Covrer sine egne låter

Paul Simon slutter heldigvis aldri å overraske. I det han har avslutta sin siste Europa-turné, så gir han oss nye versjoner av gamle låter.

Lille Paul Simon er en av de aller største.

Simon (76) er i mi bok en av de største låtskriverne i den moderne musikkhistoria. Både kvalitativt og når det gjelder mengde så har Simon helt siden 60-tallet levert i bøtter og spann. Her kommer han med et flott nytt visittkort der han covrer noen av sine egne låter – og langt i fra de mest kjente.

Simon har gjort mye med mange opp gjennom karriera si. Han har samarbeida med afrikanske musikere, han har jobba akustisk og elektrisk, han har hatt nære forbindelser med rock, folk, pop, world, klassiske musikere og stadig mer jazz. Det meste med andre ord.

Med «In the Blue Light» tar han det spennende og overraskende valget å gå tilbake til ti låter fra store deler av sitt lange musikalske liv. Han har valgt sanger som han mente hadde potensial til å komme til nye steder hvis han valgte nye innfallsvinkler, ny instrumentering, delvis nye tekster og nye musikanter. Det har ført til mange store løft for låter mange kanskje ikke har et så sterkt forhold til.

Når han så har valgt på aller øverste jazzhylle og invitert blant andre Nate Smith – verdens kanskje hippeste trommeslager per nuh? – bassist John Patitucci, gitarist Bill Frisell, trommeslager Steve Gadd – ikke akkurat uhip han heller, bassist Renaud Garcia-Fons, pianist Sullivan Fortner, trompeter Wynton Marsalis, trommeslager Jack DeJohnette og saksofonist Joe Lovano og kammersekstetten yMusic – vi snakker A-lag så det holder – så har det ført til et nytt, flott og annerledes «syn» på en ganske ukjent del av sangskatten til Simon.

Han synger like flott som han alltid har gjort og er det en som er historieforteller udi populærmusikken så er det Paul Simon. Det er heller ikke bare «ukjente» låter som har sluppet gjennom nåløyet. Låta med den aller flotteste tittelen av alle – jeg mener alle – er også med: «René and Georgette Magritte with Their Dog After the War» er heldigvis inkludert og for ei låt det er!

Paul Simon har trua med å trekke seg tilbake. Det er det ikke så mye vi kan gjøre med det, men vi kan uansett håpe at han fortsetter med å gi oss lykkepiller som dette.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paul Simon

In the Blue Light

Legacy/Sony Music

Endelig!!!!

Mange med meg hare venta og venta og venta…..Når er hun endelig her igjen. Anja Garbarek. Bedre, mer personlig og spennende enn noen gang.

Anja Garbarek – bli hos oss nå!

Foto: Bjørn Opsahl

Jeg har «autografen» til en 10 år gammel Anja Garbarek i ei bok om Moldejazz. Det var det året jeg fortalte henne hvor imponert jeg var over hvor stille en 10-åring kunne være på Bill Evans-konsert i langt over to timer. Det er fordi pappa synes at det skal være stille når han spiller, kom det veslevoksent tilbake. Siden den gang har jeg vært imponert over alt hun har levert og skapt. Nå mer enn noen gang.

Nå har det tatt 13 år siden hun sist var innom og fortalte oss hvor hun var. Det er et veeeeeldig langt svangerskap det! Når det er sagt så har hun også vist oss tidligere at hun ikke har meldt noe får hun har noe å melde. Relativt mange artister burde tatt seg det ad notam kan man vel trygt si.

Garbarek trenger ikke forsvare noe som helst når det gjelder "pausa". Det er enkelt og greit hennes privilegium å si fra når det passer henne. Nå har hun blitt inspirert av dokumentarfilmer om psykisk helse – vi snakker heller ikke denne gangen om lettvintheter og det kommer heller ikke som noen overraskelse.

