Tor Hammerø

I vel 20 år varte det unike samarbeidet mellom Jan Garbarek og The Hilliard Ensemble. Nå får vi være med på den siste reisa i 2014.

ECM-sjef Manfred Eicher er i svært manges øyne og ører en visjonær. Det finnes mange eksempler på at det er riktig – kanskje det beste er unnfangelsen av ideen om at et møte mellom Jan Garbarek og The Hilliard Ensemble ville være en god tanke.

Våren 1993 kom The Hilliard Ensemble, bestående av David James, Rogers Covey-Crump, John Potter og Gordon Jones sammen med Jan Garbarek for første gang. Det man skulle tro var et møte mellom to verdener som ikke hadde mange felles referansepunkter, skulle vise seg å være akkurat det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Verdens kanskje beste og mest unike vokalensemble når det gjelder såkalt tidlig musikk, i stor grad fra middelalderen og renessansen, og en av de mest særegne moderne saksofonistene på Tellus fant raskt ut at de hadde mye å «snakke om» og Garbarek blei på sett og vis den femte stemma i ensemblet.

«Officium», den første plata de laga sammen, blei en en av de største selgerne til ECM gjennom alle tider og de fem reiste kloden rundt og spilte for tusener i katedraler og andre rom der klangen de søkte kom til sin rett. Ofte blei sjølve rommet sett på det sjette medlemmet i gruppa!

I 2014 var den vidunderlige reisa over. The Hilliard Ensemble, som hadde eksistert siden 1973, ønska å takke for seg. Den siste turen med gutta gikk blant annet innom Chiesa della Collegiata dei SS. Pietro e Stefano i Bellinzona i Sveits. Vi får være med på nesten 80 minutter med magi der Garbarek kun spiller sopransaksofon, den med saksofonform du vet, og der Steven Harrold er en av tenorene i stedet for Potter.

Repertoaret består av 14 melodier der noen har fulgt de fem /seks hele tida, mens noe er henta inn underveis. «Allting finns», en Garbarek-komposisjon er også funnet verdig.

Dette er altså så tidløs, så vakker og så unik musikk som vel tenkelig. De som blir sittende igjen uberørt etter denne avskjedskonserten har høyst sannsynlig behov for profesjonell hjelp for sjelden har jeg hørt og opplevd musikk som snakker så direkte til hjertet som «Remember me, my dear».

Reisa er altså slutt, men med denne hilsenen fra 2014 så lever denne unike musikken og dette historiske møtet videre på beste vis likevel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Scofield er en av verdens beste jazzgitarister og Danmark Radios Big Band er et av verdens beste storband. Når de så slår sine putler sammen så blei det bortimot storslagent.

Bærum Kulturhus, noe så nær hjemmebane som vel mulig for Danmark Radios Big Band sin kunstneriske leder Birger Carlsen, var første stopp på veien for dette samarbeidet mellom de «to» gigantene. Etter to sett under ledelse av bandets nye sjefdirigent, japanske Miho Hazama, er det bare å slå fast at dette møtet blei akkurat så vellykka som den som unnfanga ideen hatt sett eller hørt for seg.

Bortsett fra åpningslåta, «Peet´s Feet» av bandets forrige sjef, den amerikanske pianisten Jim McNeely, så var alt materialet Scofield-komposisjoner arrangert av Peter Jensen, Hazama, Geoffrey Keezer, McNeely eller Michael Abene. Med ett unntak; standardlåta «I Want to Talk About You».

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som Scofield, like utadvendt som alltid, sa det: for han som vanligvis omgir seg med kun to til tre musikanter, så blei dette som å dra på cruise med Queen Elizabeth II. Både verbalt og musikalsk var det åpenbart at Scofield stortrivdes sammen med de blide dansker, inkludert noen svensker og to nordmenn: leadtrompeter Erik Eilertsen og trombonist Annette Saxe.  

