Tor Hammerø

Det virker som «alle» rock/soul-vokalister før eller seinere bare må lage et jazzalbum. Nå har også Seal funnet ut at tida var inne.

Seal prøver seg på jazzens standardrepertoar.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Seal (55) har solgt mer enn 20 millioner skiver siden han slo gjennom på slutten av 80-tallet. Han er enkelt og greit ei stjerne i superklassen. Til tross for at han har fått gjøre veldig mye av det han har hatt lyst til, så hevder han sjøl at å få gjøre "Standards" er den virkelig store drømmen som har gått i oppfyllelse.

Her har nemlig Seal, som sikkert reagerer hvis noen sier Henry Olusegun Adeola Samuel til han også, fått muligheten til å gå i studio å gjøre noen av de sangene som har fulgt han gjennom hele livet og ikke i hvilke som helst studioer heller!

Turen gikk nemlig til Capitol og United-studioene i Los Angeles der både Nat "King" Cole og Frank Sinatra gjorde mange av sine klassiske innspillinger, og ikke nok med det: mange av musikantene som satt i studio med de nevnte ikonene er også med sammen med Seal!

Trommeslager Gregg Field, bassistene Kevin Axt og Chuck Berghofer, pianistene Randy Walden og Shelly Berg og gitaristen Dean Parks danner fundamentene og i tillegg kommer det sjølsagt både storband, strykere og bakgrunnsvokalister som passer som hånd i hanske til de hele tida stilsikre arrangementene til Chris Walden.

Her blir vi servert et dusin låter med "Luck Be a Lady", "Autumn Leaves", "Love for Sale", "My Funny Valentine" – alle må tydeligvis innom den før de gir seg, "Smile" – som Seal synes er verdens beste låt og "It Was a Very Good Year" i spissen.

Seal er ingen stor jazzsanger, men hans personlige stemme og uttrykk kler likevel dette materialet på et fint vis. Han sier at i stor grad så er det sangene som synger han i dette tilfellet og ikke motsatt som det er til vanlig. Verden hadde helt sikkert greid seg uten disse versjonene, men de skader på ingen måte heller – tvert i mot!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Seal

Standards

Decca/Virgin/Universal Music

Broen har over tid fortalt oss at de er et sjangersprengende pop/rockeband som henter impulser fra «hele verden».

Broen – noe helt for seg sjøl på alle vis.

Broen er nok et eksempel på at den oppvoksende slekt er stadig mindre opptatt av sjangre og båser. Herlig!

Nå har det seg slik at det tok sin tid før mine og Broens veier skulle krysse hverandre. Mitt første med dem live var under Bodø Jazz Open tidligere i år og det tok kun kort tid å begripe at dette er et kollektiv med noe helt eget på hjertet og sinnet.

Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med bandets andreskive, har jeg fått bekrefta alt som blei servert fra scena i Bodø: et urenergisk band som sier de henter hemningsløst fra britpop, hip hop, syrepunk, Paul Simon, spoken word og vestafrikansk rytmikk. Skjønner?????

Innbyggerne i dette spesielle universet kommer fra generasjonen med velutdanna musikanter alle utstyrt med et vidsyn som vi ikke skal mange år tilbake for å være bombesikker på at ikke var mulig. Skotta var vanntette – var du jazzmsiker, så var du det og var du rockemusikker, så var du det. Basta! Slik er det heldigvis ikke lenger og godt er det.

Med Lars Ove Stene Fossheim på gitar med urheftige riff, energibomba Hans Hulbækmo på trommer – du verden som han driver toget framover live, Anja Lauvdal med et lydarsenal av de sjeldne i fingetuppene med sine tangenter, Heida Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og ikke minst Marianna Sangita Angeletaki Røe som et vokalt fyrverkeri, blir Broen noe helt for seg sjøl.

