Trompeteren Gunnar Halle har i stadig flere glimt vist oss hvilken strålende instrumentalist han er. På «Halles Planet» tar han nok et nytt steg.

Det er mulig det er et litt billig ordspill det der med hele Halle, men det får passere. Det jeg mener er at vi stadig større grad for å oppleve den komplette trompeteren, komponisten og bandlederen Gunnar Halle.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Etter ti år med studier og masse jobb med en rekke av Danmarks største jazznavn i København, satte Halle kursen hjemover igjen i 2007. Sakte, men sikkert begynner vi også her hjemme å innse hvilken kapasitet vi har blant oss og hippere enn her tror jeg aldri jeg har opplevd Gunnar Halle.

I sommer hadde jeg gleden av å oppleve Halle i tett samspill – trompet mot trompet – med ikonet Palle Mikkelborg i Pierre Dørges New Jungle Orchestra i Halles gamle «hjemby» København. Halle sto på ingen måte med lua – les trompeten – i hånda og det hadde han da heller ingen grunn til. Han befinner seg nemlig på det samme nivået som Mikkelborg og har etter hvert også skapt sin egen sound – som Mikkelborg.

På denne utenomjordiske utflukten med et band bestående av de to trommeslagerne Knut Finsrud – nok en nordmann som har bosatt seg i Danmark – og Wetle Holte, den svenske bassisten Putte Johander og den danske gitaristen Stephan Sieben, blir vi først tatt med en heftig rocka ekskursjon med masse trøkk. Senere roer det hele seg noe ned og de musikalske landskapene blir åpnere, men groovene er fortsatt veldig på plass og sørger for en herlig intensitet i uttrykket.

Trompeteren Gunnar Halle har så avgjort etablert seg i den samme ligaen som sine landsmenn Mathias Eick, Arve Henriksen og Nils Petter Molvær. Det er så tøft, hipt og personlig det Gunnar Halle og musikken hans holder på med nå at det er bare å åpne de store scenene for han – klubber som festivaler.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For vel to år siden blei jeg innlemma i et nytt musikalske univers, nemlig det til den klassiske komponisten Ståle Kleiberg. Det var både spennende og givende og nå får jeg ei ny anledning til å møte hans unike funderinger.

Ståle Kleiberg (61) er opprinnelig fra Stavanger, men er professor i komposisjon og musikkvitenskap ved NTNU i Trondheim. Hvis han er like dyktig i jobben sin som komponist, så er det garantert mange lykkelige studenter som har fulgt i fotspora hans.

Kleiberg forteller oss i den fine teksten som følger cd-en – slikt finnes ikke på strømmetjenester – at han har en poetisk innstilling til livet. Det skinner noe voldsomt gjennom i hans fire kammermusikalske komposisjoner som er skrevet for henholdsvis strykekvartett med fiolinistene Atle Sponberg og Anders Larsen, bratsjisten Ole Wuttudal og cellisten Øyvind Gimse, en duo med mezzosopranen Marianne Beate Kielland og pianisten Ole Christian Haagenrud, en trio med fløytisten Annika Nordström, bratsjisten Jan Petter Hilstad og harpisten Ruth Potter og så avsluttes det hele med en trio med Kielland, Haagenrud og klarinettisten Ida Kateraas. Vi snakker store deler av kremen av klassiske norske musikanter med andre ord.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

To av komposisjonene er basert på tekster av Kleibergs gode venn, lyrikeren Helge Torvund. Lyset, stillheten, kjærligheten, døden og naturen er viktige elementer i diktene til Torvund og alt dette har Kleiberg på et flott vis makta å legemliggjøre gjennom sine vakre, sterke og høyst personlige komposisjoner.

Min kompetanse til å vurdere klassisk kammermusikk på tungt faglig grunnlag står definitivt noe tilbake å ønske. Det jeg kan si noe om er opplevelsen av å bli med på ekskursjonen Kleiberg har invitert oss med på. Den er inderlig, ekte og full av opplevelser – med andre ord mye av det jeg søker i en kunst- og musikkopplevelse.

