Tor Hammerø

En trio bestående av den italienske trompeteren og flygelhornisten Paolo Fresu, den franske trekkspilleren og munnspilleren Richard Galliano og den svenske pianisten Jan Lundgren ga oss akkurat det vi trodde vi skulle få: et herlig påfyll av både skjønnhet, inderlighet og musikalske samtaler på et skyhøyt nivå.

Jan Lundgren, Richard Galliano og Paolo Fresu – hvilken trio!

Foto: Tor Hammerø

Allerede i 2007 kom den første overraskelsen i posten: «Mare Nostrum» med herrene Paolo Fresu, Richard Galliano og Jan Lundgren. Tre storheter hver for seg, men jeg så definitivt ikke for meg at de skulle møtes som trio med denne helt spesielle besetninga. Oppfølgeren lot vente på seg og kom ikke før i 2016, men den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves. Det låt både originalt og vakkert i 2007 og trioen og musikken hadde på ingen måte tapt seg ni år seinere.

Nå var det endelig klart for mitt første møte live med denne trioen og det blei nok en opptur. Stort sett møtte de det meget velvillige og sterkt lyttende publikummet på Cosmopolite som trio, men også som duoer og litt solo og vakrere reise er det sjeldent man blitt tatt med på.

For meg hører Fresu hjemme helt der oppe blant Europas aller største trompetere, og ikke minst flygelhornister, sammen med Palle Mikkelborg og Nils Petter Molvær. Alle har hvert sitt uttrykk – Fresu er en lyriker av Guds nåde med en luftighet og varme i det han formidler som er intet mindre enn sjelden. Galliano er mannen som tar trekkspillet til nye høyder – de som mener det ikke har noe å gjøre i jazzsammenheng burde låses inne i et rom med Gallianos musikk noen døgn. Han spiller også munnspill, eller rettere sagt accordina, på et vis som gjør at savnet etter Toots Thielemans er til å leve med. Og Jan Lundgren er en klangmester som gir oss nesten hele jazzhistoria i løpet av ei eneste låt.

«Mare Nostrum», vårt hav på norsk, var det romerske navnet på Middelhavet. Mye av musikken, i alle hovedsak skrevet av de tre, men hver for seg, har henta sine varme stemninger fra strøka rundet dette havet og det er bare å la seg senke ned i det imaginære havet og bli der værende.

Folkemusikk fra Sverige er også en inspirasjonskilde og alle tre stortrives hvor enn på den musikalske kloden de befinner seg. Mare Nostrum-trioen bedriver jazzikalsk kammerjazz på aller øverste hylle og når det hele blei avrunda – før de ga oss flere ekstranummer – med Claudio Monteverdis «Si dolce è il tormento» fra 1644 i 2018-drakt, så gjorde det ingenting å gå ut i denne kalde kveldslufta. Vakkert var det – uendelig vakkert.

Fresu, Galliano, Lundgren

Cosmopolite, Oslo, 10.3.18

Ingrid Laubrock er en svært så spennende saksofonist, komponist og bandleder som også har tatt New York med storm. Ikke nok med det: i bandet sitt har hun også med seg to andre ledende kvinnelige instrumentalister.

Ingrid Laubrock, nummer to fra høyre, med sitt Anti-House.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock (47), som opprinnelig kommer fra en liten by i Tyskland, har hatt en bemerkelsesverdig rute frem til en viktig posisjon i toppen av moderne jazz. Som sulten tenåring gikk turen først til Berlin, deretter til London før hun runda 20. Der jobba hun overalt inkludert på T-banestasjoner for å få endene til å møtes.

Laubrock hadde et klart mål for øyet og tok etterhvert timer hos saksofonister som Jean Toussaint og Dave Liebman og begynte sakte, men sikkert å etablere seg i spennende konstellasjoner i den engelske hovedstaden der hun blei værende i bortimot 20 år.

Som for så mange andre var likevel New York det endelige målet og for rundt ti år siden tok hun sjansen og satte kursen for New York og kanskje den aller mest spennende og innovative delen av byen, sett med jazzøyne, Brooklyn.

Der blei Laubrock tatt i mot med åpne armer og nysgjerrighet. Musikalsk har hun havna i en rekke konstellasjoner – alle forbundet med kompromissløshet – blant annet sammen med Anthony Braxton.

