Bergtatt

Espen Berg – bare merk dere navnet. Harald og Sonja har nemlig fått seg en ny kjempepianist. Før og etter blei det funk i lange baner med Level 42 og Candy Dulfer.

Espen Berg – det er bare tidsspørsmål før den store verden får ørene opp for talentet hans.

Trondheim viste seg fra si beste side – sjøl om Rosenborg vant….

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Espen Berg (31) opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Trondheim der han nesten sjølsagt har gått på jazlinja, viser oss nå tydeligere enn noen gang at han er utstyrt med et talent i megaklassen. Etter å ha møtt han som sidemann i flere sammenhenger, blant annet sammen med Marius Neset på hans store bestillingsverk i Molde for noen år siden, og i solosammenheng på cd, var konserten på Jazzfest første gang jeg opplevde han som leder. Og la det være sagt med en gang: denne konserten satte spor som jeg er ganske sikker på vil bli værende der i lang, lang tid.

Espen Berg Trio – verden venter.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Berg har forsåvidt vært der ei god stund nå, men av årsaker som overgår min ringe forstand så har han ikke fått i nærheten av den oppmerksomheten han fortjener. Finnes det noen form for rettferdighet på dette området i jazzens verden, så er det kanskje med relativt ferske Espen Berg Trio at gjennombruddet skal komme.

I fjor satte Berg sammen trioen med medsammensvorne fra jazzlinja i Trondheim, trommeslager Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal og bassist Bárður Reinert Poulsen fra Torshavn på Færøyene, og den timen de ga et entusiastisk publikum på Dokkhuset, jazzens storstue i Trondheim, fortalte oss her er det kvalitet og originalitet i store doser.

Berg har skrevet all musikken, som kommer ut på skive i Japan i nær framtid og etterhvert også her hjemme, og han henter inspirasjon fra både den melodiske amerikanske tradisjonen og fra folkemusikk fra våre breddegrader. Musikken og bandet er utadvendt og det er åpenbart at dette er en uhyre sampilt enhet. Berg er både en lyriker og en klangmester og, samtidig som han har tilegna seg en fantastisk tohåndsteknikk, så kommer aldri den formidable teknikken i veien for det han har å melde. Det er også et voldsomt temperament i uttrykket til Berg – litt som Chick Corea – og det skjer mye, kanskje litt for mye noen ganger, i løpet av de ganske kortene versjonene vi blei servert.

Rytmisk er musikken spennende hele veien, Olderskog Albertsen skal ha mye av æren for det, og musikken får anledning til å utvikle seg organisk og ikke minst dynamisk. Det melodiske står hele tida i sentrum. Sjøl om den av og til framstår fri og løs, så er det hele tida en struktur der som også henter elementer fra souljazz, gospel – antydende funky så det holder. Når så musikken, kommunikasjonen musikantene mellom og praten fra scena har elegant humor i seg – og Berg viser oss i ekstranummeret hvilken eminent solopianist han også er – så var denne konserten et absolutt høydepunkt under Jazzfest. Espen Berg er klar for hvilken scene det skulle være – hvor som helst. Hører du Manfred Eicher?

Mark King og blåserekka holder Level 42 i gang fortsatt.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Kvelden blei innleda med en solid nostalgitrip – down memory lane. Jeg har aldri opplevd det engelske funkpopbandet Level 42 i levende live, men som de fleste andre musikkinteresserte som har levd noen år, så er det ikke mulig å ha unngått musikken en eller gang.

Level 42 har solgt imponerende 30 millioner skiver – stort sett på 80-tallet. Hitlåter som “Something About You” og “Lessons in Love” var en viktig del av dette og det begeistra og noe tilårskommne publikummet fikk begge to og mere til.

Level 42 og Mark King på bassgitar og vokal er fortsatt funky så det renner, og sofistikerte jazzharmonier og feit blåserekke gjør at de hadde noe på Jazzfest å gjøre. Her var det glitrende jakker og lysshow på trommestikkene – alt som skulle til, men heller ikke mer, for å si det sånn. Grei og helt kompetent underholdning.

Candy Dulfer er funky så det holder.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Lørdagskvelden på Jazzfest blei avslutta i samme gata som den starta – den stod i funkens tegn. Den nederlandske altsaksofonisten og vokalisten Candy Dulfer (45) har vært en ledende funkmusikant i flere tiår allerede – det er lenge siden Prince oppdaga henne. Født og oppvokst med saksofon, hennes far Hans Dulfer var en ledende saksofonist i hjemlandet, var kursen staka ut tidlig

Funk har det vært fra starten og er det på alle vis fortsatt. Sammen med et høykompetent band og vokalisten Ricardo Burgrust ga hun publikum det de hadde kommet for – sjøl om det aldri tok helt av for sindige trøndere. Det til tross for at Dulfer også tok turen ned i salen – det førte imidlertid til heftig mobilknipsing fra den mannlige delen av publikum.

Som med Level 42, så blei Candy Dulfer Band også helt grei underholdning på lørdagskvelden. Musikalsk er den allerede glemt.

Verken Jazzfest eller jeg gir oss – siste rapport fra Stiftsstaden kommer i morra formiddag og det står mye spennende på programmet på avslutningsdagen.

En franskmann i New York

Pianisten Romain Collin er et ukjent navn her hjemme. Det bør det raskt bli slutt på.

Romain Collin har mye eget å fare med.

Det er absolutt ingen grunn til å fortvile eller føle noen form for mindreverdighetskompleks hvis du aldri har hørt om Romain Collin. Vi sitter nemlig i akkurat samme bås. 35-åringen som satt kursen mot det forjettede land og studier både på Berklee og på Thelonious Monk Institute of Jazz for over 10 år siden, har blitt værende over there og er nå på god vei til å skape seg ei spennende karriere med smeltedigelen New York som utgangspunkt.

Collin har turnert internasjonalt med både Herbie Hancock og Wayne Shorter og delt scene med folk som Terence Blanchard, Jimmy Heath og Marcus Miller. Det forteller en hel del om nivået han befinner seg på og hvilken anerkjennelse han nyter. Han jobber også som sidemann for andre stoheter som Mike Stern, John McLaughlin, Christian McBride og Lauryn Hill og han har skrevet filmmusikk.

