Om eplene er røde eller grønne, er det én fellesnevner for at de skal passere kvalitetskontrollen: de skal være velsmakende og saftige. Eple Trio er fortsatt det på alle måter. Dessuten viser trommeslager Jonas Sjøvaag meg helt nye sider på egen hånd.

Eple Trio har eksistert i 13 år og blir stadig mer spennende.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så er de tilbake – Eple Trio. Helt siden jeg møtte dem for første gang i 2004, har det vært høytidsstund hver gang de har gitt oss et nytt visittkort og nå er de her for femte gang.

Bassist Sigurd Hole, trommeslager Jonas Sjøvaag og pianist Andreas Ulvo har hele tida utgjort Eple Trio og det har ført kollektivet sammen på et unikt vis. Samtidig som Eple Trio, det finnes ingen stor filosofisk forklaring på hvorfor gruppa heter akkurat det, har eksistert, har de tre også bidratt sammen med Ingrid Olava, Karl Seglem, Tord Gustavsen, Jon Eberson, Mathias Eick og mange andre til å skape mye uforglemmelig musikk. Det forteller mye om hvilken allsidighet de er i besittelse av og hvilke åpne sinn de er utstyrt med.

Her dukker Eple Trio opp bedre, mer spennende, mer samspilt og mer utfordrende enn noen gang. Med et repertoar der alle tre har bidratt, får vi triomusikk på høyeste internasjonale nivå med referanser til musikk med røtter i både Arild Andersen og Jan Garbareks toneverden og til klassisk musikk – og til veldig mye mer.

Solistisk er det sjølsagt skyhøyt nivå hele veien, men for meg blir det i stadig større grad, kollektivet Eple Trio som tiltaler meg med sitt høyst personlige uttrykk.

Jonas Sjøvaag viser sider av seg sjøl jeg ikke visste om.

Jonas Sjøvaag er en usedvanlig allsidig og mangefasettert herre. I tillegg til å være en utmerket trommeslager både i Eple Trio og i bandet til Karl Seglem, så er han også en framifrå coverlager og grafisk designer. Som om ikke det er nok så er han også en langt framskreden låtskriver, tekstforfatter og arrangør i et unikt poplandskap – og sanger og resitatør!

Alt dette bringer han til torgs på "Skyer over byen". Det viser seg at Sjøvaag har drevet dette vekselbruket i en årrekke, men det har altså gått meg hus forbi.

Her gir han oss åtte låter i et landskap som henter hemningsløst fra visesjangeren, spoken word, alternativ pop, indie og med godvilje også rock.

Sjøvaag framstår som en lyriker som har tenkt gode tanker om Livet – det med stor L – fra start til mål. Han formidler tekstene sine, på norsk hele veien, på et særegent og inderlig vis.

Når han så har med seg Eple-kamerat Ulvo, Roar Nilsen på gitar og Karl-Joakim Wisløff på bass samt Mattis Myrland og Hans Martin Austestad på kor og Marianne Svenning på obo på noen av spora, så er også tonefølget i de beste hender.

Om et kinderegg kan bestå av kun to ingredienser er jeg ikke sikker på – dette egget kan uansett det. Flott og originalt på hvert sitt vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eple Trio

5

Shipwreckords/Musikkoperatørene

Jonas Sjøvaag

Skyer over byen

Shipwreckords/Musikkoperatørene

Den afrikansk-amerikanske vokalisten Somi har vært på banen ei stund. Nå har heldigvis jeg fått opp ørene for henne også.

Somi henter sitt uttrykk fra begge sine kontinenter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den 36 år unge vokalisten og låtskriveren Somi (Kakoma) er født i USA, men har sine røtter i Uganda og Rwanda. Hun har også bodd noen år i Afrika og har så avgjort med seg både sine afrikanske og amerikanske røtter i musikken sin. Til tross for at Somi har vært tilstede på skivefronten helt siden 2003, dette er hennes sjuende visittkort, så bryter jeg altså sammen og tilstår at jeg ikke har fått med meg Somis beskjeder. Med fasit i hånd, eller i høytalerne, er det ikke tvil om at jeg har gått glipp av mye moro og interessant musikk.

