Tor Hammerø

Fra det store intet dukker bandet The Tronosonic Experience opp og gir oss beintøff instrumental rock med solide jazzelementer.

The Tronosonic Experience har absolutt ingen grunn til å se så alvorlig på framtida.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med Ole Jørgen Bardal fra Verdal på saksofoner, Ivar Loe Bjørnstad fra Surnadal på trommer, Øyvind Nypan fra Trondheim på gitarer og Per Harald Ottesen fra Valen ved Husnes i Kvinnherad på bass, så melder The Tronosonic Experience seg på som noe av det tøffeste i grenselandet mellom beintøff rock og løssluppen impro på lang, lang tid.

Det er vel på ta vel hardt i å påstå at disse herrene, bortsett fra Nypan, kommer fra steder der jazzen har hatt sterke og gode vekstvilkår. Derfor er debutalbumet til The Tronosonic Experience en solid og flott påminnelse om at det kommer talenter og musikk fra de «underligste» steder.

Denne kvartetten er ganske så fersk, men de fire har kjent hverandre lenge og spilt i andre sammenhenger. Tre av de fire har også studert sammen på Musikkonservatoriet i Kristiansand.

Nå var altså tida moden for et nytt møte og med musikk i all hovedsak skrevet av Ottesen og arrangert i fellesskap, tok de turen ut til havgapet på Giske på Sunnmøre og Ocean Sound Recordings like før jul i fjor. De som husker band som engelske Colosseum, King Crimson og andre i samme gate, vil finne svært mye å glede seg over her.

De sju låtene, som klokker inn på knappe 35 minutter, er i stor grad tøffe melodiøse tempolåter med et voldsomt trøkk i seg, men de fire viser også at de er i stand til å ta´n ned – nesten i alle fall.

Jeg kjenner Loe Bjørnstad fra Hedvig Mollestad Trio og Nypan fra flere soloprosjekter tidligere, mens Bardal og Ottesen er nye og hyggelige bekjentskaper. Tilsammen har de skapt noe tøft og ganske så unorsk med The Tronosonic Experience – velkommen skal de være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Tronosonic Experience

The Tronosonic Experience

Losen Records/MusikkLosen

Det kommer aldri noen ny Nat «King» Cole, men det kommer neppe noen som er bedre i stand til å føre arva videre enn Gregory Porter heller.

Gregory Porter har utstråling på de fleste vis.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det tok si tid før Gregory Porter (45) slo gjennom både på hjemmebane i Junaiten og på den internasjonale scena, men etter at han «breaka» med «Water» i 2010, så har det vært snakk om verdensherredømme – intet mindre. Porter har vunnet det som er å vinne av leser- og kritikeravtemninger kloden rundt og det er mer eller mindre enstemmig vedtatt at vi har med verdens beste mannlige jazzvokalist å gjøre.

Før 2010 spilte Porter på små klubber og stort sett for døra – slik er det ikke lenger. Nå fyller han de store salene kloden rundt og han snakker til et publikum også langt utenfor jazzmenigheta. Årsakene er nok mange og sammensatte, men hans varme og store stemme kobla med et repertoar «alle» kan drømme seg bort med, er garantert noen av de viktigste.

Når Porter nå har bestemt seg for å hylle legenden og ikonet Nat «King» Cole (1919-1965), så vil det garantert ikke få noen negative konsekvenser for verken Coles minne eller for Porters status nå eller i åra som kommer. Cole var først en pianist av solid klasse, men etterhvert var det jo vokalisten Cole som la verden for sine føtter. Det er med andre ord ikke småtterier Porter gir seg i kast med, men i mine ører mestrer han oppgava på et ypperlig vis og det er fordi han gjør det på sin måte.

Hadde Porter forsøkt å gjøre «Mona Lisa», «Miss Otis Regrets», «Sweet Lorraine», «The Christmas Song» og elleve andre klassikere forbundet med Cole slik sjefen gjorde det, så ville det gått gæernt. Ingen kan nemlig gjøre Nat «King» Cole bedre enn Nat «King» Cole.