Med “Press Enter”, som er hans tredje album som leder, debuterer han på et større, internasjonalt selskap. Vi merker raskt at han har en personlig sound – han er klar for den store verden.

Bortsett fra to låter, en av dem er Monks superklassiker “´Round Midnight”, har Collin skrevet all musikken. Det er moderne, melodisk og groovy triojazz der Collin i tillegg til å spille piano også står for lyddesign og programmering. Med seg har han bassisten Luques Curtis, opprinnelig fra Puerto Rico, og en av de mest groovy, unge trommeslagerne på den amerikanske scena, Kendrick Scott. I tillegg dukker en rekke gjester opp på flere av spora, blant andre perkusjonisten Mino Cinelu og pianisten Jean-Michel Pilc – som plystrer!!!!!!

Collin er en eksellent melodiker og tekniker som samtidig har et stort følelsesmessig repertoar å spille på. Her om dagen hadde jeg gleden av å høre en annen fransk pianovituos, Grégory Privat, sammen med Lars Danielsson under MaiJazz i Stavanger. Nå kommer det altså en til – like bra, men ganske annerledes.

Sting lykkes jo med å være engelskmann i New York – kanskje det er Collin som skal følge opp med å være franskmannen som følger i Stings fortspor?

PS Den arrangøren her hjemme som sørger for å få både Collin og Privat på ei norsk scene, kan virkelig gjøre et scoop. Herved er dere advart….

Romain Collin

Press Enter

ACT/Musikkoperatørene

Den magiske tonen

Nok en gang har jeg fått oppleve den – den magiske tonen til Jan Garbarek. Når den så blei omringa av Kåre Kolves flotte bestillingsverk og den urheftige engelske trioen Troyka, så blei mitt første møte med Trondheims Jazzfest av det særdeles hyggelige slaget.

Tonen og musikken til Jan Garbarek er fortsatt magisk.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Jazzfest har sine røtter helt tilbake til slutten av 70-tallet.

Etter en litt trøblete start, har Trondheim Jazzfestival vært i konitinuerlig drift siden 1994. Det skulle nesten bare mangle for en by som av mange blitt blir sett på som kongerikets jazzhovedstad. Mye av årsaken er sjølsagt den berømte jazzlinja ved NTNU, som har eksistert siden 1979, og som har frembragt noen av de beste jazzmusikerne ikke bare her til lands, men også langt utenfor våre egne grenser. Jazzlinja og dens musikanter – både forhenværende og nåværende – er fortsatt med på å prege Jazzfest.

Jan Garbarek Group låter fra tid til annen ganske forutsigbart.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Noe forteller meg at inspirasjonen til den mye omtalte jazzlinja kommer fra det som skjedde rundt de fire store i norsk jazz på 60-tallet. Da snakker vi om Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal – ikke minst Garbarek som den i dag i dag er ledestjerna i norsk jazz på mange vis. Terje Bjørklund, som var sentral i opprettelsen av jazzlinja, spilte blant annet med Garbarek på 60-tallet og tok garantert med seg impulser derfra til jazzlinja.

Med et slikt bakteppe var det nok en gang svært hyggelig å kunne møte Jan Garbarek, som alt for sjelden spiller på norsk jord. Etter ei Nobelforelesning som introduksjon av May-Britt Moser, åpenbart en Garbarek-fan i ultraklassen, møtte TONEN bortenfor alle toner oss. For min del har den vært med meg siden begynnelsen av 70-tallet og jeg må ærlig innrømme at den snakker like sterkt følelsesmessig til meg nå som den gang. Det er en styrke, varme og personlighet i den Tonen som ikke kan sammenliknes med noen annen.

Moser fortalte – Garbarek sa som vanlig ikke et eneste ord under konserten – at denne dagen var helst spesiell for Garbarek. Det var nemlig på dagen 70 år siden hans far hadde sluppet ut av tysk fangenskap. Nå skal ikke jeg påstå at det var mulig å “høre” i spillet hans, men hans måte å fortelle historier med sin musikk er uansett unik. Jeg vet ikke om noen som kan bygge en musikalsk fortelling som Jan Garbarek og når han gjør det med mye norsk folkemusikk i fundamentet og perkusjonist Trilok Gurtu tilsetter sine doser med indisk krydder, så omfavnes på et vis hele verden.

Garbarek spilte mye sopran i løpet av denne konserten. Tonen er der uansett om det er sopran eller tenor det dreier seg om og repertoaret i konserten, som varte i vel to timer, bestod av mye musikk jeg ikke hadde hørt før samt “hitlåter” som har levd noen tiår allerede – om som vil fortsette å leve.

Med seg, i tillegg til perkusjonsunikumet Gurtu, hadde Garbarek sitt vanlige band med den tyske tangentherren Rainer Brüninghaus og den portugisiske elbassisten Yuri Daniel. Jeg er ikke begeistra for tangenttrakteringa til Brüninghaus. Han er rytmisk uspennende og tildels svært forutsigbar i sine soli. Jeg vet at han skal bygge det hele opp til et voldsomt crescendo eller to – og det gjør han – og det gir meg ingenting. Når han så setter seg bak flygelet med ryggen til salen når han ikke spiller, så “snakker” han ikke noe mer til meg. Sånn er det bare.

Den store beholdninga for meg er far sjøl – Jan Garbarek. Mannen, musikken, spillet – TONEN – er intet mindre enn makeløs og unik. En Nobel-musikant – intet mindre.

Kåre Kolve er et av de gode menneskene fra Voss – det høres.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Kåre Kolve (50) er et ekte barn av jazzlinja i Trondheim der han gikk fra 1984 til 1987. Som sin tenor- og sopransaksofonspillende kollega Tore Brunborg – også han med bakgrunn fra jazzlinja – så er Kolve blant de gode menneskene fra Voss.