Vi står alle i fare for å miste taket i vårt eget liv; muren som finnes foran en virker totalt uoverstigelig. Disse store spørsmåla er det Garbarek har tenkt nøye gjennom og som har ført til fantastiske tekster. Når det så blir miksa med hennes underfundige, fascinerende og som alltid høyst personlige melodier, så blir vi nok en gang invitert inn i en totalt unik Anja Garbarek-verden.

Som alltid har Garbarek hygga seg hemningsløst med lyder hun har funnet eller skapt på veien fram til dette enestående "verket" – eller verkene. Det finnes nemlig i to varianter: det ene er ganske så sangorientert, mens det andre inneholder om ikke hele så store deler av Garbareks lydunivers i tillegg. Låtene kommer også i forskjellige rekkefølger og de er miksa på forskjellig vis. To ganske så forskjellige opplevelser, men like fascinerende begge to.

Jeg håper Anja Garbarek får mange bilder inn i hodet sitt i tida som kommer. Det er nemlig da hun blir inspirert til å lage både tekster og musikk. Når hun så forhåpentligvis får med seg Kåre Chr. Vestrheim til å arrangere og produsere også i framtida, så er det bare å be om at det ikke tar nye 13 år får vi får fortsettelsen av Garbareks helt spesielle popunivers.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anja Garbarek

The Road Is Just a Surface

Drabant Music/Musikkoperatørene

Anja Garbarek

The Road Is Just a Surface – The Original Full-length Theatrical Version

Drabant Music/Musikkoperatørene

Vidar og Tom i 100!

Den 21. juli ville legenden Vidar Sandbeck fylt 100 år. Den fantastiske skatten hans blir ikke glemt. Det sørger spesielt Tom S. Lund for.

Øystein Sunde med ordenen som viser at han er kommandør av St. Olavs Orden. Tildelinga skjedde under Sandbeck-hyllesten. Foto: Ørn Borgen/NTB Scanpix

Under Festpillene i Elverum i sommer blei forestillinga «Vidar Sandbeck 100 år» urframført. Det var sjølsagt både rett sted og rett tidspunkt for å hylle den strålende dikteren og komponisten fra Åmot i Østerdalen. For alle oss som ikke var tilstede der, dukka muligheten opp i Oslo Konserthus og de folkekjære sangene og melodiene til Sandbeck blei varmt omfavna også der.

Mannen som skal ha all mulig slags ære for at denne hyllesten blei en realitet og en suksess, er Jømnas store sønn Tom S. Lund. Gitaristen og og oppkommet bak Trio de Janeiro og Desafinado har lenge hatt et sterkt og nært forhold til samfylkingen Sandbeck og allerede for 15 år siden stod han bak cd-utgivelsen «Gull ifra grønne skoger» der han samla en rekke kjente artister for å hylle den kjente skatten til dikteren og komponisten som gikk bort i 2005 og som dermed fikk gleden av å oppleve den hyllesten.

Unge Lund ga seg heldigvis ikke med det. Han har gått i dybden og funnet fram en rekke ukjente Sandbeck-dikt og tonsatt flere av dem. Sammen med udødelige sanger som «Pengegaloppen», «Bildilla», «Et lite miniskjørt», «Gull og grønne skoger» og ikke minst «Menuett i mai», inviterte Lund oss med på et minneverdig besøk inn i Sandbecks rike.

Med et stjernelag rundt seg bestående av Aud Ingebjørg Barstad på fele og vokal, Jørn Halbakken på fele, Birger Mistereggen på perkusjon og trommer, Frode Haltli på akkordeon, Olaf «Knerten» Kamfjord på bass og Frøydis Grorud på saksofoner og fløyte, vokste Lunds arrangement frem på et herlig og inderlig vis.

Når så gjestesolistlista bestod av Ivar Nergaard, Ole Edvard Antonsen, Viggo Sandvik, Anne-Marie Giørtz, Henning Sommerro, Ingrid Bjørnov – du verden så godt det var å se og høre henne på scena igjen!!! – Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde, så skjønner man raskt at Lund hadde begynt øverst på telefonlista si når invitasjonene gikk ut.

