Grieg anno 2015

Pianisten Dag Arnesen løfter nok en gang fram noe av det vakreste som finnes av norsk musikk.

Dag Arnesen har et djupt og inderlig forhold til både Edvard Grieg og Geirr Tveitts musikk og univers.

Dag Arnesen (65) er så avgjort blant våre aller beste og mest kreative jazzpianister. Han kommer fra en by og et land der fotball-lagene Nest-Sotra og Åsane er i ferd med å overta hegemoniet. Der kom også Edvard Grieg fra og Arnesen har hatt et inderlig forhold til Griegs musikk helt fra han begynte å ta pianotimer som guttunge. Det har blant annet ført til tre utgivelser med Arnesen og enten Terje Gewelt eller Ellen Andrea Wang på bass og Pål Thowsen på trommer under tittelen “Norwegian Song”. Nå viderefører Arnesen denne tankegangen med Ole Marius Sandberg på bass og Ivar Thormodsæter på trommer og perkusjon og ikke minst med strykere usedvanlig smakefullt arrangert av Arnesen.

Denne gangen er det “Morgenstemning”, “Våren”, “Arietta”, “Kveldsang for Blakken”, “Gangar” og “Solveigs sang” som står på repertoaret fra Griegs unike univers pluss folkevisa “Håvard Hedde”, Geirr Tveitts “Vårteikn” og to egne Arnesen-komposisjoner som passer ypperlig inn i dette feltet.

Arnesen behandler alt med den største respekt, men lurer likevel på om Grieg ville ha likt måten han har tatt seg friheter med de udødelige melodiene. Det er jeg overbevist om at den store ville ha gjort. Dette er nemlig så smakfullt og vakkert som vel tenkelig, samtidig som det er satt inn i ei moderne ramme, noe Grieg, som visstnok var utstyrt med et åpent sinn, ville ha likt.

Rammene er på sett og vis ganske like som vi opplevde med de tre “Norwegian Song”-utgivelsene, men strykerne utgjør en vesensforskjell. Strykere i jazzsammenheng kan i mine ører oppleves som ganske søtsuppete, men det er så avgjort ikke tilfelle her. Arnesen vet nemlig hvordan han skal kle dette vakre melodiske stoffet på best mulig vis. Når så de nye samarbeidspartnerne Sandberg og Thormodsæter er akkurat der de skal være i sin tilstedeværelse og beskjedenhet, så blir “Grieg, Tveitt & I” nok en bekreftelse på at Dag Arnesen er en mester udi dette faget. Strålende vakkert – intet mindre.

PS I en engere krets er det kjent at Arnesen også er tilhenger av et fotball-lag som spiller i røde drakter i hans hjemby. Selv om de sliter nuh, så er det likevel overraskende at Arnesen har valgt å hylle den delen av landet jeg kommer fra med tittelen “Grieg, Tveitt & I” – eller som vi sier i Molde: “Grieg, Tveitt å i”. Velkommen skal han være!

Dag Arnesen

Grieg, Tveitt & I

Coco & Co/MusikkLosen

Den største av de store

Keith Jarrett er i mine ører den største nålevende musikeren. Her kommer to fantastiske bevis på det.

Keith Jarrett – hvilken unik stemme.

Den 8. mai runda Keith Jarrett 70 år. Helt siden han slo gjennom med Charles Lloyd på midten av 60-tallet, og seinere sammen med Miles Davis, var det åpenbart at det var et talent helt utenom det vanlige som hadde vist seg fram. Seinere har det gått slag i slag med hans egne band, både The American Quartet med Charlie Haden, Paul Motian og Dewey Redman og bandet som gikk under navnet Belonging-kvartetten, med Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek, hans solo-karriere og de seineste tiåra med trioen bestående av Jack DeJohnette og Gary Peacock. Uansett hvor vi har møtt Jarrett så har han vist oss et melodisk, harmonisk, improvisatorisk og kompositorisk mesterskap som har ført til at han er sin generasjons største jazzmusiker i mine ører. Her hjemme var vi vært og er vi sjølsagt svært så stolte over det Belonging-kvartetten ga oss på 70-tallet fordi Christensen og Garbarek spilte så viktige roller i bandet – og det med rette. For et band – for en musikk!

