Tor Hammerø

Den danske tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Thomas Hass har passert under min radar alt for lenge. Det forteller han klart og tydelig med sitt ferske visittkort «West».

Til tross for at Hass har rukket å bli 58 år, har mor fra Mosjøen og slekt spredd rundt omkring i store deler av Norge, så er dette altså første gang jeg har gleden av å høre hva og hvem han er.

Han platedebuterte under eget navn allerede i 1991og har med jevne mellomrom siden den gang gitt de med store nok ører stadig nye mellomstasjoner med vitnesbyrd om hvor han har vært på vei. I tillegg har han brukt mye av sin kreative kraft på å være en av Danmarks mest anerkjente filmkomponister.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For et år siden tilbrakte Hass to dager i studio i København sammen med to sjelsfrender som går mange år tilbake, trommeslageren Thomas Blachman og bassisten Lennart Ginman. Ny i denne gjengen er Sveriges store pianist Lars Jansson.

For de som kjenner Jansson fra andre sammenhenger, så kommer det ikke som noen bombe akkurat at han kan gå inn i nye musikalske univers og tilføre mye originalt. Hass, som hører hjemme i en saksofontradisjon der giganter som Michael Brecker og Wayne Shorter har betydd mye, har skrevet all musikken og her serveres det alt fra ballader med masse kjøtt på beinet til virtuose opptempo-saker.

Hvis dette er mer eller mindre første gang de fire møttes som kvartett, så er det smått utrolig. Det låter nemlig svært samspilt og homogent – empatien og lytteevnen er i alle fall langt framskreden hos alle fire.

Er akustisk Jazz med stor J med røtter i det amerikanske 60- og 70-tallet spilt av fremragende musikanter din preferanse, så er «West» med Thomas Hass Quartet der du skal lande denne jula – eller når som helst.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Karoline Wallace tilhører den nye generasjonen norske improvisatorer som har mye spennende å by på. Her får vi to flotte eksempler på det – både under eget navn og sammen med bandet Silent Fires.

For knappe to år siden møtte jeg Karoline Wallace fra Bærum for første gang. Det var i forbindelse med med et platetreff mellom bandet Molecules og Erlend Skomsvoll. Det treffet la forventningslista høyt og det er ingen overraskelse at Wallace innfrir.

Den ferskeste av disse to platene er bandet Silent Fires med «Forests». Bandet kommer ut av miljøet på og rundt Norges Musikkhøgskole i Oslo og består av den italienske pianisten Alessandro Sgobbio, som har bodd og studert her i flere år og skaffet seg en mastergrad ved NMH.

«Forests» er Sgobbios tiende musikalske visittkort og han har skrevet all musikken til de elleve utfluktene. Noen av tekstene har Sgobbio skrevet, men han har også fått assistanse fra en rekke andre langt framskredne tekstforfattere. I tillegg til sjefen og Wallace er også trompeteren og effektmakeren Hilde Marie Holsen og fiolinisten og perkusjonisten Håkon Aase de to andre pilarene i dette bandet som nesten sjølsagt, instrumenteringa og besetninga tatt i betraktning, låter noe helt for seg sjøl.

Live opptrer de ofte med samtidsdanseren Synne Garvik og sjøl uten henne skaper de bilder og tankevekkende lydlandskap med sin transparente musikk. Musikken er åpen, fri, søkende, kontemplativ og melodisk på sitt eget vis. De fire snakker sammen på en måte de åpenbart har utvikla over tid. Spiritualitet og de mange avskygningene det begrepet byr på er et sentralt element i disse musikalske skogene. Det har blitt til en veldig spennende og annerledes musikalsk utflukt med veldig dyktige folk og et herlig kollektiv.

Tidligere i år kom Wallace med sin debut under get navn – «Lang vinter». All musikk og alle tekster har hun stått for sjøl. Hun beskriver både med ord og toner mange av de aspektene vi alle kjenner igjen fra vinteropplevelser – både lyse og mørke, de glade og de triste og mørke.

Wallace gjør dette med en solid dose humor også – bare låttittelen «Nå skal det fan bli vår» sier mye om det. Hun er både en flink historieforteller og en dyktig formidler og når hun så omgir seg med et håndplukka band med meget lovende utøvere fra både folkemusikk og jazz, så har hun fått akkurat det tonefølget hun har tenkt seg, vil jeg tro.

