Tor Hammerø

Håvard og Kjersti Stubø hyller sin far på et inderlig vis. Samtidig har det blitt et vemodig farvel med ei flott stemme.

Kjersti Stubø med et varmt og vemodig farvel.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Gitaristen og komponisten Thorgeir Stubø fikk alt for få år her på Tellus. Han forlot tida allerede i 1986, bare 42 år ung. To av barna hans har imidlertid fulgt i hans flotte jazzfotspor og her har de funnet frem til en skatt som de har videreutvikla og formidla sammen med noen av sine beste musikervenner.

For fem år siden skulle barndomshjemmet til Stubø-barna i Narvik selges. I den forbindelse kom Håvard (41) og Kjersti (48) over ei eske som skulle vise seg å inneholde håndskrevne noter til låter verken de to eller noen andre hadde hørt før. Sangene var skrevet av far Thorgeir, som var en melodiker og gitarist i forlengelsen av beboptradisjonen, vi som hadde gleden av å oppleve han aldri vil glemme.

Håvard og Kjersti slo raskt fast at dette var så fine låter at mange burde få anledning til å få «oppleve» pappa Thorgeirs univers en gang til. Kjersti satte raskt i gang med å skrive tekster på norsk – på Narvik-dialekt må vite – og en på samisk.

Sammen med to låter, som også Kjersti har skrevet tekster til, komponert av to andre profilerte musikanter fra Narvik og samtidige av Thorgeir, pianistene Terje Bjørklund og Karstein Hansen, gikk turen til Jan Erik Kongshaug og Rainbow Studio. Med elleve sanger i all hovedsak basert i et ballade- og medium tempo-landskap der de gode og varme melodiene løftes frem gjennom strålende ensemblespill av Mats Eilertsen på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Jørn Øien på piano – også han fra Narvik – sammen med Håvard på gitar som sin far og med Kjerstis vakre stemme og inderlige uttrykk i sentrum. Det kommer vel neppe som noen stor overraskelse at vi har med solister ganske langt opp i divisjonssystemet å gjøre heller.

Det vemodige med utgivelsen er at dette er siste gang vi får høre Kjersti Stubø synge. Underveis med dette prosjektet skulle det vise seg at hun hadde blitt ramma av en ikke livstruende hjernesvulst, men den hadde ødelagt hørselen hennes slik at det er umulig for henne å drive med utøvende musikk. Veldig trist, men bedre måte å avslutte sin aktive karriere på enn denne hyllesten til faren og musikken hans kunne hun nesten ikke ha drømt om.

Kjersti Stubø sier sjøl at dette rett og slett er et lite stykke nordnorsk jazzhistorie. Jeg legger gjerne til at det faktisk er norsk jazzhistorie vi snakker om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjersti Stubø Kvintett

Notis

Bolage/Musikkoperatørene

Den tyske lydskulptøren J. Peter Schwalm skaper nye fascinerende landskap – nok en gang sammen med Eivind Aarset.

J. Peter Schwalm er og har ei original stemme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Schwalm (47) har i en årrekke vært en foregangsmann når det gjelder å skape musikk i grenseland mellom elektro-akustiske instrumenter og ymse EDB-maskiner. Helt siden 1998 har han samarbeida med Brian Eno og de seinere åra har han ofte vært en viktig del av Punkt-festivalen i Kristiansand. Her kommer en forlengelse av alt dette og nok en gang i svært så original tapning.

Schwalm trakterer her gitarer, piano, samt ymse elektroniske duppeditter og akustiske og digitale lydmoduler, miksebord og trommer og synther. De som aner at det kan føre til et lydunivers ulikt alt annet, har faktisk helt rett. Når så Eivind Aarset fargelegger med sin gitar på seks av de ni spora og den engelske bassisten Tim Harries, også han med fortid hos Eno samt Bill Bruford og Steeleye Span, gjør det samme på rundt halvparten, så har Schwalm fått det akkurat slik han ville.

I perioden rundt arbeidet med denne musikken blei Schwalm ramma av kreft. Han har benytta musikken som en slags terapi og sjøl om den har et mørke over seg, så er det absolutt lys å finne i disse installasjonene eller melodiene.

