Det er helt stille når Terje Rypdal inntar scena på Victoria. Det er som om publikum vet at de skal være med på noe helt spesielt. Ikke overraskende – det er jo selveste kongeørnen som har kommet for å avlegge oss et besøk.
Det er bare en – Terje Rypdal.
Foto: Tor Hammerø
Denne uka runda Terje Rypdal 70. På mange vis har han gjennom 50 av dem vært lydsporet for svært mange av oss. Helt siden "Bleak House" invaderte en nysgjerrig tenårings sinn har det vært slik for min del – og slik er det den dag i dag. Denne helga står i Rypdals tegn på hans favorittscene i hovedstaden, Nasjonal Jazzscene Victoria, og et utsolgt hus tok i mot han som han kom til sine egne og det gjorde han jo også.
Sjelsfrendene Terje Rypdal og Palle Mikkelborg – et eget univers.
Foto: Tor Hammerø
Det hele starta med en laaaang stille tone fra tangentmagiker Ståle Storløkken, Dombås´desidert største sønn for meg i alle fall, – som en slags invitasjon til en stille andakt der far, kongeørnen, bare sitter og vurderer det hele på motsatt side av scena. Stemninga er satt for det som skal vise å bli en Rypdalkonsert for historiebøkene.
Palle Mikkelborg og Ståle Storløkken – for et treff.
Foto: Tor Hammerø
Når Palle Mikkelborgs himmelske trompettone inntar rommet uten at den danske giganten er på scena, så er det liksom en ytterligere bekreftelse på den musikalske magien han og Rypdal har skapt sammen gjennom flere tiår. Mikkelborg, jazzens største posør og han har lov å være det, skrider sakte inn som alltid kledd i svart med sitt hvite silkeskjerf og med trompeten pekende mot himmelen eller jorda eller direkte mot en av medmusikantene. Vi snakker kommunikasjon og formidlingskunst på et nivå som hører hjemme der ørner flyr.
Pål Thowsen og Palle Mikkelborg går mange år og mye musikk tilbake.
Foto: Tor Hammerø
Pål Thowsen er kanskje den trommeslageren som har fulgt Rypdals løpebane lengst og etter en del år med både Audun Kleive og Paolo Vinaccia, er Thowsen nå tilbake i Rypdals nye band som skal spille i kveld, lørdag. Her glei han elegant inn i store deler av Rypdals musikk med røtter tildels langt tilbake i tid – fra både Chasers- og Skywards-periodene. Og så er det Ståle Storløkken da – makaløst! Tangentmannen fra veikrysset der man sjølsagt velger å kjøre vestover, har vært med Rypdal gjennom hele 2000-tallet og gjennom sine evner som musikalsk fargelegger – Mikkelborg gikk bort og bukket djupt for Storløkken ved en anledning, fullt forståelig – så kler han de store flatene Rypdal byr på på et fantastisk vis.
Lydmaestro Sven Persson kan Terje Rypdals musikk og uttrykk bedre enn noen og ingen kan presentere den som han.
Foto: Tor Hammerø
Og så Terje Rypdal da. Med sine lange syngende toner og med sin sound – INGEN låter som Terje Rypdal – som tok bolig i meg for noen tiår siden og som kommer til å bli værende der for alltid, så bergtok han menigheta med sin hvite Stratocaster med et repertoar bestående av alt fra de heftigste rocka låtene han har blitt kjent for til de vareste, vakreste balladene med så mye luft over seg og rundt seg som kun en ørn fra Tresfjorden kunne ha unnfanga.
Av og til virker det som han hugger toner ut av stein, av og til som om han kjeler dem fram fra et mjukt leie oppe i lia. Uansett så er det magisk og dette blei en av de aller mest magiske Rypdal-opplevelsene på svært lenge. Ørnen flyr majestetisk videre.
Og her er setlista fra en svært så sikker kilde.
Terje Rypdal – Palle Mikkelborg – Ståle Storløkken – Pål Thowsen
Nasjonal Jazzscene Victoria, Oslo
25. august 2017