Henriette Hvidsten Eilertsen på fløyte og vokal, Kjetil Jerve på piano, Arnfinn Gursli Langesæter på saksofon og klarinett, Åsmund Solberg Løvland på pedal steel, Helga Myhr på hardingfele, fele og vokal, Bjørnar Kaldefoss Tveite på bass og Øystein Aarnes Vik på trommer er både hver for seg og ikke minst kollektivt et ungt  kremlag som har skjønt Wallace sine intensjoner fullt ut og som skaper flotte rammer rundt tekstene hennes om det er i et popaktig-, folkemusikkliknende- eller i jazzaktig setting.

Karoline Wallace er en artist som vi bør gi mye oppmerksomhet det være seg som vokalist, låtskriver eller bandleder. Hun har allerede mye å melde samtidig som jeg føler meg overbevist om at det ligger mye mer på lur rundt neste hjørne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er lett å slenge ut påstander om den største og den beste, men sjølsagt umulig å bevise. I alle fall når det gjelder jazz. Likevel tar jeg sjansen: Cécile McLorin Salvant vil bli sittende i førersetet når det gjelder kvinnelige vokalister i mange tiår fremover.

Sjøl om Cécile McLorin Salvant bare såvidt har runda 30, så har hun prega vokaljazzen i mange år allerede. Slik er det i stadig større grad og med denne duo-cden, gjort live på sjølvaste Village Vanguard i New York, så bekrefter hun alt som er sagt og skrevet om henne.

McLorin Salvant har fullstendig oversikt over hele jazzhistoria og med sin fransk/haitiske bakgrunn i tillegg så har hun en solid ballast også fra chanson-kulturen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Forrige gang jeg «så» henne var i et YouTube-innslag sittende på gulvet på en flyplass. Pianisten hadde funnet et instrument med tangenter ved utgangen til neste fly og McLorin Salvant var ikke vanskelig å be. Sittende på murgulvet skapte hun stor kunst nok en gang og de uvitende flypassasjerene fikk en start på reisa de aldri vil glemme.

Sist jeg så og hørte henne live var med den faste trioen hennes på på Maijazz i Stavanger og på Jazzfest i Trondheim – nok en strålende opptreden på alle slags vis.

Her er det kun McLorin Salvant og det nye pianostjerneskuddet Sullivan Fortner (32) som ønsker velkommen. Som hos sjefen så har Fortner også full oversikt over hele jazzhistoria – noe han benytter til å krydre de vel 70 minuttene vi får være med på så heftig og spennende som vel tenkelig.

McLorin Salvant er både en stor historieforteller som samtidig er utstyrt med en stemmeprakt i klasse med Sarah Vaughan. Hun bruker sitt enorme spenn med en dynamikk som bare noen få behersker.

Her tolker hun blant annet kjente låter som «Somewhere», Stevie Wonders «Visions», «The Sweetest Sounds» og «The Gentleman Is a Dope» av Richard Rogers, brasilianske Dori Caymmis «Obesession», ei låt på fransk får så å avslutte festen med klassikeren «The Peacocks» der også den chilenske tenorsaksofonisten Melissa Aldana er med.

Cécile McLorin Salvant framstår nå som den mest spennende vokalisten i den relativt tradisjonelle gata på kloden og er du seint ute med julepresangen så kan du jo kjøpe en billett til konserten med henne under neste års Moldejazz. Det kommer garantert til å bli en fest!

God Jul fra Tor de Jazz på blogg!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Da gitaristen og komponisten Trond Kallevåg Hansen og hans trio debuterte med «Se meg en annen dag» for vel to år siden, skjønte man raskt at her var det ei ny stemme det skulle bli spennende å følge videre.

Trond Kallevåg Hansen (31) kommer opprinnelig fra Haugesund og har studert en rekke steder, men det store grunnlaget blei nok lagt ved jazzutdanninga i Stavanger. Uansett så har Kallevåg Hansen kommet svært langt i å utvikle si egen stemme, noe alle musikanter med ambisjoner veldig gjerne vil.

I 2018 fikk han i oppdrag å lage et bestillingsverk av Sildajazz i hjembyen Haugesund. Med den kulturelle og historiske bakgrunnen som finnes på og rundt Haugalandet var det ikke så merkelig at bedehus-kulturen blei en del av tankegodset. Når så Kallevåg Hansen er inspirert av musikk både fra Junaiten – americana – og sydligere breddegrader som Indonesia, Polynesia og Hawaii – så lå det i korta at den musikalske miksen kunne bli både original og spennende.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ideene og musikken er én ting. Det å finne den retta besetninga til å gi den liv er noe annet. Det har også Kallevåg Hansen fått til ved å ta med seg sin faste trio med Ivar Myrset Asheim på trommer og perkusjon og Alexander Hoholm på bass og så invitert med universalgeniet Geir Sundstøl på gitar, pedal steel, marxophone, optigan og xylophone (bare en brøkdel av instrumentparken til Sundstøl) og det nye, store stjerneskuddet på fiolin, Adrian Løseth Waade.