For det Schwalm har skapt her er så avgjort melodisk. Det er vakkert, suggererende og ikke minst fascinerende. Det er musikk som skaper bilder mens den vokser frem – likevel fungerer den strålende uten bilder på en eller annen skjerm.

Som alltid når han blir invitert, og det har han blitt de siste ti åra av Schwalm, så skaper Eivind Aarset noe helt eget med hjelp av sin grå bestevenn og sine lyd- og stemningsskapende maskiner. Han ser og hører hva musikken spør etter til enhver tid og nok en gang tar han frem det som bare han har og som alltid gir musikken og oss noe mer.

J. Peter Schwalm er en helt spesiell kunstner og her kommer nok en bekreftelse på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

J. Peter Schwalm

How We Fall

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Innlandet, det vil si den langt framskredne duoen Ingrid Olava og Andreas Ulvo, har skapt et univers som er så inn til beinet som vel tenkelig.

Andreas Ulvo og Ingrid Olava – du verden så fint, så unikt, så….jeg mangler nesten ord.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Massimo Leardini

Det var vel ikke alle som så eller hørte for seg at vokalisten Ingrid Olava og pianisten Andreas Ulvo skulle dukke opp med et univers bestående av coverlåter. Derfor er det ekstra hyggelig og flott at de gjør det – spesielt når de gjør det så personlig, flott og annerledes som de gjør det her.

De to har jobba sammen i flere år og sakte, men sikkert vokste det frem et ønske om å gjøre et duoprosjekt sammen. Referansene til Ingrid Olava, som heter Brænd Eriksen også, og Ulvo er mange og hører hjemme over et stort spekter. Pop og rock er Ingrid Olavas spesiale og det de fleste forbinder henne med, mens Ulvo er en langt framskreden jazzmusikant med tydelige spor av både klassisk musikk og rock i uttrykket sitt.

Med fasit i hånd, eller i ørene, så er denne konstellasjonen så åpenbar at det er nesten utrolig at de ikke har tatt steget ut i det fri tidligere. Piano/vokal-duoer har jo ei lang historie spesielt i jazzverdenen og vi med norske røtter har jo en referanse med «Fairytales» – et intet mindre enn legendarisk album som Radka Toneff skapte sammen med Steve Dobrogosz like før hun gikk bort i 1982.

Innlandet har absolutt ikke gått i «Fairytales»-fella – de har ikke gjort forsøk på å skap en musikalsk slektning. De har derimot laga noe helt eget basert på sine egne forutsetninger og ditto referanser og det har endt opp som et smykke av ei plate.

Repertoaret er både overraskende og spennende: Totos «Africa» har aldri – ALDRI – blitt tolka på dette inderlige viset, og blir fulgt av Amy Winehouse-låta «Back to Black», tradlåta «Shenandoah», Paul Simons «Kathy´s Song», originallåta «Susann», Oscar Danielsons «Besvärjelse (Vi kommer älska dig då)», Arnulf Øverlands tekst «Om kvelden» til en en folkemelodi, Mary Chapin Caerpenters «Why Walk When You Can Fly» og festen avsluttes med standardlåta «Moon River».

Dette helt spesielle «settet» har de to satt sine voldsomt personlige bumerker på og det er en inderlighet, en personlighet og en styrke i det Innlandet gir oss som løfter dette visittkortet helt opp blant de store piano-vokal albumene – uansett sted og tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Innlandet

Innlandet

SoundCanBeSeen/Musikkoperatørene

Engelske Snowpoet, det vil si vokalisten Lauren Kinsella og multiinstrumentalisten Chris Hyson, åpner opp nye og spennende dører.

Lauren Kinsella og Chris Hyson – Snowpoet – har skapt et eget, lite og fascinerende univers

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det engelske plateselskapet Edition Records, med blant andre Eyolf Dale og Daniel Herskedal i stallen, er en kvalitetsgarantist. «Alt» som har kommet derfra de ti åra selskapet har eksistert har holdt et meget høyt kreativt nivå, og derfor er det alltid med stor forventning nye artister derfra blir ønska velkommen i heimen. Snowpoet, som her debuterer på labelen med sin andre skive, føyer seg elegant inn i kvalitetsrekka.