I forbindelse med Jarretts 70-års dag har Jarrett og hans plateselskap siden slutten av 60-tallet, ECM, bestemt seg for å markere den med to utgivelser. “Creation” er ni “låter” fra solokonserter han gjorde i 2014 i Toronto, Tokyo, Paris og Roma. Alt er fritt improvisert, men som vanlig når det gjelder musikk som kommer fra Jarretts unike sinn, så høres det ut som om det er gjennomkomponert. Vi får være med å feire Jarrett med låter på mellom sju og ni minutter og dette er Jarrett av beste merke – det skulle neste bare mangle når sjefen har plukka ut låtene sjøl.

Som om ikke dette var nok får vi også en bursdagspresang til fra Jarrett der han viser oss hvilken eminent klassisk pianist han er. Innspillingene er gjort i 1984 og 1985 i Saarbrücken i Tyskland og i Tokyo med høykompetente symfoniorkestre. Først er det Samuels Barbers “Piano Concerto op. 38” og fra Japan Béla Bartóks “Piano Concerto No. 3”. Jeg er på ingen måte noen ekspert på dette feltet, men Jarrett snakker uansett til meg på sitt høyst personlige vis. Når han så avslutter med en soloimprovisasjon i Tokyo som ekstranummer, så er dette nok et høydepunkt fra Keith Jarrett. For en klang, for en ro, for et uttrykk.

Keith Jarrett skal visstnok ikke være den enkleste å ha med å gjøre. Det slipper heldigvis de fleste av oss å bry oss med – vi kan bare nyte og flyte med i denne bursdagsfeiringa. Vi kan bare takke for presangene og gratulere med dagen til den største – Keith Jarrett.

Keith Jarrett

Creation

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Keith Jarrett

Barber/Bartók/Jarrett

ECM New Series/Grappa/Musikkoperatørene

På fest med Dee Dee

Tidligere har jazzdiva nummer 1, Dee Dee Bridgewater, hyllet både Ella Fitzgerald og Billie Holiday. Nå er det den livsbejaende kulturen i New Orleans som står for tur. Molde-publikummet har veldig mye å glede seg til om et par måneder.

Dee Dee Bridgewater foran The New Orleans Jazz Orchestra under ledelse av Irvin Mayfield – vi snakker full fart.

De som har vært så heldige å oppleve vokalbomba Dee Dee Bridgewater (64) i levende live, vet hvilken minneverdig opplevelse det er. Vi snakker nemlig om en så total kontroll over instrumentet sitt, stemma, som vel tenkelig. Samtidig blir vi omfavna av en personlighet med en utstråling et par lysår foran gjennomsnittet. Det har ført til at Bridgewater, i tillegg til sine jazzprestasjoner, også har fått mye og fortjent oppmerksomhet for sine skuespillerprestasjoner både i Paris og på Broadway.

Nå er det altså jazzens vugge, New Orleans, som står for tur og det tar ikke lang tid å skjønne at Bridgewater har et dypt og ekte forhold til denne musikalske og kulturelle smeltedigelen også. Uansett hvilken setting vi har møtt henne i, det være seg sammen med vår egen Jens Christian Bugge Wesseltoft i ganske åpne farvann til mer tradisjonelle landskap i hyllester til blant andre Fitzgerald, Holiday og Horace Silver, så makter Bridgewater å sette sitt eget bumerke på musikken. Slik er det så avgjort denne gangen også.

Sammen med en av New Orleans´ ledende musikanter i dag, trompeteren, vokalisten og bandlederen Irvin Mayfield og hans store New Orleans Jazz Orchestra, har Bridgewater gitt seg i kast med viktige og sentrale deler av New Orleans-skatten. Man trenger ikke være med i de innerste jazzsirkler for å ha et forhold til låter som “What a Wonderful World”, “Saint James Infirmary”, Hoagy Carmichaels “New Orleans”, “Treme Song/Do Whatcha Wanna” fra den kjente TV-serien og “Do you Know What it Means” – mange av dem er nesten barnelærdom for millioner kloden rundt.

Bridgewater og Mayfield gir disse, og resten av låtene også for den saks skyld, noe nytt og helt personlig. De har flytta musikken ut av den tradisjonelle tilnærmingsmåten, men fortsatt å gjøre den tidløs, moderne og usedvanlig varm, melodiøs og ikke minst sjarmerende.

Dee Dee Bridgewater og Irvin Mayfield – god stemning.

Bridgewater er i besittelse av en stemmeprakt og total jazzkunnskap som få om noen andre. Hun synger og tolker tekst ganske så rett frem hvis det passer og hun scatter som bare Ella Fitzgerald kunne det når det er på sin plass. Dessuten flørter hun med sine medmusikanter, med musikken og med oss nesten uten stans, men uten at det blir kleint. Duetten hun gjør med New Orleans-veteranen Dr. John på legendariske “Big Chief” skader heller ikke for å si det sånn.