Alle leverte fra øverste hylle, men måten Sivertsen tar med seg en sal på og opplevelsen av en tydelig rørt Sunde i det han blei ikledd St. Olavs orden – vi stiller oss i rekka av gratulanter! – samt gjensynet med Bjørnov, var uansett blant kveldens mange høydepunkter.

Vidar Sandbecks udødelige og tidløse skatt lever videre – også takket være Tom S. Lund og hans ustoppelige entusiasme.

Vidar Sandbeck 100 år

Oslo Konserthus, 8. september 2018

Få, om noen, er i stand til å bergta en sal som Halvdan Sivertsen.

Foto: Tor Hammerø

For en gjeng som var samla for å hylle Vidar Sandbecks udødelige skatt.

Foto: Tor Hammerø

Så ekte, så vakkert

Når Tord Gustavsen og Trygve Seim gir oss ny musikk, så mer enn aner vi hvor det bærer hen. Det fører til inderlighet, ekthet og mye varme.

Tord Gustavsen tar oss nok en gang med til underskjønne steder.

Trygve Seim søker og finner det vakre for oss.

Samarbeidet de to har hatt med sjefideolog i ECM, Manfred Eicher, har vært med å løfte de to og deres musikk til nye høyder. Eicher har utvilsomt og beviselig vært i besittelse av denne evnen siden ECM kom til rundt 1970 og heldigvis har Norge og norske musikere stått i en spesiell stilling hos ECM og Eicher hele tida.

Det er 15 år siden Gustavsen og Eicher starta samarbeidet med "Changing Places" – en trio med salige Harald Johnsen på bass og Jarle Vespestad på trommer. Nå har denne ekskursjonen, som forhåpentligvis har evigheten som mål, ført til åtte skiver i ymse konstellasjoner.

Etter Johnsens bortgang i 2011 har trioen ikke spilt ei så sentral rolle lenger. Nå har heldigvis Gustavsen funnet fram til en mer enn en verdig arvtaker i Sigurd Hole og sjølsagt er Vespestad, som vel Gustavsen har et slags telepatisk musikalsk forhold til, fortsatt med.

Trioen byr på et repertoar bestående av mye Gustavsen-materiale, men i like stor grad sanger henta fra Gustavsens oppvekst rundt kirka i Hurdal. Mange salmer med andre ord i fantastiske arrangement av sjefen og det samme med tre melodier av en J.S. Bach.

"The Other Side" har enkelt og greit blitt en enorm manifestasjon av at Tord Gustavsen musikalske, melodiske og empatiske rike er vakrere og sterkere enn noen gang – med utsøkt reisefølge i Hole og Vespestad.

Gustavsen omringa av Vespestad og Hole – det må nesten gå bra.

Tenor- og sopransaksofonisten, komponisten og bandlederen Trygve Seim (47) har bidratt på godt vel 20 ECM-innspillinger så langt – både egne og andres. Et spesielt trekk ved mange av dem er at Finland, finske musikere eller en eller annen finsk forbindelse er involvert – blant annet sammen med Sinikka Langeland, Iro Haarla og Edward Vesala.

Med sin relativt ferske kvartett bestående av Mats Eilertsen på bass, den finske trommeslageren Markku Ounaskari og den estiske pianisten Kristjan Randalu, gir Seim oss elleve nye originalkomposisjoner stort sett skrevet, tro det eller ei, i Helsinki.

Seims usedvanlig melodiske åre møtte vi seinest sammen med Tora Augestad, Frode Haltli og Svante Henryson i "Rumi Songs" og "Helsinki Songs" er på sett og vis en forlengelse, men likevel helt forskjellig.

Estetikken, den musikalske empatien og søkenen etter det vakre, ofte ikledd en melankolsk åre og hele tida med Seims urvakre saksofontone, avgjort i slekt med Jan Garbarek sin, er hele tida fundamentet for det musikalske uttrykket til Seim og kvartetten hans – som har skjønt på en prikk hvor Seim vil hen med budskapet sitt.

