Nina Jori Pedersen pakka sekken og slo seg ned i Italia i 1990. Nå gir ut sin andre cd på norsk selskap og det har blitt et varmt møte med den “nye” stemma.

Nina Pedersen har vært en skjult skatt for oss altfor lenge.

Hvis du ikke kommer fra Grimstad, hvor Nina Pedersen er født og oppvokst, så skal du ha fulgt svært godt med for i det hele tatt ha visst om hvem Nina Pedersen er og hva hun har drevet med.

Nå har hun heldigvis bestemt seg for å fortelle oss her oppe i steinrøysa at hun og musikken hennes finnes. Bedre og mer passende selskap å gjøre det på enn hos det gode mennesket fra Sykkylven, Hilde Louise Asbjørnsen, finnes knapt – Pedersen gir oss nemlig musikk i mye av den samme gata som Asbjørnsen – melodisk, varm og med personlighet.

Etter å ha drevet med musikk her hjemme, gikk altså ferden til Italia for nesten 25 år siden. Der har han studert videre – andre steder også for den saks skyld med storheter som Sheila Jordan, Mark Murphy og Karin Krog – og jobba med kor og egne band. For noen år siden ga hun ut “Songs From the Top of the World” kun i Italia. Etter som jeg har skjønt så viste hun frem sine norske røtter der.

Nå er låtskriveren og jazzvokalisten vi får hilse på og det er et udelt hyggelig møte. Mange av låtene og tekstene har hun skrevet sjøl – på engelsk – og handler mye om hennes eget liv og opplevelser i Italia og i tillegg får vi Bergman/Legrands klassiker “You Must Believe in Spring”, som vi fikk oppleve med komponisten i Operaen på mandag, Moraes og Jobims “Por Toda a Minha Vida” på portugisisk og Beskow og Tegnérs “Grodans sång” på svensk.

På sett og vis forteller Pedersen oss hvor hun befinner seg i livet akkurat nå og det gjør hun på et vakkert og personlig og på et svært så melodisk vis. Det får hun utmerket assistanse til å gjøre av sin faste trio med Marco Loddo på bass, Alessandro Marzi på trommer og perkusjon og Pierpaolo Principato på piano. Som elegant krydder Luca Aquino, som vi har truffet her hjemme flere ganger blant annet med Manu Katché, på trompet og flügelhorn, Nicola Stilo, som samarbeida mye med Chet Baker, på fløyte og gitar og Alessandro Tedesco på trombone.

Dette har blitt et godt, varmt og overraskende møte med en moden og trygg vokalist som vet hvem hun er og hvor hun vil. Arrivederci!

PS I forbindelse med cd-utgivelsen har Pedersen tatt turen hjem til Norge og sammen med sin italienske trio og den meget lovende trompeteren Erik Kimestad Pedersen fra Mandal blir hun blant annet å høre på Herr Nilsen i Oslo på mandag. Det er en anledning man ikke bør la gå fra seg hvis man har sjansen.

Nina Pedersen

So Far So Good

Sweet Morning Music/Musikkoperatørene

Bedre måte å markere den legendariske Mingus-konserten i Aulaen i 1964 på, enn å “gjenskape” den med et identisk norsk superlag under ledelse av Arild Andersen, er faktisk ikke mulig – skulle det vise seg.

Arild Andersen med sin supersekstett anno 2014. Bedre og mer tidsriktig blir det knapt.

Foto: Francesco Brumlemann Saggio

Mange skal ha mye skryt for både ideen og unnfangelsen til konserten med Arild Andersen Sextet. Aller mest til orkestelederen, verdens mest lekne “voksne” bassist, og hans håndplukkede lag med Mathias Eick på trompet, Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og bassklarinett, Gard Nilssen på trommer, Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og Petter Wettre på tenorsaksofon. For et lag!!! Wettre hadde skrevet arrangementene noe så veldig i Mingus´ ånd og det fungerte noe så vederstyggelig.

Konserten med Charles Mingus Sextet i Aulaen i 1964 er intet mindre enn myteomspunnet. “Alle” var der, inkludert unge Andersen – eller mener i alle fall at de var der og det hele begynte med at legenden Mingus ikke fikk feste for bassen sin i det harde gulvet – og slik starta også konserten denne gangen.

Slik så det ut i 1964. Fra venstre Jaki Byard, Clifford Jordan, Charles Mingus, Dannie Richmond, Eric Dolphy og Johnny Coles.

Bandet var satt opp eksakt likedan på scena som for 50 år siden, stolene var der sjøl om de ikke hadde greid å få finne de originale og herrene hadde pønta seg – Andersen i hvit skjorte og slips – det tror jeg aldri jeg har sett før!

I motsetning til for 50 år siden, så spilte dagens band flere og kortere låter. Det hele begynte med, som den gang, “So Long Eric”, og blei fulgt av “Orange Was the Color of Her Dress then Blue Silk”, “Better Git it in Your Soul”, “Fables of Faubus”, “Haitian Fight Song”, “All the Things You Could Be Now if Sigmund Freud´s Wife Was Your Mother” – for en tittel!!!, “Goodbye Porkpie Hat” og Duke Ellingtons “Take the A-train”.

Med full respekt for Mingus og musikken fra den gang, tok Andersen og Wettre den med inn i 2014 og viste oss at den var minst like relevant i dag. De umerkelige temposkiftene underveis i låtene, den elegante overgangen fra visper til stikker, korene fra alle blåserne og Bugge Wesseltoft – den mannen kan faktisk alt – chase/duellen mellom Ellerhusen Holm og Wettre mot slutten på bassklarinett og tenor og ikke minst Andersens enorme tilstedeværelse. Det ikke bare virker som, jeg er overbevist om at han synes alt er like morsomt den dag i dag som det var i 1964 og det er så tydelig i alt han foretar seg. “Unggutta” synes åpenbart det samme og de digger så voldsomt å spille med mesteren. Dette var enkelt og greit stas fra ende til annen – den blues- og gospelpregede musikken til Charles Mingus lever i beste velgående slik den blir tolka av dette superlaget.