Broen er altså et univers som heldigvis ikke kan sammneliknes med noe annet. Det er tøft, det er energisk og det er annerledes. Heftige saker"

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Broen

I ♥ Art

Su Tissue/Musikkoperatørene

Det er ikke hver dag Sveits står på jazzkartet her hjemme. Trio Heinz Herbert baner vei og gjør det med noe helt eget.

Trio Heinz Herbert – ikke noe danseband akkurat.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bandnavnet Trio Heinz Herbert høres ut som navnet på et kleint danseband, men det er det altså ikke – så langt der i fra!

Brødrene Dominic og Ramon Landolt, på henholdsvis gitar og effekter og synth, samples og piano og Mario Hänni på trommer og effekter, er alle i begynnelsen av 30-åra. De tre møttes som jazzstudenter i Luzern, men har etterhvert flytta på seg og bosatt seg i Zürich.

Helt siden det første møtet har de tre forska seg fram til et helt eget uttrykk og spesielt etter at Ramon kom hjem etter et lengre studieopphold i New York, har Kurzweil K2600-synthen fått ei stadig mer sentral rolle.

Trio Heinz Herbert har sin helt egen metode å jobbe fram musikk på. Ved en rekke anledninger har de satt av ei uke til en slags åpen workshop der andre artister og publikum har vært invitert og musikken har oppstått organisk. Rom blir skapt, impulser blir henta fram og integrert og nye musikalske univers blir unnfanga.

De unge herrene har et vell av impulser å hente fra: minimalisme, industriell musikk/støy, krautrock og ambient, jazz og impro er noe av det som finnes inne i brygget vi blir servert på denne konserten som fant sted på festivalen i Willisau i Sveits høsten 2016.

Lydlandskapet er hele tida åpent og fritt, men samtidig – eller fra tid til annen – også veldig groovy og usedvanlig funky. Dette er tre åpne og frisinnede musikanter som lytter hemningsløst på og til hverandre og som nå bruker en ombygd silo i Zürich som laboratorium!

Musikkelskere med åpne ører og sinn som føler seg mest hjemme i rock- eller jazzveredenen, vil finne mye nytt og spennende å hygge seg med på denne konserten med Trio Heinz Herbert. Et svært hyggelig møte – det mente åpenbart det enstuastiske publikummet i Willisau også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trio Heinz Herbert

The Willisau Concert

Intakt Records/Naxos Norway

Etter 27 år er Vamp fortsatt blant de aller beste musikalske historiefortellerne og formidlerne her til lands.

Vamp anno 2018 – bedre enn noen gang.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det virker som om det er ingenting som biter på Vamp. Logisk sett ville tapet av profilerte vokalister bety noe nært slutten for de fleste band, men for Vamps del har en rekke bytter bare forsterka inntrykket av at Vamp er så mye større enn den enkelte.

Med "La la la" er altså studioalbum nummer elleve i boks. I tillegg har det blitt tre livealbum, to best of pluss dvder og bøker – Vamp er med andre ord blant de aller mest produktive norske band gjennom alle tider. Og det gjelder så definitivt ikke bare kvantitativt – i mine ører låter Vamp bedre enn noensinne.

I løpet av denne knappe halvtimen gir de oss ni nye låter der de har fått tekster fra Helge Torvund, Knut Ødegård, Lars Saabye Christensen, Ingvar Hovland og Arnt Birkedal – vi snakker ikke lyrikere fra B-laget akkurat. Tre av låtene er skrevet av enten Jan Toft, som er tilbake som vokalist, og sjefen sjøl, Øyvind Staveland, men de to nevnte og Odin Staveland har skrevet låtene.

Det låter som det alltid har gjort – vampsk! De har alltid hatt en egenart i uttrykket sitt og den tidløse "tonen" har de beholdt og som historiefortellere er de noe helt for seg sjøl.

Det er så godt å kjenne på at noe så ekte som Vamp og historiene deres fortsatt har livets rett og vel så det. Det er viktigere enn noen gang at slike "organismer" får anledning til å fortelle de gode og viktige historiene. Det ekte trengs mer enn noensinne!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vamp

La la la

Vitamin/Universal Music

Kneebody er et band fra den amerikanske vestkysten som har gått sine egne veier helt siden begynnelsen på 2000-tallet.

