25 år gamle Melissa Aldana forteller oss klart og tydelig at hun er et av de største saksofontalentene som har dukka opp på svært lang tid.

Et av de største saksofontalentene i verden i dag – chilenske Melissa Aldana.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Melissa Aldana var 6 år ung da hun begynte å spille saksofon hjemme i Santiago i Chile. Egentlig var ikke det noen stor bombe – både faren og bestefaren var begge meget anerkjente saksofonister i det chilenske jazzmiljøet og unge frøken insisterte også på å få “timer” hos pappa slik som mange andre som var innom heimen. Det hele begynte med altsaksofon, men etter at hun hørte Sonny Rollins var vien kort til tenoren. Den arva hun like godt av bestefar og det er den hun spiller på den dag i dag.

Melissa Aldana har akkurat fått vite at hun har vunnet The Thelonious Monk Competition.

På begynnelsen av 2000-tallet besøkte Chick Corea Chile og “freidige” Melissa tok kontakt med Coreas pianist Danilo Perez. Han skjønte raskt at her var det snakk om et unikt talent og veien var kort til USA og Boston der Aldana kunne velge mellom utdanningsinstitusjonene Berklee og New England. Det endte med Berklee og Aldana har hatt giganter som George Coleman, George Garzone og Joe Lovano som mentorer og lærere – det kan høres. Etter at hun var ferdig på Berklee gikk turen til New York der hun fortsatt er bosatt og spiller jevnlig på alle de prestisjetunge klubbene.

Det aller største høydepunktet kom i fjor da hun som 24-åring blei den første kvinnelige instrumentalisten som noensinne vant en av de aller høysthengende prisene i jazzens verden – The Thelonious Monk Saxophone Competition. I tillegg til mye heder og ære og 25000 dollar i cash, så fører også prisen til platekontrakt med Concord Jazz – et tungt selskap med distribusjon over hele kloden og det er den vi får gleden av å hygge oss med fra nå av og i åresvis framover.

Melissa Aldana & Crash Trio – på vei mot stjernene.

Aldana har allerede laga to skiver under get navn, men på små selskaper som ikke har nådd stor oppmerksomhet. Det vil det garantert skje noe med nå. Sammen med sin faste trio med den cubanske trommeslageren Francisco Mela og den chilenske bassisten Pablo Menares – begge bosatt i New York – gikk hun i studio og i løpet av to dager var 10 låter i boks – fire skrevet av Aldana, to hver av de to andre pluss standardlåta “You´re My Everything” og Monks “Ask Me Now” i solotapning.

Vi møter en ung, men likevel uhyre voksen musikant med hele den moderne jazzhistoria innabords. Hun er på svært god vei til å utvikle sin helt egen sound og hun har med seg et band som er så empatisk, godt og samspilt at det er en fryd å bli med på reisa om det er i rein akustisk jazztapning eller i toneganger med klare latinske overtoner.

25 år ung har Melissa Aldana nådd svært langt på kort tid. Hun er i besittelse av et unikt talent og det skal bli svært spennende å følge henne i tiåra som kommer – hun kommer garantert til å sitte i førersetet.

Melissa Aldana & Crash Trio

Melissa Aldana & Crash Trio

Concord Jazz/Naxos Norway

Hva skulle supertrommeslageren Manu Katché ha gjort uten norsk hjelp? Han gjør det i alle fall veldig bra med assistanse fra noen av våre aller beste folk.

En av de mest etterspurte trommeslagerne på kloden – Manu Katché.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helt siden den nå 55 år gamle franskmannen med røtter fra Elfenbenskysten slo gjennom internasjonalt på slutten av 80-tallet, så har Manu Katché vært en av de aller mest ettertrakta trommeslagerne uansett sjanger – på Tellus i alle fall. Pop- og rock storheter som Peter Gabriel, Sting og Dire Straits sto lengst fremme i køa, men da vår egen superstjerne Jan Garbarek slo på tråden var det likevel ikke tvil – Katché rydde plass i kalenderen. Første gang et stort norsk publikum fikk høre han sammen med Garbarek var under urframføringa av “The Molde Canticle” i 1990 – som seinere har gått sin seiersgang på cden “I Took Up the Runes”.

