Gitaristen Fredrik Rasten fra Oslo har helt spesielle visjoner med musikken sin. Her får vi to eksempler på hvor unik han er.

Berlin-bosatte Fredrik Rasten (31) har jeg støtt på i bandet Oker tidligere. Det fortalte meg at vi hadde med en totalt kompromissløs og «fryktløs» musikant å gjøre.

Både hans solodebut «Six Moving Guitars» og kvartetten Volumes´ «View», sjøl om de låter helt forskjellig, er en solid bekreftelse på akkurat det.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

På soloskiva har han med seg fem andre akustiske gitarister: Marie Bergby Handeland, Hans Pålsen Kjorstad, Erlend Olderskog Albertsen, Mathilde Øverland og Catharina Vehre Gresslien.

Ikke bare spiller de vakker og sakteflytende gitar, de beveger seg også til en koreografi de sjøl har skapt. Det hele foregikk i Grinilund kirke i Bærum for knapt et år siden.

Dansen eller bevegelsene ser vi ikke, men vi føler dem gjennom musikken og hvordan den snakker sammen og til oss.

De fem satsene er i mitt sanseapparat en helhet der vi får anledning til å flyte med i den sakte, vakre, søkende, tilsynelatende enkle strømmen. Fredrik Rasten har skapt utgangspunktene og sammen med sine medskyldige har han videreforedla et unikt univers av det hele.

Sammen med den svenske klarinettisten Isak Hedtjärn, trompeteren Torstein Lavik Larsen og den tyske pianisten Magda Mayas, tar Rasten, som også her spiller akustisk gitar, oss med på tre ekskursjoner som er akkurat like unike som utfluktene på soloskiva.

Slektskapet i den totalt frie musikken er åpenbart tilstede, men de tre andre «stemmene» her sørger sjølsagt for noe helt spesielt i grenseland de færreste av oss har vært i nærheten av tidligere.

Musikken er spilt inn live i både Trondheim og Oslo høsten 2017 og tradisjonell rytmisk og melodikk har tatt seg ei pause. Likevel er disse tre samtalene av det innholdsrike og personlige slaget der det blir sagt mye – hele tida.

Sjøl om det Volumes gir oss er kollektivt unnfanga og spilt, så går de fire aldri i veien for hverandre. De lytter, bidrar og responderer i et kollektiv der alle fire spiller like viktige roller. Og nok en gang forteller Fredrik Rasten oss at vi har fått ei ny, original improstemme med mye på hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Et av verdens beste storband, danske DR Big Band, har hyra inn japanske Miho Hazama som sin nye sjefdirigent. Hun er bosatt i New York, men er langt i fra den eneste japanske storbandlederen som har etablert seg i jazzhovedstaden. Her får vi møte nok en kapasitet: Migiwa Miyajima som leder for sitt eget Miggy Augmented Orchestra.

Snøballeffekten snakkes det ofte om i idretten. Først kommer det én som setter standarden og som viser at det er mulig og så følger mange etter. Når det gjelder kvinnelige japanske storbandledere så åpna så avgjort Toshiko Akiyoshi døra med sitt strålende storband som hun leda sammen med ektemannen Lew Tabackin. Japanske jenter skjønte at det var mulig og du verden som noen har tatt og utnytta sjansen.

For meg er Migiwa «Miggy» Miyajima (45) et nytt bekjentskap. Som når det gjaldt Hazama, som vi møtte i Bærum som sjef for DR Big Band og John Scofield for kort tid siden, så tar det Miyajima kun kort tid å fortelle oss at det er en solid kapasitet vi har med å gjøre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Miggy var en etablert storbandleder hjemme i Japan før hun tok det store steget og flytta til New York i 2012. Der blei hun raskt en sentral skikkelse rundt et av verdens ledende storband, Vanguard Jazz Orchestra, som produsent. Samtidig jobba hun også med sitt eget band og med «Colorful» får vi hennes debut under eget navn.