Med et a-lag – vanligvis bruker Porter å omgi seg med sitt faste band som han har jobba med helt siden tida før gjennombruddet – bestående av Ulysses Owens på trommer, Reuben Rogers på bass og Christian Sands på piano pluss Terence Blanchard på trompet på to spor, samt London Studio Orchestra arrangert og dirigert av Vince Mendoza og en gjeng av Los Angeles´ beste studiomusikere i tillegg, har dette blitt en flott og varm hyllest i beste Gregory Porter-ånd. Her kommer det forsåvidt ikke en eneste overraskelse eller noe som vil ryste allmuen, men det er ikke med dette materialet eller med denne hyllesten det skal skje heller.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gregory Porter

Nat «King» Cole & Me

Blue Note/Universal

Trompeteren og flygelhornisten Luca Aquino hadde tenkt å sykle fra Italia til Norge i forbindelse med at denne plata skulle slippes. Sjukdom satte en stopper for det, men musikken er det absolutt ikke noe galt med.

Luca Aquino hadde fått på seg sykkelskjorta, men så satte sjukdom en stopper for det ambisiøse prosjektet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Andrea Boccalini

Luca Aquino (43) er en musikant og visjonær som går sine egne veier. Jovisst, har vi opplevd han sammen med blant andre Tore Brunborg i en ganske tradisjonell sammenheng i Manu Katchés band, men i stor grad har Aquino holdt på med egne prosjekter som har vært av det originale og spennende slaget.

Mitt første møte med Aquino var på Losen Records-utgivelsen «The Skopje Connection Meets Ernst Reijseger» i 2011 – noe helt for seg sjøl. I fjor fikk jeg tilsendt «Petra» med Aquino og Jordan National Orchestra – et prosjekt UNESCO stod bak og som var innspilt i og rundt den historiske byen Petra i Jordan. Nok en gang noe helt spesielt.

Dette prosjektet, som altså er utgitt på det norske selskapet Losen Records, er også et samarbeidsprosjekt med UNESCO. Meininga var at Aquino skulle sykle 3600 kilometer i løpet av 45 dager fra sin hjemby Benevento til Oslo og spille konsert hver kveld underveis! Prosjektet skulle sette lys på den framvoksende ekstremismen og radikaliseringa vi opplever rundt oss. Aquino og musikken skulle altså ende opp til plateslipp under Oslo Jazzfestival. Slik skulle det ikke gå dessverre.

Like før avgang blei nemlig Aquino ramma av en sjukdom som lamma deler av ansiktet hans og som gjorde at han ikke var i stand til å spille overhodet. De som har greie på slikt tror at aircondition kan være årsak til lidelsen, men det er i alle fall håp om at det hele skal gå seg til.

Musikken var skapt og plata var sjølsagt spilt inn allerede, i april i år, og nok en gang er det en original og unik utgave av Aquino vi får møte. Både på sin trompet og sitt flygelhorn er han utstyrt med en nydelig, varm og uttrykksfull tone og med en smakfull effektbruk i tillegg skaper han lydlandskap annerledes enn alt annet. Aquino har skrevet sju av de ni låtene, legenden Charles Aznavour én og Aquino partner her, den utmerkede trekkspilleren Carmine Ioanna én. I tillegg til de to, bidrar også perkusjonisten Giampiero Franco på to spor.

Dette er vakker, melodiøs og rytmisk spennende musikk og møtet mellom trompet/flygelhorn og trekkspill er av slaget man ikke treffer på hver dag – kan man vel trygt si. Musikken lever i beste velgående – nå er det bare å håpe at Luca Aquino blir frisk igjen slik at vi kan få oppleve både han og musikken i levende live også – gjerne etter en lengre sykkeltur.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Luca Aquino

Aqustico Vol 2

Losen Records/MusikkLosen

Kuba Więcek er et nytt navn for meg, men det tar kun kort tid å skjønne hvorfor den unge polakken blir sett på som et talent av de sjeldne.