I en musikalsk verden som har henta inspirasjon fra både Ry Cooder, Bill Frisell, Geir Sundstøl og en rekke andre kilder, har Kallevåg Hansen på et stille, reflekterende, innsmigrende og fascinerende vis skapt et univers som er fullstendig hans eget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I dag ville Chet Baker fylt 90 og hans sjelebror Tore Johansen runder 42. I går kveld møttes de to til en hyllest av ikoniske Chet Baker.

De to bildene av Chet Baker (1929-88) sier vel en hel del om hvilket liv han levde. Han var ikke akkurat snill med seg sjøl og det hele endte med et fall ut fra et hotellromsvindu i Amsterdam – visstnok. Musikken og inderligheten hans hans var noe annet – han ga oss en uendelighet av skjønnhet gjennom både ord og toner. Stadig nye generasjoner har oppdaga han og hans tidløse univers og den som har kommet lengst blant trompetere her hjemme er så avgjort Tore Johansen som altså er født på samme dag som sitt store forbilde.

I forbindelse med Bakers «store dag» tok Johansen initiativet til denne hyllestkonserten. Han ønska å ha med seg musikanter som hadde spilt med sjefen, noe han av flere forståelige årsaker ikke hadde gjort sjøl. Pianist Per Husby og trommeslager Espen Rud fylte alle krav, mens bassist Arild Andersen nesten gjorde det: han hadde fått forspørsel om å gjøre det, men måtte takke nei. Vokalist Ine Hoem hadde, av like gode grunner som Johansen, heller ikke spilt med Baker, men du verden så flott de to ungfolene Hoem og Johansen passa inn i universet likevel.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I løpet av to sett på intime og fullsatte Herr Nilsen med et publikum som tydeligvis visste å sette pris på en dose Chet Baker-musikk, blei sjefen hylla samtidig som julefreden fikk anledning til å senke seg.

Det kommer liksom ikke som noen bombe at «kompet» med de tre superveteranene leverte det man kunne forvente av slike kapasiteter og det var åpenbart at de stortrivdes med å dukke ned i dette materialet igjen.

Tore Johansen blei så ofte sammenlikna med Baker i starten av si karriere at han skrev leserinnlegg i lokalavisa og forklarte at det var langt i fra bare Baker han var influert av, men denne kvelden bekrefta han likevel at han det absolutt er mye baker´n i uttrykket – og det skal han på ingen måte skjemmes over. Nydelig og vakkert trompetspill går aldri av moten.

Og så var det Ine Hoem da som jeg aldri har hørt synge standardstoff, men du verden som hun kan det også – inkludert scatting. Ine Hoem er intet mindre enn en særdeles allsidig og uttrykksfull vokalist som gjerne må gjøre mer av dette for min skyld.

Med et  repertoar med alt fra kjent standardmateriale som «My Funny Valentine» – duo med Andersen og Johansen -, «It Could Happen to You», «I Fall in Love too Easily» og «If I Should Lose You», via Charlie Hadens nydelige «Ellen David» til mer obskure ting som Bakers «I Love My Wife», til urframføringen av Johansens flotte norske oversettelser av et par tekster, til avslutning med «Stille natt», som også Baker spilte på et julealbum som Johansen sterkt avbefalte, blei dette en flott Chet Baker-hyllest. Som Ine Hoem sang: «som vi savner deg og lyden av ditt horn».

Gratuler med dagen både til Chet Baker, nok en stor jazzmusikant med norske røtter, og Tore Johansen. Vi blir gjerne med og feirer 91-års dagen også!

Tore Johansen, Arild Andersen, Ine Hoem, Per Husby, Espen Rud

Herr Nilsen, 22.12.19

ca 150 – tjåke fullt

Det er ikke langt til Danmark, men likevel er dette mitt første møte med pianisten, komponisten og bandlederen Heine Hansen. Basert på «Fingertips» var det høy tid.

Da Heine Hansen (41) søkte seg inn på Rytmisk musikkonservatorium i København som ung gutt, så fikk han beskjed om at det ikke var noe de kunne lære han. Han var med andre ord en langt framskreden pianist allerede i svært ung alder og basert på hans andre skive med denne trioen, så er det mye som tyder på at han har fortsatt å utvikle seg – uansett.

