2019 er foreløpig det store Ketil Bjørnstad-året. Det er 50 år siden han debuterte som solist med Filharmonien i Aulaen og heftigere måte å markere jubileet på er vanskelig å tenke seg.

Jeg har stått på sidelinja i mange av disse 50 årene og både hørt og lest mye, men langt i fra alt – det hadde jeg jo vært en fulltidsstilling – av det Ketil Bjørnstad (67) har gitt oss. Tanken har slått meg mer enn en gang: hvordan hadde kulturlivet her oppe i steinrøysa vært uten Bjørnstads enorme bidrag både kvantitativt, men ikke minst kvalitativt? Svaret er enkelt og greit at vi hadde vært mye fattigere.

Eksakt på 50 års dagen blei vi servert en flott nyutgivelse av «Rainbow Sessions». Den litt over gjennomsnittet produktive Bjørnstad hadde på ingen måte tenkt å gi seg med det. Han har akkurat sjøsatt det femte bindet i det voldsomme romanprosjektet som han har kalt «Verden som var min» og som en ekstra presang til oss alle har han også gitt oss en boks som inneholder fem cder og et hefte som sier det som trengs å sies om dette prosjektet.

Boksen, som han har kalt «The World I Used to Know» og som både når det gjelder tittel og i innhold har et tydelig slektskap til romansyklusen, både begynner og slutter med pianisten og i stor grad komponisten Bjørnstad. I desember i fjor booka han like godt et av verdens aller mest berømte studio, Abbey Road i London, for å utfordre seg sjøl i et nytt studiomiljø og for å skue bakover og samtidig se framover.

I løpet av en formiddag spilte han inn 20 låter. «The World I Used to Know» av Rod McKuen – inspirasjon for tittel på både romansyklus og boks – er blant dem og det er også et par Ole Paus-låter, Joni Mitchells «Both Sides Now», Erik Byes «Anna Lovinda», Keith Jarretts «In Your Quiet Place», Burt Bacharachs «I Say a Little Prayer» og Chopin, Brahms, Debussy og Mozart. Mange av Bjørnstads egne klassikere er også med og hele denne herlige gjennomgangen av viktige deler av hans musikalske liv avsluttes med George Harrisons «Here Comes the Sun» – hva kunne vel passe bedre i akkurat Abbey Road?

Så følger tre cder breddfull av strålende eksempler på de fleste vokalistene Bjørnstad har jobba med gjennom disse 50 åra. Mye er herlige påminnelser om låter jeg har hørt, mens en hel del er nytt for mine ører.

Han har jobba med «alle» eller «alle» har jobba med han. Hør bare: Radka Toneff – på norsk, Lill Lindfors, Kari Bremnes, Anneli Drecker, Tommy Nilsson, Lage Fossheim, Jonas Fjeld, Göran Fristorp, Jahn Teigen, Cornelis Vreeswijk – på norsk og Olle Adolphson, Harald Heide Steen jr, Erik Bye, Håkon Kornstad og Tora Augestad er bare noen av de 45 vokalistene vi får møte. Nesten ikke til å tro hva denne mannen har gjort og bidratt til mellom 1978 og 2017 også på dette området.

Den 10. januar i år rusla Bjørnstad inn i Rainbow Studio nok en gang. Det var på dagen 50 år etter debuten i Aulaen og sjølsagt både starter og avslutter vår mann med et utdrag fra Bartoks pianokonsert nummer 3 – som han debuterte med i 1969. Åpninga er kobla med Zawinuls «In a Silent Way» sikkert for å illustrere broa  mellom den klassiske og jazzens verden.

Det var ikke lenger Jan Erik Kongshaug som styrte spakene og sørga for den magiske lyden, men hans arvtaker Martin Abrahamsen. Han har tydeligvis fått med seg det meste fra mester Kongshaug og denne solomarkeringa av 50 års dagen, med i all hovedsak Bjørnstad-komposisjoner, har blitt et perfekt punktum for en boks som nok en gang forteller oss om en musiker – en kunstnersjel – av helt spesiell kaliber.