Når så Mayfield har satt sammen et storband i toppklasse med musikanter som kan alle fasetter av New Orleans-musikk, så er det ikke så mye mer å spørre om. Dette er så varm og livsbejaende musikk som vel mulig og som også egner seg for musikkelskere langt utenfor jazzmenigheten.

Tirsdag 14. juli er Dee Dee Bridgewater sammen med Irvin Mayfield & The New Orleans Jazz Orchestra på plass i Molde. Be there, som det heter i New Orleans.

PS Et lite tips til arrangørene av street paraden under festivalen. Her kan det være forsterkninger å hente et par dager!

Dee Dee Bridgewater/Irvin Mayfield & The New Orleans Jazz Orchestra

Dee Dee´s Feathers

OKeh Records/Sony Music

Over alle verdens hav

Hva kan skje når musikere fra Sverige og Australia møtes? Søt musikk kan sjølsagt oppstå.

Unge musikere fra Australia og Sverige har funnet hverandre på unikt vis.

Med bandet Svelia har det skjedd på flere plan. Den australske vokalisten Casey Moir har vært bosatt i Sverige siden 2007 og noe forteller meg at det nok har en del med Johan Moir, bassisten og ektemannen, å gjøre. Sammen med trompeteren Reuben Lewis, trommeslageren Aidan Lowe og pianisten og trekkspilleren Luke Sweeting, alle fra Australia, men Lowe bosatt i smeltedigelen Berlin, har de laga musikk som forteller oss at det skjer mye spennende like utenfor stuedøra vår – uten at vi aner det.

Nå har Odd Gjelsnes og hans Losen Records tatt ansvar og gitt ut bandets debutalbum uten at de har noen slags forbindelse med Norge. Det er modig og tøft gjort – noe forteller meg at det ikke har vært fortjenestepotensialet som har vært utslagsgivende her.

Kollektivet Svelia gir oss musikk som ikke er av den enkleste og, i første omgang, mest tilgjengelige. Jovisst er den låtbasert, vakre og søkende låter også, men ofte tar de fem oss med på frie og åpne ekskursjoner som krever vår fulle konsentrasjon. Gir vi Svelia og musikken det, så er det mye unikt i det de fem byr på.

Casey Moir vant Young Nordic Jazz Comet-prisen i 2013 og det er absolutt mulig å skjønne etter dette møtet. Hun er en spennende og annerledes vokalist som er på vei til å skape sitt eget unike uttrykk i en rekke grenseland. Hennes fire “medspillere” tilhører en liknende tradisjon. Svelia har noe eget å melde.

Svelia

Transitions

Losen Records/MusikkLosen

Mesterkrim

Linda – som i Lindadrapet er mitt første møte med dritsekken Evert Bäckström. Jeg vet jeg er seint ute, men uansett tid og sted er dette krim av øverste klasse. Tidløst er det også.

Leif GW Persson er krimforfatter av sjeldent kaliber.

Leif GW Persson (70) er en gigant innen svensk og internasjonal krimlitteratur. De fleste av oss har nok fått med oss litt, noe eller mye av eller med han enten som samfunnsdebattant eller forfatter. For min del er svaret noe, men dette er faktisk den første boka jeg har lest av han.

Grunnnen til at “Linda – som i Lindadrapet”, som blei lansert i 2005, har kommet ut på norsk igjen nå er at Schibsted har overtatt alle Persson-rettighetene i Norge. For at serien om politikommisær Bäckström skulle bli komplett, blei denne debuten med Bäckström gitt ut nok en gang.

For slike som meg har det vært intet mindre enn en åpenbaring. Møtet med den gjennomførte dritsekken Evert Bäckström – han har faktisk ingen sympatiske trekk – har ført meg inn i et forfatterskap jeg garantert kommer til å avlegge mange besøk i åra som kommer.

Persson skriver godt og lett – de knapt 600 sidene fyker avgårde – men aller viktigst er det at han kan faget. Da snakker vi både politifaget og forfatterfaget. Vi blir presentert for drapet på politiaspirant Linda allerede i det første kapittelet og Bäckström fra Rikskriminalen i Stockholm tar turen til den lille byen Växjö sammen med noen av sine eksperter i faget – oppklaring av mord. I utgangspunktet skal Bäckström samarbeide med det lokale politikorpset, men å kalle det samarbeid er vel å dra strikken svært langt.

