Tor Hammerø

Musikken felemannen Nils Økland skaper fører til Spellemannpris. Det er til å forstå – og vel så det.

Nils Økland Band – en helt egen organisme.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du verden så beroligende. Du verden så vakkert. Det var mine to første reaksjoner etter at Nils Økland Bands "Lysning" hadde inntatt heimen. Nils Økland, med sine tre forskjellige feler som skaper helt forskjellige stemninger på de ni spora som sjefen har skapt grunnlaget for, men som bandet har vært med å utvikle til det de har blitt, beveger seg i musikalske landskap han er helt aleine om. Han har enkelt og greit skapt sin egen sjanger.

Økland har befunnet seg i verdener med utgangspunkt i alt fra rock, folkemusikk, barokkmusikk, fri improvisasjon og jazz. Dette har han tatt med seg videre i sin stadige søken etter sitt eget uttrykk og om han har funnet det!

I mine ører er det folkemusikken og jazzen som er de mest fremtredende kildene her. Det er en søken, en åpenhet, en ekthet og en skjørhet i dette uttrykket og denne musikken som gjør at man blir sittende ytterst på stolen – redd for å gå glipp av den minste detalj. Her er nemlig alt like viktig – alt er biter av en musikalsk vev så unik og personlig som vel tenkelig.

Økland har med seg akkurat det samme bandet som på "Kjølvatn" som kom på ECM i 2014. Det vil si Sigbjørn Apeland på harmonium – også kjent som trøorgel, Mats Eilertsen på bass, Rolf-Erik Nystrøm på alt- og barytonsaksofon og Håkon Mørch Stene på perkusjon, vibrafon og elektrisk gitar. Her snakker vi øverste hylle fra forskjellige sjangre og de fem kan hverandre og intensjonene til musikken så godt at "Lysning" har blitt noe som likner mistenkelig på et mesterverk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nils Økland Band

Lysning

HUBRO/Musikkoperatørene

Det er ikke bare Herrens veier som er uransakelige. Et eksempel er trommeslageren Giampaolo Scatozza. Her spiller en vokalist fra Grimstad ei sentral rolle.

Giampaolo Scatozza er en melodisk trommeslager.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

46 år unge Giampaolo Scatozza fra Italia er en verdensborger på sett og vis. Det er nok ikke umulig at det er bakgrunnen for platetittelen "Travels".

Dette med uransakelighet trenger en liten forklaring. Det har seg nemlig slik at i Roma befinner det seg en vokalist som heter Nina Pedersen. Hun kommer opprinnelig fra vakre Grimstad, men har nå vært bosatt i den evige stad i mange år. Der har hun etablert seg som jazzvokalist på høyt nivå. De seinere åra det kommet ut to plater med Pedersen på norske selskap, men innspilt i Italia og med italienske musikere. På hennes siste, "Eyes Wide Open" som så dagens lys på på Losen Records i fjor, het trommeslageren Giampaolo Scatozza.

Like etter at Pedersens skive var omtalt, mottak jeg en henvendelse fra Scatozza om jeg kunne tenke meg å høre på/skrive om hans egen musikk. Postvesenet i Canada, der Scatozza nå er bosatt, og i Norge gjorde jobben sin og her er omtalen.

Scatozza, som også har bodd flere år i London og jobba både med jazz, Paul Young og Tom Jones, har skrevet all musikken på "Travels". Den er uten unntak svært melodisk og "lett" å like. Det er en straight jazzfeeling hele veien, men både funk og fusion er tydelige inspirasjonskilder. Flygelhornisten Giovanni Di Cosimo er den mest sentrale solisten og med sin vakre og mjuke tone passer han perfekt inn. Den engelske altsaksofonisten og modernisten Trevor Watts er også på plass, men i ei litt annen rolle enn det vi er vant til. På ei av låtene er også Nina Pedersen gjest med en tekst hun har skrevet sjøl, "Walk the Line".

Giampaolo Scatozza er et hyggelig bekjentskap. Her blir det ikke flytta en eneste merkestein, men så trengs det heller ikke hver gang. "Travels" er varm og "ufarlig" og spilt av dyktige musikanter.

Giampaolo Scatozza

Travels

Cultural Bridge/culturalbridgelabel.com

Sigurd Hole er en allsidig og usedvanlig uttrykksfull bassist og musiker. Her får vi to bevis på det.