Med bok og boks så er vel det alt? Ja, men bare nesten. Jeg har hatt trippel LP-boksen «Early Piano Music» liggende til marinering noen måneder og bedre anledning til å ta den frem og tilbringe kvalitetstid sammen med den enn nå, er vanskelig å finne.

Musikken, som består av 24 preludier og «Pianology» i åtte deler, blei spilt inn i henholdsvis 1984 og 1987, har vært gitt ut tidligere. Her kommer de vakre fabuleringene i remastra versjon og med eksklusive bonusspor utgitt på vinyl i et begrensa opplag. Det forteller oss om Bjørnstad nok en gang i skjæringspunktet mellom hans klassiske oppvekst og hans frigjøring mot improvisert musikk – mot hans ECM-epoke. Vakkert, sterkt og 100% bjørnstadsk.

På søndag markeres dette halve århundret med unike opplevelser med to utsolgte festkonserter under Oslo Jazzfestival. For et liv – for et bidrag. Vi hadde garantert vært mye fattigere uten tankene, bøkene, musikken og pianospillet til Ketil Bjørnstad.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassisten, komponisten, plateselskapsdirektøren, pedagogen og ikke minst minst bandlederen Moppa Elliott gir oss et unikt innblikk i hva og hvem han er. Det er ikke småtterier.

De fleste kjenner Moppa Elliott som leder for bandet som kanskje har klodens tøffeste bandnavn: Mostly Other People Do the Killing. Elliott (40) er tydeligvis utstyrt med så store doser energi og ditto antall ideer, at MOPDtK langt i fra er nok for at han skal få utslipp for alt han har innabords. Derfor gir han oss her en dobbelt-cd med tre andre band han også leder og som har helt forskjellige meldinger å komme med.

Først ut er jazzbandet – en kvintett som lyder navnet Advancing On a Wild Pitch. Alle fem er baseballfanatikere og består i tillegg til sjefen av Christian Coleman på trommer, Charles Evans på barytonsaksofon, Danny Fox på piano og Sam Kulik på trombone.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Alle, bortsett fra Fox som har flytta til Brooklyn, bor i Queens i New York og de har kjent hverandre lenge. Bandet har derimot ikke eksistert lenger enn siden 2016 og blei satt sammen for å utforske noen av Elliotts låter for MOPDtK i en annen kontekst.

Klassisk 60-talls jazz er idealet – det skal groove og swinge og det gjør det.

I rockebandet Unspeakable Garbage får noen av Elliotts jazzvenner slippe løs sine rockerøtter som går tilbake til 80-tallet. Saksofonist Jon Irabagon og pianist Ron Stabinsky hører også hjemme i MOPDtK mens gitarist Nick Millevoi og trommeslager Dan Monaghan åpenbart har rockegenene i ryggmargen. Elliott har også skifta til elbass i dette bandet.

Her, som over alt ellers i Elliotts unike univers, er alle låtene oppkalt etter en by i Pennsylvania – delstaten han er født og oppvokst i. Elliott sier sjøl at de spiller instrumental van Halen, Def Leppard uten vokal og/eller Aerosmith med flere akkorder. Skjønner u? Moro er det uansett.

Rundreisa i Elliotts verden blir avslutta med Accelaration Due to Gravity – hans ni manns alternative danseband.Her dukker også den eneste låta opp som han sjøl ikke har skrevet: Kanye Wests «Power». Fem blåsere med Nate Wooley på trompet og Dave Taylor på trombone pluss tre saksofonister, gitar, piano og trommer utgjør den heftige besetninga.

Det er tøft, det er svett og det er plass til usedvanlige improvisatører som Wooley og det er definitivt alternativ dansemusikk – for de som tør seg ut på gulvet.