I motsetning til Brunborg og mange av de andre fra jazzlinja, så har Kolve blitt værende i Trondheim og det var på høy tid at han fikk anledning til å skrive og framføre sitt første bestillingsverk – eller tingingsverk som det vel heter på vossisk. “Interactions”, som han hadde valgt å kalle verket, kommer til å bli stående som noe Kolve skal være stolt over resten av sitt liv.

Han hadde laga et sett med låter som blei til en vakker helhet – fra det meditative til det eksplosive. Noen ganger var det en slags ECM-lyrikk over det, mens andre ganger var det en direkthet som snakka til oss umiddelbart.

Når han så hadde fått sammen drømmebandet sitt med megatalentet Espen Berg på piano, Mathias Eick på trompet, Per Oddvar Johansen på trommer, Anders Jormin på bass og vetlebror Ivar Kolve på vibrafon, så hadde han funnet fram til den perfekte “befolkninga” for at musikken skulle bli interaktiv, vakker, sterk og ikke minst personlig.

Kåre Kolve er et godt menneske. Det skinner tydelig gjennom i både musikken og spillet hans. Må noen sørge for at “Interactions” både kommer ut på plate og ut på veien – denne musikken og dette bandet er alt for viktig og for bra til å bli lagt i en skuff etter en gangs spilling.

Kåre Kolve hadde samla drømmebandet sitt.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Den første kvelden for min del blei avslutta sammen med den engelske trioen Troyka. Siden Garbarek spilte et relativt langt sett, så blei det et avkorta med trommeslageren Joshua Blackmore, keyboardisten Kit Downes og gitaristen Chris Montague, men langt nok til å skjønne at her hadde vi med et kollektiv å gjøre som hadde noe eget å fare med. Som min sidekvinne Sidsel Endresen korrekt karakteriserte bandet: Det er sofistikert kontemporært samtidig som det er funky – meget godt oppsummert, spør du meg.

Det er et vanvittig trøkk i musikken som henter med seg inspirasjon fra de fleste kilder innen moderne rock og jazz. Musikk som ungdommen lika detta, som en tidligere kollega ville ha sagt.

Et godt tips: følg godt med på hva Kit Downws foretar seg i åra som kommer – der kan det skje veldig mye spennende.

Min første dag på Jazzfest eller Trondheim Jazzfestival blei av det slaget som ga mersmak – og jeg lover nye rapporter også de neste dagene.

Troyka – blant det hippeste fra fotballøya.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Atomic med ny utblåsning

Atomic er blant klodens beste liveband. Nå har Paal Nilssen-Love forlatt trommekrakken. Kan det fungere likevel? Noe så voldsomt!

Fredrik Ljungkvist, Ingebrigt Håker Flaten, Håvard Wiik, Magnus Broo og skårungen Hans Hulbækmo – ny, flott utgave av Atomic.

Atomic fortalte oss allerede fra unnfangelsen i 2000 at vi hadde med en organisme å gjøre som hadde noe helt eget å fare med – som ville til steder ingen hadde vært tidligere. Gjennom godt og vel 10 skiveutgivelser og turnering kloden rundt en rekke ganger, har det kommet stadig bekreftelser på at det fortsatt er slik. Men Atomic var liksom Magnus Broo (trompet), Ingebrigt Håker Flaten (bass), Fredrik Ljungkvist (saksofoner og klarinett), Paal Nilssen-Love (trommer) og Håvard Wiik (piano). Det kunne liksom ikke være noen andre – eller kunne det det? Nå har vi fått svaret og det er et klart og tydelig ja.

Paal Nilssen-Love, en av verdens mest uttrykksfulle, energiske og travleste trommeslagere, valgte å si takk for seg etter bortimot 15 år. Bandet med den sanseløse energien skulle altså finne en erstatter for energibomba fra Stavanger. Leitinga og utfordringa kan ikke ha vært enkel, men sjølsagt fant de han til slutt på jazzmetropolen Tolga i Østerdalen – vi snakker om Hans Hulbækmo som var 11 år da Atomic-skuta la fra land.

Ljungkvist og Wiik som står for låtene, som så ofte før, og det tar ikke mange sekundene å slå fast at dette er Atomic i superslag, men på en litt annen måte enn før. Landskapene bandet befinner seg i, et unikt sted med røtter i både det frie og det strukturerte, er nok det samme, men Hulbækmo er sin helt egen personlighet oppi dette og gir bandet og musikken andre farger enn det Nilssen-Love gjorde. For meg har han blitt en flott ny vitamininsprøytning – sjøl om Nilssen-Love alltid vil bli savna. Jeg tror enkelt og greit at alle involverte hadde godt av dette byttet.

Atomic har gjennom mange år hatt en solid status rundt om på kloden. Med “Lucidity” bekrefter de at de fortsatt fortjener den. Bandet har fått en solid revitalisering og framstår like sultent og spennende som noensinne.

Atomic

Lucidity

Jazzland Recordings/Universal

Holland endelig verdensmester?

Nederland, ofte kalt Holland, har aldri greid å bli verdensmester i fotball. Bare nesten. Nå spørs det om ikke Dave Holland ordner opp med det på jazzfronten.

Dave Holland – bassist, komponist og bandleder i ultraklassen.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Tre finaler har det blitt på Nederland, eller Holland, men altså aldri noen VM-seier. Dave Holland Prism derimot er både i finalen uansett turnering og med det de viste oss i Stavanger er de også blant klodens heftigste jazzkollektiv for å si det slik. Her vil det aldri bli spilt noen finale, men det trengs heller ikke.

Dave Holland Prism – for et band!

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Med et band bestående av gitarist Kevin Eubanks, trommeslager Eric Harland og pianist/elpianist Craig Taborn, har den elegante engelskmannen Dave Holland, opprinnelig fra Wolverhampton, satt sammen nok et toppband.

Helt siden han tok turen over til USA fra fotballøya på slutten av 60-tallet for å bli Miles Davis´ bassist, har Holland vært en del av bassismens elitedivisjon. Slik er det fortsatt og jeg lurer faktisk på om Prism er et av de beste bandene Holland har hatt gjennom hele sin lange karriere.