I Hazama har Carlsen & Co funnet en svært spennende og for meg totalt ukjent ny sjef. Hun leda bandet med en avslappa autoritet som fortalte oss at samarbeidet mellom ny sjef og band er oppe og står allerede. Dessuten var det tydelig at det samme gjaldt for kjemien mellom Hazama, Scofield og bandet også. 

Det tar som alltid et hundredel av et sekund å høre at det er John Scofield (67) som toner ut i den bortimot fullsatte salen. Han har skapt sin egen stemme, sitt eget uttrykk og han virker like sulten den dag i dag som da jeg hørte han med Miles første gang i 1984 på den legendariske midnattskonserten i Molde.

Med sin jazzbakgrunn, men også med inspirasjon fra country og annen americana, er Scofield minst like rå, ekte og upolert nå som den gang – kanskje enda mer. Han har tar sjanser og han har absolutt ingenting å bevise og han gjør derfor det absolutt hele veien.

Når så DRBB både som ensemble og med glitrende solister som saksofonistene Hans Ulrik, Karl-Martin Almqvist, trombonisten Vincent Nilsson, som vel har vært med i bandet siden tida rundt Kalmar-unionen, trompeteren/flygelhornisten Gerard Presencer og et urheftig komp med Søren Frost på trommer, Søren Gemmer på tangenter og Kaspar Vadsholt på bass, fortsatt holder verdensklasse, så blei dette ei storbandreise i Scofields univers som vil bli huska – lenge.

Låtutvalget var henta fra store deler av Scofields enorme repertoar og viste oss den store bredden han har bydd oss på gjennom mange tiår nå. Han har vært og han er en av de virkelig store – det er også Danmark Radios Big Band. 

DR Big Band – John Scofield

Bærum Kulturhus, 24.10.19

Ca 370    

Marcus Strickland er en saksofonist, komponist og bandleder som har vært nær det store gjennombruddet lenge nå. Det er absolutt mulig å skjønne.

Marcus Strickland (40) har bortimot ti skiver under eget navn på samvittigheten siden debuten i 2001. Han har jobba mye med storheter som Roy Haynes, Christian McBride, Dave Douglas og Jeff «Tain» Watts, men i stadig større grad de seinere åra har han konsentrert seg om sitt eget sjangersprengende band Twi-Life.

Denne innspillinga har blitt liggende på hylla til marinering her i heimen ei god stund, men har på ingen måte tatt skade av det. Her møter vi multisaksofonisten – alt-, sopran- og tenor samt bassklarinett – komponisten og bandlederen i et univers som tar det moderne, unge og hippe musikkmiljøet i USA på pulsen.

Jovisst er det mye jazz i det Strickland bringer til torgs, men det er solide doser soul, hip hop og andre godsaker i stuinga også. Han sjøl, og flere av de andre musikantene, resiterer eller nesten-synger også. Synge det gjør Jean Baylor i fullt monn og de låtene hun bidrar på egner seg garantert til mye radiospilling der de hippe over der tuner inn. Når det kan meldes at Chris Dave og Pino Palladino melder seg til tjeneste på noe av det stoffet, så er det vel mulig å skjønne at grooven er i orden.

Ellers er medmusikanter som trompeter Keyon Harrold, elbassist Meshell Ndegeocello og trommeslager Charles Haynes på plass – sistnevnte sørger for et backbeat som ville fått Jakob Andersen Schøyen til å rødme fra tid til annen – og til sammen sørger Strickland og Twi-Life for besøk i et grenseland som musikkelskere fra en rekke leire vil digge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassisten Linda May Han Oh har vi støtt på som strålende sidekvinne med giganter som Joe Lovano og Pat Metheny i flere år. Nå har hun endelig tatt steget lengst frem sjøl.

Linda May Han Oh (35) er født i Malaysia, vokste opp i Australia , men har vært bosatt i New York i over ti år nå. Der har hun raskt blitt en av de aller mest ettertrakta bassistene i de eleverte jazzkretsene. For ikke lenge siden skrev jeg om en live trioskive med bandleder og trommeslager Johnathan Blake og tenorsaksofonist Chris Potter der hun bidro på sitt sedvanlige, høye nivå.