Persson legger ut mange tråder og holder leseren “forvirra” lenge. Det aller meste vi blir presentert for er relevant for storyen, men noen kapitler og betraktninger kunne med fordel vært redigert bort/ned.

Persson kan politijobben, han kan media og hvordan de virker i slike saker og han kan å skrive. Når han så har makta å skru sammen et plot som er troverdig og spennende, så krever ikke jeg så mye mer. Dette er den første i serien om Bäckström, som nå har kommet opp i tosifra antall bøker. Det spørs om ikke jeg må kaste meg over resten også.

PS Det gjør forresten ingen verdens ting at storyen er 10 år gammel – den holder som ei kule i 2015 også, sikkert i 2025 også.

Leif GW Persson

Linda – som i Lindadrapet

Schibsted

Harr og Hartberg er jazz

Jazzfest er over for denne gang – Harr & Hartberg sørga for at det skjedde på best mulig vis. De fikk god hjelp av Hulbækmo/Jacobsens Familieorkester og urtøffe Mats Morgan Band fra Sverige også.

Harr & Hartberg – noe av det tøffeste møte mellom jazz og lyrikk kongeriket har opplevd.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Trondheim kan være stolt av sin lille, intime jazzfestival.

Thorbjørn Harr er jazz.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

De som har vært så heldige å få tilbringe tid sammen med skiva “Døden er dårlig gjort” med Thorbjørn Harr og Aslak Hartberg, ante nok hva de kunne få møte. Likevel var det en mer enn hyggelig overraskelse at møtet mellom Lars Saabye Christensens unike og kloke univers, en av våre beste skuespillere, Thorbjørn Harr, og noen av våre beste jazzmusikere, skulle bli en så flott liveopplevelse. Det blei det på alle slags vis – alle skal ha delt ære for det – men jazzmusikeren Thorbjør Harr var den som virkelig løfta det opp til det som kan bli en klassiker i møtet mellom norske tekster og jazz.

Det at jeg berømmer Harr spesielt er ikke til forkleinelse for noen av de andre involverte – tvert imot. Jeg vet hva bassist og komponist Aslak Hartberg, trommeslager Per Oddvar Johansen, trompeter Sjur Miljeteig, saksofonist Trygve Seim og pianist Jørn Øien er og står for – og det var de og gjorde de til gagns. De stortrivdes åpenbart i denne settingen. Det jeg ikke visste var hvordan Harr ville gjøre det i en slik sammenheng. Det viste seg veldig raskt at han ikke bare var stolt av å henge med disse jazzgutta – han er en av dem. Harr fraserer som en instrumentalist, han henger der det passer, han er akkurat passe frempå der det er riktig – han inngår enkelt og greit som en del av bandet. Når så tekstene til Saabye Christensen som alltid er kloke og tankevekkende, musikken til Hartberg passer perfekt og herrene er velkledde som 50-talls hipstere, så var dette et høydepunkt på Jazzfest som resten av landet fortjener å få besøk av.

-Du har det lille som skal til, du har meg. Jeg har det store som skal til, jeg har deg, heter det i en av tekstene. På Jazzfest hadde vi det aller største – vi hadde dem!

Hulbækmo/Jacobsens Familieorkester tok oss med på en flott utflukt.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Øverst i Østerdalen, nærmest bestemt Tolga, finnes det unik familie, nemlig Hulbækmo og Jacobsen. Nå er vel forsåvidt alle familier unike, men det mor Tone Hulbækmo og far Hans-Fredrik Jacobsen har frembragt gjennom seg sjøl og sine sønner Alf og Hans Hulbækmo, kan definitivt ingen andre familier bringe til torgs. Begge sønnene er utmerkede jazzmusikanter – Alf går på jazzlinja i Trondheim og har piano som hovedinstrument – mens Hans allerede er en langt framskreden trommeslager blant annet i et av klodens heftigste ensembler, Atomic.

I heimen på Tolga – eller heter det i Tolga ???? – har det nok stort sett dreid seg om musikk så langt tilbake som vel tenkelig. De stortrives tydeligvis sammen – noe de greide å få smitta over på publikum på Dokkhuset også.

Ekskursjonen de tok oss med på hadde røtter i store deler av verden og ved hjelp av et et titalls instrumenter fra berimbau, via sag til harpe, fløyte, saksofoner, trøorgel, trommer og sang – og mye humor – fortalte de oss om musikkglede og hva slike møter kan gi oss av livsglede og inspirasjon.

