Med denne høyst originale innspillinga viser Maja S. K. Ratkje oss hvordan musikk også kan stille sulten.
Maja S. K. Ratkje både er og har ei stemme ulik alle andres.
For et par år siden fikk Maja S. K. Ratkje i oppdrag å skrive musikk for ballettforestillinga «Sult» som Jo Strømgren satte opp. Utgangspunktet var sjølsagt Knut Hamsuns legendariske roman med samme navn.
Her har Ratkje tatt musikken hun skrev et steg videre og vi møter henne på et musikalsk sted de færreste, om noen, av oss har møtt henne tidligere.
Sjøl om Ratkje spilte musikken live under forestillingene, så har hun med denne studioinnspillinga tilpassa den til et nytt format. Jeg fikk aldri oppleve verken balletten eller den tilhørende musikken, men du verden så glad jeg er for at den har kommet min vei endelig.
Ratkje gjør alt sjøl her. Hun spiller et høyst manipulert eller modifisert pumpeorgel – småsure er det også! Dessuten synger hun og plystrer – og improviserer.
Mange kjenner Ratkje som samtidsmusikant og komponist. Den delen av henne er også med her, men i minst like stor grad er det historiefortelleren og fargeleggeren Ratkje vi møter.
Hun makter på sitt helt unike vis å ta oss med inn i og videreføre Hamsuns univers inn i vår tid. Hun skaper helt nye rammer og samtidggjør «Sult» på et vis som aldri har blitt gjort tidligere.
Maja S. K. Ratkje bekrefter nok en gang at hun er en helt spesiell stemme med noe helt unik å melde.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Maja S. K. Ratkje Sult Rune Grammofon/Musikkoperatørene
I 1966 ga Charles Lloyd ut det legendariske albumet «Dream Weaver». Lloyd er fortsatt i stand til å veve drømmer – store og vakre.
Charles Lloyd er en levende legende – intet mindre. Foto: Tore Sætre
Som alltid med lue, mørke briller og den venstre skuldra litt høyere enn den høyre, ga den 81 år unge Charles Lloyd oss nok et prov på hvilken retningsgiver, drømmeskaper, unik saksofonist/fløytist og bandleder han har vært og fortsatt er.
I løpet av denne søndagen spilte han to konserter på Victoria – visstnok med to helt forskjellige sett. Jeg fikk med meg den siste – ryktene sier at den første var like bra.
Charles Lloyd og hans fantastiske ganske nye band Kindred Spirit. Alle foto: Tore Sætre
Charles Lloyd har vært en mester til så mangt, men det å finne nye, strålende og samtidig utfordrende unge medmusikanter har vært et av hans varemerker helt siden han oppdaga Keith Jarrett på 60-tallet.
Kindred Spirit består av pianisten Gerald Clayton, trommeslageren Eric Harland – som har vært med lenge med sine doble hi hat-er, bassisten Harish Raghavan og gitaristen Marvin Sewell. Lloyd har hatt mange toppband, men det spørs likevel om ikke denne utgava er hans aller beste. For et band!
Det kunne vært skrevet et eget kapittel om hver enkelt av de fire «unge» medmusikantene. Etter at Raghavan hadde ei ganske beskjeden start på konserten, så etablerte han seg også med ei egen stemme på samme nivå som de tre andre. Vi snakker unike solister som samtidig er lagspillere på alle øverste hylle.
Og så Lloyd da. Med en tone så umiskjennelig hans og en ustoppelig evne til å skape nye landskap, nye drømmer i en alder av 81 så har jeg ingen problemer med å utrope han til en av de aller største nålevende saksofonistene på Tellus.
Med et repertoar bestående av låter stort sett fra noen av hans seineste innspillinger, blant andre «Defiant», «Nu Blues» og ikke minst den fantastisk vakre avslutninga med «La Llorona», så sørga den ustoppelig kreative Charles Lloyd for at novemberkvelden langt i fra blei så mørk som den trua med. En fantastisk opplevelse med en empati og dynamikk i uttrykket alle – musikere og alle andre – har mye å lære fra.
Duoen BirdWorld, med base i Oslo og London, er enda en konstellasjon som tar oss med til steder de færreste – om noen – av oss har vært på før.
Adam Teixeira og Gregor Riddell – BirdWorld – er ikke som andre duoer.
Den engelske, men delvis Oslo-bosatte cellisten og elektronikeren Gregor Riddell og den canadiske, men London-bosatte trommeslageren og perkusjonisten Adam Teixeira, møttes for første gang i Banff i Teixeiras hjemland. På en workshop der begynte de å forske i landskap der både det frie og det strukturerte blei miksa med field recordings de begge hadde samla.