Den fantastiske ECM-historia begynte i stor grad med de fire store norske: Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal. De la lista for stadig nye generasjoner som i de fires ånd har søkt sitt eget uttrykk. Tord Gustavsen og Trygve Seim er to av dem har tatt stafettpinnen videre og du verden så godt det gjør å befinne seg i deres selskap. Det er både vakkert, viktig og riktig å være der.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mats Eilertsen, Kristian Randalu, Trygve Seim og Markku Ounaskari – skjønnhetssøkere og finnere.

Tord Gustavsen Trio

The Other Side

ECM/Naxos Norway

Trygve Seim

Helsinki Songs

ECM/Naxos Norway

Hør nøye etter!

De som trodde at The Real Thing hadde enerett på orgeljazz her til lands, har heldigvis tatt feil. Organ Jam er Vestlandets strålende tilsvar.

Organ Jam i fri og fin flyt!

Organ Jam, det vil si Stein Inge Brækhus på trommer, Svein Olav Herstad på orgel og Ole Jakob Hystad og Tor Yttredal på henholdsvis tenor- og sopransaksofon, har holdt hjula i gang siden 2010. For fem år siden ga de oss sitt første livstegn til hjemmebruk med cd-en «Organics» og nå er de heldigvis tilbake med oppfølgeren «Listen Carefully».

Som The Real Thing så ligger idealene også her i den amerikanske 60-talls jazzen. Den annerledes besetninga med to saksofoner og ingen gitar gjør soundet til Organ Jam ganske så annerledes enn de fleste band i denne gata og det gjør det hele ekstra interessant.

Med et repertoar skrevet av herrene Herstad og Yttredal, med unntak av "How Deep Is the Ocean", blir vi tatt med på ei hardtswingende og groovy reise i alle slags tempi der banduttrykket er viktig, men der det absolutt er god plass til alle fire slik at de får fortalt oss hvilke utmerkede solister de er.

Organ Jam er absolutt ikke noe band som renner ned dørstokkene på klubber og festivaler i tide og utide. Det må de gjerne gjøre i mye større grad for min del – dette er garantert et heftig liveband også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Organ Jam

Listen Carefully

Inner Ear/Musikkoperatørene

Verden som var hans – og min

Ketil Bjørnstad er i mål med den vanskelige fjerderunden og det er bare å takke for den reisa han lar oss få bli med på – nok en gang.

Ketil Bjørnstad – slik han så 90-tallet.

Det er nå tre år siden Bjørnstad inviterte oss med på denne maratonreisa der han lar oss få bli med han gjennom alle tiåra han har levd. For meg har det blitt seinsommerens høydepunkt, sikkert fordi det også er mye av min samtid som er grunnlaget. «Nittitallet» holder samme høye standard som de tre foregående.

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Bjørnstad skriver godt. Det har "vidunderbarnet" fortalt oss relativt mange ganger siden han debuterte med diktsamlinga "Alene ut" i 1972. Med en bibliografi og diskografi som matcher alt her til lands, og langt utenfor Harald og Sonjas grenser, både kvalitativt og kvantitativt, så er det likevel slik at denne reisa i mine ører og øyne er det heftigste han har begitt seg ut på noensinne – i tillegg til platesamarbeidet med ECM-ideolog Manfred Eicher, men det skal jeg komme tilbake til.

I hvor stor grad Bjørnstad husker alt han har vært med på eller i hvor stor grad han har tatt notater som har hjulpet han, vet jeg ikke. Sjølsagt har han hatt researchhjelp underveis også, men uansett er det en imponerende gjenfortelling han bringer oss år for år. Det som nok en gang gjør dette så imponerende er at i tillegg til å være djupt personlig, så skriver han slik at vi som lesere blir en del av historia også: mange av oss har nemlig levd mer eller mindre samtidig og opplevd mye av det samme.