Miggy har skrevet og arrangert all musikken og at det er en storbandpersonlighet som har lært mye av folk som Akiyoshi, Maria Schneider, Bob Brookmeyer og Jim McNeely er det liten tvil om. Det i seg sjøl er jo et kvalitetsstempel – ikke minst når det hele låter så heftig som det gjør her.

Med et knippe musikere fra New Yorks øverste storbandhylle og med fartstid fra blant andre Schneider, Vanguard Jazz Orchestra og Christian McBride Big Band, blir vi servert personlig og både tradisjonell og framoverskuende storbandmusikk som swinger noe hemningsløst. Alle, absolutt alle, musikerne får slippe til som solister. I alle slags tempi og med alle mulige farger på paletten, viser Miggy Augmented Orchestra oss at et nytt storbandnavn har inntatt manesjen. Hun skal være hjertelig velkommen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Plateselskapet Hubro feirer 10 års jubileum i disse dager. Det gjør de med en fantastisk og allsidig katalog. Øyvind Torvunds bidrag gjør den enda rikere.

Plateselskapet Hubro er hjertebarnet til den påtroppende Sildajazzsjefen i Haugesund, Andreas Risanger Meland. I løpet av tiåret som han og Hubro har lagt bak seg, har han kompromissløst gitt oss store mengder med kvalitetsmusikk uten noen form for grenser. I veldig stor grad aner jeg ikke hva som kommer ut av høytalerne når ei ny Hubro-skive inntar heimen – jeg bare vet at det er originalt og at det er kvalitet. Sånn var det så avgjort med Øyvind Torvund og «The Exotica Album» også.

Komponisten Øyvind Torvund (43) er et nytt bekjentskap for meg. Også på det området gjør Hubro en forbilledlig jobb: de gir «nye» navn og konstellasjoner muligheten. De åpner opp dørene og ørene for uhørt musikk og er på den måten med på å berike oss.

Det Torvund har fått muligheten til å skape gjennom dette bestillingsverket for den Bergensbaserte grupperinga BIT20 Ensemble – sett på som et av Nordens ledende samtidsmusikkensembler med utspring i Bergen Filharmoniske Orkester – er et usedvanlig originalt og maksimalistisk verk med røtter blant annet i 50- og 60-tallets exotica- eller lounge-uttrykk, tidlig elektronisk- og tegneseriemusikk samt impro og støy.

BIT20 Ensemble, bestående av 15 musikanter og dirigert av Trond Madsen, pluss plystreren Knut Andreas Knutsen og ikke mint gjesteopptredener av saksofonist og elektroniker Kjetil Møster og synthesist og støymaker Jørgen Træen, gir Torvunds forunderlige, spennende, voldsomme, søkende og aldri stillestående musikalske verden, et liv den fortjener.

Vi gratulerer Hubro med jubileet og Øyvind Torvund og alle medvirkende for presangen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pianisten og vokalisten Alfredo Rodriguez og perkusjonisten og vokalisten Pedrito Martinez er hver for seg to av Cubas heftigste musikanter. Sammen skaper de ofte magi.

Det er jo ikke nødvendigvis slik at om man setter sammen to fantastiske musikanter så blir summen av det dobbelt så bra. Ofte er det slik at sterke personligheter går i veien for hverandre. Slik er det ikke i dette tilfellet. Virtuosene Rodriguez og Martinez elsker åpenbart å leke med hverandre, utfordre hverandre og la alle dører stå åpne.

Historiene til Rodriguez (34)  og Martinez (46) er ganske parallelle. Begge er født og vokste opp i Havana. Omgivelsene skjønte raskt at det var usedvanlige talentfulle musikanter de hadde med å gjøre. Begge tok etter diverse omveier turen over fjorden til det forjettede land, USA, og det var først der de to møttes på alvor.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Sjøl om Rodriguez, med god hjelp av Quincy Jones, først kom til USA i 2009, så så ikke det første samarbeidet dagens lys før fem år seinere på Rodriguez´ andre amerikanske utgivelse, «The Invasion Parade». Frøet var sådd, empatien var på plass og seinere har de jobba mye sammen.