Etter at Teixeira flytta til fotballøya for fem år siden, har forutsetningene for samarbeidet blitt bedre og mer stabile og BirdWorld har vokst fram som et resultat av det.
Tidligere i år kom det en digital smakebit bestående av fire låter som duoen kalte «Ting tar tid». Alle disse låtene har også blitt med over til den egentlige debuten, «Unda».
Samtalene mellom de to forsetter i en blanding av et fritt og et melodisk landskap der de akustiske instrumentene, blant annet kalimba, går sammen med den elektroniske manipuleringa av opptakene gjort rundt om på kloden.
De som aner at dette låter annerledes enn det meste, har faktisk helt rett. Musikken er tøff, spennende, utfordrende, hip, vanskelig, men overraskende tilgjengelig. Den er åpenbart skapt av to musikanter som kjenner hverandre godt og som vil til de samme stedene. Det har de i svært stor grad makta.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
BirdWorld Unda Focused Silence/birdworldmusic.comBirdWorld Ting tar tid birdworldmusic.com
Verdens beste Di derre med verdens beste KORK i ryggen.
Fortellinga om Di derre er ei uendelig suksesshistorie. Noe forteller meg likevel at seinsommerdagene for noen måneder siden sammen med Kringkastingsorkesteret på Oslos tak, kommer til å gå inn på det folkekjære bandets seierspall – og bli der værende.
Det skulle jo bare være hygge. Di derre altså. Og det er det sikkert også. I tillegg har det blitt så mye, mye mer. Vennegjengen fra Molde med en gudebenåda historieforteller i sin midte har blitt folkeeie og de er blant de ytterst få artistene her til lands som kan reise rundt år etter år og spille de samme sangene til minst like stor applaus.
Di derre lurte sikkert sjøl også på hva som kunne toppe den legendariske Moldejazz-konserten på Romsdalsmuseet fra i fjor. Lykken står som kjent den kjekke bi og Norges «beste band», Kringkastingsorkestret, ønska å følge opp suksessen med store utekonserter sammen med kjente artister. Bjørn Eidsvåg og deLillos var de to første som hadde fått den ære og Di derre var ikke vanskelig å be da forespørselen kom de heller.
Tre konserter til ende
Det som helst skulle være tre konserter bada i solskinn på Frognerseteren like ved Holmenkollen, blei en tildels regnfull affære. Været var faktisk så dårlig at en eller flere stod i fare for å bli avlyst. Heldigvis gikk det ikke så ille og sjøl om regnet plaska ned, så storkoste publikum seg tydeligvis i tre konserter til ende.
Høydepunkter
Bortimot 750.000 mennesker har sett konsertopptaket på tv. Det sier en hel del om hvilken status Di derre har i nordmenns bevissthet og når får alle de – og alle andre – muligheten til å oppleve deler av disse helt spesielle konsertene på nytt.
KORK & Co
KORK, som orkesteret kalles både internt og på folkemunne, er intet mindre enn et fantastisk og usedvanlig allsidig «band». Med superarrangører som Lars Erik Gudim og Petter Winroth, som begge har «skjønt» Di deres univers på alle slags vis, så har Di derre fått et reisefølge denne gangen som de bare kunne drømme om.
Bandet er tydelig inspirert – de er seg bevisst at de kanskje aldri får oppleve dette igjen. Jo Nesbø er sjølsagt midtpunktet og både i sangene sine og i praten mellom låtene forteller han oss nok en gang hvilken eminent historieforteller han er. Sjøl om både mange av de tilstedeværende og jeg har hørt det meste før, så gjør det liksom ingenting. Nesbø gjør det med en sjarm og ekthet som får det til å låte som om det er første gang. Da er du i besittelse av et helt spesielt fortellertalent da.
Allsang
Repertoaret til Di derre – her får vi både de aller mest kjente, noe ganske sjeldent spilt og noe ganske nytt – er av slaget folket KAN. Da snakker vi fra a til å. Når Nesbø spør publikum om de kan verset på «Jenter», og ikke bare refrenget, så får han klart svar tilbake. Større blandakor har vel neppe Di derre hatt før. Sløyt, som «Faren til Ivar» sa det.
NRK
Hele konserten ligger godt bevart hos nrk.no. Det betyr at alle kan finne den fram når de enn måtte ønske. Nå slippes den altså digitalt og om ei uke også fysisk på plate. De som ikke får nok med det, må nesten søke hjelp andre steder.
