg har far i huset tonsatt en herlig tekst av Brynjulf Bjørklid – en tekst som varmer et fotball- og musikkhjerte spesielt, nemlig en hyllest av fotballegenden Garrincha.

«Flor» har blitt nok en bekreftelse på at Marit Sandvik er en allsidig og varm vokalist som hører hjemme høyt opp uansett hvilken liste vi velger å sette henne opp på. Når hun så har med seg et utmerka og emaptisk band utstyrt med mye av den samme varmen som hun sjøl er i besittelse av, så er det bare å la høsten komme – varmen er sikra uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marit Sandvik & Nova Onda

Flor

Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Jeg har været begeistra for vokalisten Inger Marie Gundersen fra Arendal helt siden det første møtet i 2004. Men aldri mer enn nå.

Inger Marie har laga sitt vakreste visittkort til nå.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Etter de to første skivene droppa like godt Inger Marie etternavnet som artist. Muligens gjorde det alt lettere i for eksempel Sør-Korea der hun virkelig har fått et stort publikum. Musikken derimot er så tilgjengelig at den ikke trenger verken for- eller etternavn.

Arendal kommune må være begunstiga med verdens mest uttrykksfulle og musikalske miljøterapeut. Har jeg skjønt det riktig så har nemlig Inger Marie fortsatt sin straightjobb å gå til når hun ikke synger et eller annet sted på kloden. Det til tross for at hun har utgitt fem skiver siden 2004 som alle har fått strålende mottakelse og som har gjort henne til stjerne – spesielt i Sør-Korea.

Nå har det gått sju år siden hun ga oss sitt seineste livstegn, «For You». Det var altså på høy tid at hun ga oss en ny tilstandsrapport og herligere melding enn «Feels Liek Home» er det nesten ikke mulig å be om.

Med sin varme og inderlige stemme og sin tålmodige og ekte måte å formidle en tekst og et budskap på, så tar Inger Marie oss med til steder det er godt å være og som samtidig krever oss som lyttere.

Produsent og trompeter Per Willy Aaserud skal ha all mulig ære for at dette har blitt så vakkert, så inderlig og så modig – her blir vi nemlig tatt med inn i én type stemning og der blir vi værende. Og det er så godt og fint å være der – der det er rom, tid og luft.

Med et repertoar som inneholder alt fra tittellåta til Randy Newman til den sakteste versjonen av («Sittin´ on) The Dock of the Bay» så langt, Creedenceklassikeren «Long as I Can See the Light», noen flotte originallåter, ABBAs «When All Is Said and Done» og «Med ögon känsliga för grönt» – på strålende svensk må vite – inviterer Inger Marie oss inn i seinsommeren og tidlighøsten på et vis som gjør at både høst og vinter skal være mulig å komme seg gjennom og vel så det.

De som tror at det skader med tonefølge fra folk som Rasmus Solem på tangenter, Sung Su Kim på bass, Jarle Vespestad på trommer, Bendik Hofseth på saksofon og Hallgrim Bratberg på gitar, tar faktisk feil. De har på alle mulige vis skjønt hvor Inger Marie og Aaserud vil med dette visittkortet og er alle med på å løfte det opp til ei lita perle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Inger Marie

Feels Like Home

Stunt Records/MusikkLosen

Bak bandnavnet Guren Salong skjuler blant andre vokalisten Helga Guren seg. Det er bare å ønske hjertelig velkommen.

Helga Guren i front for Guren Salong – saker.

Foto: Tord F. Paulsen

Det er så hinsides hyggelig å bli utsatt for nye navn og nye uttrykk – hvis de har noe å by på vel og merke. Det har på alle slags vis Helga Guren og Guren Salong.

Jeg har lest meg til at Helga Guren er en profilert skuespiller på Rogaland Teater i Stavanger. Hvis hun er like bra og uttrykksfull på de skrå bredder som vokalist så er hun enkelt og greit intet mindre enn veldig bra. Dette korte møtet med henne og Guren Salong, et slags musikerkollektiv som har bestått av opptil 15 musikanter siden unnfangelsen i 2013, er nemlig av typen som umiddelbart tar bolig og sørger for at man blir der værende.