På veien hit har Hansen spilt med blant andre Johnny Griffin, Phil Woods og Niels-Henning Ørsted Pedersen. Det sier vel det meste om på hvilket nivå han har befunnet seg i lang tid og det tar ikke mange runder i cd-spilleren for å slå fast at Hansen hører hjemme helt der oppe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

»Fingertips» er oppfølgeren til «Signature» som kom i 2016 og som altså gikk meg hus forbi. Da som nå er det bassisten Thomas Fonnesbæk (42) og superveteranen  Alex Riel (79) på trommer som er med som støtter og utfordrere.

I et repertoar som kun består av Hansen-komposisjoner finner vi en pianist og ikke minst komponist som både har den moderne og melodiske amerikanske jazztradisjonen inne, samtidig som han også har tilegna seg det som har skjedd her i Norden de seineste 50 åra.

Trioen stortrives sammen og det er tre musikanter som befinner seg på samme nivå og som får muligheter til å vise seg fram både kollektivt og individuelt. Det swinger og groover fra start til mål og sitater fra kjente låter forteller om stor oversikt.

Det har tatt alt for lang tid før Heine Hansen fikk vist seg frem for mine ører. Jeg lover å være på alerten i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Russisk jazz kan vi åpenbart alt for lite om Det har heldigvis norske Losen Records tenkt å gjøre noe med. Dette møtet med Ilugdin Trio er nok en bekreftelse på originaliteten og kvaliteten.

I løpet av de seineste åra har vi via Losen Records hatt gleden av å møte både LRK Trio og saksofonisten Masha Art – to utmerkede representanter for russisk jazz. Påfyllet med Ilugdin Trio forteller oss at det sjølsagt er mye mer skjult der øst som vi aldri verken har hørt eller hørt om.

Her får vi møte sjefen Dmitry Ilugdin, som også har skrevet all musikken, på piano, Petr Ivshin på trommer og Victor Shestak på bass – en trio som har spilt sammen i åresvis og det høres.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ilugdin har spilt ei sentral rolle i russisk jazz siden slutten av 90-tallet, blant annet i det sentrale jazzrock-bandet Arsenal. Til tross for det så har jeg aldri vært i nærheten av Ilugdins bravader og det sier vel en hel om hvor lite vi har hørt om det skjer på jazzfronten i det store landet i øst.

Det tar ikke mange runder i cd-spilleren – ja, jeg har fortsatt noen av det antikvariske slaget – for å slå fast at det Ilugdin Trio byr på er kvalitetsmusikk på svært høyt nivå.

Ilugdin er en melodiker det er lett å trives sammen med. Det er som alltid i russisk musikk en viss melankoli i uttrykket, men du verden så mye lyrikk, rytmisk spennende varianter og varme det finnes i låtene også.

Ivshin og Shestak er perfekte lagspillere som også får plass til å vise oss hvem de er som solister – høy klasse også der må vite.

De som har gleda seg med og over musikerne til LRK Trio, både på plate og i Molde i sommer, vil garantert stortrives med Ilugdin Trio også og nok en gang skal Odd Gjelsnes ha all mulig slags takk for å åpne dører som tidligere har vært hermetisk lukka.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg er litt usikker på hvor komfortabel Harry Connick, Jr. er med å bli kalt arvtakeren til Frank Sinatra, Uansett, det må han leve med. Dette kunne forresten ha vært mye verre.

Det gikk gjetord om sønnen til statsadvokaten i New Orleans, Louisiana før han han hadde kommet opp i tenåra. Via si første plate, «11», viste 11-åringen oss at han hadde et helt spesielt talent som pianist. Etter hvert vokste også sang- og skuespillertalentet fram og nå er 52-åringen intet mindre enn ei amerikanske superstjerne.

Connick har skifta beite, men det er kun på plateselskapssida.Han har gått fra det ene legendariske selskapet, Columbia, til det andre, Verve – begge sterkt forbundet med kvalitetsjazz gjennom mange tiår.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og det er slik vi har opplevd Connick i de cirka 40 åra han hare vært i hetlufta: med kvalitet og med jazz. Han kunne sjølsagt valgt helt andre og mer kommersielle uttrykk, men det er åpenbart innen innen jazz og entertainment han kjenner seg hjemme.

Connick er fortsatt en framifrå pianist noe vi blant annet hører et heftig eksempel på i «Begin the Beguine» og med sin karakteristiske baryton er han både en strålende jazzvokalist og crooner som på sitt særegne vis bortimot fyller skoa til, ja akkurat «Ol´ Blue Eyes» – Frank Sinatra.

Denne gangen hyller Connick en av de virkelig store i amerikansk låtskriverkunst, Cole Porter. Det er mannen bak låter som «Anything Goes», «All of You», «You´d Be So Nice to Come Home to» og «In the Still of the Night».  Alt dette og mere til blir servert av Connick her.