Det er heller ikke lenge siden hun stod på scena på Victoria sammen med en annen saksofonlegende, Joe Lovano. For første gang skulle de fleste av oss få oppleve henne som bandleder og med hennes egen musikk – også der har hun allerede mye å melde.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med en fin kvartett bestående av Eric Doob på trommer, Matthew Stevens på gitar og Will Vinson på altsaksofon – noen av New Yorks hippeste herrer som foreløpig ikke har fått den store stjernestatusen, men som snart kan nå opp dit – tok Han Oh oss gjennom et tverrsnitt av sin musikk.

Hun framstår med autoritet både som bassist, komponist og bandleder og av flere årsaker gikk tankene i retning vår egen Ellen Andrea Wang – en musikant med veldig mange av de samme kvalitetene. Han Oh synger også litt, om enn ordløst.

Musikken er melodiøs, men løs, strengt arrangert, men likevel åpen. Alle fire får slippe til – mest Stevens med sin ganske rocka sound, mens Vinson fikk ei mer beskjeden rolle. Doob bandt det hele fint sammen – alle tre viste oss hvorfor de nyter stor anerkjennelse i New York og dalstrøka innafor om dagen.

Det blei et hyggelig møte med sjefen Linda May han Oh og hennes musikk. Potensialet er enormt, men til tross for det så blei jeg sittende igjen med en følelse av at her finnes det mer på lur. Linda May Han Oh er bare såvidt i gang.

Linda May Han Oh

Victoria Nasjonal Jazzscene, 23.10.19

Ca. 100

Med sin sjette roman på 15 år befester Jens M. Johansson sin posisjon som en av landets aller mest interessante forfattere. «Lavterskeltilbud» er en seriøs, viktig og ofte smilfremkallende samtidsroman.

For de som har fulgt Johanssons penn som journalist både i Klassekampen og Dagens Næringsliv, så kommer det ikke som noen stor overraskelse at han er utstyrt med et godt språk og en herlig flyt i måten å fortelle historier. Mitt første møte med romanforfatteren kom i 2016 med «Et godt liv» og der og da visste jeg at ingen fremtidige romaner skulle passere under min radar.

Nå er altså ventetida over og «Lavterskeltilbud» – hvilken tittel – har blitt en like bra om enn annerledes roman enn forgjengeren. Johansson (48) kan si politiske historie og han bruker den og sin egen oppvekst på et fint vis uten å bli privat.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sjølproletarisering var et kjent uttrykk og en ditto aktivitet på 70-tallet – Lars Saabye Christensen er også innom fenomenet i sitt ferske mesterverk – og det er blant annet den moderne varianten av det den frustrerte, men på sitt vis ambisiøse forfatteren Adam Berg – av og til Bergh – tar oss med inn i.

Berg er hovedpersonen som Johansson har bygget sin politiske roman, for det er så avgjort det også, rundt. Vi som har levd ei stund har hørt mye om klassetilhørighet, men de seinere tiåra har det blitt stillere rundt «fenomenet». Johansson viser oss at det så absolutt er ei relevant problemstilling den dag i dag og den til dels svært så klønete Adam Berg prøver på sitt vis å lære om arbeiderklassen anno vår tid.

Forholdet til familie, utroskap, til vellykkede kolleger og ikke minst til seg sjøl gjør Adam Berg(h) og «Lavterskeltilbud» til en roman – til ei historie – som lesere fra en rekke generasjoner vil/bør ha stor glede og nytte av.

Stavanger er så mye mer enn oljå. Kvartetten Walkin´ Shoes forteller oss at det swinger på et inderlig vis der også.