Uansett forteller det oss at Moppa Elliott er en helt spesiell musikant og visjonær med veldig mye spennende på hjertet. Saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Legenden Bjørnar Andresen kalte Paal Nilssen-Love bare for love eller lovis. Det var en kjærlighetserklæring og at de to gutta, fra ganske så forskjellige generasjoner, hadde stor respekt for hverandre skinner tydelig gjennom i denne fantastiske boksen der fem av møtene deres i The Quintet er dokumentert. I tillegg byr lovis også på fem andre eksempler på sin enorme originalitet og energi.

The Quintet gjenforenes for aller siste gang under årets Oslo Jazzfestival. Bassisten og ikonet Bjørnar Andresen har gyldig forfall – han forlot tida i 2004. Ellers er gitarist Ketil Gutvik, trommeslager Nilssen-Love og bassist Eivind Opsvik og den andre veteranen, Carl-Magnus Neumann på altsaksofon, på plass. I tillegg blir Andresen erstatta – det er forresten ikke mulig – av Per Zanussi på bass. I følge utrettelige og ustoppelige Nilssen-Love blir dette den aller siste konserten med The Quintet.

I forbindelse med at det er 20 år siden bandet eksisterte, kom Nilssen-Love på den flotte ideen å gi ut det som fantes med bandet. Etter grundig arkeologarbeid viste det seg at fem av bandets seks eller sju konserter fantes på tape og det med en kvalitet som absolutt var av slaget presentabel både musikalsk og teknisk.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Nilssen-Love har også sørga for strålende liner notes av Chris Monsen, et viktig intervju med Arild Andersen om perioden på slutten av 60-tallet, lovis egne tanker om Bjørnar Andresen samt et intervju med Gutvik som forteller oss det meste om unnfangelsen av dette unike bandet og om livet innenfor «murene». Dessuten blir vi servert en rekke unike bilder fra perioden på slutten av 90-tallet.

Jeg var så heldig at jeg var til stede på to av konsertene med bandet – blant annet på Moldejazz som det ikke finnes opptak av. Bildene sitter likevel spikra og for en opplevelse det var begge gangene jeg fikk muligheten til å bli med de fem på utflukt.

The Quintet, som vi får grundig dokumentert på disse fem CD-ene, låt nemlig ulikt alt annet – på denne kloden i alle fall. Jovisst er det fritt – her finnes det ikke navn på ei eneste låt – men samtidig er det en slags indre struktur og ikke minst en kommunikasjon her som har vært viktig for stadig nye generasjoner.

Denne boksen, denne dokumentasjonen, er intet mindre enn kulturhistorie og mange, men spesielt Paal Nilssen-Love, skal ha all mulig slags takk for at det arkeologiske arbeidet har blitt gjort slik at denne viktige delen av norsk jazzhistorie ikke gikk i glemmeboka.

PS Fra konserten på Blå kan vi høre Nilssen-Love si til Andresen – tror jeg det er: -Hva er det du holder på med? Svaret er:-Det skal du drite i. Som å høre dem for 20 år siden!

I fjor blei Nilssen-Love utfordra av Roskilde-festivalen til å sette sammen to band. The hardest working man in freejazz har hele verden som si leikegrind og to av de landene han besøker oftest og er mest fascinert av er Brasil og Japan.

Det førte til at New Brazilian Funk, som har svært lite med tradisjonell funk å gjøre, blei unnfanga med tre brasilianske musikanter sammen med altsaksofonist Frode Gjerstad – Nilssen-Loves mentor på sett og vis. De har samarbeida siden lovis var 16 år ung og har fortsatt mye å fortelle hverandre – og oss. Med brasiliansk gitarist, elbassist og «snakketrommis» – på cuica – blei dette starten på et helt nytt band og vi får være med på den heftige debutkonserten på Roskilde der en ganske så ny type musikk blei unnfanga.

Sammen med den legendariske japanske støyskaperen, altsaksofonisten, klarinettisten og stemmeskulptøren Akira Sakata, to elektronikere og en gitarist – bortsett fra den brasilianske gitaristen er alle fra Japan – skapte de fem noe neppe Roskilde-publikummet hadde opplevd noensinne før – og neppe vil oppleve seinere heller.