I månedsskiftet mai/juni i fjor gikk de i studio i Los Angeles og sjøl om det er bare de to som er involvert, så høres det ut ofte ut som om det er stort ensemble vi blir presentert for.

De som forventer et rytmisk og temperamentsfullt fyrverkeri så livsbejande og heftig som vel tenkelig, får akkurat det. Det betyr ikke at alt foregår i et helvetes tempo, men mye gjør det og de to «snakker» sammen på et tilnærma telepatisk vis. Dessuten synger begge mer enn akseptabelt og sjølsagt foregår det på spansk.

Det meste av musikken har de to skrevet i felleskap, men noe forteller meg at medprodusent Quincy Jones har foreslått at de skulle gjøre en original versjon av ei viss låt som heter «Thriller» som han vel produserte også for en viss Michael Jackson. Tøft har det i alle fall blitt i en latinversjon også.

Rodriguez har det meste inne som pianist og tangentist. Her fått vi alt fra stridetradisjonen, via afrikansk inspirasjon til urfunky saker og sjølsagt med alt som finnes av cubanske godsaker som mer enn krydder. Martinez befinner seg på det samme nivået med sitt allehånde tromme- og perkusjonarsenal.

Sammen fører de to eleverte samtaler på et skyhøyt nivå. Det funker strålende på plate og noe forteller meg at live, der de ofte også har med seg superelbassist Richard Bona, tar det fullstendig av. Inntil den muligheten dukker opp så er «Duologue» en utmerka erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mange kjenner Rasmus Rohde fra barnas favorittgruppe Rasmus og Verdens Beste Band. Nå snakker han til mange andre generasjoner også.

Rasmus Rohde (44) har vært en historieforteller av rang i en årrekke. Spelllemannpriser med Rasmus og Verdens Beste Band både i 2007, 2010 og 2017 sier en hel del om kvaliteten Rohde & Co har gitt barn og unge. Jeg har vel ikke vært i primærmålgruppa kan man vel kanskje si, men med denne debuten inviteres både jeg og andre voksne barn inn i varmen. Der er det godt å være.

Rohde, både som tekstforfatter og låtskriver, slekter så avgjort på andre trønderstorheter som Knutsen og Ludvigsen og Tre Små Kinesere. Det er så definitivt en god og stolt tradisjon å komme fra. Når så far heter Hans Rotmo så er det grunn til å forstå hvorfor det har gått som det har gått med Rasmus Rohde.

Ti låter på cden, pluss en ekstra på strømmetjenester, er et herlig bevis på hvilken fantastisk historieforteller vi har i Rasmus Rohde. Han tar for seg hverdagslige problemstillinger og gjør dem allmenngyldige – her er det veldig lett å kjenne seg igjen for de aller fleste av oss.

Humor, alvor, skråblikk og politiske kommentarer – alt formidla på uforfalska trøndersk – i et visepoplandskap sammen med et knippe veldig dyktige musikanter, gjør at Rasmus Rohde umiddelbart etablerer seg høyt der oppe blant dagens historiefortellere. Duetten med Ida Jenshus, «Har du glemt», som avslutter cden, er et av mange høydepunkt man kan glede seg til – mange ganger.

Dette har vært mitt første skikkelige møte med Rasmus Rohde. Det frister så avgjort til flere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg er blant dem som kun har hørt om «En mann ved navn Ove» og hans far Fredrik Backman. Nå er forholdet tatt minst et skritt videre og for en sann svir det har vært å lese «Folk med angst».