Vi snakker her om en EP bestående av tre låter som varer i knappe 12 minutter. Lengre tid trenger faktisk ikke Guren Salong for å fortelle oss at de fortjener et langt liv i landet og denne teaseren bortimot roper på en forlengelse og en oppfølger.

Både musikk og tekster er skrevet Guren og tangentist Anders Brunvær Hauge og vi befinner oss i et sofistikert poplandskap med innslag av både prog, jazz og en del andre herligheter. Dette blir dandert på best mulig vis av noen av Stavanger-regionens beste musikanter, blant annet med teatersjef Arne Nøst på sopransaksofon og fløyte.

Først og fremst er det likevel Gurens fantastiske, uttrykksfulle, dynamiske og klokkeklare stemme, som uten anstrengelse strekker seg over tre oktaver, som sørger for at "Animale" blir en stor opplevelse. Hvordan musikk-Norge har greid å unngå og oppdage dette spesielle talentet er bortimot en gåte. Herved er beskjeden gitt: skjerp ørene og alle andre sanser. Helga Guren og Gurens Salong har noe spesielt å fare med.

"Animale" finnes både som cd og lp – med hver sin farge på coveret.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Guren Salong

Animale

Daniel Engen Productions/[email protected]

Svenskene går mot et spennende valg om noen dager. Etter å ha tilbragt tid sammen med Johan Lindströms musikk burde det være enkelt.

Johan Lindström sammen med sin fantastiske septett.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Johan Lindström er intet mindre enn en gudebenåda gitarist – inkludert pedal steelvarianten. Ikke minst den faktisk. Vi har hatt gleden av å høre han sammen med både Ane Brun og Susanne Sundfør og med med bandet Tonbruket blant annet, men her møter vi han for første gang med egen musikk og eget band. Vi snakker original musikk i verdensklasse.

Johan Lindström (46) er typen musikant som alle andre musikanter veldig gjerne vil ha med seg i bandene sine eller på prosjektene sine. Om det er årsaken til at det har tatt sin tid før han kom med "debuten" vet jeg ikke, men at det var på høy tid er det i alle fall ingen tvil om.

Med et svensk superlag bestående av den unge trommeslageren Konrad Agnas, multiklarinettisten og saksofonisten Per "Texas" Johansson, multisaksofonisten og plateselskapsdirektøren Jonas Kullhammar, tangentisten Jesper Nordenström, bassisten Torbjörn Zetterberg og trombonisten Mats Äleklint samt litt vokalhjelp fra Sofie Livebrandt og Edda Magnason og en strykekvartett i tillegg, har Lindström skapt et herlig og originalt univers som har både jazz, blues og rock – og sikkert mye annet – i seg.

Man kan kanskje si at "Music for Empty Halls" har blitt et slags pay back time for alle som Lindström har stilt opp for gjennom mange år. De stortrives åpenbart i hans selskap og med hans musikk. Den er tøff, den er heftig, den er personlig og den forteller oss og bekrefter at Johan Lindström er en strålende instrumentalist, komponist og arrangør. Valget er enkelt – stem Lindström!!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Johan Lindström Septett

Music for Empty Halls

Moserobie Music Production/MusikkLosen

Det å bli «konfrontert» med Sergio Casales tolkninger av musikk som har kledd italienske filmer, har vært en helt spesielle og sjelden opplevelse.

Fløytisten Sergio Casale med sine to musikalske brødre.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Eier og ideologisk fører for Losen Records, Odd Gjelsnes, slutter aldri å overraske og takk for det. Her presenterer han oss for musikk noen kjenner fra italiensk film, iført en triodrakt av spesiell karakter i tillegg.

Hvordan Gjelsnes har kommet borti dette prosjektet, vet jeg lite om – viktig er det heller ikke. Det er altså den italienske fløytisten Sergio Casale og hans landsmenn Antonio Arietano på klarinett og Sergio Fanelli på bratsj som har satt hverandre stevne og tatt for seg 18 melodier som opprinnelig har blitt skapt til reisefølge for kjente filmer.