Et helvetes trøkk, ingen kompromisser og noe flere sjømil utenfor allfarvei var det som møtte Roskilde-folket og som møter oss her. Tøft – og det skal spilles høyt og ikke under noen familiesammenkomst med flere generasjoner til stede.

Trioen Arashi, med svenske Johan Berthling på bass og forannevnte Sakata på altsaksofon og klarinett og ikke minst stemme – masse høy og særs personlig stemme – kom sammen under Moldejazz i 2013. Siden den gang har de turnert mye både i Europa og Japan og vi treffer de på klubben Pit Inn i Tokyo høsten 2017.

Her blir det i utgangspunktet ikke spart på noe som helst, men at trioen er i besittelse av dynamiske virkemidler også får vi et godt innblikk i på sistelåta der de tre tar´n helt ned. En bortimot stille stund der altså.

Arashi er nok et kollektiv ulikt alt annet – noe Paal Nilssen-Love er en mester til å være fødeselshjelper for.

Den amerikanske multisaksofonisten Ken Vandermark og Nilssen-Love går tilbake helt til 2002. Med denne helt spesielle utgivelsen gir de oss sitt tiende visittkort.

Sjøl om de har spilt sammen i en rekke større konstellasjoner, så kommer de heldigvis alltid tilbake til duoformatet. Her finner de måter å utfordre seg sjøl og hverandre på som kun duoformatet kan gi dem.

Trioen Boneshaker, bestående av Kent Kessler på bass og Mars Williams på saksofoner i tillegg til vår mann på trommer, har eksistert siden 2011. De tre kjente hverandre godt fra samarbeid i bandene til blant andre Hal Russel og Peter Brötzmann og her gir de oss trioens fjerde fonogram.

Her snakker vi friimpro med røtter i både amerikansk og europeisk frijazz fra 60-tallet. Sjøl om alt er fritt så lander de tre ofte ned på ei melodisk åre og med hjelp av store ører og dynamiske virkemidler, tar de oss med til hittil ukjente steder.

Det vi blir servert er ei liveinnspilling fra Elastic Arts i Chicago i januar 2017 – på en av Paal Nilssen-Loves ustoppelige reiser kloden rundt. Årsaken til det er at han er en av de aller beste og mest originale og ettertrakta trommeslagerne i frijazzens og improens aldri stillestående verden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Svartevja er en relativt ny og ung kvartett fra Lillehammer-området som synes det er viktig å ta vare på musikkarva fra de som har skapt tidløs musikk i generasjoner før oss.

Felespilleren Mari Skeie Ljones fra Jørstadmoen ved Lillehammer hadde lenge tenkt at det var på tide å få spilt inn og dermed ta vare på og videreføre tradisjonsmusikken fra nærområdet sitt.

Hun tok kontakt med en annen felespiller fra borte i gata, Nina Fjeldet, og det viste seg at hun tenkt på akkurat det samme.De ville gjerne ha med seg enda flere og lillehamringene Camilla Granlien på vokal og bass og Johannes Selvaag på fele var absolutt ikke vanskelig å be. Kvartetten Svartevja, navnet på en fiskeplass like ved der Skeie Ljones vokste opp, var dermed unnfanga.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her har de tatt for seg 15 låter som de fine dansa til på ball mens bygdefolket måtte snike seg til å se på gjennom vinduene. De spiller også springdanser og galopper som blei spilt på husmannsplassene i alt fra solo til kvartettolkninger.

Det var bygdespelemannen som blei brukt både her og der og Svartevja tar på et flott vis vare på det som blei skapt for bortimot 200 år siden. De forteller oss at musikken som var viktig for både de «fine» og sliterne den gang fortsatt har noe å si oss i 2019 og garantert i mange, mange år fremover. Akkurat derfor er dette initiativet viktig både for oss og for fremtidige generasjoner.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jan Gunnar Hoff og supergitarist Mike Stern stortrives i hverandres selskap. Nå har de forlenga samarbeidet som har eksistert til og fra siden 2006.