Somi, som nå er bosatt i New York, gir oss en sangsyklus på "Petite Afrique" som handler om den store vest-afrikanske bosetninga i Harlem. Tekstene har hun i stor grad skrevet sjøl og på låtfronten har hun også bidratt kraftig, men også fått en del assistanse. Etter en liten intro gir hun oss en original versjon av Stings "Alien" – der "an Englishman in New York" har blitt skrevet om til "an African in New York".

Med strålende tonefølge av blant andre gitaristen Liberty Ellman, som vi hørte med Vijay Iyer i Molde i sommer, og en av de hippeste gutta i klassen på trommer om dagen, Nate Smith, trompeteren Etienne Charles og saksofonistene Jaleel Shaw og Marcus Strickland, skapes det lydlandskap med inspirasjon fra både afrikansk tradisjonsmusikk, straight jazz, pop, soul og rhythmn and blues.

Somi har blitt kalt den nye Nina Simone. Jeg skjønner hvorfor, men synes heller det er riktigere å si at hun er den nye Somi – hun har nemlig noe helt eget å bringe til bordet.

Det er en meget bevisst kvinne og artist vi har med å gjøre og med sin inderlige, sensuelle stemme tar hun oss med inn i en spennende verden med mange farger og smaker.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Somi

Petite Afrique

OKeh Records/Sony Music

Den afrikansk-amerikanske vokalisten Somi har vært på banen ei stund. Nå har heldigvis jeg fått opp ørene for henne også.

Somi henter sitt uttrykk fra begge sine kontinenter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den 36 år unge vokalisten og låtskriveren Somi (Kakoma) er født i USA, men har sine røtter i Uganda og Rwanda. Hun har også bodd noen år i Afrika og har så avgjort med seg både sine afrikanske og amerikanske røtter i musikken sin. Til tross for at Somi har vært tilstede på skivefronten helt siden 2003, dette er hennes sjuende visittkort, så bryter jeg altså sammen og tilstår at jeg ikke har fått med meg Somis beskjeder. Med fasit i hånd, eller i høytalerne, er det ikke tvil om at jeg har gått glipp av mye moro og interessant musikk.

Somi, som nå er bosatt i New York, gir oss en sangsyklus på "Petite Afrique" som handler om den store vest-afrikanske bosetninga i Harlem. Tekstene har hun i stor grad skrevet sjøl og på låtfronten har hun også bidratt kraftig, men også fått en del assistanse. Etter en liten intro gir hun oss en original versjon av Stings "Alien" – der "an Englishman in New York" har blitt skrevet om til "an African in New York".

Med strålende tonefølge av blant andre gitaristen Liberty Ellman, som vi hørte med Vijay Iyer i Molde i sommer, og en av de hippeste gutta i klassen på trommer om dagen, Nate Smith, trompeteren Etienne Charles og saksofonistene Jaleel Shaw og Marcus Strickland, skapes det lydlandskap med inspirasjon fra både afrikansk tradisjonsmusikk, straight jazz, pop, soul og rhythmn and blues.

Somi har blitt kalt den nye Nina Simone. Jeg skjønner hvorfor, men synes heller det er riktigere å si at hun er den nye Somi – hun har nemlig noe helt eget å bringe til bordet.

Det er en meget bevisst kvinne og artist vi har med å gjøre og med sin inderlige, sensuelle stemme tar hun oss med inn i en spennende verden med mange farger og smaker.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Somi

Petite Afrique

OKeh Records/Sony Music

Christine Sandtorv er så mye, men her forteller hun oss at hun er en visesanger og historieforteller av rang.