Jeg har alltid vært tiltrukket av hennes egne band og, sjøl om denne utgivelsen har blitt liggende til marinering og på vent alt for lenge, så er Anti-House, som hun etablerte nesten med en gang hun kom til NY, kanskje den aller mest spennende settingen til Laubrock.

Når det gjelder besetninga så synes jeg det er veldig hyggelig at tre av de fem er kvinner og det tre av de aller mest innovative instrumentalistene over there overhodet. Den canadiske pianisten Kris Davis og gitaristen Mary Halvorson danner sammen med Laubrock ei frontrekke som både snakker sammen og hver for seg på et unikt vis. De får også meget lydhør assistanse av bassisten John Hébert og trommeslageren Tom Rainey, Laubrocks ektemann forøvrig, og Oscar Noriega som gjest på klarinett på to av de åtte spora.

Musikalsk er landskapet Anti-House og Laubrocks komposisjoner inviterer til et sted mellom frijazz, samtidsmusikk, strukturerte passasjer, spennende melodier og åpne og herlige samtaler mellom fem lyttende og likeverdige musikanter fra øverste hylle. «Roulette of the Cradle» har tålt marineringa svært godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingrid Laubrock Anti-House

Roulette of the Cradle

Intakt Records/Naxos Norway

For noen er det en begivenhet hver gang Bendik Hofseth har noe nytt å melde. Jeg hører så definitivt med blant dem.

Bendik Hofseth med både stemmebånd og saksofon.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er ikke akkurat hver dag Bendik Hofseth inntar platestudio. Han venter enkelt og greit til han har noe å melde, han tar seg tid – han veit hvordan han vil ha det og han slipper det ikke fra seg før han er fornøyd og vel så det. Slik har det vært siden han begynte å lage musikk og gi det ut under eget navn for snart 30 år siden og slik er det heldigvis den dag i dag.

«Atonement» føyer seg nemlig elegant inn i rekka som nok et storverk fra Hofseth. Mange har slitt med å båssette Hofseth sjangermessig opp gjennom åra og slik fortsetter det – også det heldigvis. Helt siden Columbia/Sony skulle gjøre superstjerne av Bendik over there for noen tiår siden, har Hofseth bevegd seg i musikalske grenseland som har vært hans egne – og kun hans. Slik fortsetter det også med «Atonement». Hofseth er slik skrudd sammen, tror jeg, at han ikke er i stand til å kompromisse sjøl om han hadde bedt seg sjøl om det!

For å si det enkelt så er både pop og jazz involvert nok en gang. Hofseth har ingen ambisjon om å gjøre det enkelt verken for seg sjøl eller for oss – han og hans omgivelser i studio og vi her hjemme blir alle utfordra. Dette er med andre ord sjølsagt ikke lettvint musikk på noe som helst slags vis, men de som ønsker musikk med flere lag og bunner, finner masse og mye nytt hver gang man trykker på startknappen.

Vokalisten Hofseth er ikke verden største – det er det forresten ikke så mange som er – men han er utstyrt med en egenart i uttrykket sitt som matcher budskapet hans bortimot perfekt. Saksofonisten Hofseth er, sammen med Tore Brunborg, den verdige forlengeren til Jan Garbarek og til sammen er formidleren Bendik Hofseth noe helt for seg sjøl.

Tekstene hans er rein poesi og så langt fra den tanketomme «poplyrikken» vi blir pådytta overalt som vel tenkelig. Det betyr nok at dette universet ikke kommer til å gå hjem hos alle – dette er et uttrykk for de som legger lista rimelig høyt. Tematikken dreier seg om alt fra det å reise seg, forsoning, det å miste noen, sorg, muligheter, tap av identitet – skjønner du?

Når Hofseth omgir seg med bassist Mats Eilertsen, pianist Helge Iberg, gitarist Eivind Aarset og ikke minst trommeslager og co-produsent Paolo Vinaccia samt en rekke gjester – inkludert en nydelig duett med Anneli Drecker – så blir dette så sterkt, egenarta, lyrisk, vakkert, Bendiksk som vel tenkelig. Her snakker vi ikke hitlåter, her snakker vi om ett musikalsk testament som blir stående og levende i mange år fremover. Så spørs det bare om Christer Falck skal arrangere «Atonement»-gjenforening i 2043. Den som lever får se – musikken kommer i alle fall til å leve da også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bendik Hofseth

Atonement

C+C Records/Musikkoperatørene

Wilco har vært, er og kommer til å bli værende et rockeband i ultraklassen. Til tross for det har Jeff Tweedy & Co aldri blitt superstjerner. Her får vi et tilbakeblikk på hvordan hele starta på midten av 90-tallet – med masse godbiter på lur.