På det personlige planet får vi bli med på mange av Bjørnstads boklanseringer og ikke minst platelanseringer. Der blir vi også innlemma i Bjørnstadgutten, som er en av hans tre måter å benevne seg sjøl på, sin enorme respekt og til dels frykt for ECM-sjef Manfred Eicher. Resultatene av samarbeidet har beviselig blitt veldig bra, noe den av og til overydmyke Bjørnstad sjølsagt gir alle andre mest mulig kreditt for i sin bortimot sjølutslettende måte å bedømme seg sjøl på.

Dette tiåret førte også til et samlivsbrudd, flytting fra Sandøya ved Tvedestrand tilbake til Oslo og et nytt forhold. Slutt med den andre og inn kommer C., noe som blant annet fører til et par begivenhetsrike år i Paris.

Bjørnstad (66) blir av mange sett på som den alltid like blide og omgjengelige forfatteren og musikeren. Det er han da også, men han gir oss også sjølutleverende eksempler på at han virkelig kan si fra når han føler for det.

Kapitlene blir kortere når vi nærmer oss slutten, men likevel er vi ikke langt unna 800 sider denne gangen heller. Kanskje begynner Bjørnstad å kjenne på utmattelsen når han nærmer seg mål på nok en maraton? Jeg ville gjerne at han ikke blei så detaljert en rekke ganger – jeg tror historia hadde blitt enda bedre av det.

Og så gir jeg ikke slipp på en av mine kjepphester denne gangen heller. Aschehoug er et så stort og ressurssterkt forlag at navne- og fakatafeil burde vært luka bort i større grad enn det som har skjedd her. Police-gitaristen heter Summers, Paolo Vinaccia kom til Norge med et libanesisk discoband – ikke italiensk danseband, TV 2 skrives akkurat slik, Ystehede akkurat slik, The Köln Concert er i entall, en gang dukker det opp en h i fornavnet til Jon Christensen, den fordums mobiltelefongiganten Ericsson skrives slik, Gardermobanen heter bare det og legenden fra Marseille heter fortsatt Tore André Flo – sjøl om jeg er enig i at Tor er et mye penere navn!

Uansett hvor genert jeg kan være, prøver jeg alltid å redde en kvinne i nød, skriver Bjørnstad-gutten om da han plukka opp hatteeska til Shere Hite. Det er en bare én av hundrevis av strålende formuleringer underveis i fortellinga om det grensesprengende tiåret – Nittitallet. Du verden som jeg gleder meg til Tyvetallet allerede!

Ketil Bjørnstad

Verden som var min – Nittitallet

Aschehoug

Fra hjertet

Jeg måtte grave djupt for å finne mitt forrige møte med den amerikanske pianisten Rob Schwimmer. Heldigvis har han fortsatt mye å by på.

Rob Schwimmer her på theremin, men det blir mest piano underveis.

«Theremin Noir» fra 2000 var første gang Schwimmer dukka opp i heimen hos meg. Den gang sammen med pianisten Uri Caine og fiolinisten Mark Feldman. Schwimmer spilte theremin, trekkspill og ymse andre rariteter. Siden har han tilbragt mye tid sammen med Paul Simon som hans pianist og som sidemann for mange andre. Endelig er han på plass med noe helt eget og Schwimmer (63) er en pianist som virkelig går utenom den opptråkka stien.

Schwimmer er ikke den som har løpt ned dørstokkene i platestudio i tide og utide – i alle fall ikke når det gjelder egne produksjoner. Bortsett fra på et triospor, med bassisten Jay Anderson og trommeslageren Jeff Hirschfield, som avslutter denne visitten, så er Schwimmer mutters aleine – i stor grad med sitt piano, men også med theremin og Haken Continuum – to helt spesielle elektroniske instrumenter, det første er vel kanskje det eneste som ikke trengs berøring for at det skal bli lyd eller musikk fra det.

Schwimmer er en virtuos pianist som har det meste innabords. Her tolker han alt fra klassikere som Chopin og Obukhov via jazzklassikere som Monk, "In the Wee Small Hours" og "Lost in the Stars" til Paul Simons "Sounds of Silence" samt hyllester av forbilder som Paul Bley, Annette Peacock og Leopold Godowsky.