Christine Sandtorv har mye å melde.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Veldig mange av oss har et forhold til Christine Sandtorv (41) og hennes musikk – kanskje uten å vite det. Hun var hovedlåtskriver for den flotte trioen Ephemera og "Girls Keep Secrets in the Strangest Ways" er en av de mange herlige sangene hun har skrevet. Etter at Ephemera gikk i dvale et stykke ut på 2000-tallet, fortsatte Sandtorv som soloartist og spesielt med prosjektet Stjerneteller, der hun laget musikk for de minste, har hun markert seg særdeles fordelaktig og vunnet flere Spellemannpriser.

Med "I mellom skyer" er det nok ei ny side av Christine Sandtorv som blir vist fram. Med sin ekte og inderlige bergensdialekt gir hun oss elleve sanger i en flott og vakker visetradisjon. Her er alle effekter lagt bort – her er det budskapet, melodiene, sangene og stemma som skal råde grunnen og du verden som de gjør det.

Sandtorv har et lyst, nesten naivt uttrykk, men ektheten er så gjennomsiktig og uangripelig at det bare er å synke ned i det og bli en del av det. Hun er en moden lyriker – for det er lyrikk i tekstene hennes – med et levd liv å høste fra og hun er en historieforteller- og formidler både gjennom tekstene og melodiene og ikke minst gjennom formidlingen av dem.

Sandtorv skriver om Livet, det med stor L, og når hun har levd og opplevd så mye som hun har gjort gjennom vel 40 år, så er livsendringer på så mange plan sentralt – det å være mor, oppturer og nedturer av ymse slag, de små, men viktige øyeblikkene, mennesker som plutselig ikke er der lenger, kjærligheten som forandrer seg og så mye mer. Dette "forteller" hun om på et vis som gjør at vi lytter intenst og når hun gjør det med assistanse av fine låter – ikke alle like minneverdige, det skal sies – løfta fram av bassisten og gitaristen Anders Bitustøyl, gitaristen og mandolinisten Thomas T. Dahl og saksofonisten og klarinettisten Kjetil Møster – vi snakker a-lag – så har det blitt et visevisittkort av det veldig fine og inderlige slaget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christine Sandtorv

I mellom skyer

Ifemmera Records/Musikkoperatørene

Den svenske pianisten og komponisten Mattias Nilsson er et helt nytt bekjentskap for meg. På sin første skive som leder forteller han oss umiddelbart at han har mye vakkert på hjertet i forlengelsen av Jan Johansson-tradisjonen.

Mattias Nilsson føyer seg inn i rekka av solopianister som sprer mye varme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tor de Jazz blir lagt lagt merke til langt utenfor Harald og Sonjas grenser og det er jo hyggelig. Det fører blant annet til postmannen stikker innom med musikk fra ymse land med jevne mellomrom og lite er mer spennende enn når totalt ukjente navn og ditto musikk dukker opp.

36 år gamle/unge Mattias Nilsson, med base i Malmö, hører hjemme i den kategorien og når han tar sjansen på å begi seg ut på en soloekskursjon med sin debut, så vet man umiddelbart at det er en modig musikant vi har med å gjøre.

Nilsson har all grunn til å være modig. Resultatet etter to dager i Rosenbergsalen på musikkakademiet i Malmö i januar i fjor, så egentlig dagens lys og en del høytalere allerede for et år siden. Den har altså ikke kommet min vei før nå, men det gjør forsåvidt ingenting heller – dette er nemlig tidløs musikk.

Nilsson er en lyriker og romantiker og med et repertoar bestående av svenske folkeviser – det hele begynner for sikkerhets skyld med "Folk Melody from Västmanland" eller relativt mye bedre kjent som "Du gamla, du fria" – og blir fulgt av Thore Swaneruds legendariske "Södermalm" og Wilhelm Peterson-Bergers "At Frösö Church" for så å bli avslutta med Oscar Ahnfelts "Day by Day" eller "Blott en dag". Når så det er krydra med tre egne låter samt en coverversjon av "Gentle on My Mind", som Glen Campbell, Dean Martin og Elvis Presley gjorde verdensberømt, så betyr det et utgangspunkt for vakker pianomusikk som burde rekke ei god stund.