Wilco anno 1995 – anno «A.M.»

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Wilco har vært i gang helt siden 1994 etter at de oppstod fra ruinene etter bandet Uncle Tupelo. Om det var for sterke personligheter som ikke fikk det helt til der vet jeg ikke, men Jay Farrar og Jeff Tweedy satt i alle fall gang på nytt hver for seg og Tweedy har vært ledestjerna i Wilco i 24 år nå og er det fortsatt. Bandet og musikken har hatt en stor tilhengerskare hele veien, men superstjerner har de altså aldri blitt og noe forteller meg at det er de svært så fornøyde med.

21. april står Nels Cline på scena på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo med sitt jazzband The Nels Cline Four. Cline har vært med i Wilco helt siden 2004, men jazzmusikeren Cline er sjølsagt også veldig i gang og samtidig sier det en hel del om allsidigheten til Wilco – her er det få musikalske grenser.

Det vi får gleden av å være med på her derimot er altså starten på bandet i perioden 1995 til 1996 – en svært så produktiv periode kan man trygt si.

Først ut er bandets første skive, «A.M.», fra 1995. Her har Tweedy videreført countryrock-uttrykket som prega Uncle Tupelo og her blir vi servert hele skiva pluss åtte tidligere uutgitte outtakes samt interessante liner notes av bandets bassist, den gang og nå, John Stirratt.

Allerede året etter hadde Tweedy, og Wilco, tatt mange nye og store steg. Med «Being There» framstod Wilco mye mer som et rockeband med impulser fra power pop, psykedelia og soul og både publikum og presse likte det de hørte. I denne de luxe-utgava av «Being There», som består av fem CD-er, får vi både originalutgava av skiva, 15 tidligere uutgitte demoer, outtakes og aldri utgitte sanger, pluss materiale fra to konserter i november 1996 der både repertoaret fra «Being There» pluss en hel del annet blir spilt.

Wilco var strålende for godt og vel 20 år siden og de er det den dag i dag.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wilco anno 1996 – anno «Being There».

Wilco

A.M.

Warner Bros./Rhino/Warner Music

Wilco

Being There

Warner Bros./Rhino/Warner Music

Musikk fra vindharpa til Sverre Larssen på Jæren hører med til det som kan kalles ikoniske sjeldenheter. Solid «arkeologisk» arbeid har bragt den til overflata – heldigvis.

Forretningsmannen Sverre Larssen fikk en sprø idé – og satte den ut i livet.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Alle de verden rundt som har fått et nært og inderlig forhold til Jan Garbareks «Dis», som kom ut i 1977, fikk stifte bekjentskap med vindharpa som Sverre Larssen hadde konstruert på Sele på Jæren. Der blåser det «alltid» og etter at forretningsmannen Larssen, som også sang i Stavanger-kvartetten og via en tekst der hadde hørt om vindharpe, blei så fascinert at han på begynnelsen av 70-talentsatsingen satte i gang å konstruere et slikt instrument.

«Instrumentet» har tolv strenger som settes i vibrasjon av vinden. Som med en elektrisk gitar, så forsterkes lyden ved at Larssen installerte fire kontaktmikrofoner og musikken/lyden blei deretter tatt opp direkte på bånd. Ikke bare Garbarek, men også Kjell Bækkelund, Ketil Bjørnstad, Liv Dommersnes og Åse-Marie Nesse benytta seg av den unike lydverdenen vindharpa skapte.

Nå har idealistene og musikkarkeologene Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug gravd djupt og funnet frem til opptak Larssen gjorde med det unike instrumentet sitt som vel bare noen ytterst få har hørt før. Med titlene «Nordavinden I», «Nordavinden II» og «Sønnavinden» er det åpenbart hvor lyden har kommet fra og den er både fascinerende, suggererende og sjølsagt totalt annerledes enn alt annet som har vederfaret sanseapparatet. Av og til kan kan det minne om ei kirkeklokke eller et orgel, men de lange droneaktige tonene er noe så helt for seg sjøl likevel.