Den tidligere Bad Plus-pianisten Ethan Iverson har skrevet innsiktsfulle kommentarer fra låt til låt og understreker det voldsomme spennet i Schwimmers måte både å uttrykke seg på og tilnærme seg musikken.

Rob Schwimmer er intet mindre enn en usedvanlig spennende og original musikant som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått. "Heart of Hearing" er et meget bra å sted å starte utsjekkinga på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rob Schwimmer

Heart of Hearing

Sunken Heights Music/robschwimmer.bandcamp.com

Varmt nordpå

Det er på ingen måte noen bombe, men hyggelig likevel: Marit Sandvik bekrefter nok en gang at hun er en vokalist av ypperste Brasil-klasse. Det også!

Marit Sandvik i spissen for Nova Onda – de har all grunn til å smile.

Hadde Marit Sandvik bodd i hovedstaden eller i en eller annen sentral musikkstad på kloden, så hadde hun garantert vært et stort navn. Nå har det seg slik at hun har blitt værende i Tromsø, men sluppet sin syngende datter Dagny ut i verden. Likevel forteller hun oss heldigvis med ujevne mellomrom hvor bra og livsbejaende hun er.

Forrige gang jeg møtte Sandvik var det sammen med strålende italienske musikanter. På skiva «Travel» fra 2016 sang hun både på italiensk, norsk og engelsk. Skrur vi klokka tilbake til 1993 så kunne vi påtreffe Sandvik i bandet Bossa Nordpå og de ga oss skiva «Uma Onda No Mar» for 14 år siden.

Der viste Sandvik oss at hun også beherska det portugisiske språket og toneganger basert på samba, bossa nova og andre brasilianske herligheter. Bandet eksisterte fram til 2005, men heldigvis har ikke Sandvik glemt sin fascinasjon for dette uttrykket.

For fem år siden blei Nova Onda, som kan oversettes med ny bølge, etablert som band. Med seg har hun sin faste følgesvenn på alle mulige vis, gitaristen Øystein Norvoll, tangentisten Eirik Fjelde, tenorsaksofonisten Ola Asdahl Rokkones, bassisten Morten Steene og trommeslageren og perkusjonisten Simen Iversen Vangen og at hun og de har skjønt hva brasiliansk musikk i de samme målførene som sist går ut på, hersker det særdeles liten tvil om.

Sandvik synger strålende på både norsk og portugisisk og repertoaret, som består av låter av brasilianske storheter som Chico Buarque, Joyce Moreno og Djavan er herlig miksa med egne låter som Sandvik stort sett har skrevet. I tillegg har far i huset tonsatt en herlig tekst av Brynjulf Bjørklid – en tekst som varmer et fotball- og musikkhjerte spesielt, nemlig en hyllest av fotballegenden Garrincha.

«Flor» har blitt nok en bekreftelse på at Marit Sandvik er en allsidig og varm vokalist som hører hjemme høyt opp uansett hvilken liste vi velger å sette henne opp på. Når hun så har med seg et utmerka og emaptisk band utstyrt med mye av den samme varmen som hun sjøl er i besittelse av, så er det bare å la høsten komme – varmen er sikra uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marit Sandvik & Nova Onda

Flor

Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Stille, vakkert og ettertenksomt

Jeg har været begeistra for vokalisten Inger Marie Gundersen fra Arendal helt siden det første møtet i 2004. Men aldri mer enn nå.

Inger Marie har laga sitt vakreste visittkort til nå.

Etter de to første skivene droppa like godt Inger Marie etternavnet som artist. Muligens gjorde det alt lettere i for eksempel Sør-Korea der hun virkelig har fått et stort publikum. Musikken derimot er så tilgjengelig at den ikke trenger verken for- eller etternavn.

Arendal kommune må være begunstiga med verdens mest uttrykksfulle og musikalske miljøterapeut. Har jeg skjønt det riktig så har nemlig Inger Marie fortsatt sin straightjobb å gå til når hun ikke synger et eller annet sted på kloden. Det til tross for at hun har utgitt fem skiver siden 2004 som alle har fått strålende mottakelse og som har gjort henne til stjerne – spesielt i Sør-Korea.