Seinere har Katché spilt mye med Garbarek, men de seinere åra har han konsentrert seg i stadig større grad om sitt eget band og sin egen musikk – og nordmenn har vært involvert hele tida. På “Live in Concert”, spilt inn på den berømte jazzklubben New Morning i Paris den 16. juni i år, er det italieneren Luca Aquino, som nylig tok over for Nils Petter Molvær, på trompet, vår egen Tore Brunborg, som har vært med Katché i åresvis, på sopran- og tenorsaksofon og engelskmannen Jim Watson på piano og orgel, som utgjør kvartetten sammen med sjefen.

Katché har akkurat avslutta forholdet til ECM og Manfred Eicher og kommer med liveutgivelsen på et annet tysk selskap, ACT. Det gjør han foran et vilt begeistra hjemmepublikum som får servert ti originalkomposisjoner av Katché. Alle er ikke like minneverdige, men alle er usedvanlig melodiske og vakre og alle får plass til å vise seg fram og Katché forteller oss at han fortsatt både som kompmann og som solist er noe av det aller tøffeste som finnes i denne gata.

Manu Katché sammen med Nils Petter Molvær, Jim Watson og Tore Brunborg.

Foto: Gildas Boclé/ECM Records

Peter Gabriel er ikke i tvil om hvem han foretrekker på trommestolen.

Uvisst av hvilken grunn, men mer eller mindre samtidig så avslutter altså ECM sitt forhold til Katché med ei samleskive der musikken er henta fra hans fire utgivelser på selskapet mellom 2004 og 2012 – “Neighbourhood”, “Playground”, “Third Round” og “Manu Katché”.

Musikken er som den alltid har vært – melodisk, vakker og ofte “sangbar” – og “vi” er representert med Jan Garbarek, Mathias Eick, Trygve Seim, Tore Brunborg, Jacob Young og Nils Petter Molvær. Toppmusikanter fra andre deler av Europa som den polske trompeteren Tomasz Stanko, den walisiske elbassistsen Pino Palladino og den engelske pianisten Jason Rebello, er også hjertelig tilstede og sørger for at kvaliteten på håndverket er av toppklasse hele tida.

“Touchstone for Manu” er en bekreftelse på at Katché er en fantastisk musikant som tiltrekker seg de beste, men som komponist er han ikke i samme klasse. Vakker og pent hele veien, men den store dybden oppdages sjelden.

Manu Katché er en av de aller hippeste trommeslagerne uansett hvilken sjanger vi snakker om og det at han til stadighet inviterer med seg norske musikanter, tar vi som et solid bevis på at også han synes våre gutter har han noe helt spesielt å melde.

Manu Katché

Live in Concert

ACT/Musikkoperatørene

Manu Katché

Touchstone for Manu

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Jenny Hval og Susanna er hver for seg to av våre våre mest uttrykksfulle vokalister. Sammen blir det ofte magisk.

Susanna og Jenny Hval – et magisk møte.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

I forbindelse med Ladyfest på Henie Onstad Kunstsenter i 2009 fikk Jenny Hval og Susanna (Wallumrød) i oppdrag å lage et bestillingsverk. Sammen skreiv de “Meshes of Voice” – både tekst og musikk – og dessverre har vi måttet vente helt til nå for å få være med på reisa i enten cd- eller digital form. De to har nemlig skapt et verk som krysser de fleste grenser og som tar oss med til steder vi knapt visste fantes.

Susanna og Jenny Hval har skapt sitt eget rike.

Sammen med nok en stemmekunstner, Anita Kaasbøll, og bassisten Jo Berger Myhre, som begge bidrar med masse effekter, trommer og støy – vakker støy, tro det eller ei! -, befolker også de to hovedpersonene en rekke instrumenter, effekter og lager støy som passer perfekt hele veien.

De to har skrevet tekster som er korte, inn til beinet og som har et tydelig, men likevel tolkbart innhold det være seg om begjær, frykt, melk som renner nedover beina eller mytiske skikkelser – og mye annet. Som man vil skjønne er dette ikke likt noe annet som har kommet verken fra Hval eller Susanna, sjøl om det er linjer til hvor de kommer fra sjølsagt.