I tillegg til musikken har arkeologene også funnet fram til et par radio- og TVinnslag der Larssen forteller om oppfinnelsen sin og bakgrunnen for den – veldig spennende og en viktig del av et bortimot glemt kapittel i norsk musikkhistorie. All ære til Sverre Larssen – og Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sverre Larssen

Wind Harp Recordings 1976-1977

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

Joan Baez har vært, er og kommer til å bli værende en av de største visesangerene gjennom alle tider.

Joan Baez er fortsatt i strålende slag.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I 1960 ga Joan Baez (77) ut si første skive. Siden den gang har hun vært en av de aller sterkeste, tydeligste og modigste stemmene i det som i vid forstand kan kalles visesjangeren. Hun har vært der hele tida og hun har aldri kompromissa med noe som helst. Hun har engasjert seg politisk både nasjonalt og internasjonalt – hun dro til Chile da Allende tilrana seg makta – og hun har til og med blitt nevnt i forbindelse med Nobelprisen.

Det som er ekstra hyggelig er at Baez fortsatt er like kreativ og unik som hun alltid har vært. Hun kunne sjølsagt levd på gamle meritter hjemme i New York, men heldigvis forsetter hun både å turnere og lage ny musikk og nye skiver. Nå hevder hun at dette er hennes siste studioinnspilling – det er cirka 10 år siden forrige utgivelse – og det er hyggelig å kunne melde at Baez, mutters aleine og produsert av Joe Henry, er nesten like bra som hun alltid har vært.

Hun gir oss blant annet sine unike versjoner av Tom Waits´ «Whistle Down the Wind» og «Last Leaf», Joe Henrys «Civil War» og Mary Chapin Carpenters «The Things That We Are Made Of», men for meg er høydepunktet Zoe Mulfords «The President Sang Amazing Grace». Saker, men det er det forsåvidt hele veien.

For to år siden runda Baez 75 og bursdagskonserten hennes har blitt liggende i bunka mi alt for lenge. Nå, i forbindelse med hennes nye skive og besøk i kongeriket, var det på tide å plukke fram dobbelt cd-en pluss DVD av hele konserten.

Stedet er Beacon Theater i hennes hjemby New York og med et meget velmenende og feststemt publikum, har hun invitert med seg gjester som Jackson Browne, Mary Chapin Carpenter, David Crosby, Emmylou Harris, Richard Thompson, chilenske Nano Stern, Mavis Staples og Paul Simon. Hvis noen tror det blei en festkveld, så har de helt rett. Denne januarkvelden i 2016 er Joan Baez på sitt aller beste og vi får en ønskekonsert av de sjeldne.

Da er det bare å håpe at Joan Baez ikke holder sitt løfte – vi vil ha mer musikk med og av henne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joan Baez

Whistle Down the Wind

Proper Records/Border Music

Joan Baez

75th Birthday Celebration

Razor & Tie/Border Music

Camilla Susann Haug er en singer/songwriter – på norsk – som fortjener mye oppmerksomhet.

Camilla Susann Haug har mye flott på hjertet.

Det er over ti år siden jeg «møtte» Camilla Susann Haug for første gang. Da ga hun oss «Noen ganger blått» på Kirkelig Kulturverksted og stemma og uttrykket hennes har vært med meg siden. Siden den gang har hun dukka opp både med Lars Andreas Haug Band og vokalensemblet Pust, men det er først nå hun melder seg til tjeneste med sin andre solo-cd. Det var på høy tid for å si det pent!

Camilla Susann Haug (43) framstår nå som en moden tekstforfatter, komponist og ikke minst vokalist – hun synger på uforfalska Mo-dialekt til tross for at hun nå bor ved Arendal – og hun har mye å melde; hun er enkelt og greit en langt framskreden historieforteller. Det hun formidler er ektefølte hverdagsfortellinger som både du og jeg ofte kan kjenne oss igjen i – hun henter fra et levd liv og ofte minner hun om sin mednordlending Kari Bremnes. Det er ment som et solid kompliment.