Det blei ikke sagt mye fra scena, men smilene fortalte oss at også de fire hadde det storveis. Den eneste låta som blei introdusert var ekstranummeret “Breathe” av Harland, men jeg har mer enn en mistanke om at mesteparten er skrevet av far sjøl. De cirka 10 låtene gikk nesten i ett uten avbrudd og vi fikk oppleve en organisme som levde noe så voldsomt hele veien. Til tider er låtene nesten rocka og de fire stortrives også i et slikt landskap. Deretter følger hele spekteret av uttrykk og både kollektivt og individuelt -Taborn leverte et hinsides elpianokor der Harland skapte rytmiske spenninger, Eubanks fortalte oss hvor godt det var å få slippe energien løs etter mange år som TV-stjerne hos Jay Leno og Holland er intet mindre enn bautaen som holder det hele sammen og sender Prism ut i diverse retninger. Storveis – intet mindre. Holland har så avgjort vunnet – uansett hvilken tittel det er.

Karin Krog – dronningen tolket Billie Holiday.

Torsdagskvelden under årets MaiJazz blei innleda med en hyllest til Billie Holiday, som ville ha fyllt 100 år i april om hun hadde fått leve. Slik Lady Day levde livet sitt, var det nok ingen fare for det. Hun blei bare 44 år og døde i 1959. Bedre lag til å hylle jazzens kanskje største vokalikon enn svenske Jan Lundgren Trio med sjefen på piano, landsmann Hans Backenroth på bass og danske Kristian Leth på trommer som fundament og med den amerikanske tenorsaksofonisten Scott Hamilton og vår egen vokaldronning, Karin Krog, finnes knapt.

Scott Hamilton – midt i tradisjonen.

Etter en liten halvtime med kvartett, var det klart for Karin Krog. Hele veien var det utelukkende låter forbundet med Billie Holiday som stod på repertoaret – både kjente og ukjente. Til og med Krog sang ei låt for første gang denne kvelden – “Foolin´ Myself”. Vi blei servert alt fra Holidays tidligste sanger som “Easy Livin´” via mange av hennes mannehistorier – “My Man” til kjærlighetslåter som “You Don´t Know What Love Is”, “Lover Man” og “What a Little Moonlight Can Do”. “Some Other Spring”, som Krog også har gjort på plate med Dexter Gordon, var et av mange høydepunkt. Kvelden blei avslutta med et bevis på Holidays egenrådighet i “Ain´t Nobody´s Business What I Do” pluss legendariske “God Bless the Child” og “Fine and Mellow” som ekstranummer.

Det virker så urettferdig lett og ekte når slike giganter tar for seg dette klassiske materialet. Det er det sjølsagt ikke – lett altså, men med den historia og den ballasten de sitter på, så blir det slik.

Vi fikk være med på en strålende hyllest til “jubilanten” Billie Holiday – intet mindre.

Ibrahim Electric tok oss inn i natta.

Foto: Joakim Hagen Abrahami/MaiJazz 2015

Gitarist Niclas Knudsen, trommeslager Stefan Pasborg og organist Jesper Tuxen utgjør til sammen noe av det heftigste Danmark har å by på – Ibrahim Electric. Trioen er ei energibombe av et band – her blir det ikke spart på noe som helst – og vår lille svipptur innom Folken fortalte oss at danskene på alle vis hadde tenkt å løfte forsamlinga inn i natta. Tøff, groovy musikk ute et eneste hvileskjær.

Georg Riedel, Hans Backenroth og Bjørn Alterhaug – bassismen lever!

Foto: Tor Hammerø

Noe av det aller hyggeligste ved en festival som MaiJazz er at man treffer mennesker og musikanter også utenom scena. Før natta tok undertegnede traff vi tre av Nordens aller største bassister gjennom alle tider – Bjørn Alterhaug, Hans Backenroth og ikke minst 81 år unge Georg Riedel – mannen bak Pippi Langstrømpe-klassikeren og mye, mye annet – til et hyggelig møte.

Flott måte å avslutte en meget vellykka MaiJazz for min del – nå går turen til Trondheim og Jazzfest og nye rapporter derfra kommer gjennom hele helga.

Party Party!!!!

Det populære kultbandet Snarky Puppy sørga sammen med Stavanger symfoniorkester for party av det storslåtte slaget på dag to av MaiJazz. Marilyn Mazur og Jim Beard bidro med toppkvalitet og mangfold.

Kultbandet Snarky Puppy sammen med Stavanger symfoniorkester bød opp til fest.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Party på MaiJazz i Stavanger.

Snarky Puppy er på alle vis et band, men samtidig er det nesten en slags bevegelse også. Bassisten Michael League starta galskapen på begynnelsen av 2000-tallet og de reiste rundt i åresvis og spilte for knapper og glansbilder. Etter at You tube “oppdaga” det lille storbandet for 2-3 år siden, har det skjedd store forandringer og nå ligger “hele verden” for bandets føtter. De 13-18 musikantene, besetninga varierer litt fra gang til gang, turnerer verden rundt for fullsatte hus og herrenes livsbejaende musikk med røtter i alt fra jazz til soul, til funk til rhythm and blues til jeg vet ikke hva, sørger for at det blir partystemning hvor de enn dukker opp.

Noen av You tube-heltene i Snarky Puppy.

Foto: Johnny Prøis/MaJazz 2015

I løpet av det siste året, etter at de besøkte MaiJazz og “rev ned” klubblokalet Folken i 2014, har bandet spilt inn ny skive med musikk skrevet for bandet samt det navngjetne Metropol Orkest i Nederland. Musikken og dirigent Jules Buckley tok de med seg til Stavanger og vidåpne Stavanger symfoniorkester tok utfordringa på strak arm.

Musikken var skrevet i seks satser og fra tid til annen blei det – uunngåelig – svært mye lyd. Det var tøft fra ende til annen, for all del, men av og til ble jeg sittende med en følelse av at dette var et stykke unna det partybandet Snarky Puppy egentlig er tufta på.

Når ekstranummerene trilla ut av sekken og Snarky Puppy slo seg løs på egen hånd, fikk vi virkelig oppleve hva og hvem dette fenomenet er: et helvetes tøft liveband uten hemninger som kan få hvem som helst til å røre på seg. Morsomt og groovy var det hele veien, men jeg foretrekker altså Snarky Puppy på egen hånd.