Lauren Kinsella (35), opprinnelig fra Irland, er som Hyson bosatt i London og en viktig del av den nye britiske jazzvinen med greiner inn i en rekke andre sjangre også. Sammen med Hyson, som spiller både akustisk og elektrisk bass, piano og synth, har hun med to unntak skrevet alt av tekster og musikk. Unntakene er coverlåtene «Dear Someone» av Gillian Welch og «Snow» av den islandske vokalisten Emiliana Torrini.

Apropos Island: Kinsella og Snowpoet blei allerede da bandets første skive blei sluppet i 2016, sammenlikna med Björk. Det er absolutt mulig å skjønne hvorfor, men Kinsella har avgjort staka ut kursen mot sin egen stemme også. Hun blei kåra til årets jazzvokalist i forbindelsen med debuten av radiostasjonen Jazz FM og sjøl om hun ikke er noen tradisjonell jazzvokalist så er det mulig å skjønne det også.

Her gir Snowpoet, som for anledninga er forsterka av saksofonisten Josh Arcoleo, gitaristen Nicholas Costello-White, trommeslageren Dave Hamblett og pianisten Matthew Robinson, oss åtte originallåter i tillegg til de to nevnte, og det er i et luftig, vakkert og forførende singer/songwriter-landskap med klare jazzovertoner vi befinner oss hele tida.

Kinsella har er ei vakker, lys og djupt personlig stemme som det er herlig å forsvinne inn i. Snowpoet har i tillegg et budskap som er av typen lett å like og lett å bli venn av og avhengig av. Da er for så vidt mye gjort da.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snowpoet

Thought You Knew

Edition Records/Border Music

Maria Solheim fikk sitt gjennombrudd før hun hadde runda 20 og «alle» sto i kø for å hylle den nye store singer/songwriter-stjerna fra Vesterålen. Så blei det stille, men nå er hun heldigvis tilbake.

Maria Solheim er en strålende historieforteller.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Maria Solheim har rukket mye mer enn å bli 36 år, fått barn, flytta til Svelvik og nå gitt ut seks album under eget navn. Hun har levd en viktig del av sitt liv og det setter så avgjort sitt preg på «Stories of New Mornings» – et visittkort som forteller oss at hun fortsatt har «det» som alle satte så voldsomt pris på da hun hilste på oss den første gangen.

At det blei stille er en sannhet absolutt med modifikasjoner: mellom 2001 og 2006 kom det fire album, så ett til i 2012 samt ei herlig barneplate sammen med Silje Sirnes Winge i 2106, men sammenlikna med starten, der hun var en viktig del av soundtracket til mange, så er et opphold på seks år fra forrige plate relativt lenge.

Nå er heldigvis lysta og gnisten tilbake igjen og for en historieforteller Maria Solheim er! Hun skriver om dagligdagse foreteelser og personlige problemstillinger som hele tida blir allmenngyldige – de som ikke kjenner seg igjen i noe eller alt her må nesten være forstumpa på et eller annet vis.

Utgangspunktet for denne skiva er at Solheim har hatt en drøm om å spille i band. Etter at den blei virkelighet, gikk hun tom og la bort gitaren. Men etter mange år borte fra musikken, så dukka det opp nye sanger i hodet hennes – og med sangene kom også drømmen tilbake – heldigvis.

Solheim befinner seg fortsatt i et slags sofistikert – her brukt med positivt fortegn – poplandskap der de smakfulle melodiene kler tekstene og det ofte nedpå uttrykket hennes på et herlig vis. Når hun så har med seg et empatisk lag med blant andre Trygve Skaug, Mari Kreken fra Darling West og Christer Slaaen som uhyre smakfull produsent, så har dette blitt årgangs-Maria Solheim, på engelsk med ett unntak for nordnorske «Ei kvinnehand», som det er lett å bli forført av. Så er det bare å håpe at hun holder tak i drømmen i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maria Solheim

Stories of New Mornings

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Den amerikanske tangentvirtuosen Jamie Saft dukker opp i stadig nye versjoner og nesten alle er like spennende.