Det skjer mangt og mye rundt omkring i fedrelandet – også på jazzfronten. Coolkvartetten Walkin´ Shoes, bestående av trommeslageren Einar Arnøy, bassisten Øystein Eldøy, barytonsaksofonisten Olav Hauso og trompeteren og pianisten Jostein Hetland, er et godt eksempel på det der de hygger seg – og oss – med et djupdykk ned i et musikalsk univers som stammer fra arva etter blant andre Chet Baker og Gerry Mulligan. Bandet er faktisk oppkalt etter ei låt fra de to mesterne.

De fire er meget erfarne musikanter som har satt sitt preg på Stavangers musikkliv i flere tiår. Det oppleves som alle sammen er der i livet at de gjør det de har lyst til – musikalsk sett i alle fall – og ikke det de må for å tjene til livets opphold.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For Walkin´ Shoes betyr det musikk med utgangspunkt i coolskolen og, som Baker og Mulligan, så har de satt sammen en kvartett uten piano. Det er likevel en sannhet med en liten modifikasjon: trompeter Jostein Hetland spiller også litt piano som sin avdøde bror Ove som tittelmelodien er tilegna.

Sjøl om uttrykket har sitt utgangspunkt fra den amerikanske vestkysten på 50-tallet, så er låtvalget henta fra folkemelodier og salmer – ofte med svenske røtter. Det betyr at de fire også er sterkt inspirert av den svenske barytonlegenden Lars Gullin. I tillegg har både Eldøy og Hetland bidratt med egne låter.

Alle de fire er stilsikre og dyktige musikanter som åpenbart elsker det de holder på med. Her brøytes det ikke ny mark eller sprenges grenser på noen måter. Her dreier det seg kun om å skape vakker musikk de alle er djupt inspirert av og glad i. Det holder mer enn lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ran Blake har vært og er en gigant i jazzkretser over hele kloden. Likevel er han nesten ukjent her hjemme. Hvorfor han er så «stor» får vi to gode eksempler på her.

Pianisten, komponisten og pedagogen Ran Blake (84) har gjennom sine bortimot 50 år som lærer ved New England Conservatory of Music i Boston vært «oppfinner» og retningsgiver for det som lenge gikk under betegnelsen Third Stream.

Hans evne til å kombinere elementer fra blues, gospel, klassisk musikk, samtidsmusikk og film noir til et slags mørkt jazzuttrykk har gitt Blake en enorm standing, men ikke hos de breie lag av folket akkurat. Dette har for så vidt, og med rette, blitt sett på som et intellektuelt uttrykk. Musikken og ideene til Blake egner seg avgjort bedre i en konsertsammenheng enn i klubber med trafikk til og fra sjenkekranene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette er sikkert også grunnen til at Blake aldri har blitt noe stort navn her hjemme – så vidt jeg vet så har han aldri spilt i Norge. Nå er altså muligheten her for å sjekke ut hva denne høyst spesielle kreative kraften har å melde.

Først møter vi Blake sammen med pianisten Claire Ritter. Hun var elev av Blake fra 1981 og her hyller de sammen, litt hver for seg og litt sammen med den australske saksofonisten Kent O´Doherty 100 årsdagen for Thelonious Monks fødsel.

Konserten er spilt inn live i Charlotte, North Carolina der Ritter bor og jobber og der Monk og en annen av Ritters mentorer, Mary Lou Williams, også kom fra. Gjennom en rekke originalkomposisjoner, standarlåter, Monk-komposisjoner og en Jobim/Barroso-medley som Blake spiller solo, blir denne konserten fra oktober 2017 både ei flott markering av Monks liv og musikk samt en glitrende påminnelse om hva og hvem den originale retningsgiveren og innovatøren Ran Blake er også i vakkert samspill med eleven Claire Ritter.

Det at duoskiva med Blake og Ritter dukka opp, var også ei fin anledning til å plukke fram «Chabrol Noir» som har blitt liggende marinering alt for lenge.