Nok en gang har plateselskapet 2L og lydmaestro Morten Lindberg, som blir nominert til Grammy over there nesten hvert eneste år, sørga for så flott lyd som vel tenkelig.

Ståle Kleiberg sin musikk er velkommen i heimen når det enn måtte være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er nesten like mange meninger om hvem som er den største og beste som det er lyttere også innen jazzen. Likevel stikker nok Keith Jarrett av med flest stemmer når det gjelder nålevende utøvere i alle fall. Han får i alle fall mi stemme.

Helt siden Keith Jarrett (74) viste seg frem for for første gang for et stort publikum på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet sammen med Charles Lloyd og Miles Davis, så skjønte man i stor grad at her hadde man med et talent langt utenom det vanlige å gjøre.

Bekreftelsene på Jarretts storhet har kommet på løpende bånd og i solosammenheng først med «Facing You» innspilt i Oslo i 1971. Mange av live-albumene til Jarrett har blitt legendariske. Det begynte med «Solo Concerts -Bremen-Lausanne» i 1973 som blei fulgt av min favoritt, «The Köln Concert», to år seinere. Jeg tror jeg har spilt sønder og sammen to-tre eksemplarer av den fantastiske konserten.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Seinere har de kommet på løpende fra rundt om i verden med stadig nye høydepunkt. Det har seg derfor slik at det alltid er høytidsstund når ei ny solo liveskive med Jarrett inntar heimen.

»Munich 2016» blir på ingen måte noe unntak. Denne innspillinga er siste jobben på en Europa-turné sommeren 2016 og den 16. juli inntok mesteren Philharmonic Hall i hjembyen til ECM.

Nesten 80 minutt med musikk består av tolv fritt improviserte deler, som alltid høres ferdig komponerte ut, før festen blir avslutta med låter Jarrett ofte har henta frem: «Answer Me, My Love», «It´s a Lonesome Old Town» og «Somewhere Over the Rainbow».

Rikdommen i Jarretts klangverden virker å være uendelig og hans evne til å spontankomponere likeså. Det er en dynamikk og lyrisk følsomhet i det Jarrett formidler som er enestående – intet mindre.  Han henter hemningsløst fra et univers som spenner over alt fra gospel til frijazz og setter det sammen til noe som kun kan være Keith Jarrett.

Denne kvelden i München byr på en Jarrett i storform og sammen med et publikum som åpenbart satte pris på det de fikk servert, så blei det altså servert en potensiell ny Jarrett-klassiker, om enn ikke av Köln-kaliber, som vil glede hans tilhengere kloden rundt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Viktor Wilhelmsen er en musikant jeg har hørt om, men hørt lite av. «Knip igjen øyan» forteller meg at jeg trolig har gått glipp av mye.

Viktor Wilhelmsen (34) fra Kistrand i Finnmark har hatt en noe utradisjonell vei frem til der han er i dag. Det er en av årsakene til han er spennende å følge både som gitarist, vokalist og låtskriver.

Når du er født og oppvokst i Kistrand, ei lita bygd der han var en av cirka 20 innbyggere, så er det vel en viss mulighet for at fritidstilbuda ikke sto i kø. For Wilhelmsen blei gitaren «redninga» og det er en hel del som tyder på at han brukte mye tid sammen med seksstrengeren.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Turen gikk etter hvert sørover til Trondheim og den berømte jazzlinja. Jeg tviler ikke et sekund på at Wilhelmsen fikk mye inspirasjon i løpet av åra han tilbrakte der, men det er likevel langt fra noen jazzmusiker vi møter på «Knip igjen øyan».

Etter først en EP og siden to full-lengdere, i alle hovedsak med tekster på engelsk hvis jeg har skjønt det rett, så møter Wilhelmsen oss her med tekster på sitt eget morsmål – finnmarksk – og med låter som henter sin inspirasjon fra både americana og ørkenblues. Jeg tror nok Wilhelmsen har hørt et kvarter eller to på Ali Farka Touré for å si det sånn og det er jo absolutt ikke noe å skjemmes over.