Marilyn Mazur Celestial Circle – en vakker musikalsk organisme.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Kvelden begynte med en av mine perkusjonsfavoritter, Marilyn Mazur og hennes Celestial Circle. Det betyr svenskene Josefine Cronholm på vokal og Anders Jormin på bass og den engelske giganten og gentlemannen John Taylor på piano.

Bandet har eksistert siden Mazur var Artist in Residence i Molde i 2008 og bandet har sitt navn fra konserten de gjorde i domkirka i den vakre byen i nordvest.

Marilyn Mazur – one of a kind.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Mazur har akkurat runda 60 og har bestemt seg for at hun skal spille et like stort antall konserter i jubileumsåret. Hvis de kommer til å holde samme kvalitet som MaiJazz-konserten, så har publikum rundt om på kloden mye å glede seg til.

For meg er musikken, stort sett skrevet av Mazur og Taylor, en slags organisk reise vi får lov å være med på. Disse eminente musikerne har ingenting å bevise og lar musikken få utvikle seg over tid. Jeg har vært så heldig å få følge Mazur hele veien i hennes karriere med blant andre Miles Davis, Wayne Shorter og Jan Garbarek og den Mazur jeg opplever nå tar seg bedre tid enn tidligere. Energien er så absolutt der, men på et annet og mer neddempa vis. Cronholm kan minne om Sidsel Endresen på mange vis, men mye mer rytmisk, Jormin er en melodisk og harmonisk gigant og Taylor er en lyriker og klangmester av verdensklasse. Sammen med Mazur gjør de Celestial Circle til en unik organisme.

Jim Beard og Nils-Olav Johansen stortrivdes sammen.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Kvelden blei for min del avslutta sammen med den meget dyktige amerikanske tangentmannen Jim Beard og et samarbeidsprosjekt med stort sett norske musikanter. Beard har i en årrekke spilt sentrale roller hos store bandledere som Michael Brecker og Wayne Shorter, men aldri tatt steget opp blant de store lederne sjøl. Han er enkelt og greit det som kalles musikernes musiker, men du verden så bra han er.

Svein Folkvord og Efrain Toro koste seg på vingen.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Tor Yttredal også en sentral brikke i samarbeidet med Jim Beard.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Stein Inge Brækhus på trommer, Svein Folkvord på elbass, Nils-Olav Johansen på gitar og vokal, perkusjonisten Efrain Toro, opprinnelig fra Puerto Rico og Tor Yttredal på tenor- og sopransaksofon utgjorde sammen med Beard på allehånde tangentinstrumenter et vakkert hele. Her var det på ingen måte snakk om noen amerikanske stjerne som skulle spille med lokalt komp for å si det sånn – her var alle på like fot.

Musikken var i all hovedsak skrevet av Beard, som nok har lytta mye til Joe Zawinul i sitt liv – vi fikk blant to av låtene han skrev til to av Breckers soloalbum. Sjøl om musikantene kom fra forskjellige verdener og forutsetninger, så funka det utmerket.

Beard framstod som en usedvanlig sympatisk person – slik var også musikken. Når så Beard og Johansen tok´n ut med sistnevntes unike og morsomme vokal på “Lush Life” og “The Lady Is a Tramp”, så var det helt greit å trekke seg tilbake – med et smil om munnen.

Denne karen kom ikke inn på noen av konsertene i går, men fot fikk han. Han spurte forresten hvordan det stod til med Odd Børretzen. Helt ålreit, sa jeg.

Foto: Tor Hammerø

Party Party!!!!

Det populære kultbandet Snarky Puppy sørga sammen med Stavanger symfoniorkester for party av det storslåtte slaget på dag to av MaiJazz. Marilyn Mazur og Jim Beard bidro med toppkvalitet og mangfold.

Kultbandet Snarky Puppy sammen med Stavanger symfoniorkester bød opp til fest.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Party på MaiJazz i Stavanger.

Snarky Puppy er på alle vis et band, men samtidig er det nesten en slags bevegelse også. Bassisten Michael League starta galskapen på begynnelsen av 2000-tallet og de reiste rundt i åresvis og spilte for knapper og glansbilder. Etter at You tube “oppdaga” det lille storbandet for 2-3 år siden, har det skjedd store forandringer og nå ligger “hele verden” for bandets føtter. De 13-18 musikantene, besetninga varierer litt fra gang til gang, turnerer verden rundt for fullsatte hus og herrenes livsbejaende musikk med røtter i alt fra jazz til soul, til funk til rhythm and blues til jeg vet ikke hva, sørger for at det blir partystemning hvor de enn dukker opp.

Noen av You tube-heltene i Snarky Puppy.

Foto: Johnny Prøis/MaJazz 2015

I løpet av det siste året, etter at de besøkte MaiJazz og “rev ned” klubblokalet Folken i 2014, har bandet spilt inn ny skive med musikk skrevet for bandet samt det navngjetne Metropol Orkest i Nederland. Musikken og dirigent Jules Buckley tok de med seg til Stavanger og vidåpne Stavanger symfoniorkester tok utfordringa på strak arm.

Musikken var skrevet i seks satser og fra tid til annen blei det – uunngåelig – svært mye lyd. Det var tøft fra ende til annen, for all del, men av og til ble jeg sittende med en følelse av at dette var et stykke unna det partybandet Snarky Puppy egentlig er tufta på.

Når ekstranummerene trilla ut av sekken og Snarky Puppy slo seg løs på egen hånd, fikk vi virkelig oppleve hva og hvem dette fenomenet er: et helvetes tøft liveband uten hemninger som kan få hvem som helst til å røre på seg. Morsomt og groovy var det hele veien, men jeg foretrekker altså Snarky Puppy på egen hånd.

Marilyn Mazur Celestial Circle – en vakker musikalsk organisme.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Kvelden begynte med en av mine perkusjonsfavoritter, Marilyn Mazur og hennes Celestial Circle. Det betyr svenskene Josefine Cronholm på vokal og Anders Jormin på bass og den engelske giganten og gentlemannen John Taylor på piano.