Når det er sagt så er altså dette Di derre på sitt aller beste. Verdens beste Di derre.
Di derre med KORK Live i Marka Vitamin/Universal Music
Bandet Kneebody har liksom ligget i vannskorpa både hos jazz- og rockefolket helt siden oppstarten. Kanskje er det på tide å ta det store steget nå?
Kneebody har gått fra fem til fire medlemmer, men kvaliteten er like bra for det.
Kneebody begynner å nærme seg 20 års jubileum som band nå. Store deler av vennegjengen møttes som studenter ved Eastman School of Music og siden bandet ikke hadde noen utprega leder, kom en kjæreste av en av gutta opp med navneforslaget Kneebody – et tulleord egentlig. Når det gjelder bandet Kneebody er det ikke mye tull.
«Chapters» er Kneebodys niende studioalbum og tittelen på skiva forteller oss om akkurat det – et nytt kapittel. Helt fra starten har bandet vært en kvintett, men nå har det krympa til en kvartett. Bassist Kaveh Rastegar har forlatt skuta og trommeslager Nate Wood har tatt over den jobben også. Hvordan det foregår live lurer jeg fælt på, men i denne studioproduksjonen fungerer det i alle fall utmerket.
De tre andre som fortsatt er hjertelig til stede er tangentist Adam Benjamin, trompeter og effektist Shane Endsley og saksofonist og effektist Ben Wendel.
Mesteparten av materialet har de skrevet sjøl, men de har også utmerka hjelp av vokalgjestene Josh Dion, Michael Mayo, Gretchen Parlato og Becca Stevens. Vi snakker om veldig bra, men helt forskjellige sangere med røtter i alt fra pop, soul, funk, hip hop og jazz.
I tillegg til at vi får høre den nye kvartetten Kneebody, så er fortsatt Rastegar også med på seks av de ti spora og den framifrå pianisten Gerald Clayton gjester også på ei låt.
Det betyr at vi nok en gang får stifte bekjentskap med et hipt og sjangerutslettende band som ikke bryr seg nevneverdig om musikalske båser. Her får vi servert jazz som rockefolket kan kjenne slektskap til og vi blir også invitert inn i rocka landskap som jazzfolket ikke vil ha noe spesielt mot.
Kneebody har aldri fått noe skikkelig fotfeste her hjemme. Kanskje er det for flinkt for hipsterne? Noe forteller meg at den festival- eller klubbarrangøren som setter de på plakaten vil kunne innkassere en solid suksess. «Chapters» er et tøft bevis på at Kneebody er minst like bra som de alltid har vært.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Georgia Wartel Collins og Karl Hjalmar Nyberg er bare to av mange eksempler på unge svenske jazzmusikere som har kommet til Norge for å studere og som har blitt værende her hos Harald og Sonja. Det skal vi være glade for.
Georgia Wartel Collins omringa av Karl Hjalmar Nyberg og Andreas Winther. Det blir det Aila Trio av.
I en årrekke nå har både jazzlinja i Trondheim og jazzutdanninga ved Norges Musikkhøgskole fungert nesten som fluepapir på håpefulle studenter fra en rekke utland – ikke minst Sverige. Veldig mange har også blitt bufaste her i kjempers fødeland og bidratt i stor grad når det gjelder moderne, nyskapende jazz.
Det gjør også Aila Trio der bassist Georgia Wartel Collins, som har skrevet alt materialet, og tenorsaksofonist og klarinettist Karl Hjalmar Nyberg som har alliert seg med trommeslager og perkusjonist Andreas Winther fra Ålesund. Alle tre har enten gått eller går på den sagnomsuste jazzlinja i Trondheim og vi har støtt på alle tre i forskjellige spennende sammenhenger de seineste åra, blant annet Juno, Megalodon Collective og Kjetil Mulelid Trio.
Her kommer altså trioen med sin debut og den føyer seg elegant inn i rekka der det komponerte møter det frie. I denne akkordløse og åpne trioen er Wartel Collins´ låter flotte utgangspunkt for tre svært lyttende og empatiske musikanter som kun har som ønske å gjøre hverandre og musikken vel.
Musikken er ofte melodisk og søkende. Den har også et melankolsk drag over seg og de tre sterke stemmene gjør den vakker og spennende. Aila Trio har enkelt og greit noe helt eget på hjertet.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Den amerikanske pianisten Lafayette Gilchrist tar oss like godt med på ei rundreise i hele jazzhistoria og vel så det på denne liveinnspillinga.
Lafayette Gilchrist avlegger oss et sjeldent besøk.