I forbindelse med bestillingsverket «Magma» inviterte Hoff Mike Stern med seg for første gang for rundt 13 år siden. Deretter blei det turnering noen år som resultat av det vellykka verket som også trommeslager Audun Kleive var med på.

Hoff og Stern har heldigvis holdt kontakten hele tida siden og i fjor vinter var det klart for nye konserter og plateinnspilling av nytt materiale som både Hoff og Stern hadde skrevet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Begge komponistene har ei melodisk åre i seg som det er usedvanlig godt å være i selskap med. Det er absolutt ingen tvil om hvor eneren er i dette universet, men hvis noen dermed tror at dette er «lett» musikk, så er det bare å tro om igjen.

Dette er jazzrock, fusion eller hva man enn ønsker å kalle det på et svært høyt nivå – faktisk på høyde med det beste fra utlandet. Audun Kleive og elbassist Per Mathisen kan gå inn i hvilken som helst slik setting hvor som helst og være med på å flytte lista nok et hakk opp – strålende musikanter både hver for seg og som utmerkede ensembleherrer.

Mike Stern er blant gitaristene på jord som med sin livsbejaende utstråling og usedvanlig personlige tone i gitaren, har gjort at både Miles Davis og Jaco Pastorius var langt fremme i køa når det gjaldt å spørre om hans tjenester. Jan Gunnar Hoff, den eminente tangentisten fra Bodø, føyer seg inn i et heftig selskap der.

Dette er varm, personlig og uttrykksfull musikk som gjør at sommeren kan vare hele året. Dessuten er det en ekstra fornøyelse å oppleve denne kvartetten spille Sterns «All You Need» – ei låt som lett kan evighetsstatus stempel på seg. For ei låt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Om det skulle være den aller minste tvil: Prince Rogers Nelson var intet mindre enn et geni. Her kommer det nye bevis på det med tidligere uutgitt materiale.

Prince (1958-2016) opplevde ikonisk status mens han levde. Den har på ingen måte avtatt i åra etterpå og rundt om på kloden finnes det en rekke Christer Falck-er som er avhengig av alt mannen, artisten og ikonet var og gjorde. Likevel trenger man ikke å være i den kategorien for å la seg begeistre av den lille, men på alle vis  store Prince.

Et musikalsk uttrykk med funk, rock og rhythm and blues pluss solide ingredienser av både soul, pop og jazz – og sikkert mye annet – førte til at Prince blei en stilskaper helt fra slutten av 70-tallet. Når fansen nå blir servert nok et påfyll av tidligere uutgitt materiale, så er det sjølsagt julekvelden og vel så det – spesielt når kvaliteten holder bra Prince-standard.

På «Originals» blir vi servert 15 låter spilt inn mellom 1981 og 1991. Noen av Prince´ mest kjente låter, som «Magic Monday» og «Nothing Compares 2 U» – den eneste som har vært utgitt tidligere, finnes her sammen med, for meg i alle fall, en hel del mer ukjent materiale. Nå kan det sjølsagt diskuteres om disse versjonene burde gis ut posthumt. Ville Prince sjøl gjort det? Hva var årsaken til at han aldri gjorde det? Den diskusjonen dukker alltid opp og her finnes ingen fasitsvar.

Disse låtene har uten unntak blitt sluppet av andre artister etter at disse versjonene blei spilt inn, men med Prince i førersetet er det altså første gang. For en artist!

Etter at Prince forlot tida den 21. april 2016, visste sjølsagt plateselskapet hans hva de skulle gjøre. «4Ever» så dagens lys så raskt det var mulig og er en dobbelt cd bestående av 40 av ikonets aller største hits. Ei låt, «Moonbeam Levels», var heller ikke gitt ut tidligere og i tillegg blei blodfansen frista med bilder av Prince tatt av hoff-fotografen Herb Ritts – bilder som heller ikke hadde vært publisert før.