Kuba Więcek Trio forteller oss at det skjer spennende saker i polsk jazz.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I Polen finnes det en rik og stolt jazzkultur. Krzysztof Komeda, Zbigniew Namyslowski, Michal Urbaniak og Tomasz Stanko er navn som helt siden 60-åra har etablert Polen helt i det øverste sjiktet når det gjelder moderne, utfordrende jazz. De seinere åra har det kommet nye generasjoner med blant andre pianisten Marcin Wasilewski, fiolinisten Adam Baldych og pianisten Leszek Mozdzer og samarbeidspartnerne til Gard Nilssen og Ole Morten Vågan i Obara International, altsaksofonisten Maciej Obara og pianisten Dominik Wania. Den 23 år unge alt- og sopransaksofonisten, komponisten og bandlederen Kuba Więcek representerer nok en ny generasjon og det gjør han på et fremragende vis.

«Another Raindrop» er Więceks debut-cd under eget navn. Etter studier både i hjemlandet, i New York og ikke minst i København, er han nå tilbake med Warszawa som base, men med utstrakt reisevirksomhet over store deler av kloden. Det er til å skjønne – Więcek har nemlig et potensial til å nå akkurat dit han vil, som Ole Gunnar Solskjær ville ha sagt det om de mest talentfulle spillerne sine.

Więcek har studert med storheter som Lee Konitz, Steve Lehman og David Binney og, sjøl om han mener han har henta inspirasjon fra stilskapere som John Coltrane, Charlie Parker, Brian Eno, Tom Waits, Flying Lotus og Kanye West, så er det lett å fatte at han har tatt med seg både dette og hint fra sine læremestre i New York.

Denne innspillinga er nummer 78 i rekka av «Polish jazz» der bare de mest talentfulle har sluppet gjennom nåløyet opp gjennom åra. Więcek har skapt et akkordløst melodisk, harmonisk og rytmisk landskap som er på svært god vei mot noe helt eget basert både på toneganger fra hans hjemland, fra amerikansk og europeisk jazz og fra folkemusikk – på «Dream About that Green Hill» «hører» jeg faktisk spor av norske folketoner også.

Więcek er allerede utstyrt med en høyst personlig og varm tone i horna sine og med seg har han to usedvanlige empatiske, dyktige og lyttende herrer i Michał Barański på bass og Łukasz Żyta på trommer – ytterlige to ekemspler på hvilken høy standard det er på polske jazzmusikanter.

Kuba Więcek er utvilsomt et sjeldent talent. Han er fortsatt på vei – noe annet skulle tatt seg ut, men han har altså kommet langt allerede.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kuba Więcek Trio

Another Raindrop

Warner Music Poland/warnermusic.pl

Den unge norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg omgir seg med tre erfarne engelske frihetssøkere. Det har det blitt noe helt eget ut av.

Will it Float? – holder seg veldig flytende.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For vel to år siden fikk allmuen gleden av å oppleve kollektivet Russell/Beresford/Edwards/Liavik Solberg med kvartettens debut-cd «Will it Float?» Bandet hadde oppstått etter at trommeslager og perkusjonist Ståle Liavik Solberg (38), opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Oslo, hadde jobba på duo med den engelske improlegenden, gitaristen John Russell.

De fant ut at de ville utvide basaren og da var det ikke vanskelig å finne fram til to andre legender i det engelske frijazzmiljøet, pianisten, elektronikeren og «ting»-operatøren Steve Beresford og bassisten John Edwards. Resultatet blei blant anna liveinnspillinga «Will it Float?» som blei unnfanga høsten 2013. Den blei åpenbart så vellykka at de fire tok albumtittelen og døpte om bandet til Will it Float? og nå har endelig ei ny liveskive sett dagens lys.

Åstedet denne gangen var London og den 31. juli i fjor var datoen. Tankegangen var akkurat den samme som sist: her skulle det føres spennende og unike samtaler basert på hva og hvem de fire er og hvor de kommer fra. Vi blir bydd to «låter», «The Shorter» og «The Sorter», som varer i vel 40 minutter og her befinner vi oss så langt unna tradisjonell melodikk og rytmikk som vel tenkelig. Så da er de som er avhengig av slikt behørig advart!

De som er utstyrt med åpne sanser og med en hang til å utvide horisonten har derimot mye å glede seg til nok en gang. Liavik Solberg glir elegant inn i «praten» med disse engelske veteranene og vi har dermed med fire herrer å gjøre som er totalt kompromissløs i forhold til det å fremme budskapet sitt. Denne musikken er vakker, den er stygg, den er rar, den er spennende, den er annerledes – og den er mye mer. Den flyter så avgjort videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Will it Float?