Bill McHenry, Nasheet Waits, Brad Jones og Jamie Saft har grunn til å smile.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De siste par åra har Saft (47) vist seg fram blant annet sammen med Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen i bandet Starlite Motel, sammen med Iggy Pop, Bobby Previte og Steve Swallow i nok en overraskende kvartett og mutters aleine på «Solo a Genova». Nå er han tilbake i nok ei ny utgave: sammen med bassisten Brad Jones, tenorsaksofonisten Bill McHenry og trommeslageren Nasheet Waits møter vi den usedvanlig allsidige Saft i en ganske straight utgave her.

Gjennom ni Saft-komposisjoner som oppholder seg i et mørkt/lyst-landskap og som hele tida hører hjemme i et sein-bop uttrykk, samt standardlåtene «Violets for Your Furs», «Sweet Lorraine» og «There´s a Lull in My Life», viser Saft oss ei ny og ganske så tradisjonell, men likevel personlig side av seg sjøl som beveger seg godt inn i et Coltrane-univers fra 60-tallet. Jones og McHenry er ganske så ubeskrevne blad for meg, mens Waits kjenner vi godt her hjemme blant annet fra hans medvirkning i Jason Morans Bandwagon – han er enkelt og greit en av de store, unge trommeslagerne over there. Det bekrefter han her og Jones og McHenry forteller oss også at her har vi med sterke stemmer å gjøre.

Jamie Saft er med sin allsidighet og sitt tydelige uttrykk, uansett hvor han møter opp, en av de viktige pianostemmene anno 2018.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jamie Saft Quartet

Blue Dream

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Det kommer absolutt ikke som noen overraskelse at et nytt livstegn fra Espen Berg Trio sørger for et av årets musikalske høydepunkt.

Espen Berg Trio – låter som ei kule og er muligens sponset av Specsavers eller Synsam.

Det har seg nemlig slik at helt siden siden jeg hørte Hamars store pianosønn Espen Berg (35) for første gang, så har han uten unntak imponert meg – det være seg i soloformat, i Trondheim Jazz Orchestra-bandet til Marius Neset, hans eget bestillingsverk til Moldejazz i fjor eller med sin egen trio som platedebuterte med «Mønster» for tre år siden. Allerede i 2012 så solodebuten «Noctilucent» dagens lys.

Sammen med trommeslager Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal og bassist Bárður Reinert Poulsen fra Torshavn på Færøyene, alle tre med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim, som har vært en del av trioen siden starten og den første skiva, har Berg, trioen og musikken vokst og modna seg voldsomt for hvert møte.

Vi snakker fortsatt om et melodisk og dynamisk univers som er intrikat og utfordrende, men som gjennom måten de tre tolker låtene på gjør sitt til at det oppleves lekende og «lett» sjøl om det altså på ingen måte er ukompliserte saker Berg & Co serverer oss.

Låtene, som med unntak av Stings «Hounds of Winter», er komponert av Berg, spenner over hele spekteret fra nydelige ballader til heftige temposaker og den meget empatiske og særdeles samspilte trioen trives like godt uansett hvilke omgivelser de dukker opp i.

Vi har med tre langt framskredne individualister å gjøre som teknisk sett har få begrensninger, men det er likevel det kollektive uttrykket som tiltrekker meg aller mest her. Det er som om samtaler blir starta, utvikler seg og får en naturlig konklusjon – hver gang!

Er du på utkikk etter noe vakkert, men samtidig utfordrende for høsten og alle andre årstider som måtte komme, så er «Bølge» absolutt å anbefale.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Berg Trio

Bølge

Odin Records/Musikkoperatørene

Rebekka Bakken har vært her hele tida. Likevel er det for stille rundt den flotte vokalisten i alt for lange perioder. Nå er hun heldigvis veldig tilstede igjen.

Rebekka Bakken er en singer/songwriter på meget høyt internasjonalt nivå.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Rebekka Bakken (48) fra Lier har hatt ei ganske så utradisjonell karriere. Hun stakk like godt til New York ung og helt uetablert for å se om hun kunne make it there. Til en viss grad makta hun absolutt det og etter ei rundreise gjennom flere europeiske land, med stor suksess i mellom-Europa, så har hun nå endelig vært bosatt her til lands de seineste åra.