Jenny Hval og Susanna er utsyrt med og har utvikla helt unike stemmer som kanskje overraskende for mange klinger nydelig sammen. Vi har med to formidlere å gjøre som har noe veldig bestemt og unikt på agendaen hver gang vi møter de og dette verket har tidløsheten over seg. Det er melodisk, vakkert, søkende og sjangersprengende. David Solheim har laga nydelig lyd, Helge Sten har miksa og mastra og Arne Bendik Sjur har laga coverkunsten – vakkert og gjennomført på alle vis. Det holder ei god stund det!

Jenny Hval & Susanna

Meshes of Voice

SusannaSonata/Musikkoperatørene

Pianisten Stefano Bollani stod for et av de største høydepunktene under årets Moldejazz sammen med brasilianeren Hamilton de Holanda. Her kommer nok en bekreftelse på hvilken enorm musikant han er – sammen med nok en stjernegjeng.

Stefano Bollani i midten ellers fra venstre Morten Lund, Bill Frisell, Jesper Bodilsen og Mark Turner.

Foto: Paolo Soriani/ECM Records

41 år gamle Bollani var på sett og vis et vidunderbarn og blei kåra til den beste jazzmusikeren i Italia allerede som 27-åring. Da hadde han vært medlem av legenden Enrico Ravas band et par år og resten av verden blei oppmerksom på han gjennom flere ECM-utgivelser. Seinere har han samarbeida med andre giganter som Pat Metheny, Martial Solal, Lee Konitz, Phil Woods og Gato Barbieri og vi har møtt han som leder PÅ ECM både i solotapning og i trio med danskene Jesper Bodilsen på bass og Morten Lund på trommer der han blant annet har spilt inn en nydelig versjon av Bjørn Eidsvågs vakre låt “Gleda”. Den var det nok ikke så mange som så komme!!! I Molde for noen få år siden så møtte vi han også i en heftig duoseanse med en annen gigant – vår egen trekkspillvirtuos Stian Carstensen.

Stefano Bollani – en stor pianist med masse humor i uttrykket sitt.

I forbindelse med triojobber i New York i fjor fant kloke hoder ut at ei innspilling med trioen pluss gitarist par excellence Bill Frisell og en av jazzverdenens aller mest spennende og personlige tenorsaksofonister, den fortsatt alt for underkjente Mark Turner, var på sin plass. Trioen hadde aldri møtt Frisell før dette skjedde og Lund hadde aldri spilt med Turner, men som Bollani sier så er det det han liker med jazz – man går inn i situasjonen og ser hva som skjer. Og du verden som det skjedde!

Godt og vel 75 minutter med original Bollani-musikk i alt fra duo, via trio og kvartett til fullt band står på menyen og det er lys, åpen, melodisk, varm og svært tilgjengelig musikk vi blir servert av de fem som tydeligvis hadde mange tangeringspunkter. Veldig mange av Bollanis låter er melodier som nesten roper etter tekster, men for all del – de greier seg godt uten. Her får vi alt fra en herlig og livsbejaende calypso, via ettertenksomme ballader, humor og melankoli, afrikanske impulser og latinsk lyrikk til en hyllest til swing-ikonet Teddy Wilson.

På sett og vis er “Joy in Spite of Everything” hav jazz dreier seg om. Man setter sammen kreative sjeler som kanskje aldri har møtt hverandre før, men man mer enn aner at her ligger forutsetningene til rette for at magi kan oppstå. Denne gangen skjedde det flere ganger – ECM-sjef Manfred Eicher har så avgjort nese for slikt.

Stefano Bollani

Joy in Spite of Everything

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Musikk blir ikke vakrere og mer personlig enn dette.

Det er både lyse og mørke stemninger i musikken til Arve Henriksen.

Det har seg slik at jeg har vært en stor Arve Henriksen-tilhenger i mange år. Hvor enn Stryns store sønn har dukka opp de seineste åra, så har han gjort det med noe helt eget. Henriksen er i besittelse ei unik stemme – det være seg på trompet eller som vokalist. Når han nå har laga kanskje si beste plate med musikk han har fått “låne” av sine helt spesielle medmusikanter, så sier det seg sjøl at dette er et dokument som vil bli stående – leeeenge.