The Sorter

Va Fongool/Musikkoperatørene

Da Alphonse Mouzon la ned trommestikkene for godt i fjor, var det musikkhistoriens kanskje hippeste trommeslager som takka for seg. På denne nyutgivelsen av hans album fra 1977, «In Search of a Dream», kommer alle mulige slags bekreftelser på det.

Hip var bare forbokstaven til Alphonse Mouzon.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De som var tilstede på Idrettens Hus under Moldejazz i 1981 da Arild Andersen fikk sjøsette sitt drømmeband, ville aldri glemme den kvelden. Andersen hadde invitert med seg den da ukjente gitaristen Bill Frisell, trommeslageren Alphonse Mouzon fra det opprinnelige Weather Report og den engelske mesterpianisten John Taylor. Konserten kom seinere ut som «Molde Concert» på ECM. Det var mye å minnes – det aller meste faktisk – fra den konserten, blant annet har det vel neppe vært levert hippere trommespill i noen idrettshall her til lands verken før eller seinere.

Før det omtalte møtet i Molde hadde Mouzon et tiår tidligere vært med å starte opp det legendariske bandet Weather Report med Wayne Shorter, Miroslav Vitous og Joe Zawinul. Etter et par år fortsatte Shorter og Zawinul med andre medsammensvorne mens Mouzon etterhvert etablerte sitt eget band med Vitous på både elektrisk og akustisk bass, Mahavishnu-tangentisten Stu Goldberg og den unge saksofonisten Bob Malach, som feilaktig både på den originale utgivelsen og på denne remastra utgava blir kalt Bob Malik:-)

I 1977 var de på turné i Europa og i forbindelse med turneen og den påfølgende skiveinnspillinga blei de forsterka med to av Europas ledende unge musikanter, den belgiske gitaristen Philip Catherine og den tyske tangentvirtuosen Joachim Kühn.

Plata blei spilt inn blant annet på Mouzon 29 års dag og her får vi også med oss bursdagssang til sjefen! Ellers er det låter av både Catherine, Kühn og Vitous, men i all hovedsak av Mouzon og hele veien får vi vite hva jazzrock var for noe på slutten av 70-tallet. Her møter vi et band i krysningspunktet mellom Weather Report, Return to Forever og Mahavishnu Orchestra og mellom rock og jazz generelt – her får vi oppleve både trøkket og lekenheten fra begge sjangre og vi får høre hvilke fantastiske instrumentalister alle var på den tida.

Skiva er remastra etter alle kunstens regler, men teknikerne har bestemt seg for at soundet skal låte mye som i 1977 – ikke bli «modernisert» til et 2017-lydbilde. En riktig avgjørelse spør du meg, men det gjør du vel ikke?

Og så er det Alphonse Mouzon (1948-2016) da – den raskeste mannen bak et trommesett noensinne kanskje. Tusenvis av trommeslagere har lært av han opp gjennom åra og grunnen til det hører vi tydelig her. Jovisst går det unna slik at man blir imponert, men det groover også noe vanvittig og Mouzon viser også ved flere anledninger at han er i stand til å ta´n helt ned – han er en spillende trommeslager når han vil det. Alphonse Mouzon var virkelig en av de store, både iført Adidas-dress i Molde sammen med maestro Arild Andersen og sammen med dette superbandet fra for 40 år siden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alphonse Mouzon

In Search of a Dream

MPS/Naxos Norge

Den norske trioen Bogue Chitto tar oss med på ei gitarbasert reise som ikke likner på noe annet.

Bogue Chitto under årets Moldejazz.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Ruben Olsen Lærk

Når gitaristen Marius Klovning fra Voss, bassisten Mattis Kleppen fra Bø i Telemark og trommeslageren Are Rosseland fra Hemsedal setter hverandre stevne, først under navnet Rosseklovnkleppen og nå som Bogue Chitto, kan det skje mye spennende musikalsk sett i alle fall. Klovning skriver det aller meste av materialet og han henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg folkemusikk fra både USA, Afrika og hjemmefra. Og ikke minst jazz – for meg åpenbarer Klovning seg som et norsk svar på Bill Frisell, men samtidig helt forskjellig.

