Bjørn Eidsvåg har vært, er og kommer til å forbli en bauta. Alt han gir fra seg er vesentlig og viktig – for alle som vil åpne sansene og lytte.

Hans seineste tilstandsrapport “Tapt paradis” har vært ute ei lita stund, men har ikke kommet meg for øre før nå. Bjørn Eidsvåg (66) sine meldinger er uansett av typen som aldri går ut på dato, så det han har å gi oss også denne gangen er, både musikalsk og ikke minst lyrisk – dette er nemlig nok en gang hverdagslyrikk på høyt nivå, av det slaget som holder både før og etter nyttår – i årevis..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For meg har Eidsvåg vært en Historieforteller med stor H gjennom hele si lange karriere. Han har vært i stand til å sette ord på veldig mye av det de fleste av oss har kjent på både av positive og negative opplevelser. Han har vært stemma for veldig mange av oss som vi kunne feste sammen med og som vi kunne finne trøst i. Det er ikke mange som kan si det om sitt kunstnerskap. Nå er det for så vidt ikke han som sier det heller – det er jeg og med “Tapt paradis” kommer det nok et prov på Eidsvågs mesterskap.

Det er som alltid et umiskjennelig bumerke på låtskatten hans. Det tar liksom et tusendel å slå fast at det er Eidsvåg vi har med å gjøre – han er og har si egen stemme i alt han foretar seg og noe forteller meg at han kan være sin egen sterkeste kritiker. Er det ikke bra bok, så kommer det aldri ut.

De elleve låtene på “Tapt paradis” føyer seg elegant inn i den sterke katalogen til Eidsvåg. Han legger ikke akkurat skjul på hvor han er i livet – han vet hva som venter, men han har tenkt å gjøre det beste ut av det på veien dit. Han skriver om de og det som betyr mye for han og der kan vi lett bli med han på veien. Hilsenen til mora, som både må være ei fargerik og flott dame, er blant de aller beste og ekstra flott er det at han forteller henne det han har på hjertet mens hun fortsatt er her.

Eidsvåg har jo gjort duetter til et av sine solide varemerker og sensuelle – de blir ofte det disse duettene til Eidsvåg, rart med det der – “Adams sang” med rapperen Myra føyer seg elegant inn i duettskatten som vil få et langt liv.

Bjørn Eidsvåg er en livsklok kar og han greier igjen å formidle det gjennom tekstene sine. Nok en gang har han fortalt oss at han er en av de aller største musikalske Historiefortellerne våre. Det aldri så lille minuset er at den store hitlåten som han har skjemt oss bort med på bortimot hvert eneste album, kanskje ikke finnes på “Tapt paradis”. Jeg er blant dem som lever godt med det – her er det elleve låter som jeg uansett vil plukke fram mange ganger og som vil leve lenge. Hans flotte band med Anders Engen, Bjarne Chr. Berget Bjørnstad Gustavsen, Bjørn Holm og Kjetil Steensnæs sørger for at det som alltid låter så Eidsvågsk som vi har vi blitt vant til og bortskjemt med.

“Ingenting er som det engang var” heter avslutningssporet. Det som er som det alltid har vært er kvaliteten, ektheten, inderligheten og Historiefortelleren og empatikeren Bjørn Eidsvåg.

PS Og nå skal han bli rådgiver for fred i Midtøsten også…..

De to tyskerne, vibrafonisten Christopher Dell og trommeslageren Christian Lillinger, og den danske bassisten Jonas Westergaard, har funnet hverandre i et usedvanlig spennende og originalt univers.

“Beats” er denne høyst unike trioens tredje utgivelse. Likevel er det mitt første møte med disse herrene som kollektiv, men jeg har truffet flere av dem i andre sammenhenger. Det tar uansett bare noen sekunder å skjønne at dette er en enhet som har helt spesielle musikalske tanker og ditto evner til å sette dem ut i livet.

Vi har med tre særdeles langt framskredne improvisatorer å gjøre. Samtidig som jazzbakrgrunnen er solid og tung, så er alle sammen også svært opptatt av samtidsmusikk – type Webern og Boulez.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette har de på et høyst unikt og fascinerende vis makta å kombinere i løpet av disse vel 34 minuttene som består av 13 konfigurasjoner. Alt er spilt inn som helhet, men i postproduksjonen er altså “låtene” delt opp i 13 deler.