Jeg har mer å tilstå og bryter sammen i krampegråt: jeg har nemlig ikke lest noen av hans seks andre romaner heller – romaner som har kommet på løpende bånd siden 2012. Nå har vi altså hooka opp og jeg kommer til å stå langt fremme i køa når nye visittkort signert Fredrik Backman (38) dukker opp.

Forventningene var nesten sjølsagt store etter alle godordene og oppmerksomheten som har blitt Backman til del. 11 millioner bøker solgt på verdensbasis, oversatt til 44 språk og to Oscar-nominasjoner for filmatiseringen av «En mann ved navn Ove». Ikke nok med det: nå blir det en ny Hollywood-versjonen av boka med Tom Hanks i hovedrolla.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Man skulle nesten tro at det kunne bli for mye for en fortsatt relativt ung mann fra Stockholm, men «Folk med angst» – hvilken tittel forresten – har alt i seg til å bli nok en verdenssuksess.

Med utgangspunkt i et bankran og et gisseldrama skaper Backman et univers og en story der han gjennom et helt fantastisk persongalleri på et usedvanlig humoristisk vis forteller historier så unike og samtidig allmenngyldige at han inntar en suveren pallplass blant nålevende forfattere – i mi bok.

Bakteppet er jo alvorlig nok, men Backman makter altså på et morsomt vis å fortelle historier på historier rundt alle personlighetene og det hele ender opp på et vis vi på ingen måte kunne se for oss. Historiene han drar opp viser oss en forfatter med solid innsikt i mange deler av menneskesinnet. Og måten han kombinerer innsikten, historiene og personlighetene på er intet mindre enn stor kunst.

Jeg har fått meg en ny favorittforfatter: Fredrik Backman. Det tok si tid, men nå er vi i gang!

Noe forteller meg at jeg ikke er aleine om å være ganske så uvitende om trompeteren, komponisten, arrangøren og storbandlederen Adam Meckler her hjemme. Dette tøffe musikalske visittkortet bør få ørene opp på vidt gap hos mange.

Det er vel ingen stor overraskelse at det skjer masse rundt om på kloden, også når det gjelder jazz, som aldri når frem til våre strender. Sjøl om Minnesota er noe av det norskeste som finnes utenfor våre grenser – ofte mer norsk enn her på berget faktisk – så er det garantert bare en brøkdel av det som skjer der som når frem til oss.

Med assistanse av gode musikkpushere så har både Adam Meckler (35) og I alle fall hans musikk heldigvis tatt turen over dammen og han forteller oss umiddelbart at Minnesota har mer å slå i bordet med enn Maria Schneider også på storbandfronten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som komponist og arrangør henter Meckler fra hele paletten. Minneapolis og Minnesota er en smeltedigel som har fostra mange flere enn Prince og The Bad Plus. I musikken til Meckler finner vi tydelige spor av både klassisk r & b, neo-soul, hip-hop, referanser til både Schneider og John Hollenbeck, en liten dose Count Basie, litt fyrrig New Orleans-inspirasjon fra starten til dagens brass band, pop-funk a la Prince og litt Mingus-krydder. Dette blir det sjølsagt ei heftig musikalsk gryte av  og man skal ikke se bort i fra at det finnes andre ingredienser i stuinga også.

Meckler har satt sammen et utmerka storband, som har eksistert i mange år allerede, med folk jeg i alle fall ikke har hørt om tidligere. Solistisk er det også meget bra nivå – Meckler er en framifrå trompeter i gata etter Dave Douglas og Roy Hargrove og den norskætta gitaristen Ethan Elseth har har også mye tøft på hjertet.

I tillegg er både rappere og vokalister med på noen av spora og sørger for at «Magnificent Madness» har blitt et storband-statement anno 2019 som hører hjemme helt der oppe. Tøft fra det norskeste som finnes over there.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig,

Det kommer ikke som noen bombe akkurat, men Jon Eberson og Sigurd Hole gir oss et ballademelding fra aller øverste hylle.