Sigurd Hole, Karl Seglem og Jonas Sjøvaag har alle grunn til å smile.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Trommeslager Jonas Sjøvaag, tenorsaksofonist, bukkehornist og litt til Karl Seglem og bassist Sigurd Hole, har kjent hverandre i en årrekke. De har spilt mye sammen, blant annet i Seglems kvartett med Andreas Ulvo på piano.

Her møtes de i et totalt improvisert landskap – langt unna den melodiske verdenen de utforsker i Seglems univers. Det vi møter her er frijazz basert på mye respekt og store ører. Her blir det lyttet, holdt igjen og bidratt akkurat når situasjonen ber om det.

Det betyr musikk som bølger organisk mot oss – musikk med masse dynamikk i seg og som henter sin inspirasjon fra både det nordiske landskapet og den amerikanske ekspressive frijazzen. Et flott og annerledes møte med tre spennende musikanter.

Sigurd Hole har mye flott på hjertet.

Sigurd Hole er en musikant med mange jern i ilden, blant annet også i Jon Eberson Group og Tord Gustavsen Trio og Quartet. Grunnen til at han dukker opp "overalt" er sjølsagt at han er svært så allsidig og veldig bra.

I tillegg til alt det nevnte har han også gitt seg i kast med den ultimate utfordringa for en bassist, nemlig å lage ei soloskive.

Hole tok med seg bassen sin til Ytre Rendal kirke i Hedmark sommeren 2016. Det er stedet der den Oslo-bosatte Hole er født og oppvokst og i trekirka fra 1751 fant han tydeligvis både ro og inspirasjon.

Han deler tolv improviserte "låter" med oss. Mye kommer helt spontant, noe baserer seg på ideer han hadde unnfanga på forhånd. Dessuten spiller han med og reagerer på innspill fra naturen som torden, fugler som synger eller mjukt og varmt sommerregn.

Spesielt buespillet til Hole, det kommer ikke som noen bombe at han har hatt Bjørn Kjellemyr som lærer på Norge Musikkhøgskole, er svært så uttrykksfullt og personlig. Det er en ro og en tilstedeværelse i det Sigurd Hole foretar seg som er sjelden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jonas Sjøvaag, Karl Seglem, Sigurd Hole

West Wind Drift

NORCD/Shipwreckords/Musikkoperatørene

Sigurd Hole

Elvesang

Elvesang/Musikkoperatørene

Det er mange år siden jeg har hørt fra Kristin Asbjørnsen nå og etter første tone merket jeg hvor sterkt jeg har savna hennes stemme og inderlige uttrykk.

Kristin Asbjørnsen er endelig tilbake.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Foto: Tor Hammerø

Det handler om å ta seg tid. La ting få utvikle seg organisk og i sitt riktige tempo. Det er nok det Kristin Asbjørnsen har gjort de seineste åra og med konserten på Klubben i Røverstaden som «bevis», så er det vanskelig å være uenig. Ventetida fra hennes forrige visittkort har vært lang, men nå er den altså over og Kristin Asbjørnsen låter bedre, ektere og mer inderlig enn noen gang. Det sier ikke så reint lite.

Asbjørnsens fascinasjon for vestafrikansk musikk går langt tilbake. Tilfeldighetene ville faktisk at vi skulle støte på hverandre i Sør-Afrika for mange år siden – da var hun på vei til nok en studietur til vest-Afrika.

Med sitt ferske album, «Traces of You», som var fundamentet for musikken på denne konserten, tar hun oss nok en gang med tilbake dit. Sammen med sin mangeårige samarbeidspartner, den intet mindre enn fantastiske gitaristen Olav Torget – som også tar seg av bassbehovet på sin gitar, har Asbjørnsen videreutvikla sitt personlige tonespråk til steder verken hun eller vi har vært på tidligere. Trioen har blitt komplett med den gambiske koraspilleren Suntou Susso og når så lydsjef Asle Karstad lager lyd slik bare han kan, så blei dette en musikalsk fest av de virkelig sjeldne som publikum i den legendariske kjelleren åpenbart satte pris på.

Asbjørnsen, med sin helt personlige ru og rå stemme, formidler tekst og følelser på et vis hun er aleine om. I hennes verden, der vest-afrikansk musikk møter improvisasjon og andre herligheter, var det nok en gang herlig å befinne seg. La det ikke bli like langt opphold til neste gang!

