Det er bare én Bendik – Bendik Hofseth! Nok en gang er det en begivenhet når han avlegger oss et besøk med ny musikk. Og det aller beste: det er mer i vente.
Bendik Hofseth (57) var på vei mot en slags jazzikalsk verdensherredømme da han stakk til USA og tok over saksofonplassen til sjølvaste Michael Brecker i fusionbandet Steps Ahead. Men Bendik – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – ville det ikke slik og satte kursen hjem til Norge igjen.
Så ville mange at han skulle bli popstjerne og Columbia Records signa han. Det blei det heller ikke noe av og Bendik blei etter hvert mer musikkbyråkrat enn musikant. For alle som har digga Bendik som den utmerkede musikanten og komponisten han er, var det både synd og skam. Det så ikke ut til at Bendik ville gjøre noe særlig med det, men det ville heldigvis Christer Falck og som kjent: kulturkrigeren Falck lar seg heldigvis ikke stoppe.
Det har ført til at Bendik de seineste åra har fått et helt nytt musikalsk liv og så lenge det går kraft gjennom han (og Christer Falck), så kommer det til å være mye å glede seg til og over. I løpet av høsten kommer det en trippel-utgivelse som handler om trær (!), men aller først altså: «Trunks».
Sammen med et kremlag bestående av Mats Eilertsen på bass, Helge Iberg på piano, Per Oddvar Johansen på trommer og Eivind Aarset på gitar, og med Mike Mainieri som gjest på et spor på vibrafon og marimba, får vi sju nye Bendik-komposisjoner av den type kvalitet, personlighet og inderlighet som han har skjemt oss bort med.
Bendik er en melodiker av klassen ypperlig og det nok en gang å få anledning til å dykke ned i Bendik-universet er en sann fryd. Hver låt er tilegna enten medmusikantene i bandet eller nære venner og inderligheten i både låtene og måten de blir tolka på, er ikke noe i nærheten av påtatt eller klissent føleri som det kunne blitt i mindre eleverte musikanters uttrykk.
Når Bendik med sin unike og varme tone – jo da, han har hørt noen timer på Garbarek -, Eilertsen med sin djupe, tunge og særegne tone inspirert av blant andre Charlie Haden og Aarset, som i mine ører er en musikalsk fargelegger i Jon Christensen-klasse, møtes rundt et slikt musikalsk leirbål, så har dette blitt noe av det fineste Bendik Hofseth har gitt oss. Og jeg har på ingen måte glemt bidragene til Iberg og Johansen heller – de kler dette uttrykket perfekt.
Det er ofte høytid i heimen når Bendik banker på med noe nytt. Slik er det så avgjort også denne gangen.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Trunks
C+C Records/Musikkoperatørene