Ingen andre låter som Arve Henriksen.

Arve Henriksen, som her spiller trompet og piano, har i mange år tenkt på å lage musikk med strykekvartett. Den rette settinga dukka aldri opp, men i forbindelse med en bestillingsturné var både bassist Mats Eilertsen, cellist Svante Henryson og fiolinistene Gjermund Larsen og Nils Økland på plass. Nå er de svært sentrale stemmer på “The Nature of Connections” sammen med trommeslager Audun Kleive.

Her har Henriksen fått hjelp av alle medmusikantene som komponister – pluss en av Supersilent-kamerat Ståle Storløkken også. Det har ført til musikk som befinner seg i grenselanda mellom kammermusikk, nordisk folkemusikk, samtidsmusikk og jazz – noe så usigelig vakkert, personlig og ulikt alt annet som har vederfaret sanseapparatet tidligere. Når så det hele har blitt skapt hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio, så låter det også bortimot perfekt.

Her har toppmusikanter fra folk, jazz og impro funnet sammen på et helt nytt og unikt vis og Arve Henriksen forteller oss tydeligere enn noen gang at han er en grenseløs retningsgiver. Du verden så vakkert!

Arve Henriksen

The Nature of Connections

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Cortex er en kvartett med noen av våre meste spennende unge jazzmusikanter som nok en gang viser oss at de overhodet ikke har tenkt å kompromisse.

Cortex live – som på skiva.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Cortex, som har eksistert siden 2007 og fortsatt består av Kristoffer Alberts på saksofoner, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på kornett og Gard Nilssen på trommer, gir oss her si første live-skive etter studioalbumene “Resection” og “Göteborg”.

Johansson har skrevet all musikken slik som på de to første skivene. Det er nemlig ei klar linje i det Cortex har foretatt seg helt fra starten og til og med “Live!”. Kvartetten har sine røtter tilbake til 60- og 70-tallet med en klar referanse til det Ornette Coleman og Don Cherry holdt på med i førstnevntes pianoløse kvartett. Seinere har John Zorn og Dave Douglas forlenga denne tradisjonen og nå har Cortex flytta den enda videre inn i vår egen “tidsregning”. Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene Victoria i Oslo i september i fjor og det låter dritfett.

Jovisst har musikken flere elementer fra frijazz i seg, men dette er likevel et høyst melodisk og rytmisk definert uttrykk og de fire, som har sin formelle utdannelse fra Trondheim og Stavanger, er skjønt enige om hvor de vil og hvordan de skal komme seg dit.

Unge, staute menn som veit hvor de vil.

Solistisk holder de alle sammen skyhøye mål, men på sett og vis er det det kollektive uttrykket som gjør Cortex til et av de mest interessante bandene på denne norske jazzhimmelen om dagen. Med utgivelse det portugisiske selskapet Clean Feed Records, som har distribusjon over hele verden, kan forhåpentligvis mange nye ører også blir oppmerksomme på Cortex. Det fortjener de!

Cortex

“Live!”

Clean Feed Records/MusikkLosen

Her var det ikke mange gjøker som sa ko ko, men en av de mest personlige pianotrioene som finnes i vår del av verden.

Helge Lien er en pianist og komponist i det ypperste sjiktet.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Foto: Matija Puzar

Oslo Jazzfestival

Helge Lien Trio

Nasjonal Jazzscene, Victoria

Torsdag 14. august

Sammen med Per Oddvar Johansen og Frode Berg overbeviste Helge Lien nok en gang.

Foto: Matija Puzar

Med sin faste bassist gjennom hele trioperioden, Frode Berg, og den relativt ferske trommeslageren – i dette bandet vel å merke – Per Oddvar Johansen, så tok Helge Lien oss med på en elegant ekskursjon gjennom deler av repertoaret som har vokst fram gjennom de seineste skivene, “Hell Troll”, “Natsukashi” og den ferske ” Badgers and Other Beings”. Lien fortalte den lydhøre og fullsatte salen at de var spillesugne og det skinte tydelig gjennom.

Helge Lien blir stadig mer uttrykksfull og trygg på hvem han er.