Mats Öberg og Morgan Ågren tok oss ut av Jazzfest 2015 med et smell.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Jazzfest 2015 blei avslutta med hardtslående hjelp fra broderfolket i øst. Den unike tangentmannen Mats Öberg er av typen som kan alt – det være seg fra det myke, neddempa i samarbeid med saksofonisten Jonas Knutsson via full kontroll på repertoaret til Stevie Wonder og Frank Zappa til heavybandet han har med barndomsvennen Morgan Ågren på trommer – vi snakker mange trommer!!!

Det handler om kompromissløs musikk som henter like mye fra rockens tøffhet og energi som fra jazzens verden. Öberg er en unik musikant med et arsenal av lyder, ideer og mye humor i musikken sin og publikum – som nok i like stor grad kom fra rockefolket som fra noe annet sted, storkoste seg med øreproppene sine.

Jazzfest 2015 er historie. Ernst Wiggo Sandbakk og hans mange medhjelpere skal ha all slags ære for å ha laga en fin og intim festival som ser ut til å ha funnet sin form.

Stemma fra vest

Randi Tytingvåg er en vokalist med et særpreg som kan ta henne langt – svært langt.

Randi Tytingvåg er klar for den store verden.

Randi Tytingvåg (37) har gjennom sine fire tidligere utgivelser fortalt oss at hun både er en meget allsidig og talentfull vokalist. Med et nytt band og et ganske så overraskende låtvalg så bekrefter hun alt dette, samtidig som hun høyst sannsynlig utvider publikummet sitt en hel del.

Sammen med gitaristene Dag S. Vagle og Erlend Aasland har Randi Tytingvåg laga et vakkert visittkort.

Sammen med gitaristene Dag S. Vagle og Erlend Aasland, som også synger, spiller banjo, cavaquinho og piano, gir Tytingvåg oss et vakkert visittkort basert på egne låter samt coverlåter som “Ich bin von Kopf bis Fuss auf Liebe eingestelt”, “Let it Be Me”, “Que Sera Sera”, “Both Sides Now”, “What a Wonderful World”, “Don´t Fence Me In”, “You Can Never Hold Back Spring” og “Hard Times”. Her skinner forsåvidt jazzrøttene til Tytingvåg gjennom, men når hun henter låter fra insprirasjonskilder som Tom Waits, Joni Mitchell og Gillian Welch, så sier det også at folk, pop, country og visetradisjonen er viktig og naturlig for henne.

Vagle og Aasland, helt nye størrelser for meg, passer dette uttrykket perfekt og de tre klinger enkelt og greit perfekt sammen.

Randi Tytingvåg er utstyrt med ei vakker, sterk, varm og personlig stemme. Hun synger engelsk med perfekt uttale og tydelig diksjon og kommer gjennom med budskapet sitt hele tida. Hun har et godt og trofast publikum både her hjemme og utenlands i flere år – noe forteller meg at det ikke kommer til å bli noe mindre etter at “Three” kommer gjennom eteren i store deler av verden.

Randi Tytingvåg

Three

Emotion/ACT/Musikkoperatørene

Bergtatt

Espen Berg – bare merk dere navnet. Harald og Sonja har nemlig fått seg en ny kjempepianist. Før og etter blei det funk i lange baner med Level 42 og Candy Dulfer.

Espen Berg – det er bare tidsspørsmål før den store verden får ørene opp for talentet hans.

Trondheim viste seg fra si beste side – sjøl om Rosenborg vant….

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Espen Berg (31) opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Trondheim der han nesten sjølsagt har gått på jazlinja, viser oss nå tydeligere enn noen gang at han er utstyrt med et talent i megaklassen. Etter å ha møtt han som sidemann i flere sammenhenger, blant annet sammen med Marius Neset på hans store bestillingsverk i Molde for noen år siden, og i solosammenheng på cd, var konserten på Jazzfest første gang jeg opplevde han som leder. Og la det være sagt med en gang: denne konserten satte spor som jeg er ganske sikker på vil bli værende der i lang, lang tid.

Espen Berg Trio – verden venter.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Berg har forsåvidt vært der ei god stund nå, men av årsaker som overgår min ringe forstand så har han ikke fått i nærheten av den oppmerksomheten han fortjener. Finnes det noen form for rettferdighet på dette området i jazzens verden, så er det kanskje med relativt ferske Espen Berg Trio at gjennombruddet skal komme.