Kjente spesielt for italienere og filmkjennere generelt sjølsagt, men når navn som Ennio Morricone og Nino Rota dukker opp, så er det nok flere enn som så som nikker gjenkjennende. Filmlegender som Pasolini, Fellini og Antonioni har alltid lagt stor vekt på musikk til sine filmer og her blir viktige deler av den gitt ei ny og flott ramme.

De tre instrumentene klinger nydelig sammen og Casale har skrevet arrangementer som passer både besetninga og melodiene perfekt. Dette er musikk som kanskje henter mest fra klassisk musikk, men her finnes det spor av mye annet også – til sammen blir det noe helt unikt i regi av Sergio Casale.

Sergio Casale har lag nydelig og sjelden musikk og Odd Gjelsnes skal ha all ære for at den blir videreformidla.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sergio Casale

Sciuscià

Losen Records/MusikkLosen

Jazzlegenden Charles Lloyd og rootsstorheten Lucinda Williams høres kanskje ut som en merkelig konstellasjon, men du verden som det stemmer på alle måter.

Charles Lloyd, Lucinda Williams og The Marvels i et nydelig og tverrfaglig samarbeid.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Lloyd og Williams, som begge kommer fra sørstatene, møttes for første gang i april i fjor til en konsert i Los Angeles. Jubelen var påtakelig både på scena og i salen og turen gikk rett i studio. Seinere blei to septemberdager plussa på og her er resultatet.

Med sitt superband The Marvels, bestående av gitarist i egen klasse Bill Frisell, trommeslager Eric Harland, steelgitarist og dobroist i ultraklassen Greg Leisz og bassist Reuben Rogers, møter Lloyd, som har rundet 80 nå og som har vært en del av jazzeliten siden midten av 60-tallet med unntak av noen år i indre eksil der han trakk seg fullstendig bort fra alt som hadde med musikk å gjøre, Williams på et sted der de tydelig stortrives alle sammen.

Jeg bryter sammen og innrømmer at min kjenneskap til Williams ikke er av det inngående slaget. Etter gjennombruddet med «Car Wheels on a Gravel Road» i 1998 har Williams (65) inntatt ei lederrolle innenfor rootsfamilien i et landskap der både folk, rock og country er sentrale ingredienser.

Frisell og Leisz har spilt på Williams skive fra 2016, «The Ghosts of Highway 20», så forbindelsene her var altså åpenbare. Vi visste at de to er musikanter som ikke bryr seg nevneverdig om sjangergrenser og her befinner de seg i et vidåpent landskap de – og alle de andre – stortrives i.

Repertoaret består av både Lloyd- og Williams-låter, «Ballad of the Sad Young Men» som blant andre Radka Toneff gjorde en fantastisk versjon av, «Monk´s Mood» på duo med Lloyd og Frisell og så avsluttes den godt og vel 70 minutter lange festen med en nydelig og original versjon av Jimi Hendrix´ klassikeren «Angel».

De seks involverte har skapt så sjangersprengde og inderlig musikk som vel tenkelig og alle med åpne ører og andre åpne sanser vil finne mye å glede seg over her.

PS Dessuten håper jeg Trump avsettes så snart som mulig.

Carles Lloyd & The Marvels + Lucinda Williams

Vanished Gardens

Blue Note/Universal Music

Elephant9 har vært, er og jeg kan ikke skjønne hva som skal forhindre trioen å forbli et av mine favorittband så lenge det eksisterer.

Torstein Lofthus, Nikolai Hængsle og Ståle Storløkken har all grunn til å smile.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Med «Greatest Show on Earth» gir Nikolai Hængsle på elbass, Torstein Lofthus på trommer og perkusjon og Ståle Storløkken på allehånde tangentinstrumenter oss sin femte studiopresang. De to forrige har vært med den svenske gitaristen Reine Fiske som gjest – nå er de tilbake til kjernen og det holder mer enn lenge det.

Hænsgle fra Skotselv, Lofthus fra Øystese og Storløkken fra Dombås – ikke akkurat jazzmetropoler – har vært i gang siden 2006, vant Spellemannprisen i 2010 og har snakka like mye og godt til både rockepublikum som til jazzfolk med åpne og nysgjerrige ører.