Kneebody byr på noe originalt og ganske så uamerikansk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kneebody kommer fra Los Angeles og har vært og er et fusionband på helt egne premisser. Allerede på slutten av 90-tallet møttes tangentist Adam Benjamin, trompeter Shane Endsley, bassist og gitarist Kaveh Rastegar og saksofonist Ben Wendel som studenter ved Eastman School of Music. Benjamin møtte litt seinere trommeslager Nate Wood og alle flytta etterhvert til Los Angeles. Kneebody blei raskt en realitet og bandet hadde ukentlige jobber på to klubber i LA.

I 2005 kom bandets første cd og med "Anti-Hero" har det blitt 10 utgivelser til sammen, inkludert tre liveskiver.

Besetninga har, i motsetning til nesten alle andre band som har eksistert så lenge, vært konstant helt siden starten og det er det så avgjort mulig å høre også. Mer samspilt band enn Kneebody finner man ikke på bygdene nå til dags og det låter tøffere enn jeg kan huske, sjøl om jeg ikke har fått med meg alt bandet har foretatt seg.

Hvordan skal man så beskrive Kneebodys musikk? Jovisst er det fusion, men langt fra den glatte varianten som andre på den amerikanske vestkysten er kjent for. Musikken er vanskelig å båssette, heldigvis, men hvis vi sier at der er miks av sjangre som elektro-pop, punk-rock og hip-hop og jazz med improvisasjon fra langt framskredne solister, så er vi i alle fall et stykke på vei. Det er annerledes, det er tøft og det er veldig bra – holder ei stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kneebody

Anti-Hero

Motéma Music/Naxos Norway

Maestro Arild Andersen, som Tommy Smith kaller sjefen, har sammen med Paolo Vinaccia en trio på aller øverste hylle. Her følger nok et bevis på det.

All grunn til å smile for Tommy Smith, Arild Andersen og Paolo Vinaccia.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De som har fulgt mine skriverier ei stund, vil ikke bli det minste overraska over at jeg er begeistra over det Arild Andersen & Co bringer til bordet. Slik er det denne gangen også.

Denne trioen, med i mine ører en av verdens beste saksofonister, skotske Tommy Smith, Paolo Vinaccia som befinner seg i det samme sjiktet og sjefen sjøl, med ei utstråling, en varme, en tyngde og inderlighet i uttrykket sitt han er helt aleine om på Tellus i alle fall, har i godt og vel et tiår utvikla landskapene sine til noe ingen andre band er i nærheten av.

Her møter vi dem live i Østerrike en høstdag i 2016 og, siden jeg har til gode å høre trioen ha en dårlig dag, blir det ikke overaskende veldig bra denne kvelden også – og publikum er hørbart enige med meg.

Alle seks låtene, som tar oss gjennom alt fra vakre ballader til fullt øs pøs, er ført i pennen av Andersen og flere, som "Mira" og "Inhouse" kjenner vi godt fra før. Uansett er det godt å være i disse låtenes og denne trioens selskap for her er det så mye livsbejaenhet, empati og musisering på høyt nivå at det motsatte ville være noe i nærheten av uforskammet.

Jeg har altså ikke gått lei denne organismen på noe slags vis ennå. Den voldsomme fornyelsen er ikke påtakelig, men det greier jeg meg godt uten – i dette tilfellet. Det er nemlig bare så forbanna godt å være sammen med herrene Andersen, Smith og Vinaccia og musikken de skaper.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Arild Andersen

In-House Science

ECM/Naxos Norway

Nede hos Margrethe i København har musikanter fra tre land funnet sammen i et groovende og hett jazzcubansk landskap.