I fjor satte Berg sammen trioen med medsammensvorne fra jazzlinja i Trondheim, trommeslager Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal og bassist Bárður Reinert Poulsen fra Torshavn på Færøyene, og den timen de ga et entusiastisk publikum på Dokkhuset, jazzens storstue i Trondheim, fortalte oss her er det kvalitet og originalitet i store doser.

Berg har skrevet all musikken, som kommer ut på skive i Japan i nær framtid og etterhvert også her hjemme, og han henter inspirasjon fra både den melodiske amerikanske tradisjonen og fra folkemusikk fra våre breddegrader. Musikken og bandet er utadvendt og det er åpenbart at dette er en uhyre sampilt enhet. Berg er både en lyriker og en klangmester og, samtidig som han har tilegna seg en fantastisk tohåndsteknikk, så kommer aldri den formidable teknikken i veien for det han har å melde. Det er også et voldsomt temperament i uttrykket til Berg – litt som Chick Corea – og det skjer mye, kanskje litt for mye noen ganger, i løpet av de ganske kortene versjonene vi blei servert.

Rytmisk er musikken spennende hele veien, Olderskog Albertsen skal ha mye av æren for det, og musikken får anledning til å utvikle seg organisk og ikke minst dynamisk. Det melodiske står hele tida i sentrum. Sjøl om den av og til framstår fri og løs, så er det hele tida en struktur der som også henter elementer fra souljazz, gospel – antydende funky så det holder. Når så musikken, kommunikasjonen musikantene mellom og praten fra scena har elegant humor i seg – og Berg viser oss i ekstranummeret hvilken eminent solopianist han også er – så var denne konserten et absolutt høydepunkt under Jazzfest. Espen Berg er klar for hvilken scene det skulle være – hvor som helst. Hører du Manfred Eicher?

Mark King og blåserekka holder Level 42 i gang fortsatt.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Kvelden blei innleda med en solid nostalgitrip – down memory lane. Jeg har aldri opplevd det engelske funkpopbandet Level 42 i levende live, men som de fleste andre musikkinteresserte som har levd noen år, så er det ikke mulig å ha unngått musikken en eller gang.

Level 42 har solgt imponerende 30 millioner skiver – stort sett på 80-tallet. Hitlåter som “Something About You” og “Lessons in Love” var en viktig del av dette og det begeistra og noe tilårskommne publikummet fikk begge to og mere til.

Level 42 og Mark King på bassgitar og vokal er fortsatt funky så det renner, og sofistikerte jazzharmonier og feit blåserekke gjør at de hadde noe på Jazzfest å gjøre. Her var det glitrende jakker og lysshow på trommestikkene – alt som skulle til, men heller ikke mer, for å si det sånn. Grei og helt kompetent underholdning.

Candy Dulfer er funky så det holder.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Lørdagskvelden på Jazzfest blei avslutta i samme gata som den starta – den stod i funkens tegn. Den nederlandske altsaksofonisten og vokalisten Candy Dulfer (45) har vært en ledende funkmusikant i flere tiår allerede – det er lenge siden Prince oppdaga henne. Født og oppvokst med saksofon, hennes far Hans Dulfer var en ledende saksofonist i hjemlandet, var kursen staka ut tidlig

Funk har det vært fra starten og er det på alle vis fortsatt. Sammen med et høykompetent band og vokalisten Ricardo Burgrust ga hun publikum det de hadde kommet for – sjøl om det aldri tok helt av for sindige trøndere. Det til tross for at Dulfer også tok turen ned i salen – det førte imidlertid til heftig mobilknipsing fra den mannlige delen av publikum.

Som med Level 42, så blei Candy Dulfer Band også helt grei underholdning på lørdagskvelden. Musikalsk er den allerede glemt.

Verken Jazzfest eller jeg gir oss – siste rapport fra Stiftsstaden kommer i morra formiddag og det står mye spennende på programmet på avslutningsdagen.

En franskmann i New York

Pianisten Romain Collin er et ukjent navn her hjemme. Det bør det raskt bli slutt på.

Romain Collin har mye eget å fare med.

Det er absolutt ingen grunn til å fortvile eller føle noen form for mindreverdighetskompleks hvis du aldri har hørt om Romain Collin. Vi sitter nemlig i akkurat samme bås. 35-åringen som satt kursen mot det forjettede land og studier både på Berklee og på Thelonious Monk Institute of Jazz for over 10 år siden, har blitt værende over there og er nå på god vei til å skape seg ei spennende karriere med smeltedigelen New York som utgangspunkt.