Bandet har eksistert siden Mazur var Artist in Residence i Molde i 2008 og bandet har sitt navn fra konserten de gjorde i domkirka i den vakre byen i nordvest.

Marilyn Mazur – one of a kind.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Mazur har akkurat runda 60 og har bestemt seg for at hun skal spille et like stort antall konserter i jubileumsåret. Hvis de kommer til å holde samme kvalitet som MaiJazz-konserten, så har publikum rundt om på kloden mye å glede seg til.

For meg er musikken, stort sett skrevet av Mazur og Taylor, en slags organisk reise vi får lov å være med på. Disse eminente musikerne har ingenting å bevise og lar musikken få utvikle seg over tid. Jeg har vært så heldig å få følge Mazur hele veien i hennes karriere med blant andre Miles Davis, Wayne Shorter og Jan Garbarek og den Mazur jeg opplever nå tar seg bedre tid enn tidligere. Energien er så absolutt der, men på et annet og mer neddempa vis. Cronholm kan minne om Sidsel Endresen på mange vis, men mye mer rytmisk, Jormin er en melodisk og harmonisk gigant og Taylor er en lyriker og klangmester av verdensklasse. Sammen med Mazur gjør de Celestial Circle til en unik organisme.

Jim Beard og Nils-Olav Johansen stortrivdes sammen.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Kvelden blei for min del avslutta sammen med den meget dyktige amerikanske tangentmannen Jim Beard og et samarbeidsprosjekt med stort sett norske musikanter. Beard har i en årrekke spilt sentrale roller hos store bandledere som Michael Brecker og Wayne Shorter, men aldri tatt steget opp blant de store lederne sjøl. Han er enkelt og greit det som kalles musikernes musiker, men du verden så bra han er.

Svein Folkvord og Efrain Toro koste seg på vingen.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Tor Yttredal også en sentral brikke i samarbeidet med Jim Beard.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Stein Inge Brækhus på trommer, Svein Folkvord på elbass, Nils-Olav Johansen på gitar og vokal, perkusjonisten Efrain Toro, opprinnelig fra Puerto Rico og Tor Yttredal på tenor- og sopransaksofon utgjorde sammen med Beard på allehånde tangentinstrumenter et vakkert hele. Her var det på ingen måte snakk om noen amerikanske stjerne som skulle spille med lokalt komp for å si det sånn – her var alle på like fot.

Musikken var i all hovedsak skrevet av Beard, som nok har lytta mye til Joe Zawinul i sitt liv – vi fikk blant to av låtene han skrev til to av Breckers soloalbum. Sjøl om musikantene kom fra forskjellige verdener og forutsetninger, så funka det utmerket.

Beard framstod som en usedvanlig sympatisk person – slik var også musikken. Når så Beard og Johansen tok´n ut med sistnevntes unike og morsomme vokal på “Lush Life” og “The Lady Is a Tramp”, så var det helt greit å trekke seg tilbake – med et smil om munnen.

Denne karen kom ikke inn på noen av konsertene i går, men fot fikk han. Han spurte forresten hvordan det stod til med Odd Børretzen. Helt ålreit, sa jeg.

Foto: Tor Hammerø

Vårens vakreste eventyr?

For jazz- og musikkelskere generelt kommer garantert Maijazz i Stavanger høyt på lista over herlige vårtegn. Når så det hele dras i gang med Come Shine med Knut Reiersrud og Jan Erik Vold som gjester, Lars Danielsson Group og en ukjent, men svært lovende hjemvendt vokalist, så tyder det meste på full blomstring også i år.

Live Maria Roggen og Come Shine sammen med Knut Reiersrud og Jan Erik Vold sørga for en stor åpningsdag på årets Maijazz i Stavanger.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Maijazz i Stavanger er i gang for 27. gang.

Det hele skulle for en beskjeden moldenser begynne så strålende allerede dagen før åpninga av festivalen. Molde FK skulle bare ta turen til Stavanger og hente tre poeng mot Viking. Derfra og ut skulle det bare bli høydepunkt på høydepunkt. Not! I alle fall når det gjelder første del av planen. Mine utvalgte på Viking stadion gikk på en real smell, men basert på det som skjedde dagen derpå i løpet av åpningsdagens tre konserter, så ser det ikke ut til å legge noen demper på verken stemninga eller musikken under Maijazz. Det ville forsåvidt overraska meg også.

Lars Danelsson sammen med John Parricelli.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Mathias Eick – verdensklasse, ferdig snakka.

Foto: Johnny Prøis/Majazz 2015

La oss like godt ta det hele i kronologisk rekkefølge: Den fem dagers lange festivalen åpna med den svenske bassisten, cellisten, komponisten og bandlederen Lars Danielsson Group.

Jeg oppfatta første låta, Joni Mitchells klassiker “Both Sides Now”, som en hyllest til den norskættede opphavskvinnen som nå kjemper for livet på et sjukehus i USA. Bedre og vakrere stemningssetter for en glitrende åpningskonsert er det faktisk ikke mulig å ønske seg – Danielsson helt aleine med sin bass og en av de vakreste låtene jeg vet om. Vidunderlig vakkert og du verden så inderlig.

Deretter inntok et stjernelag med vår egen Mathias Eick på trompet, den engelske gitaristen John Parricelli, den franske pianisten Grégory Privat og Danielssons landsmann, Magnus Öström på trommer, scena.

Stor sett basert på Danielssons “Libretto”-utgivelser ga de et forventingsfullt publikum i det flotte konsertlokalet Stavangeren, et tidligere bedehus må vite, en pangstart på festivalen.

Homo ludens

Danielssons musikk befinner seg i mange spennende grenseland – det være seg jazz, klassisk eller folkemusikk. Med sitt transparente uttrykk kommer han nært på sitt publikum. Sammen med fire totalt forskjellige personligheter, der Parricelli og Privat var nye og svært hyggelige bekjentskaper, har Danielsson skapt et kollektiv man ikke glemmer på ei stund. Spesielt Grégory Privat var en pianoåpenbarelse som vi garantert kommer til å få mye glede av i åra som kommer. For et temperament, for en dynamikk, for en melodiker!