Wilhelmsen er en flott sanger med et høyst personlig uttrykk og når han så har skrevet tekster som handler om noe – både det store LIVET og det personlige, uten å bli privat – så er det vel verdt å være med han på ferden. Lyrikeren utmerker seg ofte og låtskrivere som henter frem formuleringer og bilder som  «Knuste drømma hølje ned» og «midt i mellom det som va og neste trappetrinn», synes jeg man skal låne øre til – ofte og gjerne.

Wilhelmsen er en strålende gitarist og når han så omgir seg med Bjørn Ola Ramfjord Johansen på orgel, Kenneth Kapstad på trommer og Mattis Kleppen på bass, så har Wilhelmsen og musikken hans fått akkurat det reisefølget den fortjener.

Viktor Wilhelmsen er og har ei stemme som fortjener mye og god oppmerksomhet og jeg er svært glad for at våre veier endelig har krysset hverandre. Knip gjerne igjen øyan, men åpne for Guds skyld opp øran.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den amerikanske trioen Typical Sisters gir oss gitarbasert musikk det er svært lett å bli fascinert av.

Trommeslageren Matt Carroll er bosatt i København, bassisten Clark Sommers i Chicago og gitaristen Gregory Uhlmann i Los Angeles. Det hindrer dem på ingen måte i å skape varm, tøff  og spennende musikk.

De tre møttes i Chicago for ti år siden der studenten Uhlmann inviterte med seg sin  venn Carroll, som da studerte i Miami, til å jamme med den noe eldre og mer etablerte Sommers. Kjemien viste seg å være der fra første takt og Sommers, som vi fikk oppleve rundt om i kongeriket for kort tid siden sammen med vokalisten Kurt Elling, mente at det det nesten fløt av seg sjøl. Carroll flytta deretter også til Chicago.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Sjøl om veiene deres har ført de tre langt fra hverandre, så er det åpenbart fortsatt lite feil med kjemien. På trioens andre cd-utgivelse får vi høre musikk alle har bidratt til å skape – alle har komponert.

Det hevdes at det finnes spor av det melodiske fra rocken og folk, samspillet fra jazzen og produksjonselementer fra eksperimentell musikk og fra DJ-kulturen. Jeg ser ingen grunn til å protestere på noe av dette og når gitarhelter som Bill Frisell, Marc Ribot og danske Jakob Bro sammen med kultband som Can og Tortoise, Miles-universet fra «In a Silent Way», 70-talls ECM-muskk pluss litt Ennio Morricone og Ry Cooder, så er det det kanskje mulig å regne ut hvilken musikalsk gryte Typical Sisters har havna opp i.

Det er et melodisk, vakkert, av og til lett, men også tyngre landskap vi blir invitert inn i. Det er lett å høre at de tre har spilt mye sammen og at de trives i hverandres selskap. Ingen av de tre har det minste behov for å søke mer rampelys enn de to andre – her er det kollektivet Typical Sisters som gjelder, men samtidig med mer enn nok plass for alle tre til å vise hva de står for.

Typical Sisters har vist å være et særdeles hyggelig nytt bekjentskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det tar si tid mellom hver gang gruppa På stengrunn lar høre fra seg. De debuterte i 1973 og fikk etter hvert noe som likner legendestatus. Likevel skulle det ta 46 år før oppfølgeren så dagens lys. Det var på høy tid.

Rudolf Nilsen (1901-29) blei ikke mer enn 28 år på grunn av tuberkulose. Det en av de største arbeiderdikterne etterlot seg har likevel ført til at han har vært viktig gjennom hele tida etter at han gikk bort. Lars Klevstrand, Steinar Ofsdal, Carl Morten Iversen, Jon Arne Corell og Kari Svendsen fra På Stengrunn anno 1973 har gjort en overmåte viktig innsats for akkurat det.

Nå er alle de fem tilbake med nytt materiale og med Pål Moddi Knutsen som en flott forlenger av tradisjonen og kulturen. «På gjensyn» kan vise seg å bli minst like viktig sett med historias øyne som «På stengrunn».