Rytmisk, melodisk og når det gjelder beat – det sier seg nesten sjøl – så er dette både særdeles komplekst, men samtidig lettfattelig – hvis man åpner sansene og virkelig går inn i de musikalske foredragene med full konsentrasjon.

Omslagshefteteksten, som er ypperlig skrevet av journalisten Ulrich Stock, lar oss få bli med gjennom forberedelsene og innspillinga og gir oss en ytterligere dimensjon til hvordan det er tenkt og hvordan musikken har blitt akkurat så unik som den har blitt.

Her møter vi tre usedvanlig lyttende musikanter som reagerer på de minste vink og som aldri føler noe behov for å dominere lydbildet på bekostning av de andre. Dette er på alle vis et kollektiv som vil den samme veien – en vei de er helt aleine om.

Trommeslageren, bandlederen og komponisten Diego Pinera fra Montevideo i Uruguay, nå bosatt i smeltedigelen Berlin, bringer noe godt og spennende til bordet.

Det kommer ikke som noen bombe at jazz er et verdensspråk og at spennende musikanter kommer fra bortimot alle verdens land. Uruguay er uansett ikke et av de landene som dukker opp daglig i jazzsammenheng – Hector Bingert er først og fremst den jazzmusikanten jeg forbinder med Uruguay. Nå har altså Pinera (39) meldt seg på og det er åpenbart på høy tid at hans musikk har kommet min vei.

Før Pinera, foreløpig i alle fall, endte opp i Berlin, har han studert både i Havana, på Berklee i Boston og i Leipzig. Det må sies å være ei sammensatt reise og det er så avgjort en musikant med mange jern i ilden og med røtter mange musikalske steder vi får møte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I hans andre og ferske utgivelse på det tyske kvalitetsselskapet ACT treffer vi Pinera sammen med en New York-gjeng på aller øverste hylle. For et år siden, mens slikt fortsatt var mulig, tok Pinera turen til The Big Apple og møtte bassisten Scott Colley, tenorsaksofonisten Donny McCaslin og gitaristen Ben Monder. I mine ører noen av de hippeste amerikansk jazz har å by på om dagen.

Med et repertoar med kun Pinera-låter, med unntak av Monk-klassikeren “Blue Monk”, blir vi invitert inn i et moderne landskap som henter hemningsløst fra både melodiske, rytmiske og harmoniske inspirasjonskilder Pinera har støtt på gjennom livet. De tre “gjestene” har på alle vis skjønt intensjonene til Pinera og sjøl om dette er et “band” satt sammen for anledninga, så låter det som om de har kjent hverandre både lenge og vel. De stortrives i alle fall i hverandres selskap.

“Odd Wisdom” var altså mitt første møte med Pinera, men det kunne jeg ha gjort noe med for lenge siden. I 2018 kom nemlig hans debut på ACT, “Despertando”, til heimen, men den har dessverre blitt liggende i marineringsgryta helt til nå. Dette var uansett ei fin anledning til å plukke den frem og “Despertango”, som betyr oppvåkning på spansk, er en helt annen del av Pineras musikalske bakgrunn.

Her dreier det seg om sør-amerikansk og latinsk jazzmusikk med låter av blant andre Gato Barbieri og Ernesto Lecuona. Ellingtons “Caravan” og Rollins-klassikeren “St. Thomas” er også hjertelig til stede.

Med et band bestående av meget dyktige og empatiske musikanter som skjønner dette musikalske språket til fingerspissene: Omar Rodriguez Calvo på bass, Tino Derado på piano og trekkspill, Daniel Manrique-Smith på fløyte og Julian Wasserfuhr på trompet og flygelhorn, blir vi tatt med inn i et livsbejaende og fyrrig landskap som gjør at det er vanskelig å sitte stille.

Diego Pinera forteller oss gjennom disse to møtene at han er en musikant vi gjerne vil møte i åra som kommer uansett i hvilken tapning han velger å komme oss i møte.