Blanco y Negro – varmt og godt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

København har vært en kulturell smeltedigel i en årrekke. Heldigvis er det fortsatt slik. Med cubanerne Eliel Lazo på perkusjon og vokal, Abel Marcel på piano og Yasser Morejón på bass, svenske Karl-Martin Almqvist på saksofoner og danske Jonas Johansen på trommer og perkusjon, får vi et nytt og strålende eksempel på at musikk er et språk som absolutt ikke kjenner noen grenser.

Svenske Almqvist og danske Johansen har jeg støtt på i en rekke sammenhenger – begge enten er eller har vært tilknytta Danish Radio Big Band blant annet. De tre cubanerne derimot, Marcel er bosatt i Nederland mens de to andre residerer København, er helt nye bekjentskap for meg.

La oss like godt starte med de sistnevnte først. Det kommer ikke som noen overraskelse at nivået er skyhøyt på cubanske musikanter som tar sjansen på å etablere seg i Europa. De vet at konkurransen er knivskarp og at de må levere helt der oppe. Det gjør så avgjort disse tre. De har, som de fleste av sine musikalske landsmenn vi har hørt, en skolert bakgrunn der både både folkemusikk, klassisk musikk og jazz er viktige ingredienser.

I Almqvist og Johansen har de møtt skandinaviske åndsbrødre – også de på øverste hylle. Musikken, som befinner seg i det cubanske grenselandet mellom heftige og spennende rytmer og et straight jazzutrrykk, er skrevet av alle medlemmene av kvintetten. Uten unntak swinger og groover det noe vederstyggelig fra start til mål.

Noe forteller meg at Blanco y Negro er et urheftig liveband. Inntil det er mulig å få verifisert, er det så avgjort mulig å hygge seg med "Timbero" i tida som kommer.

Blanco y Negro

Timbero

Stunt Records/MusikkLosen

Med «Liv andre har levd» har Edvard Hoem gitt oss et nytt kapittel i sin fantastiske familiekrønike.

Edvard Arnt Hoem har gitt oss nok et mesterverk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Edvard Hoem har med denne romanen (kanskje) fullført si fantastiske litterære og personlige reise på leiting etter seg sjøl – og så mye mer. Reisa starta med "Slåttekar i himmelen" i 2014 som blei fulgt av "Bror din på prærien" året etter og "Land ingen har sett" i 2016.

Denne gangen tar Hoem oss med til livet på nybrottslandet i Canada der slekta hans, med Eilert Knudtson og familien hans i spissen, bygger og slit seg opp i ganske så tunge tider over there. Vi får også bli med Eilert hjem til Molde, Hoem og Norge når han setter sin fot på norsk jord for første gang på 34 år

Hoems mesterskap ligger i at han samtidig som han på et flott vis forteller sin egen familiekrønike, også beskriver samfunnsutviklinga på begge sider av dammen. Vi blir veldig godt kjent med en rekke av hans slektninger på begge sider av Atlanterhavet og det må ligge en fantastisk research til grunn for disse portrettene.

Hoem har også besøkt områdene og etterkommerne en rekke ganger og intervjuet mange relevante personer og besøkt institusjoner som spiller ei viktig rolle i reisa frem mot vår tid. Det aller meste er basert på fakta, men noen steder har Hoem lagt sammen to og fire der faktagrunnlaget ikke har vært tilstrekkelig. Også det har han gjort med finfølelse og det glir naturlig inn i helheten.

Vi får bli med Eilert på nok ei reise tilbake til gamlelandet før det innholdsrike livet hans ebber ut. På det tidspunktet er Edvard Arnt, som han heter, fortsatt en liten gutt og han blir en naturlig del av historia fra ei epoke han har klare minner fra.

På mange vis er dette et livshjul eller sirkel som nå er slutta. Det har vært en sann fryd å få være med Hoem på reisa og, sjøl om han på sett og vis er i mål, så er det mulig å skrive fortsettelsen fram til vår egen tid også. Jeg hadde i tilfelle vært svært lett å be.