Med et superbra storband i ryggen, flotte arrangement skrevet av Connick sjøl og en 52-åring i storform har dette blitt en Cole Porter-hyllest som vil bli stående i all fremtid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det finnes så mange juletradisjoner. Juleplater er en av dem og ni stykker har kommet min vei i år: alt fra Chicago, via Magne Furuholmen og Susanne Lundeng til Silya og ikke minst Malin Dahl Ødegård.

Vi begynner like godt med en overligger som ikke rakk fjorårets julefeiring med liten margin. Den amerikanske bassisten og vokalisten Kristin Korb har gjort danske av seg og som jazzlandsmenn av henne i flere tiår virker det som også hun storkoser seg i Danmark. Juleplata hennes tyder i alle fall på det og sammen med Magnus Hjorth på piano og dansk-norske Snorre Kirk på trommer og en stadig gjestende Mathias Heise på munnspill, gir Korb oss ei swingende jazzjul av meget solid kvalitet.

Her får vi «alle» de kjente amerikanske julelåtene som «I´ve Got My Love to Keep Me Warm», «Santa Baby», «Winter Wonderland» og «Christmas Time Is Here» og Korb, som både er en framifrå bassist og vokalist, gir oss ei juleJazz-jul av meget solid kaliber og med stor J.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

«That Time of Year» rakk altså ikke fjorårets julefeiring her i heimen, men det gjør nesten ingenting. Denne innspillinga er nemlig tidløs og vil leve i mange tiår fremover.

Her deles det ikke ut en eneste kransekakebit for rette svar på hvordan sjølvaste Chicagos julemusikk låter. Bandet låter slik det alltid har gjort med den særprega blåserekka, det groovy kompet og en flerstemt vokal som bare nesten har den samme sounden som under storhetstida med Terry Kath og Peter Cetera.

Her serverer veteranbandet som oppstod allerede i 1967 elleve mer eller mindre kjente julelåter med rhythm and blues, funk og latinelementer i miksen. «Sleigh Ride» og «What the World Needs Now Is Love» vekker nok allsangmuligheter, mens «nye» låter som «I´m Your Santa Claus» og «Here We Come a Caroling» swinger og groover slik at det er vanskelig å holde seg i ro.

Det Chicago leverer fra seg er sjølsagt kvalitet – her swinges så definitivt jula inn.

Magne Furuholmen er en artist som i mine ører og øyne har vokst voldsomt gjennom flere tiår. Om det er som billedkunstner, låtskriver eller som vokalist så har han sakte, men sikkert tatt den plassen han så avgjort fortjener. Med sin bakgrunn i et poporkester som heter a-ha, der en Harket har hatt en voldsom frontposisjon, har Furuholmen spilt en type backbencher-rolle. Det har jeg en viss følelse av at at Furuholmen har vært svært komfortable med.

Med dette originale julealbumet, der Furuholmen har skrevet alle låtene og tekstene bortsett fra AC/DCs «Hells Bells» og Ray Davies´ «Father Christmas», tar Magne Furuholmen (57) et voldsomt steg i retning seg sjøl.

Han viser seg fram som en sterk historieforteller med mye viktig på hjertet – tanker og vurderinger vi alle har godt av å ta del i. Dessuten framstår han som en veldig bra vokalist også – i mine ører har han aldri tatt denne plassen så bestemt som her. Dessuten har han skrevet noen veldig fine poplåter. Når han så har fått instrumentell hjelp fra meget oppegående herrer som Even Ormestad, Morten Qvenild og Karl Oluf Wennerberg, så har «White Xmas Lies» blitt et julealbum av aller ypperste merke.

Da har vi kommet frem til årets juleplate for de minste. Herrene Tjore og Ihlebæk, med Anders og Andreas til fornavn, har laga både tekst og musikk til Øisteins juleblyant som jeg har forstått er en sikker vinner hver eneste dag i hele desember på NRK Super – helt frem til julaften i alle fall.

De to har skrevet underfundige og morsomme tekster – «Dette er en julesang», «Jul på Pluto» og «Juletre av grøt», skrevet fine låter og synger og spiller alt sjøl.

De to tar så avgjort unga på alvor – her finnes ingen lettvinte løsninger og at noe av dette materialet har blitt allsangfavoritter i de tusen hjem ser jeg ikke bort fra. Det er flott at noen tar opp arva etter Nissa Nyberget & Co når det gjelder julemusikk for de minste også. Unga fortjener det.

Koret Cantus fra Trondheim, bestående av 33 kvinner i sin aller beste alder og leda av Tove Ramslo-Ystad, forflytter oss svært raskt inn i julestemning for deretter å la oss bli værende der.