I 2001 så «Jazz for Men» med Jon Eberson (gitar) og Carl Morten Iversen (bass) dagens lys. Det var to modne musikanter som satte hverandre stevne og som fortalte oss om sin kunnskap om og kjærlighet til dette enkle, gjennomsiktige og empatiske uttrykket.

Eberson, som sammen med Terje Rypdal har vært med å legge lista for moderne gitarspill her til lands, har gjennom ei karriere som strekker seg tilbake til 70-tallet, fortalt oss hvilken smakfull, særegen og allsidig musikant han er.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Den store hvite flokk fikk et nært forhold til popmusikanten Eberson gjennom supersuksessen Jon Eberson Group der også Sidsel Endresen for første gang fortalte mange hvem hun var og hva hun stod for. I den verdenen følte nok ikke Jon Arild Eberson seg veldig hjemme sjøl om han stod 100% inne for han og bandet skapte. Det hadde han da også all mulig grunn til.

I diverse jazzsammenhenger, i alt fra duo til det voldsomme og fantastiske Jazzpunkensemblet, var og er nok Eberson mye mer hjemme. Det får vi nok et utmerka prov her i samarbeidet med tidligere elev og mangeårig medspiller Sigurd Hole.

Hole, som jo er en framifrå musikant også på egen hånd i solosetting, sammen med Tord Gustavsen Trio inntil nylig og i de seineste utgavene av Jon Eberson Group, kler både duoformatet og Eberson perfekt. Han er utstyrt med lytteegenskaper som man nesten må komme fra Rendalen får å ha fått utdelt eller tilegna seg. Sannsynligheten for at han har lært mye om akkurat det hos Eberson både som elev på Musikkhøgskolen og på veien sammen med Ebers de seineste åra, er vel også overhengende.

Jon Eberson er i mine ører en av de mest smakfulle, kompromissløse og særprega gitaristene både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Med sin helt spesielle og varme tone og evne til å la tonene leve akkurat så lenge det er meningsfullt liv i de, så skaper han så genuin og vakker musikk som bare de største kan.

Med et repertoar bestående av standardlåter som «A Nightingale Sang in Berkley Square», «I Concentrate on You», «My Man´s Gone Now», «Theme for Ernie», «Stairway to the Stars» og «What Are You Doing the Rest of Your Life» samt «Blåmann» og Ebersons «Bluesmumrikken», gir Eberson og Hole oss knappe 40 minutter med evig og tidløs duomusikk som kan måle seg med hva som helst, hvor som helst og når som helst. Vakkert og storveis!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nyoppdaga musikk med John Coltrane. For millioner av musikkelskere kloden rundt kunne det ikke bli noen bedre julepresang enn akkurat det.

Det blei et kort liv og enda kortere karriere på John Coltrane (1926-67). Uansett satte han voldsomme spor etter seg og spesielt fra midten av 50-tallet til han forlot tida på grunn av leverkreft, så var han banebrytende og en inspirator for generasjoner som har fulgt etter han.

Mange ser på 1959 som Coltranes aller største år. Da spilte han inn «Giant Steps» med blant annet «Naima» – kalt opp etter hans første kone. Det var også året da Miles Davis´ «Kind of Blue» så dagens lys – med Coltrane på laget.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Seinere gikk Coltrane stadig nye veier de få åra han hadde igjen å leve – hele tida like spennende og banebrytende. Arva han etterlot seg er av det fantastiske og tidløse slaget og vil for alltid prege jazzen og jazzmusikanter kloden rundt.

Når det så dukker opp «ny» musikk med mesteren, så er det enkelt og greit høytid i heimen. I 1964, året da Coltrane var kommet til «A Love Supreme» og «Crescent», fikk Coltrane en forespørsel fra den canadiske filmskaperen Gilles Groulx – Coltrane-fantast på sin hals – om han kunne tenke seg å spille inn musikk til en film som skulle få tittelen «Le Chat dans le Sac».