Slik er det fortsatt og dette lille universet fortsetter også å utvikle seg. Her finner vi trioen i sin kanskje mest strukturerte form med låter som ikke varer noe mer enn seks minutter – tidligere har festen pågått i godt over 22 minutter også.

Alle låtene er skrevet av Dombås´ store sønn og arrangert i fellesskap. Der viser de evnen til en dynamikkbruk i ultraklassen – de er nedpå når de er det og tar av når det passer i landskap som henter både fra Yes, King Crimson, Tony Williams Lifteime og Weather Report, men aller mest fra seg sjøl.

Her har vi med tre superinstrumentalister å gjøre, men ingen av dem har behov for å framheve seg sjøl på bekostning av de andre eller kollektivet. Her er det Elephant9 som er viktigst og du verden som det låter – nok en gang!!! Tøft – drittøft er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elephant9

Greatest Show on Earth

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Gitaristen Håvard Volden går ikke akkurat de enkleste veiene. Her kommer to eksempler på hvor han vil og hvordan han kommer dit.

Håvard Volden og Carlo Costa – sakte og spennende.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Foto: Thor Egil Leirtrø

Også musikalsk finnes det mange veier til målet. Håvard Volden (37) har, etter studier på Berklee i Boston, valgt ei løype de fleste neppe forbinder med den velrennomerte utdanningsinstitusjonen. Han møter oss med improvisert musikk som er utfordrende både for han sjøl og for oss på den andre sida.

Her hjemme kjenner vi Volden kanskje best gjennom samarbeidet hans med Jenny Hval. Denne duoen med den New York-bosatte italienske perkusjonisten Carlo Costa har derimot sine røtter helt tilbake til 2005 da de to møttes på Berklee. De turnerte sammen i Europa to år seinere før kontakten blei vanskelig å holde vedlike siden de etter hvert bosatte seg på hvert sitt kontinent.

Rundt 2015 begynte Volden å jobbe en del i New York med Hval og kontakten med Costa blei reetablert. De skjønte raskt at de hadde utvikla seg i samme musikalske retning og konkluderte med at de ville sette av litt tid til å "forske" sammen og spille inn ei skive.

Som sagt så gjort og i mai 2016 blei skiveinnspillinga en realitet. De fire "låtene", som til sammen varer vel en halvtime, er ei minimalistisk musikalsk reise der stemninga og musikken får lov å utvikle seg sakte, men samtidig dramatisk.

Musikken befinner seg et godt stykke unna et tradisjonelt melodisk og rytmisk univers – her møter vi mønstre som gjentas og som får lov å utvikle seg i sitt eget og de to herrenes eget tempo. Her dreier det seg om å lytte og la ting skje når og hvis musikken vil. Det er modig og spennende gjort – det krever sine utøvere og det krever sine lyttere.

Volden har flere jern i ilden enn denne duoen og samarbeidet med Jenny Hval også. Trioen Muddersten blei etablert for tre år siden og ga oss debutskiva si, "Karpatklokke", i fjor. Muddersten består av svenske Henrik Olsson på ting, friksjon og piezo (google anbefales), Martin Taxt på mikrotonal tuba og elektronikk og Volden på gitar og tape-loop.

Musikken her er absolutt i slekt med duoen med Costa – trioen har tatt for seg "låta" "Privat Pleasure" og spilt den fire ganger. Sakte, men sikkert har den utvikla seg i helt forskjellige retninger uten at noe som helst er avtalt på forhånd vil jeg tro.

Muddersten er sjølsagt et lydunivers forskjellig fra alt som har vederfaret sinnet. Det er spennende, det er sakteflytende, det er krevende og det er innholdsrikt. Og sjølsagt fullstendig kompromissløst.

Disse utgivelsene er to flotte eksempler på at Håvard Volden har noe eget å by på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Muddersten – ulikt det aller, aller meste.

Håvard Volden – Carlo Costa

In the Wake

Neither/Nor Records/[email protected]

Muddersten

Playmates

SOFA Music/Musikkoperatørene