Bakken har siden 2001 bygd opp en solid og veldig spennende diskografi både under eget navn eller sammen med navngjetne artister som den østerrikske gitaristen Wolfgang Muthspiel eller den tyske pianisten Julia Hülsmann. Hver gang hun har meldt seg med nye visittkort der hun har hatt ansvaret aleine, så har det slått meg hvilken kapasitet hun er som som singer/songwriter – og aldri mer enn denne gangen.

Bakken skriver sjølironiske, morsomme og personlige tekster som hun tolker med sin svært så personlige og herlige stemme som man kan kjenne igjen på i alle fall hundre meters avstand. Jo da, det er lett å høre impulsene fra giganter som Joni Mitchell, men Bakken henter også mye fra cabaret-tradisjonen og når hun har lett for å by på seg sjøl – «You know I´m Norwegian, I like my men on ice», så blir uttrykket hennes noe hun er helt aleine om.

Bakken har skrevet nesten alt stoffet sjøl, men plusser på med en av mine absolutte favorittlåter – uansett sjangrer – Cyndi Laupers «Time After Time» i en ikke annet en nydelig versjon samt Svein – ikke Sven som det står i coveret – Gundersen og Johnny Sareussens «Hotel St. Pauli». Bakken er også en låtskriver med et solid særpreg – det er enkelt og greit herlig å oppholde seg i hennes univers.

Når Bakken så har tatt turen til Stockholm for å få assistanse av Johan Lindström og Jesper Nordenström – på strenger og tangenter og her snakker vi musikanter i klassen ultra, samt vår – og hennes – egen Rune Arnesen på trommer og perkusjon samt litt munnspill og bass (!) fra Knut Reiersrud, så er reisefølget akkurat så bra som det er mulig å ønske seg.

I mine ører er dette Rebekka Bakken på sitt aller beste – det sier en hel del det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rebekka Bakken

Things You Leave Behind

OKeh Records/Sony Music

Saksofonisten Lauritz Lyster Skeidsvoll har markert seg kraftig de seineste åra. Sammen med medstudenter fra Musikkhøgskolen i Oslo forteller han oss med bandet Master Oogway at han er i stadig og heftig utvikling.

Master Oogway har mye spennende på gang.

Lyster Skeidsvoll (24) fra Kleive ved Molde har sin unge alder til tross vært med i en rekke konstellasjoner allerede. Mye av æren skal nok gå til pappa Leiv Skeidsvoll som har vært pytt og panne i det lokale musikklivet og som har lagt mye til rette for at både Lauritz og lillebror Isach, som spiller piano, har fått muligheten til å leve ut drømmen. Brødrene spiller også mye sammen, blant annet i bandet Bear Brother, men her er det altså andre medsammensvorne det handler om.

For noen år siden var det en annen moldenser, trompeteren Kristoffer Eikrem, som slo gjennom med en kameratgjeng fra Musikkhøgskolen. Bandet het Mopti og vant blant annet den meget ettertrakta Jazzintro-prisen i 2012. Nesten den samme ruta har Master Oogway gått: kvartetten kom til finalen under årets Moldejazz, men gikk ikke helt til topps.

Basert på bandets debutskive, som blir gitt ut på det meget velrenommerte portugisiske selskapet Clean Feed Records med distribusjon over hele verden, er det absolutt ikke overraskende at bandet nådde langt i konkurransen. Musikken og plata forteller oss at bandet har store muligheter til å langt med det tøffe uttrykket sitt.

Bortsett fra ei låt, som er skrevet av bassisten Karl Erik E. Horndalsveen fra Nøtterøy ved Tønsberg, så er alt komponert av gitarist Håvard Nordberg Funderud fra Rygge ved Moss. De musikalske idealene er åpenbare fra start til mål og henter massevis av inspirasjon fra rockens trøkk, energi og umiddelbarhet. Når dette så har blitt miksa på et elegant og personlig vis med impulser fra Miles Davis´ første elektriske periode på slutten av 60-tallet og ikke minst Ornette Colemans saksofonistiske innfallsvinkel, som Lyster Skeidsvoll garantert har brukt en time eller to på å studere, så har det blitt et brygg som gutta i Master Oogway har grunn til å være stolt av.