For de ihuga er det altså lite nytt her, men de må kanskje ha alt likevel. For alle andre er dette ei samling som oppsummerer mye om hva og hvem Prince var – og er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hver gang gitaristen og komponisten Kim Myhr presenterer seg, så tar han oss med til helt nye steder. Det gjør han fordi han innehar helt spesielle kvaliteter.

Jazz og improvisert musikk dreier seg i stor grad om å skape og utvikle egne stemmer. Fra første gang jeg hørte og blei introdusert for Kim Myhr (37) så har det ikke vært noen som helst tvil om at han har hatt noe helt eget å melde. Nå tydeligere enn noen gang.

Etter at han blei invitert av FIMAV festivalen i Victoriaville i Canada til å skrive et bestillingsverk i 2016, vokste det raskt frem et ønske om å samarbeide med den norsk-franske poeten Caroline Bergvall som Myhr hadde truffet året før.

Musikken blei skrevet først, men med Bergvalls stemme i hodet. Så kom tekstene fra den London-baserte Bergvall og den skulle på alle måter vise seg å «stemme» med musikken og Myhrs visjoner.

Myhr skriver som alltid langsom musikk. Musikk som er ustoppelig fascinerende og som inviterer  oss til å ta bolig i den og bli der værende for å utforske dybden i den.

Myhrs akustiske 12-strenger danner fundamentet for «pressing clouds passing crowds». Hans repetitive måte å spille på, der bittesmå variasjoner hele tida skaper spenning, omgitt av Ingar Zachs usedvanlig smakfulle perkusjonsfargelegging og den canadiske strykekvartetten Quatour Bozzini, kler resitasjonen Bergvall gjør av sine tekster på et vakkert og særdeles originalt vis.

»pressing clouds passing crowds» er nok et eksempel på at Kim Myhr, i sitt unike univers der impro og samtidsmusikk finner et nytt uttrykk, er en musiker og komponist som har funnet sin egen stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Her får vi være med på det aller første møtet mellom saksofonisten Dave Liebman og perkusjonistene Hamid Drake og Adam Rudolph. Det er det all grunn til å være takknemlig for.

Den 8. mai fjor møttes den tidligere Miles Davis- og Elvin Jones-saksofonisten Dave Liebman (72) og trommeslageren Hamid Drake og perkusjonisten Adam Rudolph. De to sistnevnte møttes allerede da de var 14 år, men som trio var dette aller første gang. Det skjedde på klubben Stone i New York og der får vi nå anledning til å sitte ringside – nesten i alle fall.

Liebman og Rudolph hadde også jobba en hel del sammen, men for Liebman og Drake var dette aller første gang. Med en rekke felles referanser og med et taoistisk utgangspunkt, lå det i korta at dette skulle bli en relativt løs og transparent seanse.

Liebman og Rudolph møttes for første gang for tre år siden, noe som også endte i en annerledes trioutgivelse, «The Unknowable», sammen med den japanske perkusjonisten Tatsuya Nakatani.

Rudolph kaller Liebman en rytmist – en betegnelse han bruker overfor svært få musikanter.

Uansett har det ført til at denne knappe timens utflukt, med totalt fri musikk som blei unnfanga der og da, er relativt forskjellig fra tradisjonell frijazz. Musikken har nesten hele tida et klart definert rytmisk fundament og de tre musikerne benytter seg også av en rekke andre instrumenter – både akustiske og elektriske for å skape disse høyst personlige landskapene.

Mange kjenner nok spesielt Dave Liebman fra både hans egne band som Lookout Farm og ikke minst fra tida med Miles og Elvin – vi har lov å være på fornavn med de to. Her møter vi han og hans svært uttrykksfulle perkusjonsvenner på et ganske annet sted. Tøft, modig og spennende er det nok en gang – Dave Liebman er stadig på søken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Islandske Jón Kalman Stefánsson inntok en av topplassene på favorittlista mi når det gjelder forfattere etter at jeg leste «Sommerlys, og så kommer natten» i fjor. Han rykker absolutt ikke ned etter «Historien om Ásta».

