Andreas Aase har i flere tiår allerede vist oss at han er en strengevirtuous med noe helt eget å melde. “Fir” er nok en bekreftelse.
Andreas Aase tar oss med til vakre steder på et inderlig vis.
Foto: Arild Juul
Andreas Aase (48) har vært med på mye og mangt. Han har jobba med alle fra Gluntan via Torstein Flakne til Postgirobygget. Trio de Janeiro og ikke minst Åge Aleksandersen i en årrekke har også benytta seg av Aases helt spesielle gitarkvaliteter.
Likevel hersker det absolutt ingen tvil om at det er på egen hånd vi møter Andreas Aase der han virkelig føler seg hjemme. Fra han ga oss “Maus” i 2003 via “Glimmer”, “Unu” og “Tre”, som kom i fjor, har den eminente gitaristen og komponisten gitt oss særprega musikk som har befunnet seg i en del skjæringspunkt, men hele tida med et tydelig folkemusikalsk tilsnitt over seg.
Sjølsagt måtte oppfølgeren til “Tre” hete “Fir” – men jeg lurer forsåvidt på hva neste skal hete???? – og for meg er dette et inderlig høydepunkt i Aases karriere. Utstyrt med kun akustiske instrumenter – mandola, gitar og barytongitar – og et repertoar bestående av halvparten originallåter signert Aase, halvparten folkemelodier samt en fantastisk og totalt unik, men likevel respektfull soloversjon av “Ja, vi elsker”, som jeg er ganske sikker på at vil bli satt pris på både på Slottet og ikke minst på Skaugum, så tar Andreas Aase oss med til steder de færreste av oss har vært på før.
Når han så har invitert med seg et storslått reisefølge bestående av Espen Berg på piano og Mats Eilertsen på bass – jazzstorheter som besitter en sjelden allsidighet – og Aases gamle sjelsfrende fra Sambandet, Steinar Krokstad på trommer, pluss Kenneth Ekornes på perkusjon på ett spor, så blir lydlandskapet og musikken på “Fir” så unik og vakker i sjeldne grenseland at det bare er å gratulere Andreas Aase med et verk som bli stående i åresvis framover.
Andreas Aase
Fir
Øra Fonogram/Musikkoperatørene