Trommeslager Martin Mellem fra Lier ved Drammen er også ei viktig og fleksibel stemme sammen med hovedsolistene Nordberg Funderud – her kan kongeriket ha ei ny gitarstjerne i emning – og Lyster Skeidsvoll som hele tida tar nye steg i retning seg sjøl. Master Oogway er et band med mye spennende i sekken og byr oss på jazz for rockere og rock for jazzere som kan varme i en sur høstkveld.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Master Oogway

The Concert Koān

Clean Feed Records/MusikkLosen

Kjetil Møster har helt siden han blei utnevnt til verdens «største» jazztalent i 2006, vært akkurat det. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Møster! i aksjon på Henie Onstad Kunstsenter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Nabeeh Saaman/Henie Onstad Kunstsenter

Bergenseren Kjetil Møster (42) har helt siden mange blei oppmerksom på han via jazzlinja i Trondheim på slutten av 90-tallet, vært ei ledende stemme i en rekke konstellasjoner i grenseland mellom jazz og rock. Der befinner han seg fortsatt og det låter tøffere enn noensinne.

Et band, eller rettere sagt en konstellasjon, han stadig har vendt tilbake til er bandet Møster! Besetninga har variert en hel del, men uten stans har han staka ut ny kurs med Møster!

På dette voldsomme dobbelt cd/LP-visittkortet er det en Møster i superslag vi støter på. Sjølsagt har han mye av æra for det, både som bandleder og instrumentalist – i tillegg til saksofoner trakterer han også klarinett, elektronikk, perkusjon og trommer her -, men hans evne til å finne de rette medsammensvorne til å utfordre både han sjøl, hverandre og oss, er en svært viktig del av denne suksessformelen.

Nikolai Hængsle på elbass og elektronikk, Kenneth Kapstad på trommer, Hans Magnus Ryan på gitar og elektronikk og Jørgen Træen på synth og lap steelgitar er jo intet mindre en et kreativt kremlag fra rockens og jazzens meste spennende grenseland.

De ti spora, som varer fra vel ett til over 22 minutter, er unnfanga av alt fra Møster aleine til alle mann alle og det har ført til mange tenkelige avskygninger innen et spennende landskap med impulser fra alt fra rock, jazz, impro, elektronika og samtidsmusikk. Dette er så tøft, annerledes, personlig, så Møstersk at det bare er å slå fast at talentutmerkelsen i 2006 hadde svært mye for seg.

Som ikke dette er nok, så møter vi Møster i nok en urheftig ny konstellasjon med uante mengder energi og nysgjerrighet – The End. Sammen med sin sjelsfrende og store inspirasjonskilde siden han hørte The Thing for første gang, Mats Gustafsson, har de to baryton- og tenorsaksofonistene satt sammen et nytt band med kvaliteter til både å overraske og skape musikk ulikt alt annet som har vederfaret de eller fleste sanseapparter.

De to herrene fikk overtalt Anders Hana til å finne fram igjen gitaren, de har invitert med seg den unike stemmekunstneren Sofia Jernberg og trommene blir traktert av amerikaneren Greg Saunier som altrockfolket vil kjenne igjen fra bandet Deerhoof. Han har etter denne innspillinga blitt erstatta av Børge Fjordheim fra Cloroform.

Etter å ha fått øvd sammen ei stund og spilt tre konserter bar det rett i studio og vi får møte et band og en musikk som treffes i et urheftig univers der frijazz møter støy, altrock og en hel del andre ingredienser som sørger for at akkurat slik musikk aldri har nådd mine ører i alle fall.

Kjetil Møster forteller oss nok en gang at han hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The End har all grunn til å se fornøyde ut.

Møster!

States of Minds

Hubro/Musikkoperatørene

The End

Svårmod och vemod är värdesinnen

RareNoiseRecords/MusikkLosen