Alle tre strammer fra det usedvanlig kreative miljøet som har oppstått på, ved og rundt Jazzlinja i Trondheim. Der har Erling Aksdal og de andre i ledelsen åpna opp for at studentene skal få anledning til å finne fram til seg sjøl uten at det legges spesielle krav til noe som helst. Den muligheten har herrene i Bogue Chitto så definitivt benytta seg av og de har skapt et tonespråk som de er bortimot helt aleine om.

«Red´s Lounge» er både livgivende og livsbejaende musikk som sørger for at sinnet får et løft i høstmørket – og sikkert på andre tider av året også. Når gitarhelter som Ry Cooder, Ali Farka Touré og Knut Reiersrud står på referanselista så skjønner vi i hva slags landskap Bogue Chitto befinner seg – nesten i alle fall, fordi det de har skapt er så definitivt noe veldig på egne premisser. På to av låtene hjelper også gitaristen Haldor Røyne til.

Dette er tøft, morsomt og nok et eksempel på at det skjer noe så voldsomt mye spennende og grenseløst i norsk «jazz» – eller hva man nå enn ønsker å kalle det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bogue Chitto

Red´s Lounge

Just for the Records/Musikkoperatørene

Bak bandnavnet Borderlands Trio skjuler tre av den moderne New York-jazzens mest interessante musikanter seg.

Stephan Crump, Kris Davis og Eric McPherson – Borderlands Trio – vi snakker noe ganske spesielt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mange kjenner bassisten Stephan Crump fra Vijay Iyer Trio, pianisten Kris Davis fra en rekke egne prosjekter i alt fra solo til større grupper og trommeslageren Eric McPherson blant annet fra samarbeid med Andrew Hill og Fred Hersch. De er enkelt og greit tre av de mest ettertrakta musikantene på sine instrumenter over there på den moderne, søkende scena.

For et par år siden fant de tre sammen i Borderlands Trio og etter bare et håndfull jobber skjønte de at kjemien og viljen til å gå den samme veien var tilstede i voldsom grad.

Her får vi være med på trioens debut-cd spilt inn i desember i fjor i New York. Repertoaret bestående av seks låter, som varer fra vel to til godt og vel 26 minutter, basert på kollektive ideer. Som Crump sier: i denne gruppa så skjer absolutt alt i nuet – fullstendig improvisert. Han kan overhodet ikke se for seg å skrive noe for bandet, da det ville føre til at de ville oppleve å bli påført håndjern!

Det betyr altså at dette er fri, åpen musikk der den ene ideen tar den andre. Blant annet bidrar Davis med en rekke alternative metoder å benytte pianoet på – innvendig som utvendig – og det trigget tydelig mye hos Crump og McPherson. Om det er frijazz? Mja, det er jo det, men samtidig er det både melodisk og rytmisk spennende og interessant å følge. Borderlands Trio har noe spesielt å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Boderlands Trio

Asteroidea

Intakt Records/Naxos Norge

Med «Rigels øyne» har Roy Jacobsens Ingrid kommet mange steg videre på sin reise. Jeg var fra meg av begeistring etter den forrige turen, «Hvitt hav», og forventningene har blitt innfridd og vel så det nok en gang.

Roy Jacobsen er en historieforteller på det aller høyeste nivået.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Både når det gjelder musikk og litteratur så er det noen kunstnere jeg alltid ser fram til å møte. To av dem kommer fra Årvoll i Oslo – like ved Bjerkebanen – og heter Jan Garbarek og Roy Jacobsen. Nå kommer de nesten sammen.

Roy Jacobsen (62) tilhører en litt yngre generasjon enn Garbarek (70). Det betyr at Jacobsen kan «hente» fra Garbareks «oppvekst» og det gjør han da også på et svært elegant og flott vis. Det er uansett et lite sidespor, som jeg skal komme tilbake til.

«Rigels øyne» er altså tredje bind i serien om Ingrid Barrøy. «De usynlige» og «Hvitt hav» er forgjengerne – jeg har bare lest den siste av de to – og, sjøl om det er en fordel, så er det absolutt ikke noen forutsetning å ha lest de to første for å ha en stor opplevelse med «Rigels øyne».