Lafayette Gilchrist (52) er mest kjent her hjemme for sin lange fartstid sammen med saksofonisten David Murray. Her får vi møte han helt aleine i hjembyen Baltimore med et lyttende publikum på plass.
Gilchrist viser seg å være en usedvanlig allsidig pianist og musikant som henter uhemma fra bortimot det som er av stilretninger. Med sitt lyriske, men ofte også funky uttrykk hører vi alt fra funk via stride og swing til hip-hop. Når så ei lokal retning som kalles go-go, med ei teskje funk, r´n b´, jazz og old-school hip-hop – helt nytt for meg – og aldri så lite New Orleans tilsettes den musikalske gumboen, så skal det ikke all verdens fantasi til for å skjønne at dette er noe helt for seg sjøl.
Gilchrist har så definitivt lært seg sin Monk også og som om ikke det var nok så har jeg han sterkt mistenkt for å ha lytta en hel del på klassisk musikk også.
Lafayette Gilchrist gir oss et fint visittkort med sitt personlige og ganske så upolerte pianospill. Med sine innfallsvinkler til det å skape musikk så blir «Dark Matter» en strålende musikalsk historieforelesning.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Lafayette Gilchrist Dark Matter Lafayette Gilchrist Music/lafayettegilchristmusic.com
En helt spesiell trio tok turen ut til den lille øya Sula på Trøndelagskysten. Målet var å lage unik og høyst personlig musikk – det har de greid på alle slags vis.
Julie Rokseth, Henrik Munkeby Nørstebø og Daniel Lercher tar pulsen på Sula – og omvendt.
Trombonisten, og en hel del annet, Henrik Munkeby Nørstebø og den østerrikske lydskulptøren Daniel Lercher møttes i Tsjekkia i 2010 som en del av et større ensemble av improviserende musikanter. Som en følge av det begynte de raskt å jobbe sammen som duo også.
For fem år siden kom duoens første visittkort – «TH_X». Her kommer oppfølgeren som har blitt resultatet av to intense uker høsten 2017. De to inviterte med seg harpisten Julie Rokseth som har sterke røtter på øya.
Sammen skapte de lydunivers med utgangspunkt i Rokseths barokkharpe og hennes «vindharpe» som er et instrument med 19 strenger som generer sin egen «sang» når den blir holdt i en spesiell vinkel mot vinden. Sammen med duoens «tradisjonelle» bruk av trombonens ante og ikke minst uante muligheter – Munkeby Nørstebø tar nemlig instrumentet sitt til steder det aldri har vært tidligere – og Lerchers field recordings, sjølvaste naturen, som han har programmert og manipulert både til det gjenkjennelige og ugjenkjennelige via sin laptop, blir dette en spennende utflukt som fører til at vi nesten tror vi er på Sula noen ganger.
Ikke minst er det interessant at en av øyas egne, Aksel Johansen, synger nasjonalsangen til Sula som en inkorporert del av en av de fire «satsene». Det binder det urekte og det eksperimentelle og søkende sammen på et spennende vis.
Vi har lenge visst at Henrik Munkeby Nørstebø er en musikant som både vil og kan gå sine egne veier. Her gjør han det i en helt ny og totalt unik konstellasjon. Utfordrende og spennende fra ankomst til avgang på Sula.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Henrik Munkeby Nørstebø – Daniel Lercher – Julie Rokseth Off the Coast SOFA/Musikkoperatørene
Christian McBride har siden tidlig på 90-tallet vist oss at han er den store arvtakeren på bassfronten. Han kan alt, han fikser alt og han stortrives både som sjef og som sidemann. Her får vi to bevis på det.
Christian McBride´s New Jawn er tøffe saker – her på legendariske Village Vanguard.
Straight jazz, funk, Sting, trio, storband, James Brown – you name it – Christian McBride (47) har vært der og uansett setting vist verden at han er en ener. Her møter vi han som sjef for en ny akustisk kvartett han har kalt New Jawn og der han tar med seg alt fra hardbop-inspirasjon og Ornette Colemans musikalske filosofi og setter det sammen til et tidløst språk anno vår tid.
Sammen med trompeteren Josh Evans, tenorsaksofonisten og bassklarinettisten Marcus Strickland og trommeslageren Nasheet Waits – en kvartett uten akkordinstrument med andre ord i tradisjonen etter Coleman – tar New Jawn oss gjennom et repertoar bestående av komposisjoner der alle fire har bidratt med to låter hver og avslutter festen med Wayne Shorters «Sightseeing».