Coltrane sa ja og den 24. juni var Groulx på plass i ikoniske Van Gelder Studios i New Jersey sammen med Coltrane og hans tenorsaksofon, Jimmy Garrison på bass, Elvin Jones på trommer og McCoy Tyner på piano – den klassiske kvartetten med andre ord. Han fikk høre de fire spille inn kjent materiale fra slutten av 50-tallet på nytt.

Det er sjølsagt usedvanlig interessant å høre Coltrane-kvartetten anno 1964 tolke musikken fra fem år tidligere. Det er en mer moderne Coltrane som spiller to versjoner av «Naima», tre versjoner av «Village Blues», «Blue World», «Like Sonny» og «Traneing In», men fortsatt er han og bandet hans tro mot intensjonene i låtene fra noen år tidligere.

Filmen, som visstnok er å finne på you-tube nå, blei fort glemt og musikken blei aldri brukt noe annet sted på filmen. Det blei faktisk glemt at innspillinga fantes og den blei ikke gjenoppdaga før for kort tid siden.

Med en innsiktsfull coverheftetekst av Coltrane-viter Ashley Kahn, der hele historia rundt innspillinga blir fortalt, og knappe 40 minutter med musikalsk gull fra fire storheter, så er «Blue World» den perfekte julegava for tusener på tusener kloden rundt. Coltrane Lives!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Noe forteller meg at vi ikke er klar over hvilken enorm kapasitet vi har blant oss i Daniel Herskedal.  Her tar han et nytt steg og også den «klassiske» komponisten Herskedal forteller oss at han hører hjemme helt der oppe.

Det er et velkjent fenomen at det er vanskelig å oppnå den anerkjennelsen man fortjener på hjemmebane. Nå stemmer ikke det helt i tilfellet Daniel Herskedal (37) – publikum i og rundt Molde har helt siden tida med tradjazzbandet Dixi rundt årtusenskiftet satt stor pris på tubaisten, basstrompetisten, bandlederen og den originale «jazzkomponisten» Herskedal. Men her viser han oss at han er så mye mer og han viser det på et nivå som er skyhøyt. 

Internasjonalt gjennombrudd 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Med musikken fra platene «Slow Eastbound Train», «The Roc» og «Voyage» har Herskedal tatt oss med på reiser rundt om i verden gjennom sine komposisjoner. Han er en svært bereist herre og spesielt har publikum over store deler av Europa de seineste åra åpna ørene for unike uttrykk. Bare det at sjefen for London Jazz Festival, John Cumming OBE, har skrevet den innsiktsfulle teksten i omslagsheftet, sier sitt om hvilken anseelse Herskedal nyter der ute.

Sør og øst

Musikken de seineste åra har i stor grad henta sin inspirasjon fra reiser på Balkan og i Midt-Østen. Den har blitt spilt med hans eget band, men nå er det altså den klassiske komponisten som viser seg fram for første gang i stor sammenheng. Som Jan Garbarek en gang sa om sin egen nye musikk: den er akkurat som før, men helt forskjellig. Slik er det også med Herskedals musikk tolka av en utmerka kammertrio med Gro Merete Hjertvik på piano, Elin Torp Meland på obo og engelsk horn og Kjell Magne Robak på cello.    

Ramallah, Palestina

Musikken er tilegna folket i byen Ramallah i Palestina og det høres at Herskedal har vært der og henta inspirasjon. Vi snakker om et stolt, men hardt prøvet folk – et folk tydeligvis Herskedal har lært seg å sette pris på. Det er likevel ikke noen politisk plate – det er vakker og sterk musikk skrevet av en komponist som har tatt enda noen steg og som blir framført av musikanter som har skjønt Herskedals intensjoner til fulle. 

Potensialet til Daniel Herskedal har det aldri vært noen tvil om. Med dette steget er han i ferd med å etablere seg helt der oppe også som klassisk komponist.