Collin har turnert internasjonalt med både Herbie Hancock og Wayne Shorter og delt scene med folk som Terence Blanchard, Jimmy Heath og Marcus Miller. Det forteller en hel del om nivået han befinner seg på og hvilken anerkjennelse han nyter. Han jobber også som sidemann for andre stoheter som Mike Stern, John McLaughlin, Christian McBride og Lauryn Hill og han har skrevet filmmusikk.

Med “Press Enter”, som er hans tredje album som leder, debuterer han på et større, internasjonalt selskap. Vi merker raskt at han har en personlig sound – han er klar for den store verden.

Bortsett fra to låter, en av dem er Monks superklassiker “´Round Midnight”, har Collin skrevet all musikken. Det er moderne, melodisk og groovy triojazz der Collin i tillegg til å spille piano også står for lyddesign og programmering. Med seg har han bassisten Luques Curtis, opprinnelig fra Puerto Rico, og en av de mest groovy, unge trommeslagerne på den amerikanske scena, Kendrick Scott. I tillegg dukker en rekke gjester opp på flere av spora, blant andre perkusjonisten Mino Cinelu og pianisten Jean-Michel Pilc – som plystrer!!!!!!

Collin er en eksellent melodiker og tekniker som samtidig har et stort følelsesmessig repertoar å spille på. Her om dagen hadde jeg gleden av å høre en annen fransk pianovituos, Grégory Privat, sammen med Lars Danielsson under MaiJazz i Stavanger. Nå kommer det altså en til – like bra, men ganske annerledes.

Sting lykkes jo med å være engelskmann i New York – kanskje det er Collin som skal følge opp med å være franskmannen som følger i Stings fortspor?

PS Den arrangøren her hjemme som sørger for å få både Collin og Privat på ei norsk scene, kan virkelig gjøre et scoop. Herved er dere advart….

Romain Collin

Press Enter

ACT/Musikkoperatørene

Den magiske tonen

Nok en gang har jeg fått oppleve den – den magiske tonen til Jan Garbarek. Når den så blei omringa av Kåre Kolves flotte bestillingsverk og den urheftige engelske trioen Troyka, så blei mitt første møte med Trondheims Jazzfest av det særdeles hyggelige slaget.

Tonen og musikken til Jan Garbarek er fortsatt magisk.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Jazzfest har sine røtter helt tilbake til slutten av 70-tallet.

Etter en litt trøblete start, har Trondheim Jazzfestival vært i konitinuerlig drift siden 1994. Det skulle nesten bare mangle for en by som av mange blitt blir sett på som kongerikets jazzhovedstad. Mye av årsaken er sjølsagt den berømte jazzlinja ved NTNU, som har eksistert siden 1979, og som har frembragt noen av de beste jazzmusikerne ikke bare her til lands, men også langt utenfor våre egne grenser. Jazzlinja og dens musikanter – både forhenværende og nåværende – er fortsatt med på å prege Jazzfest.

Jan Garbarek Group låter fra tid til annen ganske forutsigbart.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Noe forteller meg at inspirasjonen til den mye omtalte jazzlinja kommer fra det som skjedde rundt de fire store i norsk jazz på 60-tallet. Da snakker vi om Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal – ikke minst Garbarek som den i dag i dag er ledestjerna i norsk jazz på mange vis. Terje Bjørklund, som var sentral i opprettelsen av jazzlinja, spilte blant annet med Garbarek på 60-tallet og tok garantert med seg impulser derfra til jazzlinja.

Med et slikt bakteppe var det nok en gang svært hyggelig å kunne møte Jan Garbarek, som alt for sjelden spiller på norsk jord. Etter ei Nobelforelesning som introduksjon av May-Britt Moser, åpenbart en Garbarek-fan i ultraklassen, møtte TONEN bortenfor alle toner oss. For min del har den vært med meg siden begynnelsen av 70-tallet og jeg må ærlig innrømme at den snakker like sterkt følelsesmessig til meg nå som den gang. Det er en styrke, varme og personlighet i den Tonen som ikke kan sammenliknes med noen annen.