PS Siden jeg er født og oppvokst omtrent akkurat der Hoems slekt bodde i Molde, så får denne krøniken også en ekstra dimensjon for meg siden jeg kjenner igjen både steder og ikke minst personer.

Edvard Hoem

Liv andre har levd

Forlaget Oktober

I den norsk/skotske tradisjonsmusikkgruppa Boreas og i det store og unike jazzbandet FriEnsemblet har jeg truffet på felespilleren Britt Pernille Frøholm.

Britt Pernille Frøholm – fela ho let so vent!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det har fortalt meg at den 39 år unge felemesteren fra Nordfjord er både en uhyre dyktig, men også svært så allsidig musikant. Nå dukker hun opp på egen hånd og understreker ytterligere alt jeg har tenkt om henne.

Britt Pernille Frøholm tar oss med hjem til sitt Nordfjord. Der er det noe som sier meg at det må være vakkert. Årsaken er egentlig såre enkel: Frøholms tolkninger av 15 slåtter fra områdene rundt den flotte fjorden, og det betyr musikk med store variasjoner fra innerst til ytterst i fjorden, er alle så vakre, sterke, inderlige og personlige, at sjøl en amatør udi folkemusikkfaget lett lar seg rive med og begeistre.

Nok en gang lener jeg meg på Duke Ellingtons postulat om at det finnes kun to typer musikk, god og dårlig. Her blir vi invitert inn i landskap som hører hjemme i kategori én og Frøholm har evnen til å få oss til å sitte ytterst på stolkanten – hun har evnen til å trollbinde lytteren og få oss til å innse/høre at denne musikken er både vakker, sterk og viktig å ta vare på.

Britt Pernille Frøholm spiller både tradisjonell fele og hardingfele her. Hun gjør begge deler like bra – som med alt annet jeg har hørt henne. Jeg kjenner jeg må til Nordfjord en gang!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Britt Pernille Frøholm

Nordfjord

Mere Records/Musikkoperatørene

Det å være mottaker av ny musikk med Mathias Eick, er nesten ensbetydende med en skjønnhetsgaranti.

Mathias Eick og trompeten – hvilken kombinasjon!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Foto: Colin Eick

Bare jeg hører navnet Mathias Eick nevnt, så tenker jeg på den vidunderlige tonen han har vært eier av siden jeg hørte han for første gang.

Mathias Eick er til tross for "bare" 38 år her på Tellus, allerede en svært erfaren musikant. Årsaken er at han har vært musiker helt siden før han hadde lært seg den lille gangetabellen. Slik er det når man er født og oppvokst i et godt over gjennomsnittet musikalsk hjem i jazzmetropolen Hof i Vestfold.

Nå er Eick klar med sin fjerde soloskive på det meget velrennomerte tyske selskapet ECM – selskapet som har husa "alle" fra Andersen, Garbarek og Rypdal til Keith Jarrett. Det mer enn antyder hvilken anseelse Eick nyter og det er meget velfortjent.

Eick er en melodiker og estetiker av rang. Han søker, og finner, det vakre uten at det blir søtt av den grunn. Titlene forteller oss hvor opptatt Eick er av familie, mennesker, steder og årstider – alt dette er grunnlaget for de nydelige låtene og stemningene han og bandet hans nok en gang har skapt.

Når han så har med seg elbassist Audun Erlien, trommeduoen Torstein Lofthus og Helge Andreas Norbakken, pianist Andreas Ulvo og fiolinist Håkon Aase, så betyr det at Eick nok en gang har valgt på øverste hylle blant ypperlige og empatiske musikanter. Jeg lar meg spesielt begeistre av det nye stjerneskuddet Håkon Aase – hvilken uttrykksfull fiolinist!

Om det er med den vidunderlige trompettonen eller med stemma – som han kler musikken ordløst med ved flere anledninger – så fortsetter Mathias Eick bare si herlige reise mot seg sjøl og sitt uhyre personlige uttrykk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathias Eick

Ravensburg

ECM/Naxos Norway