Det var også veldig hyggelig å høre Magnus Öström igjen. Etter at sjokket og sorgen over vennen og kollegaen Esbjörn Svenssons tragiske bortgang har kommet litt på avstand, er han heldigvis tilbake igjen og det groover like heftig av han som i ests storhetstid. Og så Mathias Eick da – han er intet mindre enn en trompeter i verdensklasse og viser med sin ydmyke tilstedeværelse og personlighet at han løfter alle musikalske settinger han er en del av. En monumental festivalstart av lekende musikanter – homo ludens.

Grégory Privat – intet mindre enn en pianoåpenbaring.

Den hjemvendte datter

Åpningsdagens største overraskelse stod vokalisten Hildegunn Gjedrem for. Etter å ha levd jazzdrømmen i USA i 13 år, har hun nå vendt tilbake til hjemlige trakter – det vil si Stavanger-området.

Samme med et fint band bestående av studenter fra jazzlinja i Stavanger, ga hun oss flotte prov på et særegent talent. Gjedrem hadde arrangert og tolka standardlåter som “Body and Soul” og “”What´ll I Do” på et høyst personlig og originalt vis og sammen med hennes egne låter – i et slags pop/jazz-grenseland – blei dette et fint møte med ei ny stemme – ny for meg i alle fall.

I løpet av sine år i New York hadde hun også jobba mye med det urheftige kultbandet Snarky Puppy og faktisk delt hus med sjefen Michael League i mange år i Brooklyn. Siden Snarky Puppy skal spille med Stavanger Symfoniorkester i kveld og allerede var i byen, var de sikkert lette å be. Fem av gutta inntok etterhvert scena, inkludert You Tube-helten Robert “Sput” Searight på trommer, og at det var gode venner vi hadde med å gjøre, skinte tydelig gjennom. Det varme og emaptiske gjensynet blei krona med nok en versjon av Leonard Cohens “Halleluja” – med kun Gjedrem og League på elbass. Denne versjonen var så avgjort innafor i motsetning til svært mange. Hildegunn Gjedrem – en flott overraskelse.

Hildegunn Gjedrem – en meget hyggelig overraskelse.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Knut Reiersrud – et unikum uansett instrument.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Pangavslutning

Starta det hele med et smell sammen med Lars Danielsson & Co, så blei ikke avslutninga noe dårligere – bare annerledes.

Heldigvis fant befolkninga i Come Shine ut, etter flere års pause, at de hadde mer på lager – mye mer. Trommeslager Håkon Mjåset Johansen, bassist Sondre Meisfjord, vokalist Live Maria Roggen og pianist Erlend Skomsvoll har vært, og er, et av de mest originale og lekende bandene hvor vi enn skuer og lytter. Oppskrifta har hele tida – det vil si siden 1998 – vært å spille gamle sanger på nytt. Det vil si å gi et klassisk låtmateriale ny drakt og for å si det slik: Duke Ellingtons “In a Sentimental Mood” har aldri – ALDRI – vært der den var sammen med Come Shine, Knut Reiersrud og Jan Erik Vold.

I det flotte lokalte Stavangeren, med perfekt lyssetting og topp lyd ratta av Svein Graff, blei dette nesten som ei slags forestilling. Reiersrud kom inn etterhvert og løfta, som han alltid gjør med enhver setting han er en del av om det er på gitar, munnspill eller oud, festen til nok et nivå. Når så stemma til Jan Erik Vold kommer ut fra ingensteds og han inntar rommet som bare han kan – om det er skøyter, deportasjon av barn født i Norge eller Sigbjørn Obstfelder, så lytter og forhåpentligvis lærer man aldri så lite.

Solistisk holder Come Shine-innbyggerne skyhøyt nivå – høydepunktene for meg denne kvelden blei Mjåset Johansens “rocka” utblåsning og Skomsvolls hippe “In a Sentimental Mood”-ekskursjon. Når så Roggen er en så utadvendt, personlig og alltid like søkende vokalist, så framstår Come Shine anno 2015, som kanskje mer spennende enn noen gang.

Om det er Johnny Cash´ “The Man Comes Around” eller “tittellåta” “Come Rain Or Come Shine”, så er Come Shine noe helt for seg sjøl.

Stavanger er allerede tilgitt etter Moldetapet på mandag – nå kan det bare gå en vei!

Jan Erik Vold – man lytter når far taler.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Ensomme og sterke sanger

Kurt Weill laga sanger som er like viktige den i dag som da de blei unnfanga. Det har stadig nye generasjoner oppdaga.

Kurt Weill Ensemble tar vare på en viktig tradisjon.

Cellisten Sigrun Eng og vokalisten Hilde Leite Gaupås har i mer enn ti år jobba med sanger fra Kurt Weills (1900-1950) univers. Leite Gaupås (43) sier at dette er musikk som har fulgt henne helt siden studetiden og, som for så mange av oss, så er det musikk vi aldri blir ferdig med.

Det er nesten 100 år siden mesteparten av disse sangene blei skrevet, stort sett i et Berlin som var midt mellom to grusomme kriger. Det preget sjølsagt den radikale jøden Kurt Weill. Som oftest samarbeida han med lyrikeren Bertolt Brecht og temaer som forelskelse, kjærlighetssorg og singlelivets ensomhet er gjennomgående. De var viktige den gangen og de er minst like viktige nå.

Det tar ikke lang tid å skjønne at Eng og Leite Gaupås har levd lenge med denne musikken og dette uttrykket. Leite Gaupås synger overbevisende både på tysk og engelsk. De viser oss hvor tidløs Kurt Weills verden er og når de så, når de endelig bestemte seg for å dele musikken på cd med oss for første gang, har invitert med seg Morten Michelsen på bassklarinett og Andreas Utnem på trøorgel, så stemmer det noe så voldsomt.

Kurt Weills univers er på alle måter tidløst. Mange av låtene har også blitt standardlåter i jazzeverdenen, blant andre “September Song” og “Lost in the Stars” – hvem kan glemme Radka Toneffs versjon? – som han skrev etter at han hadde slått seg ned i New York etter at at det blei umulig for han å leve i nazi-Tyskland.

