Jazz og poesi har ikke mange avleggere her hjemme. Jan Erik Vold er den klare ledestjerna, men nå er den unge duoen Nybo/Ravn muligens på vei til å bringe stafetten videre.

Jan Erik Vold i samarbeid med blant andre Jan Garbarek la lista svært høyt når det gjaldt samarbeid mellom poeter og jazzmusikere. Kanskje har det «skremt» bort noen fra å plukke opp hansken. Uansett er det veldig hyggelig at de unge Vestfold-vennene Arne Martin Nybo, som har skrevet musikken, og Ulrik Ravn, som har skrevet diktene og leser dem, nå viderefører denne tradisjonen.

Her har vi med to herrer å gjøre som midt i 20-åra allerede forteller oss at de har mye på fare med. Nybo, som spiller gitar, har skrevet høyst personlig musikk som henter inspirasjon fra både jazz og såkalt kunstmusikk – og sikkert mye annet. Kombinert med Ravns poesi som er like personlig fordi den er basert på hans egen erfaringsverden, har «En (alle)» faktisk blitt et nytt kapittel i historia om jazz og lyrikk her til lands.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Har jeg skjønt det rett er bandet de to har satt sammen henta fra det svært så oppegående miljøet på Musikkhøgskolen i Oslo. Sammen med seg har de Petter Asbjørnsen på bass, Simen Kiil Halvorsen på trompet, Per Kamfjord på trommer, Jørgen Mathisen på fiolin og Karoline Wallace på vokal. Sistnevnte synger og resiterer mens Ravn kun resiterer. Martin Nodeland (gitar), Raymond Storaunet Lavik og Lars Takla (trommer og perkusjon) bidrar også på noen av spora.

Alle har skjønt intensjonene til Nybo og Ravn og det betyr at alle fargelegger de inderlige stemningene på best mulig vis. Tekstere får akkurat så mye luft som de ber om og det betyr at budskapene når frem.

»En (alle)» har blitt ei reise eller ei vandring der man ser framover og innover. Som Ravn sier: «Vi griper etter det uhåndgripelige». Dette samarbeidet er både spennende og originalt og skal bli svært interessant å følge i tida som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gitaristen Julian Lage blei sett på som et vidunderbarn da han viste seg fram første gang for et stort publikum som 13-åring. Nå har han blitt 31 og talentet  og personligheten er intet mindre enn voldsom.

Jazzverden blei først oppmerksom på Lage som 13-åring. Allerede i 1997 blei det laga en dokumentar om Lage som da var 10 år. Som 13-åring spilte han på Grammy-utdelinga og han blei ansatt (!) på Stanford University som 15-åring. Han blei nominert til Grammy for debutalbumet sitt «Sounding Point» for ti år siden. I 2010 flytta han til New York og etablerte seg raskt i jazzens hovedstad og hans favorittgitar er fortsatt en Linda Manzer Blue Note Archtop som han har eid siden han var 11.

Som mange fremtidige gitarstjerner så har Lage også jobba med vibrafonguru Gary Burton. Han trives veldig godt i ganske så tradisjonelle settinger, men samtidig lar han seg gjerne utfordre av neste års Artist in Residence i Molde, John Zorn. Julian Lage har med andre ord en brei palett å hente fra.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Her møter vi Lage – det kunne jo blitt et morsomt bandnavn hvis han og vår egen Lage Lund hadde laga band sammen – i en usedvanlig oppegående trio med trommeslager Dave King, som vi kjenner fra både Bad Plus og fra Molde i sommer med Joshua Redman, og bassist Jorge Roeder – opprinnelig fra Peru.

Lage serverer et veldig sammensatt repertoar med blant annet filmlåta «In Heaven», Ornette Colemans «Tomorrow Is the Question», Belonging-kvartettens legendariske «The Windup» – du verden så spennende det er å høre Christensen, Danielsson, Garbarek og Jarrett-klassikeren tolka av andre, sjølvaste «Love Hurts», standardlåta «I´m Getting Sentimental Over You» og Roy Orbisons legendariske «Crying».

Her viser han seg fram som en usedvanlig personlig gitarist med en modenhet og stilsikkerhet som er av sjeldent kaliber. King og Roeder passer utmerket inn i dette musikalske uttrykket – der ingen har behov for å fremheve seg på bekostning av de to andre. Dette er enkelt og greit et BAND med en strålende gitarist som sjef.