Mottoet til det flotte kollektivet Trio Alde, som står å lese over her, er en god beskrivelse på hva vi blir møtt med på «Himlaleite». Der møter tekster av Kjartan Fløgstad melodiene til Gabriel Fliflet.

I tillegg til at Kjartan Fløgstad er en av de største samtidsforfatterne her til lands, så har han åpenbart et godt forhold til musikere fra våre trakter. I tillegg til Kvernberg jobber han også med Steinar Raknes i Kjartan Fløgstad Band. Det er til å fatte og begripe at musikere finner musikk i tekstene til Saudas store sønn.

Diktenes musikk

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mye lyrikk har så avgjort musikk i seg. Mange vil forbinde Jan Erik Volds dikt med musikk og slik er det også ofte med Kjartan Fløgstad sine dikt. Årsaken er åpenbar: både Vold og Fløgstad er begge veldig musikkinteresserte og det influerer den rytmiske og melodiske måten de skriver på.

Gabriel Fliflet, trekkspilleren og sangeren fra Bergen, vil en del kjenne igjen fra det hysterisk morsomme og energiske duosamarbeidet med perkusjonisten Ole Hamre som opprinnelig hadde Energiforsyning kobla til Fliflet/Hamre navnet.

Han har skrevet musikken til ni av Fløgstad sine dikt og plata begynner med kanskje det aller mest kjente, «Dalen Portland». Tematikk som natur og kjærlighet samt eventyrlige historier fortalt slik bare Fløgstad kan fortelle dem, blir tolka på et inderlig og vakkert vis av disse tre framifrå spelemann/kvinnene.

For en trio

Når så trioen – alde betyr forresten både havbåre/dønning og hagefrukt og peker mot både hav og hage og dermed Vestlandet der alle tre har sine røtter – blir komplettert med Hustadvikas store feledatter Jorun Marie Kvernberg, på både vanlig fele, hardingfele og sang, og Voss´ store røyst, Berit Opheim, så har det ført til at Trio Alde framstår som noe helt eget.

I et landskap der livsbejaende folkemusikkinspirasjon både herfra og derfra blir samla i ei sprudlende og krydra gryte som putrer og bobler, kommer «Himlaleite» opp til overflata som noe helt spesielt.

Dere der ute som har det med å henfalle til dans når mørket senker seg kan også glede dere til de to instrumentallåtene til Fliflet: en godt salta snøggvals samt en med røtter i rumensk og moldavisk dansemusikk kan sikkert føre til både det ene og andre.

Sjangefritt

Jovisst er det mye folkemusikk i uttrykket til Trio Alde. La det på ingen måte skremme bort verken jazz-, pop- eller klassisk-tilhengere. Dette er nemlig tidløs musikk med tidløs poesi som alle kan trives i og med og som alle vil ha godt av. Lengting, liv og song!

Jeg har aldri vært i New Orleans, men her kommer det et nytt prov på
at det må være en hip by – ei hip stemning.

Pianisten, komponisten, bandlederen og universitetslektoren Eivind
Austad (47) har ved flere anledninger vist oss hvilken fin og
uttrykksfull musikant han er. De fleste av oss kjenner han nok gjennom
den fine trioen han har sammen med Håkon Mjåset Johansen og Magne
Thormodsæter som har gitt oss innspillingene “Moving” og “Northbound”.

Nå møter han oss nok en gang i trioformat, men denne gangen har han
både lagt turen til New Orleans og invitert med seg to av jazzbyens
aller mest sentrale bassister og trommeslagere, James Singleton og
Johnny Vidacovich. Jeg har som sagt aldri vært i New Orleans, men jeg
kjenner den musikalske arva derfra relativt godt. Jeg var også blodfan
av tv-serien “Treme” for noen år siden og følte jeg lærte en hel del
om både folket, musikken og kulturen generelt – stemninga enkelt og
greit.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Austad var i New Orleans første gang i 2014 og traff da både Singelton
og Vidacovich – to av de aller mest ettertrakta gutta i byen. De
spilte sammen og frøet til “That Feeling” blei sådd. Austad tok
kontakt igjen fire år seinere og herrene var åpenbart soleklar for en
studiosession med Stavanger-musikanten bosatt i Bergen.