Alt dette – og mer til – gir Kurt Weill Ensemble oss med djup innlevelse og inderlighet. Dette er musikk og sanger som aldri går ut på dato – aldri.

Kurt Weill Ensemble

Lonely Songs

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Billie Holiday i 100

I år er det 100 år siden ikonet Billie Holiday blei født. Det blir heldigvis markert på mange flotte vis – både med henne sjøl og andre som hyller henne.

Billie Holiday – intet mindre enn et ikon.

7. april 1915 blei Eleanora Fagan født. Etter hvert blei hun noe bedre kjent som Billie Holiday. Talentspeideren John Hammond oppdaga henne i Harlem som 18-åring og, til tross for at de første møtene mellom Holiday og Hammonds svoger Benny Goodman ikke blei noen suksess, så skulle det ikke ta lang tid før verden hadde oppdaga ei ny vokalstjerne. Kjært barn har som kjent mange navn og Lady Day og Lady in Satin, som tragisk gikk bort etter et hardt liv allerede i 1959, 44 år gammel, er enkelt og greit anerkjent blant mange som den største jazzvokalist gjennom alle tider.

I forbindelse med jubileet har selskapet som sitter på det meste av rettighetene til musikken hennes, Sony Music, gitt ut en hyllest som gir oss 20 av hennes milepæler. Perioden de er henta fra, 1935 til 1944, er av de fleste kjennere sett på som den beste og viktigste i hennes utrolige karriere og her får vi alt fra “What a Little Moonlight Can Do”, via “These Foolish Things”, “Summertime”, “Mean to Me”, “I Can´t Get Started” til “God Bless the Child” og “Strange Fruit” – alt i originalopptak.

Når hun så får tonefølge fra sjelsfrender som Teddy Wilson (piano), Lester Young og Ben Webster (tenorsaksofon), Buck Clayton (trompet) og Freddie Green (gitar), så veit de innvidde at dette er gull fra ende til annen. Holiday sa sjøl at hun ikke opplevde seg sjøl som sanger – hun følte at hun spilte et instrument. “What comes out is what I feel”, sa hun. Slik var det mens hun levde, slik er det i dag og slik vil det være for all fremtid.

Cassandra Wilson vet hvordan hun skal løfte Holiday videre til nye generasjoner.

“Alle” vokalister står i en slags takknemlighetsgjeld til Billie Holiday – uansett sjanger eller alder. Alle som vil at en tekst skal bety noe, kan eller bør ha henta fra Lady Day.

En av våre tiders aller største jazzsangerinner, Cassandra Wilson, har sagt det gjennom hele sin karriere – uten å si det. Wilson, med den mørke, unike stemma og uante mengder med blues i uttrykket, er i mine ører på mange vis Holidays naturlige forlenger inn i vårt årtusen.

Når Wilson bestemte seg for å gjøre en hyllest i forbindelse med 100 års-jubileet, så valgte hun sjølsagt ikke å lage noe tradisjonelt coveralbum. Hun gikk tvert i mot en helt ny vei – i Holidays ånd – og spurte produsent Nick Launay, med bakgrunn fra Nick Cave & The Bad Seeds og Yeah Yeah Yeahs blant andre, om å bidra med sin helt spesielle magi. Launay syntes heldigvis det var en god idé og tok med seg musikere fra begge de nevnte banda, altså langt utenfor den tradisjonelle jazzgata, og sørga for at mange av de mest kjente Holiday-låtene har fått en helt unik, vakker og mørk 2015-tapning. Et par Wilson-musikanter, gitaristen Kevin Breit og pianisten Jon Cowherd, er også med og du verden så spennende det er å høre dette materialet gjort med friske ører og tanker.

Alt materialet er Holiday-klassikere bortsett fra avslutningslåta “Last Song (For Lester)” som Wilson har skrevet. Holiday og hennes sjelsfrende Lester Young fikk aldri snakka ut etter en krangel og Holiday fikk heller ikke lov å synge i begravelsen hans – noe som var et stort slag for henne. Noen bedre til å uttrykke disse følelsene anno 2015 enn Wilson, finnes ikke.

I begynnelsen av juli synger Cassandra Wilson denne hyllesten til Billie Holiday i vakre Kongsberg kirke. Det er bare å sikre seg billett fortest mulig.

Rebecca Ferguson hyller Holiday på et tradisjonelt vis.

28 år unge Rebecca Ferguson fra Liverpool er et ganske nytt navn for meg. Borte på fotballøya derimot er hun intet mindre enn en kjendis etter at hun blei nummer to i X-Factor i 2010. Det har ført til at hun allerede har gitt ut tre skiver og solgt en hel del av dem til og med.

Det er hevet over tvil at Ferguson, med røtter fra Jamaica, har ei flott stemme med linjer tilbake til soul, rhythm and blues og funk. Men ideen om å hylle Billie Holiday var likevel ikke den beste. Ferguson blei satt på flyet til Los Angeles og omgitt av de flinkeste arrangørene, musikantene og produsentene i LA gikk til hun verket.

Ferguson, som har et uttrykk mye mer i gata til Aretha Franklin enn Billie Holiday, gjør alt fra “Don´t Explain”, “God Bless the Child” til “Willow Weep for Me” med masse strykere og stort band. Dessuten gjør hun hippe versjoner av “Get Happy” og “My Man” som ligger milesvis fra budskapet til Holiday.

Rebecca Ferguson, eller de som omgir henne, har ikke vært i nærheten av å se dybden i hva og hvem Billie Holiday var dessverre.

Billie Holidays budskap og musikk lever i beste velgående. Hennes egne versjoner er sjølsagt udødelige mens noen, som Cassandra Wilson, er i stand til å ta musikken videre.

Billie Holiday lives som det heter over there.

Billie Holiday

The Centennial Collection

Columbia Records/Legacy Recordings/Sony Music

Cassandra Wilson

Coming Forth by Day

Ojah Media Group/Legacy Recordings/Sony Music

Rebecca Ferguson

Lady Sings the Blues

Syco Music/RCA/Sony Music