Julian Lage har etablert seg på gitartoppen allerede og der kommer han til å bli værende i mange tiår framover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De to serberne Uros Spasojevic og Bojan Marjanovic legger ikke skjul på at de er inspirert av Ketil Bjørnstad. Musikken er til og med spilt inn i Rainbow og med mester Jan Erik Kongshaug ved noen av spakene.

Det kommer jo ikke som noen stor overraskelse at norske artister, og kanskje spesielt ECM-assosierte, har inspirert andre rundt omkring i verden. Jeg tror likevel det er første gang jeg har hørt at Ketil Bjørnstad så spesifikt har blitt nevnt og når det kommer fra to serbere på henholdsvis elbass, Spasojevic, og piano, Marjanovic, så blir det uansett ganske spesielt.

Ikke nok med det: Bojan Marjanovic har bodd og studert i Norge siden 2016. Det er  likevel elbassist Spasojevic som har komponert all musikken. I utgangspunktet skulle det være som en del av et filmprosjekt og sjøl om filmen kanskje ikke finnes, så er det lett å se for seg bilder og scener underveis – stemningsfulle sådan.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Spasojevic løfter fram elbassen til et melodiledende instrument. Med hans følsomme uttrykk, personlige sound og svært langt framskredne teknikk, faller det han like naturlig som når giganter på elbass som Jaco Pastorius og Steve Swallow gjør det.

Marjanovic har åpenbart solid klassisk bakgrunn, men har også kommet langt som improviserende og lyttende pianist. Det har ført til at samtalene mellom han og Spasojevic har blitt av det givende slaget og det helt spesielle soundet som oppstår i spenningsfeltet mellom elbass og piano, er også sjeldent og spennende.

Musikken er melodisk, vakker og nedpå og sjøl om det er mulig å «høre» Bjørnstad her – avslutningslåta heter for sikkerhets skyld «Sea» – så er det langt i fra noe plagiat av Bjørnstads univers. Spasojevic´ komposisjoner og Marjanovic sitt pianospill har helt egne bumerker og sørger for at «V» har blitt et lite og vakkert smykke av ei plate.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Første gang jeg møtte den svenske tangentisten Mattias Risberg var i en Carla Bley-hyllest sammen med Atomics Fredrik Ljungkvist. Nå dukker han opp i to nye konstellasjoner og her bekrefter han hvor mye unikt han har å komme med.

Vi får være med på Mattias Risbergs Mining sin første konsert.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mattias Risberg (59) har ei solid karriere bak seg, men har altså i alt for stor grad makta å passere under min radar. Nå har det altså løsna – tre helt forskjellige budskap på tre skiver forteller oss om en spennende personlighet både som komponist, bandleder og tangentist på sine allehånde elektriske instrumenter: mellotron, arp pro soloist og nord electro og på soloskiva piano og moog taurus.

Risberg vokste opp i Bergslagen i hjertet av gruve-Sverige. Sjøl om han har flytta derfra, så blei han spurt om å komme tilbake med ny musikk og nytt band og den 25. august i fjor inntok Mining – hvilket passende bandnavn – Gallerirum i Stripa gruvmiljö  – cirka en kilometer unna der han vokste opp.

Med et tilnærma drømmeband bestående av noen av Sveriges aller beste jazzmusikanter gikk han til verket og viste sitt hjemmepublikum – og oss – hvilken unik tilnærming han har til det å skape musikk.

Dan Berglund på bass, Jon Fält på trommer, Fredrik Ljungkvist på tenor- og barytonsaksofon og klarinett, Josefin Runsteen på fiolin og marimba, David Stackenäs på gitar og Mariam Wallentin på vokal og perkusjon, skaper sammen med Risberg et helt spesielt musikalsk univers.

Musikken er tildels fri, åpen og søkende og tildels notert, melodisk og groovete (sic – det måtte bare komme). Med et slikt stjernelag som er i stand til å ta musikk i alle slags retninger med sine spesielle evner og lytteegenskaper, har Risberg valgt helt riktig mannskap for å få satt sine ideer ut i livet. Tøft, annerledes og spennende.

Risberg er altså svært fascinert av «gamle» analoge synther, men på soloskiva «Stamps» – som er spilt inn i løpet en seks ukers periode i heimen våren 2017 – så er det det akustiske pianoet som står i sentrum. Litt preparert er pianoet og litt bruk av Moog Taurus pedaler er også involvert, men i all hovedsak er det altså pianisten Risberg vi får møte her.

Vi får høre elleve frie improvisasjoner, men at Risberg både har lytta til og henta inspirasjon fra jazzstorheter som Coltrane, Bill Evans og Jan Johansson, klassiske giganter som Bach og Messiaen og rockehelter som Zappa og Genesis, er mulig å avdekke – når man vet det i alle fall.