Fjorårets store møte med Stefánsson dreide seg om ei bok som var skrevet i 2005, men som først blei oversatt til norsk i fjor. Den hadde tålt tidens tann på alle mulige vis. Årets treff handler om hans seineste roman som kom ut på Island for to år siden. Den forteller oss om en forfatter som har utvikla seg voldsomt.

»Historien om Ásta» er ganske så forskjellig i fortellerform fra «Sommerlys, og så kommer natten». Han sier sjøl at han hele tida leter etter nye måter å utfordre seg sjøl og romanformen på og det er det ingen tvil om at han har makta.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Stefánssons to romaner som har kommet min vei så langt forteller oss om en historieforteller som alltid beskriver levd liv. Liv som er mangefasetterte og som er spennende og unike..

Unge Ásta spiller ei viktig, men likevel ganske så beskjeden rolle underveis. Vi møter henne gjennom seks brev til kjæresten som har forlatt henne. Ellers møter vi store deler av familien hennes, blant annet hennes far som har falt ned fra en stige utenfor et hus han var i ferd med å male – i Stavanger.

For første gang skriver også Stefánsson seg sjøl inn i en av sine romaner der han som en patetisk forfatter sitter i ei leid bondestue på Island og sloss med det litterære stoffet sitt.

Persongalleriet Stefánsson løfter fram er både troverdig, høyst personlig og består av skikkelser av kjøtt og blod som er med på å bekrefte Stefánssons mesterskap.

Det er usedvanlig spennende å bli med på denne reisa der vi følger en hel families opp- og nedturer gjennom mange tiår fortalt på et fortetta og helt spesielt vis.

Ankepunktet mitt er at historia blir fortalt litt springende. Av og til var jeg i ferd med å miste tråden, men Stefánsson hanka meg inn igjen når det holdt på å glippe.

Uansett er «Historien om Ásta» en fantastisk bekreftelse på at Jón Kalman Stefánsson hører hjemme i stjernesjiktet blant dagens forfattere – samme hvor man leter på Tellus.

Håkon Kornstad har inntatt ei trone som vel de aller færreste visste fantes. Nå har han tatt sin unike fusjon av jazz og opera til nok et nytt nivå.

Det har nå gått cirka ti år siden Håkon Kornstad (42) oppdaga opera som uttrykk og at det kanskje var noe for den strålende jazzsaksofonisten. Siden åpenbaringen på Metropolitan Opera i New York har det gått slag i slag for først operastudenten og seinere operasangeren Kornstad, som heldigvis ikke glemte jazzmusikeren på vei inn i sitt nye univers.

Etter å ha jobba med musikk i skjæringspunktet mellom opera og jazz ei stund, ga han oss plata «Tenor Battle» i 2015 og et delvis nytt publikum fikk ørene opp for både Kornstad og denne unike musikalske fusjonen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå har han fått enda mer erfaring og dybde i uttrykket sitt og med den nye trioen bestående av Mats Eilertsen på bass og Frode Haltli på trekkspill, så tar Kornstad nok et skritt i retning seg sjøl.

Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve trioen under Moldejazz i år. Både musikalsk og som utadvendt og sjarmerende formidler av hva og hvem han og trioen er, viste Kornstad oss at anno 2019 er han på et nivå som han aldri har vært på før.

Mye av repertoaret var henta fra trioens debut-cd «Im Treibhaus» – i drivhuset – en melodi plukka fra Richard Wagners univers. Der finnes også musikk av Schubert, Tosti, Verdi, Mascagni, Lalo, de Falla og Grieg.

Lekenheten de tre framviser spesielt live, men også på denne plata er så smittende og direkte livsbejaende at den anbefales både på blå resept og på annet vis.

Vi har med tre improvisatorer fra øverste hylle å gjøre. De stortrives åpenbart i dette nye og spennende landskapet og du verden så lett det er å trives sammen med dem.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.