Med et repertoar bestående av noen Austad-låter, NO-klassikeren “Basin
Street Blues”, Ornette Colemans “Turnaround”, George Harrisons
“Something” – to overraskende valg – og salmen “What a Friend We Have
in Jesus”, forteller de tre oss at kjemien og empatien er av det
ypperlige slaget. Austad lar de to innfødte få skinne i like stor grad
som han sjøl, men de har på ingen måte noe behov for å overkjøre
gjesten fra Vestlandet. Her er det tre likeverdige musikanter som alle
har hele New Orleans-historia inne som enkelt og greit synes det er
storveis å skape ganske så forutsigbar, men likevel livgivende
jazzmusikk sammen. Det holder lenge det – svært lenge faktisk.

Fra forskjellige verdenshjørner dumpa det ned to plater med den japanske vibrafonisten og marimbaisten (…) Taiko Saito.  De er veldig forskjellige, men fellesnevneren er at begge er spennende og ikke minst annerledes.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, og tilstår at disse to møtene med Taiko Saito (44) er de aller første. Det forteller meg samtidig at sannsynligheten for at jeg har gått glipp av mye interessant musikk er overhengende. Født og oppvokst i vintersportsbyen Sapporo, der hun også la det musikalske grunnlaget, tok Saito det store steget og flytta til den kulturelle smeltedigelen Berlin allerede i 1997. Der kunne hun blant annet studere med et av sine store forbilder, David Friedman, som hun samarbeider med her i det høyst unike Berlin Mallet Group.

Berlin Mallet Group består altså av fem musikanter. Fire av de har hatt amerikanske Friedman, som noen vil huske igjen fra Double Image der han sammen medvibrafonist Dave Samuels skapte noe helt unikt, som sin mentor og lærer. Her møtes de altså i et kollektiv verden neppe har verken sett eller hørt maken til. Friedman spiller kun vibrafon, mens Saito og Raphael Meinhardt spiller kun marimba. Julius Heise og Hauke Renken spiller begge deler. Dett er dett – ingen andre musikanter eller instrumenter er involvert.

Med et repertoar hovedsakelig skrevet av de medvirkende, pluss ei Kenny Wheeler-låt og ei fra Double Image-universet, serveres det nydelig og svært egenarta musikk. Med ett unntak har Saito arrangert musikken og hvordan “kompet” omkranser solisten er intet mindre enn originalt og nydelig. Vakkert og høyst særegent.

Saito har flere jern i ilden. Sammen med sin landsmanninne, pianisten Satoko Fujii (62), har hun skapt duoen Futari som på japansk betyr to mennesker. De har kjent hverandre i mange år; Fujii har på mange vis vært et forbilde for Saito.

Fujii er også et nytt bekjentskap for meg til tross for at hun har bidratt på rundt 100 skiver og blir sett på som en foregangskvinne innen moderne japansk jazz.

Begge har skrevet musikk til “Beyond” – i all hovedsak Fujii samt at et par av låtene er spontant unnfanga. Lydlandskapet er også i dette tilfellet av det originale slaget – Gary Burton og Chick Corea er av de få som har jobba i dette formatet tidligere.

Musikken er åpen og løs og veldig nedpå. Den er som oftest stille og meditativ – den egner seg til å skue innover. Det gjør absolutt ingenting det fra tid til annen.

Taiko Saito har meldt sin ankomst på et flott og spennende vis.

Da pianisten, komponisten og visjonæren Muhal Richard Abrams gikk bort i 2017, etterlot han seg ei voldsom arv. Heldigvis er det noen som tar vare på den.

Jeg har kun hatt gleden av å oppleve Muhal Richard Abrams (1930-2017) én gang. Det var under Moldejazz i 2015 der han sammen med blant andre Jack DeJohnette og Roscoe Mitchell viste oss hvilken personlig stemme han var i besittelse av. Helt siden oppstarten av det unike og kreative kollektivet AACM i Chicago på 60-tallet, har Abrams vært en sentral veiviser sjøl om han aldri blei det store navnet. Mye av grunnen var nok at han var totalt kompromissløs og aldri skua mot noe som hadde med det kommersielle å gjøre.