Kristin Asbjørnsen omringa av perfekte samarbeidspartnere, Olav Torget og Suntou Susso.

Foto: Tor Hammerø

Kristin Asbjørnsen

Klubben i Røverstaden, Oslo, 16.03.18

Den tysk-engelske kvartetten Echoes of Swing er en sjelden skapning i jazzens hage.

Echoes of Swing på turné med noe uvanlig fremkomstmiddel.

Trompeteren, kornettisten , flygelhornisten og vokalisten Colin T. Dawson, altsaksofonisten Chris Hopkins, pianisten og celestaisten Bernd Lhotzky og trommeslageren Oliver Mewes har etterhvert 20 års fartstid sammen.

Helt fra starten har de hatt en klar musikalsk filosofi: de har tatt for seg musikk med røtter i jazzens barndom, hatt full respekt for utgangspunktet, men samtidig transportert den stadig nærnmere vår egen tid.

Slik har det vært og slik er det fortsatt. Med den noe merksnodige besetninga, uten bass, tar de for seg kjenet låter som "Volare, Nat Adderleys "Old Country", "Where or When" og Coleman Hawkins´ "Disorder at the Border" samt en rekke originallåter i samme stil, har kvartetten makta å skape et hyggelig, ufarlig, men stilsikkert uttrykk som altså skuer både bakover og frem i alle fall til en type 50-talls språk.

Her blir det ikke brutt en eneste grense – Echoes of Swing er kun ute for å skape musikalsk hygge på et ærlig vis og det makter de.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Echoes of Swing

Travelin´

ACT/Musikkoperatørene

Den belgiske pianisten Jonas Cambien og den norske bassisten Adrian Myhr har funnet fram til noe de er helt aleine om.

Jonas Cambien og Adrian Myhr i et ettertenksomt øyeblikk – som musikken de skaper.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Foto: Jenny Berger Myhre

Møtet mellom disse to unge herrene, begge i første halvdel av 30-åra, har funnet sted i Norge av den gode grunn at Cambien ville hit for å studere. I løpet av de ti åra han nå har bodd, studert og jobba her, har han dukka opp i stadig nye og like spennende konstellasjoner.

Mitt første møte med Cambien var med hans "norske" trio med André Roligheten og Andreas Wildhagen – "A Zoology of the Future" også den på det meget oppegående og kompromissløse portugisiske selskapet Clean Feed Records i 2016.

Nå er trommer og saksofoner/bassklarinett erstatta med bass og Adrian Myhr. Som Cambien har også Myhr gjennom flere grenseløse settinger vist seg som en søkende og "frittalende" musikant. Det tar heller ikke lang tid å skjønne at de to har mye å snakke om!

De gir oss ti personlige samtaler på langt under 40 minutter. Det betyr at her er det ikke mye langhalm. De to møtes i et landskap der samtidsmusikk møter frijazz og der to usedvanlig lyttende instrumentalistene utfyller og utfordrer hverandre på et fokusert vis.

Begge to er utstyrt med personlige stemmer – stemmer som kler hverandre godt. Cambien bruker mye preparert piano og mot buepsillet til Myhr og bassen, som har en flott tone det "lukter" tre av, egner det seg veldig bra.

"Simiskina", som etterhvert har blitt navnet på duoen også, fører spennende samtaler det er mulig å få en hel del ut av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jonas Cambien – Adrian Myhr

Simiskina

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Den unge danske trommeslageren Daniel Sommer fører eleverte samtaler med ni av sine gode musikalske venner.

Daniel Sommer både søker og finner sammen med gode venner.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Til tross for at Daniel Sommer ikke har rukket å bli mer enn 30 år, så har han spilt trommer i 25 allerede. Han kommer fra et musikalsk hjem i Aarhus, men har nå gjort København til sin base.

Om det er der eller i Aarhus han har møtt og begynt å spille med vår egen meget lovende vokalist Live Foyn Friis vites ikke, men uansett så forteller det oss at Sommer befinner seg på et høyt nivå.

Med «Duets» tar han oss med langt bortenfor standardlåt- og skjønnsangverdenen til Foyn Friis. Sammen med ni av sine andre gode musikalske venner tar Sommer oss nemlig med på ekskursjoner så personlige, så forskjellige, så åpne og så frie som vel tenkelig.