Musikken blei spilt inn allerede i 2012, men utgitt først noe år seinere – uten at det har noen stor betydning. Dette er nemlig totalt tidløst og en flott manifestasjon av av hva og hvem Ran Balke og hans musikkfilosofi er.

Han sier sjøl at han i 45 år har vært mer enn betatt av franskmannen Claude Chabrol sine filmer og musikken, som Blake i stor grad har skrevet sjøl, relaterer seg til mange av filmene hans – filmer stort sett fra perioden 1958 til 1970.

Musikken er ofte mørk, kontemplativ, melodisk og hele tida høyst personlig. På noen av spora er tenorsaksofonisten Ricky Ford også med mens vokalisten Dominique Eade, kollega av Blake fra New England, bidrar på ett spor.

På begge disse skivene blir vi invitert inn i et unikt, mørkt og reflekterende univers skapt av en av den moderne jazzens mest interessante stemmer – ei stemme som alt for få kjenner til. Her finnes det to gode muligheter til å gjøre noe med det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marja Mortensson kan fort vise seg å være den store arvtakeren etter Mari Boine som åpna ørene til et stort publikum både her hjemme og utenlands for samisk musikk. Her kommer det to veldig flotte bumerker som mer enn antyder det.

Et stadig større publikum har fått ørene, og mange andre sanser, opp for Marja Mortensson (24) og hennes unike stemme og uttrykk. Etter at hun fikk Spellemannprisen for 2018 i klassen for folkemusikk, har hennes helt spesielle vokalformidling med røtter i både det sør- og umesamiske grenseland om ikke blitt folkeeie, så i alle fall blitt satt pris på av stadig flere. 

Samarbeidet med Daniel Herskedal (37), både som tubaist, basstrompetist, komponist og arrangør – og sikkert mye mer, har eksistert i fler år nå, men «LÅÅJE – DAWN» er deres første duoalbum sammen. Sammen med strykekvartetten til TrondheimSolistene skaper de ofte magi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Herskedals innsats som medkomponist og ikke minst som arrangør er av slaget strålende. Den forteller oss at han har skjønt hva styrken i dette samiske uttrykket inneholder og han makter å forsterke det på et inderlig vis, også med arabiske avstikkere. Bratsjist Bergmund Waal Skaslien er jo også med i Herskedals band og at de to – og Mortensson – snakker samme språk er åpenbart.

De fleste av oss vil ikke skjønne et ord av hva Mortensson synger. Det vi likevel vil begripe er styrken og stemninga i det hun formidler og du verden så flott og sterkt det er.

Marja Mortensson og Daniel Herskedal har lagt ut på ei spennende reise som vil ta dem – og oss – til unike steder. «LÅÅJE – DAWN» er den første oppvåkninga og etappa. Det er bare å vente spent på neste etappe og hvor den vil ta oss.        

Det stopper på ingen måte der for Marja Mortensson. I bandet Moenje, som betyr klarvær på sørsamisk, som hun fronter sammen med trekkspilleren Hilde Fjerdingøy har de skapt nye små univers der den samiske tradisjonen Mortensson stammer fra og folkemusikken Fjerdingøy har med seg fra Helgeland, fusjoneres og tas med til tildels nye steder.

Sammen med Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Jo Einar Jansen på fele og Øystein Aarnes Vik på trommer og perkusjon, skaper de rytmiske og melodiske møter der joik og pols går opp i høyere enheter og stortrives sammen.

Her er det musikere som har joik, folkemusikk, jazz og andre herligheter i ryggmargen, men som samtidig har åpne sanser for hva det enn måtte være og som ikke bryr seg nevneverdig om sjangergrenser for å si det mildt.

Moenje har skapt viktig og flott musikk på tvers av mangt og mye og Marja Mortensson bekrefter nok en gang hvilken enorm kapasitet og personlighet vi har med å gjøre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tom Harrell er en vår tids store jazztrompetere. Når så Ethan Iverson inviterte han med til legendariske Village Vanguard for å spille standardlåter så oppstod ofte magi.