På ei av låtene gjør hun en strålende duett med Pål Moddi Knutsen – nok ei sterk stemme fra nord – og ellers har hun med seg ei fantastisk rekke med jazzmusikanter. Bare saksofontonen til Tore Brunborg er verdt inngangspengene aleine, men når andre storheter som Gunnar Halle, Atle Nymo, Espen Berg, Georg Buljo, som også har produsert, og Torben Snekkestad også bidrar, så blir dette så fylt av empatisk vellyd som vel tenkelig. Tøft munnspill av Mathias Heise er så avgjort med og krydrer det hele.

Låtene er fine og lett å krype inn i, tekstene er meningsfulle og ekte – Camilla Susann Haug sei det som det e som hun synger på låta som heter akkurat det, som Buljo har vært med å unnfange, og «Tusentrinnstrappa» har blitt akkurat så bra og så meningsfull som vi kunne ane da debuten så dagens lys for over ti år siden.

Finnes det rettferdighet i musikkens verden, men det er det jo lite som tyder på dessverre, så bør Camilla Susann Haug få mye oppmerksomhet for og med dette visittkortet. Dette er nemlig kvalitetspop med solide jazzovertoner som holder herfra og veldig langt frem i tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Camilla Susann Haug

Tusentrinnstrappa

Echofisk/Musikkoperatørene

Eyolf Dale er av typen pianist, komponist og bandleder som aldri skuffer. Det gjør han på ingen måte denne gangen heller.

Eyolf Dale er usedvanlig uttrykksfull uansett i hvilken setting han befinner seg i.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hver gang Eyolf Dale (32/33) har noe nytt å melde, så spennes forventningens bue ganske så heftig. Grunnen er at om det har vært i solo-, duo med André Roligheten i Albatrosh eller med hans «Wolf Valley»-band, som slapp sin debut sommeren 2016, så har en av de aller fremste representantene for Grenlandsbølga vist en smakssans, en originalitet og en kompromissløshet som gjør at vi vet at det aldri kommer en likegyldig tone derfra.

Med oppfølgeren til «Wolf Valley» har Dale nok en gang gitt oss et personlig vitnesbyrd der han har gått inn i seg sjøl, sett for seg bilder og deretter skrevet nydelig og urpersonlig musikk i en travel arbeidsperiode – musikk som blei en slags motsats til travelheten han ellers opplevde. På sett og vis blei komposisjonene og arbeidet med dem og arrangementene en slags rekreasjon for Dale. Det intime og personlige han satt for seg sjøl og jobba med, har han tatt med seg til noen av sine beste musikalske venner – de samme som på «Wolf Valley» – og de kjenner hverandre enda bedre nå etter mye jobbing sammen både her hjemme og utenlands.

Oktetten, bestående av Kristoffer Kompen på trombone og eufonium, Gard Nilssen på trommer, Hayden Powell på trompet og flygelhorn, André Roligheten på tenorsaksofon og klarinett, Rob Waring på vibrafon, Adrian Løseth Waade på fiolin og Per Zanussi på bass, er sjølsagt håndplukka på øverste hylle av Dale og jeg skjønner godt at han ikke har sett noen grunn til å gjøre skifter fra «Wolf Valley»-bandet. Solistisk holder sjølsagt alle sammen skyhøyt nivå og kollektivet låter det stadig mer empatisk og tettere.

Eyolf Dale har laga ti låter som varer i vel 50 minutter og som tar oss med inn i en melodisk sfære der det er udelt godt å være og der man samtidig blir utfordra på et inderlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eyolf Dale

Return to Mind

Edition Records/Border Music

Møtet mellom Jan Gunnar Hoff, Audun Kleive, Per Mathisen og Mike Stern denne lørdagskvelden på Victoria var av typen som vil bli huska lenge – svært lenge!

Hoff, Mathisen, Stern og Kleive – vi snakker saker!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Foto: Tor Hammerø

Den amerikanske supergitaristen Mike Stern har jeg hatt gleden av å oppleve sammen med både Miles Davis og Jaco Pastorius. Det var tydelig hvorfor de to ikonene ønska å ha med seg den tidligere Blood, Sweat & Tears-musikanten: han hadde ei voldsom utstråling og en helst spesiell og vakker tone i gitaren sin. Han hadde skapt seg uttrykk der han hadde henta masse inspirasjon fra både blues, rock og jazz.