Nå har det gått sju år siden hun ga oss sitt seineste livstegn, «For You». Det var altså på høy tid at hun ga oss en ny tilstandsrapport og herligere melding enn «Feels Liek Home» er det nesten ikke mulig å be om.

Med sin varme og inderlige stemme og sin tålmodige og ekte måte å formidle en tekst og et budskap på, så tar Inger Marie oss med til steder det er godt å være og som samtidig krever oss som lyttere.

Produsent og trompeter Per Willy Aaserud skal ha all mulig ære for at dette har blitt så vakkert, så inderlig og så modig – her blir vi nemlig tatt med inn i én type stemning og der blir vi værende. Og det er så godt og fint å være der – der det er rom, tid og luft.

Med et repertoar som inneholder alt fra tittellåta til Randy Newman til den sakteste versjonen av («Sittin´ on) The Dock of the Bay» så langt, Creedenceklassikeren «Long as I Can See the Light», noen flotte originallåter, ABBAs «When All Is Said and Done» og «Med ögon känsliga för grönt» – på strålende svensk må vite – inviterer Inger Marie oss inn i seinsommeren og tidlighøsten på et vis som gjør at både høst og vinter skal være mulig å komme seg gjennom og vel så det.

De som tror at det skader med tonefølge fra folk som Rasmus Solem på tangenter, Sung Su Kim på bass, Jarle Vespestad på trommer, Bendik Hofseth på saksofon og Hallgrim Bratberg på gitar, tar faktisk feil. De har på alle mulige vis skjønt hvor Inger Marie og Aaserud vil med dette visittkortet og er alle med på å løfte det opp til ei lita perle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Inger Marie

Feels Like Home

Stunt Records/MusikkLosen

Skjerp alle sanser

Bak bandnavnet Guren Salong skjuler blant andre vokalisten Helga Guren seg. Det er bare å ønske hjertelig velkommen.

Helga Guren i front for Guren Salong – saker.

Foto: Tord F. Paulsen

Det er så hinsides hyggelig å bli utsatt for nye navn og nye uttrykk – hvis de har noe å by på vel og merke. Det har på alle slags vis Helga Guren og Guren Salong.

Jeg har lest meg til at Helga Guren er en profilert skuespiller på Rogaland Teater i Stavanger. Hvis hun er like bra og uttrykksfull på de skrå bredder som vokalist så er hun enkelt og greit intet mindre enn veldig bra. Dette korte møtet med henne og Guren Salong, et slags musikerkollektiv som har bestått av opptil 15 musikanter siden unnfangelsen i 2013, er nemlig av typen som umiddelbart tar bolig og sørger for at man blir der værende.

Vi snakker her om en EP bestående av tre låter som varer i knappe 12 minutter. Lengre tid trenger faktisk ikke Guren Salong for å fortelle oss at de fortjener et langt liv i landet og denne teaseren bortimot roper på en forlengelse og en oppfølger.

Både musikk og tekster er skrevet Guren og tangentist Anders Brunvær Hauge og vi befinner oss i et sofistikert poplandskap med innslag av både prog, jazz og en del andre herligheter. Dette blir dandert på best mulig vis av noen av Stavanger-regionens beste musikanter, blant annet med teatersjef Arne Nøst på sopransaksofon og fløyte.

Først og fremst er det likevel Gurens fantastiske, uttrykksfulle, dynamiske og klokkeklare stemme, som uten anstrengelse strekker seg over tre oktaver, som sørger for at "Animale" blir en stor opplevelse. Hvordan musikk-Norge har greid å unngå og oppdage dette spesielle talentet er bortimot en gåte. Herved er beskjeden gitt: skjerp ørene og alle andre sanser. Helga Guren og Gurens Salong har noe spesielt å fare med.

"Animale" finnes både som cd og lp – med hver sin farge på coveret.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Guren Salong

Animale

Daniel Engen Productions/[email protected]