Tom Harrell (73) har av mange årsaker vært mye omtalt de seineste tiåra. Den hyggeligste delen av omtalen har dreid seg om hans fantastiske trompetspill. Samtidig har det vært mye oppmerksomhet rundt hans psykiske lidelser helt siden ungdommen som har ført til at Harrell har vært og er tungt medisinert. Når han setter trompeten til leppene virker det likevel som om alt annet er blåst bort.

Ethan Iverson, som de fleste kjenner som pianisten i The Bad Plus til for et par år siden, ønska å løfte fram Harrell i en annen setting enn den vi kjenner han fra, nemlig med hans eget band og stort sett hans egen musikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det førte til at Iverson satte sammen et band bestående av trommeslageren Eric McPherson, som vi hørte i Molde i sommer med Fred Hersch, og bassisten Ben Street – to av New Yorks beste herrer på sine instrumenter.

Verdens mest kjente jazzklubb, Village Vanguard, blei booka ei uke i januar 2017 og et repertoar bestående stort sett av standardlåter som «The Man I Love», «I Can´t Get Started», «All the Things You Are» og «I Remember You» samt to Iverson-låter, blei tolka av den ferske kvartetten med Harrell i front.

Det kommer absolutt ikke som noen bombe at Harrell også finner noe personlig å melde via dette stoffet og med Iverson, McPherson og Street som empatisk følge får vi servert høydepunktene fra uka på Village Vanguard.

Dette er ei ganske uvanlig ECM-skive dette. Det at standardlåter blir tolka live på jazzklubb er absolutt ikke hverdagskost for selskapet, men jeg skjønner at unntaket blei gjort i dette tilfellet. Tom Harrell og musikken fortjener det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er lite som får meg til å finne den store ro som vakker korsang. Uranienborg Vokalensemble sørger avgjort for det og med kremlyd nok en gang fra Morten Lindberg.

Uranienborg Vokalensemble synger salmer også for ikketroende.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er på ingen måte noen fast kirkegjenger – heller tvert i mot. Jeg er ikke troende heller. Likevel stortrives jeg når vakker salmesang inntar heimen. Det fører til ei helt spesiell stemning. Jeg har ikke hatt gleden av å få besøk av dette koret tidligere, men det de sammen med initiativtaker og dirigent Elisabeth Holte frambringer med «Himmelborgen» er av typen inderlig og uendelig vakkert.

Uranienborg Vokalensemble (UV) har eksistert siden 2002 og er et profesjonelt kor som består av 24 sangere på denne innspillinga. Det tar ikke mange runder i cd-spilleren – jeg har fortsatt det – før man skjønner at Holte og hennes adapter har frembragt en hel egen klang. Det er åpenbart hva slags kor hun har ønska å skape og hun har makta det på et ypperlig vis.

UVs forrige innspilling, «Himmelrand» fra 2016, blei nominert til en amerikansk Grammy for beste korutgivelse. Det sier en hel del om på hvilket nivå koret befinner seg. Det at lydmaestro Morten Lindberg og hans selskap 2L nok en gang står bak produksjonen, innspillinga er gjort på hjemmebane i Uranienborg kirke i Oslo i mai og juni i fjor, skader sjølsagt heller ikke. Det låter himmelsk kan man her med all rett si.

De 15 salmene er ei blanding av norske og utenlandske, kjente og ukjente og med noen nye melodier av Morten Christophersen, Marianne Reidarsdatter Eriksen og Marcus Paus. Dessuten bidrar slagverkeren Anders Kregnes Hansen og ikke minst organist Kåre Nordstoga til å gjøre dette til ei høytidsstund.

Som alltid når 2L er involvert er det også et svært informativt teksthefte på plass samt to versjoner av cden – begge av ypperste kvalitet.

Jeg er ingen spesialist på korområdet, men det UV gir meg er uansett en stor og vakker opplevelse som snakker på et vakkert vis til en ikke-troende også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.