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Rudolf Nilsen, populært kalt Rulle, var arbeiderdikteren og bydikteren. Han elsket sitt kjære Kristiania og han stortrivdes med å reise til storbyer som Moskva, København, Berlin og ikke minst Paris, som han gjorde til sin by, og der han døde den 23. april 1929. Han var intet mindre enn en stor historieforteller noe hans novelledikt viste både samtiden og generasjoner seinere.

Her har noen av våre aller flotteste visesangere, med suveren assistanse fra bassist Carl Morten Iversen og fløytist og cellist Steinar Ofsdal, nok en gang løfta fram et nytt kapittel av Nilsens univers.

Jon Arne Corell, Lars Klevstrand, Pål Moddi Knutsen, Lillebjørn Nilsen og Steinar Ofsdal har skrevet nye melodier til 17 dikt henta i stor grad fra Nilsens siste diktsamling «Hverdagen» som blei gitt ut posthumt. Fire av dikta er å finne i «På gjensyn» fra 1926. Melodiene høres ut som de har levd i mange tiår, de har med andre ord tidløshetens slør over seg, og dikta til Nilsen snakker nok en gang til oss i 2019 som de sikkert gjorde da blei gitt ut mot slutten av 1920-tallet.

Om Nilsen var en historieforteller så er så avgjort Corell, Klevstrand, Knutsen og Svendsen det også. Begrepet historieforteller er en hedersbetegnelse i mitt vokabular og de forteller oss med hjelp av Nilsens fantastiske univers at denne skatten er like viktig i dag og for mange generasjoner som skal komme.

Jon Arne Corell har skrevet en forbilledlig omslagsheftetekst som forteller historia om de forskjellige diktene og historia til Rudolf Nilsen. To anmeldelser av hans diktsamlinger er også med i heftet og sier mye om hans samtid.

Hvem sitt initiativ denne gjennoppstandelsen er vet jeg ikke, men alle skal ha all mulig slags ære for at det har skjedd. På vegne av mange generasjoner takker og bukker jeg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Som saksofonist og komponist tar Marius Neset stadig nye steg mot seg sjøl og en topp-posisjon i jazzhierarkiet.

34-åringen fra Os ved Bergen som har bodd hele sitt voksne liv i København før han bosatte seg i Oslo tidligere i år, har steg for steg vist oss at han med en sjelden besluttsomhet og et ditto talent har lagt ut på en ferd som kan ta han svært høyt på jazzhimmelen.

Det seineste møtet med Neset var med en ny konstellasjon mesterbassist Arild Andersen hadde satt sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Helge Lien på piano. Et møte over flere generasjoner som fungerte noe så inn i granskauen eller deromkring.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I fjor sommer fikk Neset, som stadig får forespørsler fra store deler av Europa om bestillingsverk, muligheten til å breie seg på Kongsbergfestivalen. Et av prosjekta han fikk anledning til å sjøsette var verket «Viaduct» sammen med ingen ringere enn London Sinfonietta, et kammerorkester i verdensklasse, samt en jazzkvintett bestående av norsk/svensk/danske Anton Eger på trommer, svenske Petter Eldh på bass, og engelskmennene Jim Hart på vibrafon, marimba og perkusjon og Ivo Neame på piano.

Begge disse «bandene» har Neset jobba med tidligere så både de og han visste hva de gikk til og det de blei utfordra på var et verk i ti satser der alle fikk brynt seg kraftig.

De musikalske utfordringene stod åpenbart i kø. Neset har nemlig gjort det for vane å legge lista rimelig høyt, noe det store bestillingsverket under Moldejazz i 2011, «Lion», sammen med Trondheim Jazz Orchestra var det første store beviset på.

Jeg fikk ikke med meg konserten på Kongsberg, men ryktene ville ha det til at det var store saker som hadde vederfaret folket. Denne innspillinga gjort i London like før jul i fjor bekrefter antakelsene.