Risberg har sikkert plukka blant det beste av alt han har unnfanga disse ukene. Her finnes det en rekke farger, landskap, lyder og uttrykk som til sammen forteller oss hvilken original Mattias Risberg er. Utfordrende og givende.

Det tok altså sin tid før Mattias Risbergs musikk skulle komme min vei. Nå har det heldigvis skjedd – det var på høy tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vokalisten Kari Iveland har vært der – nesten bestandig. Likevel har det alt for ofte vært i en bakspillerrolle. Nå trer hun endelig frem og hun har veldig mye å melde.

De fleste her til lands, både blant publikum og ikke minst artister, har et forhold til Kari Iveland (56). Få har nemlig bidratt til flere plater, konserter eller turneer enn henne, men da som korist. Fra tid til annen, men for sjelden, har hun heldigvis tatt et steg lenger frem og vist oss hvem hun virkelig er. Nå gjør hun det kanskje på et varmere, mer inderlig og mer personlig vis enn noen sinne. Kanskje fordi det er så lenge siden sist at jeg har vanskelig for å sammenlikne. Uansett er dette et veldig flott eksempel på hva og hvem Kari Iveland er anno nå.

I løpet av disse knappe 35 minuttene gir Iveland oss åtte låter der hun har skrevet både tekst og melodi – med ett engelsk unntak er alt på norsk. Hun viser oss at hun er en historieforteller av rang og med sin vakre stemme og sitt sterke uttrykk med masse luft og rom løfter hun frem tanker – flere lysår unna de gjennomsnittlige poptekstene vi blir møtt med til daglig – som både utfordrer og inspirer oss.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Iveland skriver låter i en singer/songwriter tradisjon med inspirasjon fra en rekke kilder, blant annet rock, pop, viser og jazz. Hun tar seg god tid og gir oss dermed tid til å dykke ned til kjernen i budskapet hennes. Når hun så har med seg et superlag med Rune Arnesen på trommer, Mats Eilertsen på bass og Sting- og Jeff Beck-tangentist Jason Rebello på piano – du verden for en lyttende og givende musikant både i komprolla og som solist – og med Petter Wettre som krydder på tenorsaksofon på et spor, så har det ført til at «Ingenting» – en høyst misvisende tittel forresten 🙂 – har blitt et lite smykke av et visittkort fra Kari Iveland. Fra innerst inne som hun synger på «Sangen min». Herlig, vakkert og på høy tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

To av Frankrikes største jazzstjerner har satt hverandre stevne. Pianisten Jacky Terrasson og trompeteren/flygelhornisten Stéphane Belmondo har svært mye vakkert å snakke om.

Det er ikke akkurat hver dag man blir invitert med på samtaler ført av en pianist og en trompeter – og ingenting annet. Med to så langt framskredne musikanter som Jacky Terrasson (53) og Stéphane Belmondo (52) i en slags musikalsk tête-à-tête, så har det blitt varme, inderlige og høyst personlige samtaler av det.

Tysk-amerikansk-franske Terrasson kjenner vi ganske godt her hjemme. Etter at han flytta til USA og begynte å gi ut musikken sin på Blue Note, så blei han et kjent navn på verdensbasis – og det med god grunn. Terrasson er nemlig en særdeles uttrykksfull og sprudlende musikant som hører hjemme helt der oppe på tvers av en rekke sjangre, men hele tida med et klart melodisk DNA i spillet sitt.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Belmondo, som også er en meget dyktig trommeslager, er derimot et ganske så ubeskrevet blad her oppe i steinrøysa. På hjemmebane nyter han voldsom anseelse – også det fullt forståelig. På begge sine horn er han en varm og melodisk modernist av internasjonal toppklasse.

De to møtes i et repertoar med en rekke Terrasson-låter pluss standardlåter som «Lover Man», «In Your Own Sweet Way» og «You Don´t Know What Love Is». Når samtalene i tillegg blir krydra med flere kjente franske schlägere og ballet blir åpna med Charlie Hadens nydelige «First Song» og nesten avslutta med Stevie Wonders «You Are the Sunshine of My Life», så har «Mother» – navnet på ei av Terrassons låter – blitt en ekskursjon med to svært så empatiske og uttrykksfulle musikanter som egner seg ypperlig når mørke høstkvelder melder seg. Vakkert og annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sjøl om bandet Sver har eksistert i vel ti år og gitt ut tre skiver før «Reverie» så dagens lys, så er dette likevel mitt første møte med den norsk-svenske kvintetten. Det var på høy tid.