Det var på 80-tallet og det er veldig hyggelig å kunne melde at Stern (65) er like sulten, utadvendt og personlig i sin tilnærmingsmåte den dag i dag. Det som gjør det ekstra imponerende at han er der han er nå, er at han for et par år siden brakk begge hendene i en ulykke og det var lenge usikkert om han kunne spille gitar igjen. Legekunstnere og hans egne stålvilje har fått han tilbake, men vi ser underveis at han må hjelpe seg sjøl med venstrehånda for å få festa plekteret i høyrehånda. Likevel er Stern den som roper one more når de fleste tror det er slutt etter to ekstranummer!

Samarbeidet med tangentist Jan Gunnar Hoff, trommeslager Audun Kleive og bassist Per Mathisen, går over ti år tilbake. Denne lørdagen avslutta de en norgesturné som har blitt møtt med jubel overalt og det er fire herrer som utstråler både empati, spilleglede og langt framskredne kvaliteter både individuelt og kollektivt som møtte et fullsatt Victoria befolka av et svært så vennlig innstilt publikum som fikk det de hadde kommet for og vel så det.

Repertoaret bestod av låter av Hoff og Stern i et tøft, moderne og ganske så tidløst fusionlandskap der flinkismislikerne ville ha rista på hodet og ikke skjønt bæret. De var definitivt ikke tungt representert i salen, men de som ønska seg nok et kapittel av dette samarbeidet med alt fra de vareste og vakreste ballader til det heftige og rocka – Stern avslutta like godt med Jimi Hendrix´ «Red House» med seg sjøl som mer enn akseptabel vokalist også – fikk en særdeles hyggelig lørdagskveld.

Høydepunktene sto i kø: Samspillet mellom Hoff og Stern, det groovete basspillet til Mathisen, beatet til Kleive og ikke minst duetten mellom Kleive og Stern – og alle de flotte låtene og den legendariske gitarsounden til Mike Stern. I dag og i morra er de i studio i Oslo for plateinnspilling – det er bare å glede seg!

Stilstudier og takk for festen fra Mathisen, Stern, Hoff og Kleive.

Foto: Francesco Saggio

Hoff – Kleive – Mathisen – Stern

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo, 3.3.18

Fra Hamar-området har det dukka opp en stor og hyggelig overraskelse i form av vokalisten Camilla Tømta og hennes Low-Fly Quintet.

Camilla Tømta og hennes Low-Fly Quintet låter slik de ser ut: stilig og med røtter noen år tilbake.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Camilla Tømta (42) trenger ikke lang tid på å fortelle oss at hun er en tekstforfatter, sanger og formidler som det er verdt å bruke en hel del tid sammen med. Med sitt Low-Fly Quintet, bestående av Ole Gjøstøl på piano, Skjalg Lidsheim på trommer, Uri Sala på bass og Siri Snortheim på cello – alle med røtter ikke så langt fra Hamar, sjøl om Sala opprinnelig kommer fra Barcelona, tar hun oss med på ei morsom og innholdsrik reise med musikalske røtter nesten helt tilbake til jazzens opprinnelse.

Tømta, med både norske og amerikanske røtter, har en svært så allsidig musikalsk bakgrunn. Gospel, blues og pop er en del av hennes musikalske DNA, men jazz har åpenbart vært en svært sentral kilde lenge. Det er lett å høre både i foredraget og uttrykket hennes og ikke minst i hennes måte å skrive låter og tekster på.

I tillegg til en rekke originallåter, byr Tømta & Co på standardlåter som Fats Wallers «Black and Blue», «But Beautiful», «After You´ve Gone» og «Black Coffee». Det mer enn antyder hvor vi befinner oss i det musikalske landskapet og Tømta er en stilsikker formidler med jazzen fra 30- og 40-tallet solid innabords.

Det Low-Fly Quintet, med si ganske så originale besetning, serverer oss er noe uvanlig i den norske jazzfloraen. Geirr Lystrup har skrevet et flott dikt til og om Tømta i omslagsheftet og varmen han beskriver henne med, greier hun absolutt å formidle sammen med både melankoli og lyse og mørke stemninger. Det var på høy tid, men nå kan endelig Hamar forbindes med noe annet enn et stupetårn!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Low-Fly Quintet

Stop for a While

Losen Records/MusikkLosen