Her viser Neset hvilken stor komponist og arrangør han har vokst til å bli. Hvordan han makter å forene London Sinfonietta og jazzkvintetten er makeløst og som solist så har Neset så og si ingen grenser; han har en teknikk, oversikt og styrke som tar han til sjeldne steder.

Marius Neset har det aller meste – derfor er det stadig like spennende å se og ikke minst høre hvor han dukker opp neste gang. Med «Viaduct» bekrefter han sin posisjon på aller øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Reklame |

Uansett hva Rolf Erik Nystrøm og Nils Økland rører ved av musikk så blir det helt spesielt. Her kommer det to nye bevis på det.

Da debutskiva til Lumen Drones så dagens lys for fire år siden og blei sluppet på ECM, så var det en stor overraskelse for meg i alle fall. Samarbeidet mellom hardingfelemesteren Nils Økland og trommeslageren Ørjan Haaland og gitaristen Per Steinar Lie fra postrock-bandet Low Frequency in Stereo hadde jeg overhodet ikke hørt om, langt mindre hørt.

Det unike uttrykket trioen ga oss helt fra start intet mindre enn bergtok meg, men så blei det stille igjen. Nå er de heldigvis tilbake og det i forlengelsen av seg sjøl.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg kjenner bedre til Økland sin musikalske merittliste enn den Haaland og Lie har å fare med. Jeg bare vet at Nils Økland ustanselig skaper unike univers på tvers av det meste. I disse frilynte og tydeligvis usedvanlig åpne rockerne har han funnet, eller kanskje det er de som har funnet fram til Økland, to om ikke likesinna så i alle fall like åpne og søkende sjeler.

Over en treårs periode har de i fellesskap utvikla og jobba fram denne musikken som er så mangefasettert og spennende at ingenting annet på Tellus i alle fall likner på Lumen Drones.

Musikken er suggererende, totalt annerledes og hele tida med en sakte framdrift i seg som gjør at man sitter ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av en eneste liten detalj. Lumen Drones har brukt tida siden debuten svært godt til å komme enda nærmere sin egen kjerne.

Nils Økland har i tillegg til Lumen Drones også jobba med sitt eget band, vært gjest i en rekke andre konstellasjoner og ikke minst bidratt til et annet unikt musikalsk visittkort: «Oriental Winds of the Baroque».

Alt- og sopraninosaksofonisten, komponisten og visjonæren Rolf Erik Nystrøm er mannen bak det strålende prosjektet «Oriental Winds of the Baroque» som blei dratt i gang i 2012 i samarbeid med Nordland Musikkfestuke.

Nystrøm, som kjenner få om noen musikalske grenser, har vært fascinert av barokkmusikk, reiser, møter mellom mennesker og kulturer og alt det kan føre med seg i mange tiår. Etter det som skjedde på Utøya året før prosjektet blei etablert, mente Nystrøm at et slikt «møte» og slike tanker var viktigere enn noen gang.

Sammen med den spanske theorbospilleren (et stort luttliknende strengeinstrument) Jesús Fernández Baena, den svenske sopranen Elisabeth Holmertz, vokalist, dodo- og kalimbaspiller og perkusjonist Kouame Sereba fra Elfenbenskysten og Nils Økland med sitt uforliknelige hardingfeleuttrykk, tar Nystrøm oss med på en fantastisk barokkekskursjon basert på musikk av Couperin, Falconieri og Monteverdi, folkemusikk med røtter både i Orienten og i Brasil og komposisjoner de sjøl har skapt.

Dette er vakker, viktig og sterk musikk ulikt alt annet du har hørt før og cd-heftet gir oss all ønskelig informasjon om det meste.

Rolf Erik Nystrøm og Nils Økland er både særdeles dyktige og helt unike musikanter. Bevis på det trengs for så vidt ikke lenger, men her er de uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er ikke overraskende at det er i den aller største smeltedigelen av alle, New York, at mye av det mest spennende i jazzen skjer. Terazza Big Band er nok et eksempel på det.