Og det gjør det da også. Nilsson er en melodiker med god tid som tar oss med inn i en klangverden som er både vakker og utfordrende. Jovisst har han lært mye av legenden Jan Johansson og han lener seg også mye på de samme idealene, men Mattias Nilsson har så avgjort bevegd seg inn i vårt årtusen også. Han makter på et personlig vis å fusjonere tradisjon med sin egen tid og "Dreams of Belonging" er både veldig bra samtidig som den mer enn antyder at det er mye vakkert i vente fra Mattias Nilsson.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mattias Nilsson

Dreams of Belonging

MNCD/mattiasnilsson.com

Sammen med Tresteg-Jakob, også kjent som som Jakob P. Rypdal, er Terje Rypdal Tresfjordens største sønn. På verdensbasis er det likevel ikke tvil om hvem som har det største navnet av de to og i forbindelse med den unike gitaristens 70 års dag, blir han hylla av gitariststorheter fra begge sider av Atlanterhavet.

Noen av de som bidro til denne strålende Rypdal-hyllesten. Hvem er hvem?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Foto: Tom Skjeklesæther

Initiativet til denne strålende hyllesten kom fra den eksperimenterende amerikanske gitaristen Henry Kaiser som har vært Rypdal-disippel siden 70-tallet. Hans ønske var å samle «barn av Rypdal», som han kaller det, til en bursdagspresang til deres felles helt og du verden som har makta det.

Når hele bursdagsselskapet starter med en av jazzverdenens aller største gitarister, Bill Frisell, i en soloversjon av «Ørnen», her er det utelukkende Rypdal-komposisjoner som blir tolka, så forteller det det aller meste om hvor lista blir lagt her.

Frisell har spilt inn sin hyllest hjemme i USA og det har også Nels Cline og David Torn gjort, mens Jim O´Rourke har gått i studio i sin adopterte hjemby Tokyo. Ellers satte de andre hverandre stevne i det langt framskredne Athletic Studio i Halden mellom 21. og 26. august i fjor.

Herfra får vi høre hva og hvordan Rypdal har influert både norske og utenlandske plekterførere. På noen av låtene er hele seks gitarister involvert, med hver sine unike uttrykk. Da kan det jo være morsomt i heimen å prøve og finne ut hvem som er hvem! Tøft og veldig bra er uansett – hele veien.

Her er det gitarister som har fulgt med på absolutt alt Rypdal har gjort, som svenske Reine Fiske (med solide norske røtter) fra bandet Dungen, og Kaiser – med unntak av at sistnevnte ikke visste om Rypdals tidlige pop/rock-karriere. I den andre enden finner vi unge Hedvig Mollestad Thomassen (med røtter i Molde – tvers over fjorden for Tresfjorden) og de har henta materiale fra hele Rypdals karriere.

Det eneste gitarunntaket her er Rypdals nære samarbeidspartner siden slutten av 90-tallet og den dag i dag, tangentmaestro Ståle Storløkken fra Dombås, som aleine tolker tre låter – to av dem tidligere aldri utgitt.

Det finnes to versjoner av denne hyllesten. Den ene er en cd-utgave på rundt 75 minutter med ni låter, mens det i tillegg blir gitt ut ei eksklusiv vinylpakke i få eksemplar som inneholder to ekstra spor på nesten 40 minutter. Som ekstra bonus har Rolling Stone-redaktør David Fricke skrevet en innsiktsfull covertekst om og rundt en musikant han aldri har fått muligheten til å høre live, men som han har vært stor tilhenger av i mange tiår.

Vi er mange som har vært Terje Rypdal-tilhenger lenge, lenge. Heldige er vi som har han i vår nærhet og som blir minna på hans storhet i levende live med jevne mellomrom. Når mellomrommene blir for lange er denne hyllesten et flott påfyll.