Vi er nok en gang tilbake på Helgelandskysten og etter at «Hvitt hav» handla om livet til Ingrid, og mange andre, på slutten av andre verdenskrig, så handler «Rigels øyne» om det første fredsåret. Og la det være klart med en gang: gjennom Jacobsens innsikt, penn, kunnskap og store historiefortellerevner så er det like spennende å følge Ingrid & Co også etter at freden har kommet til Barrøy, Helgeland og resten av Norge.

Jacobsen lar oss få bli med på Ingrids leiting etter sin store kjærlighet, russiske Alexander som hun har fått dattera Kaja med. Ingrid – og Kaja – følger alle sannsynlige og usannsynlige spor etter Alexander og Jacobsen gjør det med et så livgivende språk og en så naturtro beskrivelse at vi som lesere blir en del av leitinga.

De to ender til slutt opp på ei flyktningeleir på Mysen i Østfold der bitene etterhvert (kanskje) faller på plass for Ingrid. Der får hun også møte på Czeslaw og Kari Garbarek som er viktige for at puslespillet til Ingrid blir, i alle fall nesten, fullstendig.

De to gigantene i norsk og internasjonalt kulturliv, som altså kommer fra Årvoll, kjenner ikke hverandre – har jeg fra svært godt informert hold, men Jacobsen har behandla familien Garbareks historie på et varmt og flott vis.

Uansett er «Rigels øyne» nok en bekreftelse på at Årvoll har frembragt to av landets aller største historiefortellere gjennom alle tider.

Roy Jacobsen

Rigels øyne

Cappelen Damm

Natalie Sandtorv overbeviste voldsomt under årets Moldejazz da hun sjøsatte sin «Freedom Nation». Her kommer bekreftelsen på hvor tøff og original musikk hun har skapt og hvor tøff og unik vokalist hun er.

Natalie Sandtorv er en vokalist og låtskriver som kan nå langt – svært langt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Et av de beste bevisene på det er Ålesundsjenta Hedvig Mollestad Thomassen, med solide Molderøtter må det tillegges, som etter å ha fått utmerkelsen i 2009, har etablert ei karriere både innen- og utenlands på svært så høyt nivå. I fjor fikk nok en Ålesundsartist, 29 år unge Natalie Sandtorv, den samme utmerkelsen. Det førte til at hun fikk muligheten til å skrive musikk til årets Moldejazz og sette sammen et drømmeband til å framføre det.

Vi som var så heldige å få være tilstede på konserten under festivalens åpningsdag visste underveis og ikke minst etterpå at vi hadde vært med på noe spesielt. Nå får vi muligheten til neste å gjenoppleve det hele – og alle andre får også sjansen til å besøke Sandtorvs spennende univers. I løpet av ei uke i februar i det ettertrakta Ocean Sound Recordings på Giske på Sunnmøre, og med litt ekstra i Trondheim like før festivalen, blei musikken spilt inn.

Nerven fra liveopplevelsen er vanskelig, ja bortimot umulig, å gjenskape, men bortsett fra det forteller Natalie Sandtorv oss nok en gang at hun er utstyrt med en talent og en visjon som kan ta henne så langt hun bare vil som Solskjær sier om talentfulle fotballspillere. Med Jonas Flemsæter Hamre på saksofon, Eirik Havnes på gitarer, Mathias Holm Jørgensen på tangenter og effekter og Ole Mofjell på trommer pluss Tor Haugerud på ekstra trommer på et spor, tar Sandtorv oss med tilbake til landskap med ingredienser fra rock, indie, impro, jazz og gudene vet hva – til sammen har det i alle fall blitt så sandtorvsk som vel tenkelig.

Tekstmessig har hun henta inspirasjon fra dem som er holdt nede og som har lengst vei å gå – fint tenkt og gjort og viktigere enn noen gang virker det som. Det universet Natalie Sandtorv inviterer oss alle inn i er stort, spennende, unikt og sjangersprengende. Det er absolutt ingen umulighet at Natalie Sandtorv vil nå like langt og kanskje lenger enn sin sambying Hedvig Mollestad Thomassen. Hva gjør ikke moldenserne for ålesunderne?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Natalie Sandtorv

Freedom Nation

Øra Fonogram/Musikkoperatørene