Her får vi møte noe av den helt spesielle musikken hans og det i en flott storbandversjon. Bobby Zankel er, til tross for at han har runda 71, et nytt bekjentskap for meg. Altsaksofonisten og lederen for The Warriors of the Wonderful Sound, har hatt Philadelphia, Pennsylvania som base i mange tiår og det kan nok være en del av grunnen til at at han har holdt seg under den store internasjonale radaren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I 20 år har han leda dette storbandet som, i tillegg til å spille Zankels musikk, også har fått giganter som Julius Hemphill, Rudresh Mahanthappa og Steve Coleman til å skrive musikk for dem.

I 2011 ville Zankel bort fra saksofonist-komponistene og han hadde lenge hatt en drøm om å få Abrams til å skrive for bandet. Som sagt så gjort og året etter hadde Abrams skrevet musikk som varte i 90 minutter. Den blei fremført med Abrams som leder til stående applaus hjemme i Philadelphia. Abrams og Zankel møttes igjen noen måneder før Abrams gikk bort og han hadde et sterkt ønske om at musikken måtte spilles igjen.

Året etter blei det en realitet og Abrams´ nære samarbeidspartner Marty Ehrlich overtok ledelsen av bandet. Nok en gang stående applaus for konserten og dagen etter gikk de i studio og det er den vel 40 minutter lange studioversjonen vi får være med på her.

Med et glitrende storband med en blanding av lokale størrelser og mer kjente navn som Dave Ballou og Graham Haynes på trompet og kornett, Steve Swell på trombone, Michael Formanek på bass og Chad Taylor på trommer, blir vi tatt med inn i Abrams forunderlige, fascinerende og totalt unike univers.

Rytmisk, harmonisk og melodisk har han noe helt eget for seg og hans søken mellom det åpne og frie og det mer strukturerte gjør “Soundpath” til storbandmusikk langt bortenfor det man vanligvis forbinder med sjangeren.

Helt til han lukket pianolokket for godt, var Muhal Richard Abrams en søker og en finner. Du verden så flott det er at Bobby Zankel og hans The Warriors of the Wonderful Sound har tatt vare på og videreført denne arva.

Det er bare noen måneder siden jeg fikk møte Martin Nodeland og hans “Debut”. Mer eller mindre samtidig har han tatt nye store steg med et svært ambisiøst prosjekt

Det tok kun kort tid etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med “Debut” å slå fast at gitaristen og bandlederen Martin Nodeland (27) hadde noe spesielt på hjertet. Der hadde han med seg kvartetten bestående av Martin Sandvik Gjerde på piano, Alexander Hoholm på bass og Raymond Storaunet Lavik på trommer – meget lovende musikanter Nodeland hadde møtt på Musikkhøgskolen vil jeg anta, samt den amerikanske altsaksofonisten Will Vinson som gjest. Før NMH hadde Nodeland lagt grunnlaget på det spennende laboratoriet ved Sandefjord videregående skole der blant andre Hans Mathisen gjør en framifrå jobb.

Med “Origins” forteller Nodeland oss at han er en komponist og arrangør av svært høy byrd også. Kjernekvartetten er fortsatt med, men her møter vi en rekke andre også. En strykekvartett med Jørgen Krøger Mathisen i spissen, trompeteren Simen Kiil Halvorsen, gitaristen og effektmakeren Arne Martin Nybo og saksofonisten Rastko Obradovic, er med på å utvikle dette til et verk som Nodeland kan skue tilbake til i mange år fremover og uten blygsel kunne slå fast at dette var faktisk både veldig ambisiøst, veldig spennende, veldig originalt og veldig bra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Origins” er melodiøst, men samtidig komplekst og utfordrende både for de medvirkende og for oss på mottakerplass. Nodeland har garantert hatt akkurat de inviterte musikantene i bakhodet når musikken har blitt unnfanga og alle får tid og rom til å fortelle oss hva de har å bringe til torgs. Det er ikke småtterier – her er det solister som allerede på et tidlig stadium i karriera si har kommet veldig langt. Vi snakker om et lytte- og modenhetsnivå som skulle tilsi at de har levd relativt mye lenger enn vi får inntrykk av gjennom dåpsattesten. Det oppleves nesten litt urettferdig å dra frem noen denne gangen, men det Kiil Halvorsen, Krøger Mathisen – nok ei grein på det enorme Mathisen-treet fra Sandefjord, Obradovic fra Serbia, men med studietid i Oslo og ikke minst Nodeland serverer her, er av meget solid klasse.