Gjennom de 14 salmene eller folketonene ønsker de å hylle to kvinneskikkelser: mor og Maria. Med utmerka assistanse av den svært allsidige folkesangeren Unni Boksasp, tangentisten Trygve Brøske, gitaristen Bendik Lund Haanshus og bassisten Magne Vestrum, tar Cantus oss med inn i et univers så vakkert og riktig som vel tenkelig.

Her blir vi servert flere av de kjente julesangene som «I denne søte juletid», «Glade jul» og «O jul med din glede» i tillegg til at vi får nytt materiale av Ola Gjeilo og Frank Havrøy.

Cantus tar på et vakkert vis vare på tradisjonen samtidig som de åpner døra for nye måter å tolke dette evige materialet på. Nydelig og tidløst.

Susanne Lundeng er og har en av de flotteste stemmene her til lands både som felespiller og i stadig større grad også som sanger. For hver gang jeg møter henne så tar hun nye steg i retning seg sjøl og med «Kimer i klokker» så har hun gitt oss en julepresang fra Nordland som egner seg for hele landet.

Sammen med organist, også han i mesterklassen, Bjørn Andor Drage og gitarist, vokalist og perkusjonist Nils-Olav Johansen, nok et unikum av en musikant som har satt sine tydelige spor helt siden Farmers Market-tida, har Lundeng tatt for seg julemusikk med nasjonalt nedslagsfelt, men alle med melodier fra Nordland.

Midt på sommeren i Saltdal kirke i Nordland tok de tre for seg kjente julesanger som «Kimer i klokker», «Et barn er født i Betlehem», «Mitt hjerte alltid vanker» og «I denne søte juletid» og mange andre med mer lokal tilknytning.

Kjente salmediktere fra Nordland som Elias Blix og Petter Dass er blant de som har takka ja til å bidra og måten Lundeng, Drage og Johansen har kledd denne tidløse skatten på, er intet mindre enn veldig vakkert, uhyre personlig og egna til å sette sjøl de mest ujulske sinn i julestemning.

Silya Nymoen (41) slo gjennom med et brak da hun vant både Stjernekamp i NRK og mange hjerter i 2013. På sett og vis kan man si at hun er en late bloomer, men du verden så mye bedre det er enn alle de unge one hit wonders – her i dag, borte i morra-typen.

Silya har så definitivt kommet for å bli og med denne julehilsenen har hun levert et visittkort som har alt i seg til å leve i mange tiår fremover.

Som Silya viste i Stjernekamp så er hun utstyrt med en allsidighet og et trøkk som er sjeldent. Her møter vi henne som både en framifrå entertainer og jazzvokalist i storbandsetting.

Trombonisten Marius Tobias Hoven har skrevet heftige blåsearr og en rekke av kongerikets utmerkede jazzmusikere gjør sitt beste for at låter som «Santa Claus Is Coming to Town», «Little Drummer Boy» og «Pennies from Heaven» skal kle Silya så bra som overhodet mulig – og det gjør de uten unntak.

Det swinger noe vederstyggelig av både Silya og The Bad Santas – blidere julemusikk er det vanskelig å tenke seg. Gangen rundt juletreet kan gi seg heftige utslag av «Happy Holidaze».

Julesamarbeidet mellom vokalisten Thom Hell og multitangetisten Andreas Ulvo, som her spiller piano, minimoog, clavinet, claviola, elpiano og casio så jeg ikke komme, men du verden så glad jeg er for at det har skjedd.

De to, og ingen andre, gir oss inderlige, vakre, nedpå, ekte og djupt personlige versjoner av kjente julesanger som »Deilig er jorden», «Mitt hjerte alltid vanker», «Glade jul», «Deilig er den himmel blå» for så å avslutte med en vidunderlig vakker versjon av «Jon Blund».

»Julesanger» hører hjemme i kategorien sette seg ned og la roen senke seg. Dette er musikk til ettertanke og sjelefred – den gjør så inderlig godt og bedre tonefølge enn Andreas Ulvo kunne ikke Thom Hell drømme om.

Like før jula ringes inn dukka kvartetten Alle Tiders Advent opp. De fire er tenoren Nils Georg Haugland Nilsen, sopranen Cecilie Cathrine Ødegården, pianisten Kristin Fossheim og cellisten Bjørn Solum.

De har på et bokstavelig talt klassisk vis tatt for seg kjente julesanger som «O, helga natt», «Jul, jul, strålande jul» og «Ave Maria» – i to versjoner – , satt det sammen med mer ukjent materiale og instrumentalnummer som «The Hudson» av den norske, men USA-baserte komponisten Ola Gjeilo.