Vi stiller oss i gratulantenes rekker og ønsker til lykke med de første 70. Måtte ørnen sveve i mange tiår til!

Ørnen i fri flukt under helgas jubileumskonserter i Oslo.

Foto: Tor Hammerø

Diverse artister

Sky Music: A Tribute to Terje Rypdal

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Terje Rypdal har flytta tilbake til sine røtter i 6391 Tresfjord. Det høres kanskje lite ut, men det er det ikke. Det er en fantastisk bit av verden og Rypdal er så avgjort en viktig bit av verden også med sin unike musikk.

Når ørnen løfter gitaren da er det alvor!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Foto: Tor Hammerø

Terje Rypdal har brukt helga i Oslo på et usedvanlig flott og fornuftig vis. Han har tatt oss med til stoppesteder i sin karriere som har betydd og betyr mye for mange og han bekrefta at han er på et nytt sted som kan være utgangspunktet for en rekke nye ekskursjoner. Det er sjølsagt spennende når det er få musikanter, komponister og visjonærer som kan spenne opp lerret så store, så åpne og så inviterende til tolkning som hans.

Ståle Storløkken i stadig bevegelse – Storløkken er garantert i stand til å flytte fjell.

Foto: Tor Hammerø

Del to 70-års markeringa, perfekt iscenesatt av Jan Ole Otnæs og Nasjonal Jazzscene, var med Rypdals nye band Conspiracy – et band som blei sjøsatt under årets Moldejazz. I tillegg til tangentmaestro Ståle Storløkken, som har vært Rypdals nærmeste musikalske samarbeidspartner siden rundt 2000, er bassist Nikolai Hængsle Eilertsen, kjent fra både Bigbang, National Bank og Band of Gold, og Pål Thowsen på trommer, de medskyldige til denne konspirasjonen og nok en gang har Rypdal plukka rett fra tre forskjellige generasjoner faktisk.

Når Rypdal, med sitt majestetiske og unike uttrykk, kommer med tommel opp etter første låt til de andre gutta, så er det en bekreftelse på at musikken er på vei dit han vil ha den – til hans helt spesielle rike der drømmer, fantasier og inspirasjon skapes.

Repertoaret er dels nytt, dels henta fra Chasers-boka og med den alltid tilstedeværende evnen til Rypdal til å skape dynamikk: etter at han og bandet hans har tatt oss med til en voldsom topp, så forbarmer de seg over oss med den vareste, varmeste og mest inderlige balladen som er balsam for sjela.

Pål Thowsen og Nikolai Hængsle Eilertsen er empatiske våpendragere.

Foto: Tor Hammerø

Hængsle Eilertsen og Thowsen, som begge gjorde en utmerket innsats, får ha meg unnskyldt, men samarbeidet mellom Rypdal og Storløkken er av typen som ligger et stykke utenfor det meste. Det er altså en kommunikasjon, forståelse, empati og musikalitet – det er bare å fylle på hva man enn måtte ønske – mellom de to som befinner seg på et annet plan.

Storløkken utfyller ørnens helt personlige sound med sitt arsenal av tangentinstrumenter og lyder og stemninger som gjør at de to aleine kan fortelle historier som er så sterke, spennende, voldsomme, eruptive, vare – alt!

Det hevdes at hvis noe er sterkt nok så kan det flytte fjell. Det Rypdal og Storløkkken har sammen er av det slaget og hvis de som har ansvar for slikt oppe i Romsdalen, ikke langt fra 6391 Tresfjord, for å få fjellet Mannen til å gi seg over så folk kan få fred, så er det bare å kontakte herrene. De har sagt seg villige til å bidra og jeg er sikker på at Mannen vil overgi seg etter noen få, små minutter hvis Rypdal og Storløkken får snakka til fjellet.