Etter at bandet kom sammen i 2008, så har de spilt en rekke konserter både på hjemmebane, rundt om i Europa og i USA. Årsakene til populariteten er sikkert sammensatt, men en viktig ingrediens er garantert at det swinger kraftig av bandet og at det er masse smil i musikken.

Folkemusikk og/eller tradisjonsmusikk ligger i bånn for Svers budskap. Likevel er det mange andre ingredienser, som for eksempel rock og jazz, som er med på å gjøre Sver til noe spesielt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Carl XVI Gustaf og Silvia har sendt felespilleren og bratsjisten Anders Hall, gitaristen Adam Johansson og trommeslageren Jens Linell mens Harald og Sonja har bidratt med felespilleren, inkludert hardingfele, Olav Luksengård Mjelva og Leif Ingvar Ranøien på torader. Til sammen har det blitt noe av det beste jeg har hørt til norsk/svensk-samarbeid på svært lang tid.

Det aller meste av stoffet har herrene skrevet sjøl og de har tatt med seg inspirasjonskilder fra en rekke sjangre og verdenshjørner til å skape folkemusikk som snakker til stadig nye generasjoner.

Det er et trøkk, en empati og en livsbejaenhet i uttrykket til Sver som gjør at et publikum langt bortenfor Landskappleiken også vil få mye igjen for å tilbringe kvalitetstid sammen med bandet og «Reverie»

Dette er musikk for musikkelskere med åpne sanser og ønske om påfyll fra nye kilder. Tøft er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Danske Randi Pontoppidan er et nesten nytt navn for meg. Etter et musikalsk møte med blant annet vår egen Sissel Vera Pettersen var uansett forventningene store foran møtet med henne – mutters aleine.

Randi Pontoppidan (48) gjorde sin første solokonsert i 2015 og har siden fortsatt å forske i hvilke unike lag som befinner seg i og rundt den menneskelige stemma med konserter tre til fire ganger hvert år.

I fjor ga hun ut et duoalbum med den amerikanske bassisten Greg Cohen, som mange kjenner fra samarbeid med blant andre Ornette Coleman, John Zorn, Lou Reed, Bob Dylan og Tom Waits.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Sissel Vera Pettersen og Greg Cohen – vi snakker samarbeidspartnere med sanseapparat langt utenom det vanlige og det er der vi finner Randi Pontoppidan også. Hun har sin formelle bakgrunn både fra klassisk musikk og jazz og begge deler får hun god bruk for i sin søken etter noe unikt og det unike finner hun så avgjort på de godt og vel 53 minuttene «Rooms» utfordrer oss.

Greg Cohen sier at Pontoppidan er en poet på høyeste hylle. Han mener at hun tar oss med til steder som er fulle av farger og lys og at det uventa befinner seg rundt hver eneste hjørne. Det er ikke vanskelig å være enig i alt han sier.

De 13 «låtene» – alt er fritt improvisert – der både stemma og elektronikken hun bestyrer tar helt forskjellige veier hver eneste gang, tar oss med til steder ingen av oss har vært på tidligere. Stemningene er varme, ettertenksomme og totalt unike og hennes bruk av filtre, ekkomaskiner og loops gjør det hele ekstra spennende.

Man bør sitte ytterst på stolen eller innta en posisjon der konsentrasjonen har gode vekstvilkår for å få med seg alle nyansene i Pontoppidans budskap. Som Sidsel Endresen og Sissel Vera Pettersen så har hun utvikla et helt eget språk og skapt helt egne landskap. Der er det godt å være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Randi Pontoppidan
Rooms
Chant Records/randipontoppidan.com

Keith Jarrett – bare smaken av navnet er egentlig nok. Når vi i tillegg får både en solokonsert med jazzimprovisasjoner pluss en konsert med Bach-tolkninger, så er det julekvelden og vel så det.

Solokonsertene til Keith Jarrett (74), for min del siden «The Köln Concert» i 1975, har siden den gang hatt en helt spesiell plass i min opplevelsesverden. Det totalt unike i uttrykket til Jarrett har gjort han til min, og noen andres, favorittpianist. Derfor er nytt påfyll fra den kanten alltid en høytidsstund i heimen. Disse to konsertene, fra henholdsvis 2006 og 1987, er på ingen måte noe unntak.