Tolkningene er vakre, stilsikre og ganske så tradisjonelle og for veldig mange er jo jula tradisjoner så derfor vil nok «God jul med Alle Tiders Advent» passe i mange hjem.

På uforfalska romsdalsdialekt inviterer Malin Dahl Ødegård og en rekke lokale jazzmusikere oss til «Romsdalsjul» som vi aldri har opplevd det eller den før. Dette er en vinner som har evighetens stempel på seg.

Om det er beskjedenhet eller et sterkt demokratisk gen hos Malin Dahl Ødegård (23) fra Åndalsnes som har ført til at hennes navn ikke står på coveret til «Romsdalsjul», vet jeg ikke. Uansett så burde det ha stått der. Sangeren fra Næs har nemlig både oversatt de kjente engelske tekstene og skrevet arrangementene. Når hun så fronter det hele med sin usedvanlig vakre, blide og uttrykksfulle stemme – på Åndalsnes-dialekt sjølsagt – så er dert absolutt ingen grunn til å skjule seg. For meg, som har gleda meg over Dahl Ødegårds bidrag i det spennende bandet Juno tidligere, er dette nemlig hennes solide gjennombrudd og det med et visittkort som vil bli plukka frem igjen år etter år. 

Ikke et svar

I fjor så den fine plata «Jul på sunnmørsk», med unge jazzmusikere fra Sunnmøre og med vokalisten Siril Malmedal Hauge i spissen, dagens lys. Sjøl om «Romsdalsjul» kommer året etter, så er det ikke noe svar; dette prosjektet har faktisk eksistert i flere år allerede. Uansett er det flott at unge musikanter fra flere deler av fylket og landet tar vare på denne fine musikalske tradisjonen.

Hele Romsdalen

Det er en sannhet med en hel del modifikasjoner å hevde at hele Romsdalen er representert på denne innspillinga. Når Sefaniassen Eide, også han fra jazzmetropolen Åndalsnes, Hjelle fra Bolsøya, Skeidsvoll fra Kleive og Unhjem fra Isfjorden er gutta i bandet, så er det ikke så langt fra riktig likevel. Frænas store sønn Ola Kvernberg og sjefen på jazzlinja i Trondheim, Erling Aksdal fra Molde, gjør også sitt til at store deler av fogderiet er behørig representert – også brødrene Penjin i strykekvartetten har solide romsdalske røtter.

Skyhøyt nivå

Denne innspillinga gir oss, i tillegg til ni herlige tolkninger av kjente julesanger som «Kvit jul» – «White Christmas», «Sledetur» – «Sleigh Ride», «Det ser ut som at jula kjem te bygda»  – «It´s Beginning to Look a Lot Like Christmas» og «Julesangen» – «The Christmas Song», en kjempefin bekreftelse på at det spirer og gror noe voldsomt i den romsdalske jazzfamilien. Alt og alle her holder nemlig skyhøyt nivå både som band og solistisk.

Alle hjem

Ethvert romsdalsk hjem med respekt for seg sjøl bør ha «Romsdalsjul» innenfor sine fire vegger. Det swinger og groover på et så tidløst vis at denne musikalske juleskatten vil ha bortimot evig liv. Juleglede mennesker fra resten av fylket – og langt utenfor Møre og Romsdal – vil også kunne kjenne varmen fra denne herlige innspillinga.

PS Om det er mine uslitelige romsdalske røtter, hjemlengsel eller andre ting som spiller inn, vet jeg ikke – uansett deler jeg ut en sjelden 6-er til denne varme og herlige juleplata. Den kommer til å bli spilt mye i åra som kommer for å minne meg på hvor jeg stammer fra.        

Hvis det er noen som ikke finner noe de liker blant alle disse juleutgivelsene, så vil jeg mene at de kanskje har et lite problem. Uansett ønsker jeg alle – uansett julemusikkpreferanse – ei riktig god jul!

Ståle Storløkken er i mine ører en av de tøffeste, mest spennende og uttrykksfulle musikantene både her til lands og langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Her følger det hele fire bevis på det.

Ståle Storløkken måtte altså runde 50 før han satte kun sitt eget navn på et fonogram. Om det var på høy tid? Mja, vil mene det, men for en som har hatt gleden av å følge Dombås´ store sønns karriere helt fra han steppa inn i Finn Haukebøs Orkester – da snakker vi gå i dybden – i Molde og via hans vanvittig flotte og unike bidrag i en rekke musikalske konstellasjoner opp gjennom årene, så har jeg lurt på når det skulle skje.