I 2015 fant kameratene Edward Perez og Michael Thomas, som møtte hverandre som studenter i Boston og som flytta sammen til New York, at de ville teste ut sine storbandideer på noen av de beste musikantene i The Big Apple. Testen blei så vellykka at de fant et «hjem» for bandet, klubben Terraza 7 i bydel Queens.

Den første torsdagen i måneden siden den gang, det vil si rundt 40 torsdager, har bandet hatt mer eller mindre åpne øvelser på den intime klubben og at det har blitt et samspilt kvalitetsband hersker det liten tvil om.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Bassist Perez og alt- og sopransaksofonist og fløytist Thomas har skrevet fire låter hver og så har tenorsaksofonist Troy Roberts, som vi kjenner fra Joey DeFrancescos trio, skrevet ei låt. Thomas har den genuine storbandtradisjonen på plass. Det har Perez også, men han sørger i tillegg for en hel del latinsk krydder. Til sammen har de to greid å skape et storbandsound i forlengelsen av blant andre Thad Jones/Mel Lewis Big Band som de har all grunn til å være stolte av.

Når bandet består av noen av New Yorks ledende instrumentalister som tenoristene Roberts og John Ellis, trombonisten John Fedchock og pianisten Luis Perdomo og blir leda av den japanske storbandlederen Miho Hazama, som nylig har tatt over som sjef for Danmark Radios Big Band, så har debutskiva til Terraza Big Band blitt noe av det beste jeg har hørt på storbandfronten på svært lang tid. Du verden som det swinger og groover!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det var legendariske Tramteateret som sang «Back to the 80´s» for noen tiår siden. Det var garantert et band med en ideologi Jan Guillou ikke hadde eller har noe i mot og her tar han oss med tilbake til 80-tallet på sitt helt spesielle vis.

Med «Den andre dødssynd» har Jan Guillou lagt bak seg bok nummer ni om Det store århundret. Ideen er på sett og vis den samme som Ketil Bjørnstad holder på å nærme seg målsnøret til. Den store forskjellen er at Guillou tar for seg alle tåra av århundret vi har lagt bak oss mens Bjørnstad skriver om tiåra han har «deltatt» i sjøl inkludert de i det nye århundret også.

Jeg har fått med meg to av de åtte bøkene Guillou har skrevet til nå. Det forteller meg at man trenger på ingen måte å ha lest alle for å ha glede av en eller flere. Her kan man enkelt og greit gå inn der man ønsker og få mye ut av det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Guillou skriver som alltid knakende godt. Med utgangspunkt i sin «norske» familie – Lauritzen fra Osterøy utenfor Bergen – som i stor grad har blitt en del av borgerskapet i Stockholm, tar han oss gjennom 80-tallet og dets store, og noen små, hendelser, Hele tida har det hele et svensk utgangspunkt. Det er sjølsagt fullt forståelig, men for oss på denne sida av Kjølen blir det en svakhet. Noen av hendelsene er godt kjent her hjemme også, mens mye av det er perifert for oss.

80-tallet er jo på mange vis grådighetens tiår der jappene gjorde sitt inntog – og uttog også for manges del. Guillous «helt», den radikale advokaten Eric Letang som er født inn i Lauritzen-penger, blir gjennomgangsfiguren her der pengene ofte blir til besvær i hans radikale verdensbilde. Hva som er fiksjon og hva som er diktning her er vanskelig for oss nordmenn å vite, men Guillou makter uansett å skape en troverdighet rundt fortellinga si.

Jan Oskar Sverre Lucien Henri Guillou (75), jo da han har sine røtter i borgerskapet, legger på ingen måte skjul på at han hører hjemme godt ute på venstresida i det politiske landskapet. Det preger også hans fremstilling av 80-tallet, men han gjør det så åpent og utilslørt at det er lett å forholde seg til slik at man med et annet politisk ståsted gjerne kan «debattere» med både Letang og Guillou.

Da er det bare 90-tallet igjen av Jan Guillous enorme prosjekt. Jeg gleder meg allerede.