Noen, eller riktigere svært få, har evnen til å skape og fortelle historier som fanger deg og som gjør at de tar bolig i deg. Jo Nesbø er så avgjort en av dem – uansett format. Nå gjør han det med Di Derre igjen – for første gang på 20 år.
Di Derre anno 2018 med nye låter anno 2018.
Historia bak vennebandet Di Derre tør være godt kjent. Ingen kjente verken bandet eller Nesbø da de maste seg til jobber på begynnelsen av 90-tallet. Så tok det av – både på den ene og den andre måten. Fra 1993 og i løpet av de neste fem åra kom det fire skiver med låter som etterhvert har blitt folkeeie – det er ikke tilfeldig at det er solgt over 5000 billetter på Romsdalsmuseet under Moldejazz om en måneds tid.
Opptatt
Nesbø har visstnok vært aldri så lite opptatt på andre hold siden 90-tallet. Han kunne sjølsagt tatt en Lillebjørn og levd godt på schlägerne fra 90-tallet og latt det være med det, men nå er heldigvis ikke Nesbø slik skrudd sammen. Om disse elleve låtene som «Høyenhall» – et sted i Oslo nord-øst – har kommet plutselig eller om det er ideer, skisser og låter som har vokst fram over tid, vet jeg ikke. Det er egentlig ikke så viktig heller. Det viktige er at de holder den samme skyhøye historiefortellerkvaliteten som Jo Nesbø har blitt kjent for både som forfatter og låtskriver.
Noveller
Jeg vet ikke om noen i norsk populærmusikk som skriver og formidler så godt på norsk som Nesbø anno 2018. Her kommer det sjølsagt ikke historier fra oppveksten lenger, men fra en voksen og moden herre som forteller om et levd liv. Molde-linken er ikke så tydelig heller, men den retrospektive «Tid hvor ble du av» er det langt i fra umulig at det er 6400 Nesbø har hatt i bakhodet.
Ellers dreier det seg om Livet – dette store vi alle kjenner på godt og ondt. Vi kjenner igjen forhold som ikke blei noe av og forhold som sprakk – Nesbø greier å sette ord på det vi alle har kjent på. Minner han har tatt med seg og som dukker opp igjen hos godt voksne, er også en viktig ingrediens i disse musikalske novellene.
Bandet
Di Derre låter bedre i 2018 enn noen gang før. Unni Wilhelmsen har tilført mye både som gitarist og vokalist – likevel savnes den helt gjennomsnittlige gitaristen, som han sjøl kalte seg, Knut Nesbø like mye nå som den gang han forlot tida.
Du liker finske menn som tier, jeg liker folk som lager lyd.
Jeg fikk huset, du fikk en annen.
Jeg har mista bikkja, mista gnisten, mista håret….men det går fint når jeg ligger helt stille.
Dette er tre av mange linjer som bare Jo Nesbø kunne ha skrevet og som sier mye om på hva slags nivå han og «Høyenhall» befinner seg.
Og så er det dette med de stemte s-ene da. Jeg aner ikke hvor han har dem fra, men fra Nøisomhedsveien 9 øst i Molde er det i alle fall ikke.
Di Derre
Høyenhall
Vitamin/Universal Music