Når han først gjør det så gjør han det sjølsagt så skikkelig og originalt som vi har blitt bortskjemt med de siste tiåra. Han tar tatt turen ned i roterommet og funnet fra sitt arsenal av analoge synther, minimoog, Prophet T8, Prophet VS, Arp Pro Soloist og Oberheim Xpander for de mest nerdete anlagt der ute, og krydra det med litt nymoderne digitale saker saker også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han har skrevet alt – i den grad musikken er notert på forhånd -, han spiller alt, han har tatt opp alt og han har mixa alt – en slags mad professor som har holdt på for seg sjøl i laboratoriet sitt og kommet opp med noe som ingen ante fantes.

Musikken på «The Haze of Sleeplessness» oppleves på mange vis som et lydspor til en film som ikke finnes, men som hver enkelt av oss kan skape bak lukka øyne. Den er vakker, den er skummel, den er original, den er fantasitriggende – den er enkelt og greit i Ståle Storløkken i et nøtteskall.

Om noen skulle tro at soloskiva var Storløkkens eneste bidrag i plateverdenen i det herrens år 2019, så er det bare å tro om igjen. I løpet av fire januardager inntok kanskje den heftigste trioen nord for Sahara i alle fall, Elephant9, Kampen Bistro i Oslo for å lage to liveskiver.

Den første er med trioen som har bestått siden 2006 og som med Nikolai Hængsle på elbass og Torstein Lofthus på trommer i tillegg til Storløkken på orgel, elpiano, minimoog og mellotron, er et kollektiv i både jazzens og rockens grenseland. Elephant9 er intet mindre enn et kraftverk og etter fem studioalbum og ei «hemmelig» liveskive, var det så avgjort på tide å få dette fyrverkeriet av et band dokumentert også i levende live.

Bortsett fra ei Hængsle-låt er all musikken skrevet av Storløkken og her grooooover det noe vanvittig fra første til siste takt. Et hørbart begeistra publikum fikk nok energipåfyll for noen måneder allerede i januar og med Storløkken som den sentrale solisten fikk både gamle og nye låter nytt liv.

Den svenske gitaristen Reine Fiske, med solide norske røtter, har vært gjest med Elephant9 ved en rekke anledninger både live og i studio. Fiske, som var et sentralt medlem i de svenske bandene Dungen og Träden, er en strålende gitarist med slektskap blant annet til Terje Rypdal – som også har vært gjest med Elephant9 ved noen anledninger. Fiske er altså gjest på den andre liveskiva fra Kampen Bistro.

Her deler Hængsle og Storløkken på låtskriveransvaret pluss at Stevie Wonders «You Are the Sunshine of My Life» åpner ballet på et vis som hadde fått Stevland Morris til å trekke på smilebåndet opptil flere ganger.

Mye skryt sjølsagt til Storløkken for hans ustoppelige kreativitet på begge disse skivene, men det beintunge Hængsle og ikke minst ustoppelige og allsidige Lofthus, den fyren kan alt og gjør alt like bra og med et trøkk av en annen verden, er definitivt med på å heve Elephant9 til de store høyder.

Festen avsluttes med et heidundrende møte mellom trioen Krokofant, som består av Tom Hassan på gitar, Jørgen Mathisen på saksofoner og Axel Skalstad på trommer, og de heftige kameratene Ingebrigt Håker Flaten på bass og Ståle Storløkken på en hel del tangenter.

Etter at kameratprosjektet til Hasslan og Skalstad, som møtte hverandre i en gitarbutikk på Kongsberg, blei utvida med Oslo-gutten Mathisen etter hvert, har trioen gitt oss tre album siden 2014.

Nå følte de tida var inne til å gi seg sjøl ei ny utfordring og bedre måte å gjøre det på enn å invitere med seg Håker Flaten og Storløkken finnes vel knapt.

Som med Elephant9 snakker vi om ei heftig kruttpakke av et kollektiv når det gjelder Krokofant. Hasslan har skrevet all musikken og her snakker vi om et musikalsk landskap som inneholder alt fra beintøffe rocka saker til frie ekskursjoner.

Sjøl om musikken er solid notert, så er det masse rom for de involverte og inviterte til å strekke ut. Dessuten fungerer det nye kompet med Håker Flaten og Skalstad som et fundament som det kan bygges hva som helst på – og det gjøres da også. Urtøft, spennende og annerledes og det høres hvor inspirerte alle fem er. Dette var så avgjort et møte som virka skjebnebestemt.

Ståle Storløkken fra Dombås og Trondheim inviterer oss her inn i mange av de universene han har skapt og det er bare å bukke og takke for invitasjonen. For en unik musikant!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.