Foto: Matija Puzar

Med et originalt oppsett der Lien sitter med ryggen til Johansen gir trioen oss musikk som melodisk vakker og så dynamisk tolka, at man sitter – eller står – ytterst på kanten for å få med seg alle detaljer og nyanser. De fører samtaler det er mulig å henge med på og som det er herlig å få innblikk i.

Frode Berg er på mange vis fundamentet i trioen.

Foto: Matija Puzar

Helge Lien er en lyriker og en historieforteller av rang og når han så har teknikk og innlevelse til å gi oss musikken på et originalt vis, så var det en opplevelse å bli med på turen også denne gangen.

Per Oddvar Johansen imponerer med sin stille tilstedeværelse det være seg på trommer eller sag!

Foto: Matija Puzar

Per Oddvar Johansen har med sin tilstedeværelse på et ikke brautende, men usedvanlig smakfullt vis, tilført trioen noe nytt. Avslutninga der han spiller på sag med bue, var den perfekte måten å sende det begeistrede publikummet ut i seinsommerkvelden på.

Helge Lien Trio fortalte oss nok en gang at de hører hjemme der oppe. Vakkert og personlig!

Nina Jori Pedersen pakka sekken og slo seg ned i Italia i 1990. Nå gir ut sin andre cd på norsk selskap og det har blitt et varmt møte med den “nye” stemma.

Nina Pedersen har vært en skjult skatt for oss altfor lenge.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hvis du ikke kommer fra Grimstad, hvor Nina Pedersen er født og oppvokst, så skal du ha fulgt svært godt med for i det hele tatt ha visst om hvem Nina Pedersen er og hva hun har drevet med.

Nå har hun heldigvis bestemt seg for å fortelle oss her oppe i steinrøysa at hun og musikken hennes finnes. Bedre og mer passende selskap å gjøre det på enn hos det gode mennesket fra Sykkylven, Hilde Louise Asbjørnsen, finnes knapt – Pedersen gir oss nemlig musikk i mye av den samme gata som Asbjørnsen – melodisk, varm og med personlighet.

Etter å ha drevet med musikk her hjemme, gikk altså ferden til Italia for nesten 25 år siden. Der har han studert videre – andre steder også for den saks skyld med storheter som Sheila Jordan, Mark Murphy og Karin Krog – og jobba med kor og egne band. For noen år siden ga hun ut “Songs From the Top of the World” kun i Italia. Etter som jeg har skjønt så viste hun frem sine norske røtter der.

Nå er låtskriveren og jazzvokalisten vi får hilse på og det er et udelt hyggelig møte. Mange av låtene og tekstene har hun skrevet sjøl – på engelsk – og handler mye om hennes eget liv og opplevelser i Italia og i tillegg får vi Bergman/Legrands klassiker “You Must Believe in Spring”, som vi fikk oppleve med komponisten i Operaen på mandag, Moraes og Jobims “Por Toda a Minha Vida” på portugisisk og Beskow og Tegnérs “Grodans sång” på svensk.

På sett og vis forteller Pedersen oss hvor hun befinner seg i livet akkurat nå og det gjør hun på et vakkert og personlig og på et svært så melodisk vis. Det får hun utmerket assistanse til å gjøre av sin faste trio med Marco Loddo på bass, Alessandro Marzi på trommer og perkusjon og Pierpaolo Principato på piano. Som elegant krydder Luca Aquino, som vi har truffet her hjemme flere ganger blant annet med Manu Katché, på trompet og flügelhorn, Nicola Stilo, som samarbeida mye med Chet Baker, på fløyte og gitar og Alessandro Tedesco på trombone.

Dette har blitt et godt, varmt og overraskende møte med en moden og trygg vokalist som vet hvem hun er og hvor hun vil. Arrivederci!

PS I forbindelse med cd-utgivelsen har Pedersen tatt turen hjem til Norge og sammen med sin italienske trio og den meget lovende trompeteren Erik Kimestad Pedersen fra Mandal blir hun blant annet å høre på Herr Nilsen i Oslo på mandag. Det er en anledning man ikke bør la gå fra seg hvis man har sjansen.