Moser fortalte – Garbarek sa som vanlig ikke et eneste ord under konserten – at denne dagen var helst spesiell for Garbarek. Det var nemlig på dagen 70 år siden hans far hadde sluppet ut av tysk fangenskap. Nå skal ikke jeg påstå at det var mulig å “høre” i spillet hans, men hans måte å fortelle historier med sin musikk er uansett unik. Jeg vet ikke om noen som kan bygge en musikalsk fortelling som Jan Garbarek og når han gjør det med mye norsk folkemusikk i fundamentet og perkusjonist Trilok Gurtu tilsetter sine doser med indisk krydder, så omfavnes på et vis hele verden.

Garbarek spilte mye sopran i løpet av denne konserten. Tonen er der uansett om det er sopran eller tenor det dreier seg om og repertoaret i konserten, som varte i vel to timer, bestod av mye musikk jeg ikke hadde hørt før samt “hitlåter” som har levd noen tiår allerede – om som vil fortsette å leve.

Med seg, i tillegg til perkusjonsunikumet Gurtu, hadde Garbarek sitt vanlige band med den tyske tangentherren Rainer Brüninghaus og den portugisiske elbassisten Yuri Daniel. Jeg er ikke begeistra for tangenttrakteringa til Brüninghaus. Han er rytmisk uspennende og tildels svært forutsigbar i sine soli. Jeg vet at han skal bygge det hele opp til et voldsomt crescendo eller to – og det gjør han – og det gir meg ingenting. Når han så setter seg bak flygelet med ryggen til salen når han ikke spiller, så “snakker” han ikke noe mer til meg. Sånn er det bare.

Den store beholdninga for meg er far sjøl – Jan Garbarek. Mannen, musikken, spillet – TONEN – er intet mindre enn makeløs og unik. En Nobel-musikant – intet mindre.

Kåre Kolve er et av de gode menneskene fra Voss – det høres.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Kåre Kolve (50) er et ekte barn av jazzlinja i Trondheim der han gikk fra 1984 til 1987. Som sin tenor- og sopransaksofonspillende kollega Tore Brunborg – også han med bakgrunn fra jazzlinja – så er Kolve blant de gode menneskene fra Voss.

I motsetning til Brunborg og mange av de andre fra jazzlinja, så har Kolve blitt værende i Trondheim og det var på høy tid at han fikk anledning til å skrive og framføre sitt første bestillingsverk – eller tingingsverk som det vel heter på vossisk. “Interactions”, som han hadde valgt å kalle verket, kommer til å bli stående som noe Kolve skal være stolt over resten av sitt liv.

Han hadde laga et sett med låter som blei til en vakker helhet – fra det meditative til det eksplosive. Noen ganger var det en slags ECM-lyrikk over det, mens andre ganger var det en direkthet som snakka til oss umiddelbart.

Når han så hadde fått sammen drømmebandet sitt med megatalentet Espen Berg på piano, Mathias Eick på trompet, Per Oddvar Johansen på trommer, Anders Jormin på bass og vetlebror Ivar Kolve på vibrafon, så hadde han funnet fram til den perfekte “befolkninga” for at musikken skulle bli interaktiv, vakker, sterk og ikke minst personlig.

Kåre Kolve er et godt menneske. Det skinner tydelig gjennom i både musikken og spillet hans. Må noen sørge for at “Interactions” både kommer ut på plate og ut på veien – denne musikken og dette bandet er alt for viktig og for bra til å bli lagt i en skuff etter en gangs spilling.

Kåre Kolve hadde samla drømmebandet sitt.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Den første kvelden for min del blei avslutta sammen med den engelske trioen Troyka. Siden Garbarek spilte et relativt langt sett, så blei det et avkorta med trommeslageren Joshua Blackmore, keyboardisten Kit Downes og gitaristen Chris Montague, men langt nok til å skjønne at her hadde vi med et kollektiv å gjøre som hadde noe eget å fare med. Som min sidekvinne Sidsel Endresen korrekt karakteriserte bandet: Det er sofistikert kontemporært samtidig som det er funky – meget godt oppsummert, spør du meg.

Det er et vanvittig trøkk i musikken som henter med seg inspirasjon fra de fleste kilder innen moderne rock og jazz. Musikk som ungdommen lika detta, som en tidligere kollega ville ha sagt.

Et godt tips: følg godt med på hva Kit Downws foretar seg i åra som kommer – der kan det skje veldig mye spennende.

Min første dag på Jazzfest eller Trondheim Jazzfestival blei av det slaget som ga mersmak – og jeg lover nye rapporter også de neste dagene.

Troyka – blant det hippeste fra fotballøya.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015