Det tyske storselskapet ECM fyller 50 år og de norske bidragene har vært store og mange fra første dag. Med disse to utgivelsene får vi gode prov på at slik er det heldigvis fortsatt.
Den engelske pianisten og kirkeorganisten Kit Downes (33) har vi tidligere stiftet bekjentskap med gjennom samarbeid med Thomas Strønens Time Is a Blind Guide-band og vis soloskiva «Obsidian» som kom på ECM i fjor. Her kommer oppfølgeren og det er mer av det samme, men helt forskjellig.
Downes er en del av den flotte generasjonen engelske jazzmusikere som har fulgt i fotspora til blant andre Django Bates – ei ledestjerne han også har spilt med.
Musikken her, som han med et par små unntak har skrevet sjøl, er spilt inn i kirker i Huddersfield og Snape i England for et år siden. Den forteller oss om en helt spesiell tangentist og en svært spennende komponist med et unikt uttrykk.
Med seg, i forskjellige konstellasjoner, har han tenorsaksofonisten Tom Challenger, som han har samarbeida med i en årrekke, Lucy Railton – som også Strønen har jobba med – på cello, Sebastian Rochford på trommer og vår egen Stian Westerhus med sine helt spesielle fargeleggeregenskaper på gitar.
Det er ei var, inderlig og nesten sakral stemning over musikken – ei stemning perfekt egna til å la den store ro senke seg. De som ser for seg den «høyrøsta» Westerhus må leite andre steder. Han har nemlig på alle slags vis skjønt hvor Downes har ønska at musikken skulle ta veien – en vei som er både sterk, utfordrende, søkende, annerledes og vakker.
Det er to år siden et større publikum skjønte at det polsk/norske bandet Maciej Obara Quartet hadde noe eget å melde. Bare det at de hadde blitt «plukka» opp av ECM og fikk gitt ut sin debutskive, «Unloved» der, var en mer enn solid indikasjon.
Bandleder og låtleverandør Maciej Obara på altsaksofon og og pianisten Dominik Wania var nye bekjentskaper for meg før «Unloved», men med reisefølge av Gard Nilssen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, så mer enn ante jeg at her var det noe spesielt i emning.
Nå er altså oppfølgeren her og etter å ha hørt kvartetten live under ECM-festivalen på Victoria i Oslo for noen måneder siden, med svenskene Petter Eldh og Jon Fält som vikarer for våre menn, så var forventningene store til «Three Crowns», innspilt i Frankrike i mars i år.
Kvartetten har spilt rundt 200 konserter kloden rundt de seineste åra og det er et uhyre samspilt ensemble vi får møte. Musikken hører hjemme i en tradisjon etter blant andre Tomasz Stanko – den er melodisk, utfordrende, ofte melankolsk og hele tida vakker og med mye temperament i seg.
De fire møttes i forbindelse med at unge jazztalent fra store deler av Europa blei invitert til å skape musikk sammen. Kjemien mellom de fire var på plass fra første øyeblikk og med «Three Crowns» bekrefter de at de har tatt ytterligere steg i retning seg sjøl.
Plata er produsert av Steve Lake, mens Downes´ skive er produsert av Sun Chung. Det forteller oss at ECM-ideologien er på plass sjøl om Manfred Eicher ikke er det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Dreamlife of Debris
ECM/Naxos Norway
Three Crowns
ECM/Naxos Norway