Nina Pedersen

So Far So Good

Sweet Morning Music/Musikkoperatørene

Bedre måte å markere den legendariske Mingus-konserten i Aulaen i 1964 på, enn å “gjenskape” den med et identisk norsk superlag under ledelse av Arild Andersen, er faktisk ikke mulig – skulle det vise seg.

Arild Andersen med sin supersekstett anno 2014. Bedre og mer tidsriktig blir det knapt.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Foto: Francesco Brumlemann Saggio

Mange skal ha mye skryt for både ideen og unnfangelsen til konserten med Arild Andersen Sextet. Aller mest til orkestelederen, verdens mest lekne “voksne” bassist, og hans håndplukkede lag med Mathias Eick på trompet, Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og bassklarinett, Gard Nilssen på trommer, Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og Petter Wettre på tenorsaksofon. For et lag!!! Wettre hadde skrevet arrangementene noe så veldig i Mingus´ ånd og det fungerte noe så vederstyggelig.

Konserten med Charles Mingus Sextet i Aulaen i 1964 er intet mindre enn myteomspunnet. “Alle” var der, inkludert unge Andersen – eller mener i alle fall at de var der og det hele begynte med at legenden Mingus ikke fikk feste for bassen sin i det harde gulvet – og slik starta også konserten denne gangen.

Slik så det ut i 1964. Fra venstre Jaki Byard, Clifford Jordan, Charles Mingus, Dannie Richmond, Eric Dolphy og Johnny Coles.

Bandet var satt opp eksakt likedan på scena som for 50 år siden, stolene var der sjøl om de ikke hadde greid å få finne de originale og herrene hadde pønta seg – Andersen i hvit skjorte og slips – det tror jeg aldri jeg har sett før!

I motsetning til for 50 år siden, så spilte dagens band flere og kortere låter. Det hele begynte med, som den gang, “So Long Eric”, og blei fulgt av “Orange Was the Color of Her Dress then Blue Silk”, “Better Git it in Your Soul”, “Fables of Faubus”, “Haitian Fight Song”, “All the Things You Could Be Now if Sigmund Freud´s Wife Was Your Mother” – for en tittel!!!, “Goodbye Porkpie Hat” og Duke Ellingtons “Take the A-train”.

Med full respekt for Mingus og musikken fra den gang, tok Andersen og Wettre den med inn i 2014 og viste oss at den var minst like relevant i dag. De umerkelige temposkiftene underveis i låtene, den elegante overgangen fra visper til stikker, korene fra alle blåserne og Bugge Wesseltoft – den mannen kan faktisk alt – chase/duellen mellom Ellerhusen Holm og Wettre mot slutten på bassklarinett og tenor og ikke minst Andersens enorme tilstedeværelse. Det ikke bare virker som, jeg er overbevist om at han synes alt er like morsomt den dag i dag som det var i 1964 og det er så tydelig i alt han foretar seg. “Unggutta” synes åpenbart det samme og de digger så voldsomt å spille med mesteren. Dette var enkelt og greit stas fra ende til annen – den blues- og gospelpregede musikken til Charles Mingus lever i beste velgående slik den blir tolka av dette superlaget.

Denne konserten var en festivalidé. Må den bare ikke bli det – dette var alt for bra til å bli lagt i skuffen etter denne enorme konserten. Dette blir nemlig en ny konsert i kategorien “hvor var du da…”. Få bandet ut på veien, verden rundt, på klubber og festivaler. Både de, musikken, Mingus og publikum som ikke har hørt dem fortjener det.

Bassen glei på det glatte gulvet denne gangen også…

Sjefen, Mathias Eick, Petter Wettre og Jens Christian Bugge Wesseltoft – og Klaus Ellerhusen Holm og Gard Nilssen – leverte en konsert som vil bli huska – i 50 nye år.

Åpninga av årets Oslo Jazzfestival stod så avgjort i pianistenes tegn. Vår egen verdensstjerne Tord Gustavsen og den franske legenden Michel Legrand sørga for at det var i de beste hender – på hvert sitt unike vis.

Det er en inderlig over uttrykket til Tord Gustavsen som er sjelden.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Foto: Egil Austrheim

Tord Gustavsen har gjennom det siste tiåret etablert seg på den internasjonale scena som en pianist, komponist og bandleder som har noe helt eget å melde.