Sommer har invitert med seg noen kjente – for meg – og noen helt nye bekjentskaper. Den finske pianisten Artturi Rönkä, den danske bassisten Frederik Sakham Lomborg, den finske saksofonisten Mikko Innanen, hans landsmann Seppo Kantonen på elektronikk og piano, den spanske saksofonisten Cesar Joaniquet, den franske gitaristen Marc Ducret, to finner til, pianisten Kari Ikonen og saksofonisten Johannes Sarjasto og den amerikansk/danske pianisten Butch Lacy, har blitt invitert til samtale og alle har hatt mye inderlig på hjertet.

Utgangspunktene er helt åpne, men det skapes raskt atmosfærer der det åpnes for unike improvisasjoner og Sommer tilføyer noe nytt fra sin store palett hele tida.

Dette er musikk skapt av særdeles lyttende musikanter med masse personlig og musikalsk empati på plass. Daniel Sommer forteller oss at han er en trommeslager vi bør følge nøye i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Daniel Sommer

Duets

Saino Records/danielsommer.dk

Taxgorkhan? Aldri hørt verken navnet eller musikken tidligere og hadde det ikke vært for Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug så hadde det ikke skjedd nå heller.

Taxgorkhan alias Jørund Hannevold tar oss med til noe helt eget.

Det har seg ofte slik at det er en hel del tilfeldigheter involvert når det gjelder blant annet hva slags musikk man kommer over i en verden der tilbudene er så mange og så vanskelige å finne frem i. Hadde det for eksempel ikke vært slik at Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug, som står bak det ferske selskapet O. Gudmundsen Minde og som jeg digger kreativiteten og smakssansen til, hadde gitt ut musikken til enmannsbandet Taxgorkhan, så er sannsynligheten for at musikken kanskje aldri hadde blitt gitt ut og at den ikke hadde kommet meg for øre, ganske stor faktisk.

Derfor er det veldig hyggelig å slå fast at begge deler har skjedd og møtet med Taxgorkhan, alias den vel 30 år unge Jørund Hannevold – bosatt i den kulturelle smeltedigelen Berlin, har vært både spennende, fascinerende og annerledes.

Utstyrt med et arsenal av synther, basser, gitarer, rytme-egg, munnharpe og gudene vet hva, har Taxgorkhan hygga seg med det som finnes av muligheter i et moderne studio. Det har ført til personlige lydlandskap i en rekke grenseland med referanser til både ambient, eksperimentell rock, new age og sikkert en hel del andre herligheter også.

Taxgorkhan skaper masse luft i det melodiøse og personlige uttrykket sitt sjøl om det er mange lydkilder involvert store deler av tida. Det er musikk egna til å bevege seg til eller etter for de som har slike tilbøyeligheter, men den passer så avgjort til refleksjon i godstolen med lukkede øyne også.

Taxgorkhan skal ha all mulig kred for å ha skapt universene sine og Mørch Finborud og Marhaug for å ha fått dem opp til overflata.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Taxgorkhan

Plateau

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

Taxgorkhan

Leaves in a Stream

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

Jeg bryter sammen og tilstår: jeg har aldri hørt om Michael Dessen før. Dette møtet med musikken og trioen hans har uansett ført til utvida nysgjerrighet.

Michael Dessen Trio på klubb i Brooklyn, New York.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Michael Dessen er en 50 år ung amerikanske trombonist, computerist, komponist og bandleder som neppe kommer til å bli verdensstjerne noen gang. Grunnen er at han åpenbart er en type musiker som ikke har som ambisjon å kompromisse på noe slags vis. Han har latt seg inspirere både her og ellers i sitt musikerliv av sin tidligere lærer, saksofonisten og verdensmusikeren Yusef Lateef (1920-2013), og det betyr at grenser er til for å brytes.

Med sin trio bestående av bassisten Christopher Tordini og trommeslageren Dan Weiss, to svært så sentrale musikanter i det ustoppelige Brooklyn-miljøet, har Dessen holdt på i en årrekke og stadig utforska nye landskap. Bandet er altså uten akkordinstrument, men Dessen utvider paletten med sin computerbruk, noe som sjølsagt bidrar til at lydlandskapet tar uante retninger.

Verket «Somewhere in the Upstream» består av åtte deler spilt inn bortimot uten stans. De som tror de vil få en slags avart av Lateefs musikk her, må tro om igjen: det er mer filosofien og den grenseløse tenkinga til Lateef Dessen har tatt med seg.