Conspiracy er nok et nytt flott steg i en voksen manns karriere og Terje Rypdal bekrefta, på et behagelig lydnivå, for et utsolgt og begeistra Victoria at han er noe så voldsomt på plass og med blikket opp og frem fortsatt. Nok en gang – gratulerer med de første 70. Måtte det bli mange tiår til med vingeslag for ørnen!!!!

Terje Rypdal Conspiracy

Nasjonal Jazzscene Victoria, Oslo

Lørdag 26. august 2017

Du verden som Esbjörn Svensson og hans trio est savnes. Stort bedre måte å gå videre på enn sammen med Tingvall Trio er nesten ikke mulig.

Martin Tingvall i sentrum for sin sin herlige trio.

Den 43 år unge pianisten, komponisten og bandlederen Martin Tingvall kommer fra Tomelilla sør i Sverige. Der må det være vakkert og det må være et harmonisk å stede å vokse opp hvis musikken hans avspeiler noe av hvor han kommer fra – og det tror jeg den gjør. Nå er Tingvall bosatt i Hamburg og det er der han har hatt base for sin trio siden 2003.

Sju skiver har det blitt med TT så langt og det har ført til konserter i over 30 land og til priser som årets ensemble og årets live act i Tyskland. Gullplater har det blitt flere av, trioen har toppa salgslistene for jazzplater og faktisk bevega seg et stykke oppover poplistene også. "Cirklar" kommer definitivt ikke til å skade populariteten det aller minste.

Sammen med den cubanske bassisten Omar Rodriguez Calvo og den tyske trommeslageren Jürgen Spiegel – som Tingvall er alle bosatt i Hamburg – har Martin Tingvall skapt en trio, eller rettere kanskje en organisme, som er en enhet, som vet hvor veien går og som på alle slags vis evner å gå den veien sammen.

Dette er musikk så vakker, så melodisk, så dynamisk at det vil være nesten umulig å stille seg likegyldig til den uansett hvor man kommer fra i det musikalske landskapet. Det swinger, det groover, det koker, det maner til ettertanke – det er musikk som har det meste i seg.

Anbefales? Veldig – eller mycket som det kanskje heter i Tomelilla.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tingvall Trio

Cirklar

Skip Records/MusikkLosen

Det er helt stille når Terje Rypdal inntar scena på Victoria. Det er som om publikum vet at de skal være med på noe helt spesielt. Ikke overraskende – det er jo selveste kongeørnen som har kommet for å avlegge oss et besøk.

Det er bare en – Terje Rypdal.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Foto: Tor Hammerø

Denne uka runda Terje Rypdal 70. På mange vis har han gjennom 50 av dem vært lydsporet for svært mange av oss. Helt siden "Bleak House" invaderte en nysgjerrig tenårings sinn har det vært slik for min del – og slik er det den dag i dag. Denne helga står i Rypdals tegn på hans favorittscene i hovedstaden, Nasjonal Jazzscene Victoria, og et utsolgt hus tok i mot han som han kom til sine egne og det gjorde han jo også.

Sjelsfrendene Terje Rypdal og Palle Mikkelborg – et eget univers.

Foto: Tor Hammerø

Det hele starta med en laaaang stille tone fra tangentmagiker Ståle Storløkken, Dombås´desidert største sønn for meg i alle fall, – som en slags invitasjon til en stille andakt der far, kongeørnen, bare sitter og vurderer det hele på motsatt side av scena. Stemninga er satt for det som skal vise å bli en Rypdalkonsert for historiebøkene.

Palle Mikkelborg og Ståle Storløkken – for et treff.

Foto: Tor Hammerø

Når Palle Mikkelborgs himmelske trompettone inntar rommet uten at den danske giganten er på scena, så er det liksom en ytterligere bekreftelse på den musikalske magien han og Rypdal har skapt sammen gjennom flere tiår. Mikkelborg, jazzens største posør og han har lov å være det, skrider sakte inn som alltid kledd i svart med sitt hvite silkeskjerf og med trompeten pekende mot himmelen eller jorda eller direkte mot en av medmusikantene. Vi snakker kommunikasjon og formidlingskunst på et nivå som hører hjemme der ørner flyr.