Med sin faste kvartett bestående av Tore Brunborg på tenorsaksofon, Mats Eilertsen på bass og Jarle Vespestad på trommer, gir han oss musikk så personlig, vakker og ettertenksom som vel mulig. Med utgangspunkt i bandets ferskeste cd, “Extended Circle” fra tidligere i år, “filosoferte” de fire pluss gjesten Svante Henryson på cello – og seinere elbass (!), rundt små, inderlige temaer som ofte har røtter i både folkemusikk og salmer, men som definitivt har Gustavsens eget bumerke på seg. Både den perfekte lyden og den vakre lyssettinga i Operaen var med på å understreke det totalt unike i Gustavsens univers.

Tord Gustavsen ga oss ei ny vokalstjerne – Synne Sanden.

Foto: Egil Austrheim

Tord Gustavsens nære forhold til vokalister og tekst, har ført til samarbeid i superklassen med blant andre Kristin Asbjørnsen, Solveig Slettahjell, Silje Nergaard og Susanna Wallumrød. Denne kvelden ga han oss en rekke strålende eksempler på hva møtene hans med ei ny stemme, Synne Sanden, har ført til.

Sammen med et utvida band med Arve Henriksen på trompeter og Audun Kleive på trommer, satte Gustavsen Sanden inn ei ramme som nærmest måtte være som en drøm for den ferske vokalisten. Jeg har aldri hørt henne tidligere, men hun tok den enorme scena i Operaen som om hun aldri hadde gjort annet tidligere. Hun er i besittelse av ei varm, personlig og skjør stemme som bærer tekstene på et perfekt vis og bedre innpakning kunne hun faktisk ikke få.

Et strålende møte med både Synne Sanden, Tord Gustavsen og hans utvidede band. Operaen var som bygd for denne musikken og dette inderlige uttrykket.

Michel Legrand – ei levende legende.

Det skulle ta vel 82 år før den farnske komponisten, pianisten og legenden Michel Legrand satt sine føtter på norsk jord. Når han først gjorde det, så blei det gjort på et vis som vil bli huska lenge.

Vi snakker om en mann som har skrevet musikk som har stukket av med seks Oscar-priser, som “alle” har ønska å samarbeide med både som pianist og komponist – han har noe helt eget å fare med.

Denne kvelden ga han oss en rundreise i sin musikalske verden og begynte det hele med en blues han hadde skrevet og spilt sammen med Ray Charles på slutten av hans karriere.

Sammen med sin bassist Pierre Boussaguet og trommeslageren Francois Laizeau tok han oss gjennom reine ønskekonserten og det er lett å bli imponert over en 82 år ung herre som er i besittelse av en usedvanlig lett teknikk og en fingerferdighet som svært mange yngre pianister ville ha slitt med.

Michel Legrand var en av Miles Davis´ komponist-favoritter.

Vi fikk musikk fra “Paraplyene i Cherbourg”, “The Young Ladies of Rochefort”, samarbeidet med Miles Davis med filmen “Dingo” og andre filmudødeligheter som “Summer of ´42”.

Våre egne vokaldronninger Karin Krog og Solveig Slettahjell tilførte Legrands tidløse melodier noe eget.

Når så Karin Krog og Solveig Slettahjell, Legrand sleit litt med uttalen der gitt, gjorde framifrå innsats på noen av Legrands aller mest kjente låter som “Watch What Happens”, “I Will Wait for You”, “The Windmills of Your Mind” og “What Are You Doing the Rest of Your Life”, etter en svært kort øvelse, så var det flere enn Michel Legrand som hadde grunn til å være imponert.

To store konserter med to helt forskjellige pianister åpna årets Oslo Jazzfestival. En bortimot perfekt start spør du meg, men det gjør du vel ikke?

PS Michel Legrand hadde lagt ned fotoforbud under konserten, så derfor er det bilder fra tidligere anledninger som finnes her.

I kveld er det Arild Andersens hyllest til Mingus-konserten i Aulaen for 50 år siden som står på programmet. Anmeldelse følger i kveld eller morra tidlig – uten forforbud!