Hva som er komponert og hva som er improvisert her er vanskelig å vite – ikke er det så viktig heller. Jovisst groover det og det er også straighte låter underveis, men i utgangspunktet er dette frie ekskursjoner basert på tre eleverte herrer som kjenner hverandre svært godt og som derfor leser hverandre som åpne bøker og som kan utfylle og utfordre hverandre hele veien.

Michael Dessen Trio består av tre fremragende instrumentalister som gir oss original og utfordrende musikk. Noe for dere der ute med åpne ører og åpne sinn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Dessen Trio

Somewhere in the Upstream

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

For oss som synes seriestart og 5-0 seier er en helt grei søndag, skal det jo mye til for å toppe det. Jacob Young, sammen med Mathias Eick, Mats Eilertsen, Siril Malmedal Hauge, Bendik Hofseth og Paolo Vinaccia greide det likevel.

Siril Malmedal Hauge og Jacob Young – en inderlig duo med et stort vokaltalent.

Foto: Tore Sætre

I løpet av de siste åra har det dukka opp en ny spennende skapning på plateselskapsfronten her hjemme: Oslo Session Recordings. Gitaristen Jacob Young og to kamerater står bak tiltaket og foreløpig har det kommet tre utgivelser på etikken. I utgangspunktet skulle man kanskje tro det var i minste laget for å arrangere en såkalt label night, men de knappe to timene på Cosmopolite fortalte oss at det var det ikke.

Det hele begynte med en lei melding fra Young. Den amerikanske legenden Mike Mainieri, vibrafonist i de hippeste sfærer, hadde ikke rukket flyet over dammen: passet hans hadde gått ut på dato. På kort varsel steppa Mathias Eick inn og gjorde verken skam på seg sjøl eller noen andre – tvert i mot.

Kvelden blei innleda med et herlig møte mellom Young og det nye, veldig spennende tilskuddet til vokalstammen her hjemme, Siril Malmedal Hauge. De to har akkurat gitt ut «Last Things» og den jazzlinjeutdanna sunnmøringen på 25 framstår med en modenhet og trygghet som skulle tilsi ei mye lenger fartstid enn det hun har. Med en naturlig, men forsiktig vibrato, klokkeklar diksjon og strålende engelskuttale, tolka hun alt fra «Skylark» til Jimi Hnedrix´ «Little Wing» samt originalmateriale med en trygghet og inderlighet som fortalte oss at vi hadde med en vokalist å gjøre som kommer til å markere seg kraftig både her hjemme og utenlands i åra som kommer.

Mats Eilertsen, Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth og Jacob Young – ikke så mye å utsette på lagoppstillinga her.

Foto: Tore Sætre

Mot slutten av duosettet kom også Mats Eilertsen (bass), Bendik Hofseth (tenorsaksofon) og Paolo Vinaccia (trommer) ruslende inn og omskapte duoen til kvintett. Smilet til Malmedal Hauge fortalte oss at hun mente at hun hadde kommet til jazzhimmelen. Derfra og ut kom det materiale fra de andre skivene på selskapet, «The Maze» og «Rathkes gate 12».

Vi snakker varme, melodiske låter uten for mye motstand, men med mer enn nok utfordringer til de på scena. Ikke alle låtene er like spennende, men autoriteten og smakssansen til Vinaccia, tonen og dybden i uttrykket til Hofseth og den varme og ekte tonen fra bassen til Eilertsen, en tone som slekter på sjølvaste Charlie Haden, gjorde dette, sammen med Youngs personlige gitarspill, til en flott manifestasjon av hva Oslo Session Recordings har holdt på med så langt.

Mathias Eick steppa inn på kort varsel og leverte med bravur.

Foto: Tore Sætre

En av det siste tiårets mest markante jazzstemmer her hjemme er trompeteren Mathias Eick fra jazzmetropolen Hof i Vestfold. Etter Mainieris forfall tok han utfordringa på strak arm og Eick, med sitt utadvendte, inderlige og tøffe trompetspill, heva som alltid de musikalske settingene han er involvert i.

Jacob Young & Co leverte på høy hylle og det skal bli mer enn morsomt å følge utgivelsene på selskapet i åra som kommer.

Oslo Session Recordings Label Night

Cosmopolite, Oslo, 11.3.18