Det er en dynamikk, en rytmisk spenning og en framdrift i dette verket som gjør at Martin Nodeland forteller oss at han kommer til å spille ei viktig rolle i norsk jazzliv i mange tiår fremover.

Danske Carsten Dahl har vist at han er en unik formidler på så mange vis. Sjelden eller aldri har han vist det så inderlig som på “Mirrors Within”.

Her til lands har vi hatt gleden av å oppleve pianisten Carsten Dahl (53) en rekke ganger – ikke minst sammen med Arild Andersen. Hver eneste gang har Dahl fortalt oss at han har noe helt unikt å by på gjennom sitt ekspressive og høyst personlige uttrykk.

Uansett om det er i andres band, med et repertoar der for eksempel Keith Jarretts musikk blir hylla eller som her, der spontant komponert musikk, blir servert på et høyst fascinerende vis, så er Dahl alltid en musikalsk veiviser som tar oss med til steder som er ustanselig spennende og tidligere uoppdagede.

Denne gangen har Dahl og hans faste trio bestående av bassisten Nils Bo Davidsen og trommeslageren Stefan Pasborg, som har legenden Alex Riel som gudfar for sikkerhets skyld, gått i studio med følgende klare avtale: ikke et ord skulle sies underveis.

Alt var første take og alt var improvisert der og da – spontant komponert med andre ord.. De to unntaka var “låter” der Dahl hadde rabla ned noen akkorder i studio.

Som en av Dahls store mentorer Keith Jarrett ofte gjorde også, så blei ting unnfanga spontant. Som hos Jarrett så låter det svært ofte som det er låter som er gjennomkomponert i god tid før innspilling.

Dette dreier seg om tre svært langt framskredne herrer som fører eleverte samtaler og der lyttekapasiteten er av typen uovertruffen. Låtene er fra vel tre til vel åtte minutter og når de tre ikke har mer på hjertet, ja så slutter de. Vi snakker musikalsk og personlig empati på et inderlig nivå – Carsten Dahl Trinity hører hjemme helt der oppe.

PS Dahl er også en glitrende billedkunstner med en rekke utstillinger bak seg og han står også for coverbildet.

Saksofonisten, klarinettisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Shannon Mowday har tatt mange og store steg. Noen geografiske og noen musikalske og ofte henger de sammen.

Shannon Mowday (45) er født og oppvokst i Cape Town, Sør-Afrika. Som kjent er herrens veier, og sikkert også diverse andres også, uransakelige og Mowday tok like godt turen så langt unna utgangspunktet som vel mulig og havna altså her oppe ved Nordpolen. Det skal vi være veldig glade for.

Mine første møter med Mowday, i alle hovedsak som barytonsaksofonist, var med “storbandet” Denada. For ikke lenge siden møtte jeg henne som komponist, arrangør og leder for ungdomsstorbandet AOJO med noen av de mest lovende unge stemmene i Akershus og Oslo. Alt har vært imponerende.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Likevel er denne debuten under eget navn med egne låter og egen kvartett den beste bekreftelsen på hvilken kapasitet Mowday er i besittelse av på de fleste områder.

Hun har tatt med seg sine sør-afrikanske røtter og inkorporert impulser fra det norske/nordiske universet hun har vært en del av i mange år nå. Til sammen har det blitt et rytmisk og melodisk spennende, vakkert og utfordrende fundament som hun, ikledd enten alt- eller barytonsaksofon eller konta alt klarinett, utforsker og personliggjør på beste vis.

Når hun så har med seg et topplag bestående av Johannes Eick på bass, Helge Lien på piano og Erik Nylander på trommer, så er reisefølget det beste hun kunne fått i den prisklassen. Både kollektivt og individuelt er disse tre i stand til å tilføre Mowdays låter mye og de fire stortrives åpenbart i hverandres selskap og i dette universet. Dette er musikk som lyser opp og inspirerer i mørke tider.