Som alltid inviterer McBride med seg folk fra øverste hylle og i dette «demokratiske» bandet får alle like vilkår til å skinne og det gjør de da også i dette liveopptaket fra klubben Jazz St. Louis i – tror det eller ei – St. Louis, Missouri.
Mike LeDonne er en svært smakfull pianist – også.
McBride trenger på ingen måte å være sjef for å trives musikalsk. Allerede i begynnelsen av karriera si møtte han Mike LeDonne (63) på et jazzcruise der de blant andre kompa Phil Woods sammen med trommeslageren Lewis Nash. Woods mente at det var noe av den beste «turneen» hadde vært på og kompet har siden bevart og utvikla vennskapet.
LeDonne er nok mest kjent som framifrå organist. Han er regna for å være en av New Yorks fremste på B-3-orgelet og sjøl om han ikke har fått det enorme navnet på verdensbasis, så er det ingen tvil om at han hører hjemme helt der oppe.
Når anledninga bød seg til å få spille inn ei triopiano-skive på det legendariske Steinway B-flygelet i like legendariske Van Gelder Recording Studio tidligere i år, så stod McBride og Nash øverst på lista til LeDonne.
De har ikke spilt mye sammen siden 90-tallet, men vennskapet har de åpenbart pleid på best mulig vis og trioen låter som den ikke har gjort annet å hygge seg uten stans.
Med et låtutvalg med standardlåter som «My Funny Valentine», «Lament» og «Here´s that Rainy Day» – i flotte og originale LeDonne-arrangement, fine melodier av Ray Brown, på den scatter også Nash, og Cedar Walton og tre egne LeDonne-komposjoner, tar de tre oss med på ei herlig hardbopreise som både forteller oss at vi har med et solid a-lag å gjøre samtidig som de bekrefter at dette er totalt tidløs musikk. Her swinger det gitt.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Christian McBride´s New Jawn Mack Avenue Records/MusikkLosen
Mike LeDonne Partners in Time Savant Records/MusikkLosen
Om skrivemåten på tittelen er korrekt på telemarksk er jeg usikker på, men intensjonen er det i alle fall ikke noe feil med: Knut Buen har vært, er og kommer til å bli værende ein meister både som hardingfelespiller, komponist og kulturformidler generelt. Her kommer det to framifrå eksempler på det.
Knut Buens betydning som kulturformidler kan knapt verdsettes høyt nok.
Knut Buen (70) er, i tillegg til alt annet, også professor ved Norges Musikkhøgskole. Det er også pianisten Håvard Gimse. Sistnevnte fikk ideen til at pianostudentene hans ved NMH kunne tolke Buens slåtter og på denne innspillinga så har det skjedd.
16 pianister fra ti forskjellige land har med stor ærbødighet kasta seg over Buens flotte skatt som har blitt arrangert av Kjetil Bergheim. I tillegg får vi høre den unike tonen i hardingfela til Buen når han tolker noen av de samme slåttene pluss noen stev, blant annet med Buens søster, Agnes Buen Garnås.
Gjennom et usedvanlig informativt teksthefte – slikt finner man ikke på Spotify og dalstrøka innafor – får vi kunnskap om både pianistene og musikken. Hvordan bakgrunnen til de 16 har vært med å prege tolkningene er det svært spennende og interessant å bli invitert med på og samtidig er «Vandraren» en voldsom manifestasjon av hvem komponisten Knut Buen er.
Buen og Svendsruds Kvartett – fire herrer i sin beste alder.
Sammen med trekkspilleren Håvard Svendsrud, bassisten Svein Haugen og gitaristen Rolf Erik Syversen, er Buen også en svært viktig del av kvartetten han og førstnevnte har sammen.
Her tar de for seg 20 runddanser frå Telemark og du verden som det swinger av musikken og gruppa. Buen har stått for utvalget og gjennom denne innspillinga sørger de for en viktig dokumentasjon av en stolt tradisjon som store deler av vår musikkarv er bygd på.
Sjøl om dette er musikalske landskap jeg ikke besøker akkurat hver dag, så lar jeg meg veldig raskt fascinere av ektheten, inderligheten og viktigheten av musikken og at den blir så godt tatt vare på av de fire.
Knut Buen er en av de viktigste musikantene her til lands og det bekrefter han på så mange vis gjennom disse to helt forskjellige utgivelsene.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Diverse artister Slåttar for klaver – Compositions by Knut Buen Heilo/Musikkoperatørene
Buen og Svendsruds Kvartett Gamle dansar frå Telemark Aksent/Musikkoperatørene