Pål Thowsen og Palle Mikkelborg går mange år og mye musikk tilbake.

Foto: Tor Hammerø

Pål Thowsen er kanskje den trommeslageren som har fulgt Rypdals løpebane lengst og etter en del år med både Audun Kleive og Paolo Vinaccia, er Thowsen nå tilbake i Rypdals nye band som skal spille i kveld, lørdag. Her glei han elegant inn i store deler av Rypdals musikk med røtter tildels langt tilbake i tid – fra både Chasers- og Skywards-periodene. Og så er det Ståle Storløkken da – makaløst! Tangentmannen fra veikrysset der man sjølsagt velger å kjøre vestover, har vært med Rypdal gjennom hele 2000-tallet og gjennom sine evner som musikalsk fargelegger – Mikkelborg gikk bort og bukket djupt for Storløkken ved en anledning, fullt forståelig – så kler han de store flatene Rypdal byr på på et fantastisk vis.

Lydmaestro Sven Persson kan Terje Rypdals musikk og uttrykk bedre enn noen og ingen kan presentere den som han.

Foto: Tor Hammerø

Og så Terje Rypdal da. Med sine lange syngende toner og med sin sound – INGEN låter som Terje Rypdal – som tok bolig i meg for noen tiår siden og som kommer til å bli værende der for alltid, så bergtok han menigheta med sin hvite Stratocaster med et repertoar bestående av alt fra de heftigste rocka låtene han har blitt kjent for til de vareste, vakreste balladene med så mye luft over seg og rundt seg som kun en ørn fra Tresfjorden kunne ha unnfanga.

Av og til virker det som han hugger toner ut av stein, av og til som om han kjeler dem fram fra et mjukt leie oppe i lia. Uansett så er det magisk og dette blei en av de aller mest magiske Rypdal-opplevelsene på svært lenge. Ørnen flyr majestetisk videre.

Og her er setlista fra en svært så sikker kilde.

Terje Rypdal – Palle Mikkelborg – Ståle Storløkken – Pål Thowsen

Nasjonal Jazzscene Victoria, Oslo

25. august 2017

Harpisten Ellen Bødtker har sammen med noen av våre mest sjangersprengende musikanter laga et stemningsfullt musikalsk bilde av nordlyset.

Ellen Bødtker har skapt musikk ulikt alt annet.

For to år siden ga Ellen Bødtker oss "Sommeren der ute" sammen med Jan Erik Vold og med Arve Henriksen og Eirik Raude som viktige bidragsytere. Det fortalte oss om et åpent musikalsk sinn som ustoppelig tydeligvis var på søken. Nå har hun som eneansvarlig tatt nok et nytt steg og bekrefter det vi ante: Bødtker er en musikant som vil ut, som vil videre.

Bødtker har åpenbart vært og er tiltrukket av det nordiske landskapet og nordlyset. Hun sier at når hun lukker øynene så kan hun høre lyden av det i sin sjel. Når hun da er en utmerket musikant utstyrt med harpe, både akustisk og elektrisk, som instrument, så er mulighetene absolutt tilstede for å uttrykke det hun ser inne i seg.

Når hun i tillegg har funnet Sigbjørn Obstfelders poesi, som Bjørn Floberg formidler på sitt sterke vis, og har invitert med seg de sjangersprengende musikantene Fredrik Møller Ellingsen på samples og elektronikk, Arve Henriksen på trompet, Erik Honoré på synther og elektronikk og Eirik Raude på slagverk, så er det garantister for at vi blir invitert inn i musikalske, sfæriske landskap ingen av oss har vært i tidligere.

"Jeg ser" er annerledes, personlig, mystisk og vakkert. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Bødtker

Jeg ser

ESB Records/Musikkoperatørene