Dybden, inderlighet, personligheten, den fantastiske oppfinnsomheten og evnen til å skape den vakreste melodi ut i fra nuet, er bare noe av det som gjør Keith Jarrett til den aller største.

Jarrett-fans kloden rundt «krangler» jo iherdig om hva som er mesterens aller største livekonsert – i alle fall når det gjelder de som har kommet ut på plate. Sjølsagt finnes det ikke en entydig fasit på slikt og nå har også en ny kandidat meldt seg: «La Fenice» innspilt i Gran Teatro La Fenice i Venezia den 19. juli 2006. Vi snakker om et av Italias mest kjente konsertsteder for klassisk musikk, men Keith Jarrett gjør på ingen måte skam på teateret med sine improvisasjoner som publikum hørbart satte veldig pris på.

Som nesten vanlig er det en rekke helt spontane sanger – for vi snakker om fullt ferdige låter – pluss komposisjonen «The Sun Whose Rays» fra operaen «Mikado» av Gilbert og Sullivan, folkemelodien «My Wild Irish Rose», standardlåta «Stella by Starlight» og «Blossom» fra det klassiske Belonging-albumet der også Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek bidro noe så voldsomt.

»La Fenice» er et soloalbum på høyde med de beste han har gjort – glimrende med andre ord.

Keith Jarrett er jo så mye. Trioen med Jack DeJohnette og Gary Peacock var jo noe helt spesielt  og minnene med den er alltid herlig å friske opp med en tur i cd-hylla.

Den klassiske pianisten er jo også et solid bevis på at han kan «alt». Med ujevne mellomrom har det dukka opp tolkninger av noen av de store klassikerne og her vi blir vi invitert med på en konsert fra 1987 der Bachs «The Well-Tempered Clavier, Book 1» stod på menyen i Troy, New York. Jeg skal ikke skryte på meg noen voldsom kompetanse på når det gjelder tolkninger av klassisk musikk, men jeg trives uansett med denne samlinga av preludier og fuger som Bach samla i 1722.

Samlinga består av 24 satspar på formen preludium og fuge som dekker alle 12 dur- og molltoneartene ordnet kromatisk stigende fra C-dur til h-moll. Jarrett setter sjølsagt sitt eget bumerke på musikken sjøl om den er strengt notert – de aller største gjør alltid det.

Med disse to «nye» utgivelsene får vi nok en bekreftelse på Jarretts storhet og nok en bit i puslespillet til hans enorme mosaikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det tar tydeligvis ikke slutt påfyllet av veldig dyktige norske jazzmusikanter og kvintetten til trompeteren Karl Strømme er nok en bekreftelse på det.

Nå er Karl Strømme, med sin utdannelse både fra Musikkhøgskolen i Oslo og Rytmisk Musikkonservatorium i København, ikke blant de aller yngste lenger. Med sine 43 år har trompeteren, komponisten og bandlederen allerede vist seg fram ved flere anledninger. Spesielt i bandet Pelotons to skiver blei vi oppmerksom på en trompeter med mye spennende på hjertet.

Det er veldig mange om jazzbeinet her i kongeriket. Om det er grunnen til at vi har hørt altfor lite til Strømme de seineste åra vet jeg ikke, men nå er han heldigvis «tilbake» med et fint band med mye fin musikk i et akustisk landskap som henter inspirasjon fra både amerikansk jazz med røtter i 60-tallet, norsk folkemusikk og moderne, melodisk «norsk» jazz.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Sammen med et håndplukka lag med Per-Arne Ferner på gitar, Trygve Waldemar Fiske på bass, Hallvard Godal – som Strømme har spilt sammen med i rundt 20 år, blant annet i Peloton – på tenorsaksofon og Per Oddvar Johansen på trommer, tar trompeter, flygelhornist og trompetizer – en hybrid mellom trompet og synth – Strømme oss med på ei vakker og neddempa reise i et vakkert og melodisk landskap. Når så Strømme absolutt ikke nekter for å ha hørt både en og to timer på Miles Davis og Kenny Wheeler, så skjønner vi raskt hvilken type estetikk han har som ideal.

Det aller meste foregår i ballade- og medium tempo og det er åpenbart at der trives alle fem. Ikke alle låtene er utstyrt med dette samme særpreget, men det er lett å trives i dem likevel. Sjøl om dette ikke er et band med lang fartstid eller mange jobber bak seg, så låter det homogent og samspilt – alle vil den samme veien.

Karl Strømme fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå. Det viser han med all ønskelig tydelighet med «Dynalyd».

PS Dessuten synes jeg rump bør avsettes så snart som mulig.