Denne konserten var en festivalidé. Må den bare ikke bli det – dette var alt for bra til å bli lagt i skuffen etter denne enorme konserten. Dette blir nemlig en ny konsert i kategorien “hvor var du da…”. Få bandet ut på veien, verden rundt, på klubber og festivaler. Både de, musikken, Mingus og publikum som ikke har hørt dem fortjener det.

Bassen glei på det glatte gulvet denne gangen også…

Sjefen, Mathias Eick, Petter Wettre og Jens Christian Bugge Wesseltoft – og Klaus Ellerhusen Holm og Gard Nilssen – leverte en konsert som vil bli huska – i 50 nye år.

Åpninga av årets Oslo Jazzfestival stod så avgjort i pianistenes tegn. Vår egen verdensstjerne Tord Gustavsen og den franske legenden Michel Legrand sørga for at det var i de beste hender – på hvert sitt unike vis.

Det er en inderlig over uttrykket til Tord Gustavsen som er sjelden.

Annonsørinnhold

Black Friday-salget er i gang: Sjekk ut de råeste tilbudene

Foto: Egil Austrheim

Tord Gustavsen har gjennom det siste tiåret etablert seg på den internasjonale scena som en pianist, komponist og bandleder som har noe helt eget å melde.

Med sin faste kvartett bestående av Tore Brunborg på tenorsaksofon, Mats Eilertsen på bass og Jarle Vespestad på trommer, gir han oss musikk så personlig, vakker og ettertenksom som vel mulig. Med utgangspunkt i bandets ferskeste cd, “Extended Circle” fra tidligere i år, “filosoferte” de fire pluss gjesten Svante Henryson på cello – og seinere elbass (!), rundt små, inderlige temaer som ofte har røtter i både folkemusikk og salmer, men som definitivt har Gustavsens eget bumerke på seg. Både den perfekte lyden og den vakre lyssettinga i Operaen var med på å understreke det totalt unike i Gustavsens univers.

Tord Gustavsen ga oss ei ny vokalstjerne – Synne Sanden.

Foto: Egil Austrheim

Tord Gustavsens nære forhold til vokalister og tekst, har ført til samarbeid i superklassen med blant andre Kristin Asbjørnsen, Solveig Slettahjell, Silje Nergaard og Susanna Wallumrød. Denne kvelden ga han oss en rekke strålende eksempler på hva møtene hans med ei ny stemme, Synne Sanden, har ført til.

Sammen med et utvida band med Arve Henriksen på trompeter og Audun Kleive på trommer, satte Gustavsen Sanden inn ei ramme som nærmest måtte være som en drøm for den ferske vokalisten. Jeg har aldri hørt henne tidligere, men hun tok den enorme scena i Operaen som om hun aldri hadde gjort annet tidligere. Hun er i besittelse av ei varm, personlig og skjør stemme som bærer tekstene på et perfekt vis og bedre innpakning kunne hun faktisk ikke få.

Et strålende møte med både Synne Sanden, Tord Gustavsen og hans utvidede band. Operaen var som bygd for denne musikken og dette inderlige uttrykket.

Michel Legrand – ei levende legende.

Det skulle ta vel 82 år før den farnske komponisten, pianisten og legenden Michel Legrand satt sine føtter på norsk jord. Når han først gjorde det, så blei det gjort på et vis som vil bli huska lenge.

Vi snakker om en mann som har skrevet musikk som har stukket av med seks Oscar-priser, som “alle” har ønska å samarbeide med både som pianist og komponist – han har noe helt eget å fare med.

Denne kvelden ga han oss en rundreise i sin musikalske verden og begynte det hele med en blues han hadde skrevet og spilt sammen med Ray Charles på slutten av hans karriere.

Sammen med sin bassist Pierre Boussaguet og trommeslageren Francois Laizeau tok han oss gjennom reine ønskekonserten og det er lett å bli imponert over en 82 år ung herre som er i besittelse av en usedvanlig lett teknikk og en fingerferdighet som svært mange yngre pianister ville ha slitt med.

Michel Legrand var en av Miles Davis´ komponist-favoritter.

Vi fikk musikk fra “Paraplyene i Cherbourg”, “The Young Ladies of Rochefort”, samarbeidet med Miles Davis med filmen “Dingo” og andre filmudødeligheter som “Summer of ´42”.

Våre egne vokaldronninger Karin Krog og Solveig Slettahjell tilførte Legrands tidløse melodier noe eget.

Når så Karin Krog og Solveig Slettahjell, Legrand sleit litt med uttalen der gitt, gjorde framifrå innsats på noen av Legrands aller mest kjente låter som “Watch What Happens”, “I Will Wait for You”, “The Windmills of Your Mind” og “What Are You Doing the Rest of Your Life”, etter en svært kort øvelse, så var det flere enn Michel Legrand som hadde grunn til å være imponert.

To store konserter med to helt forskjellige pianister åpna årets Oslo Jazzfestival. En bortimot perfekt start spør du meg, men det gjør du vel ikke?

PS Michel Legrand hadde lagt ned fotoforbud under konserten, så derfor er det bilder fra tidligere anledninger som finnes her.

I kveld er det Arild Andersens hyllest til Mingus-konserten i Aulaen for 50 år siden som står på programmet. Anmeldelse følger i kveld eller morra tidlig – uten forforbud!

Samarbeidet mellom den engelske saksofongiganten, komponisten og arrangøren John Surman og Bergen Big Band har nådd nye høyder.

John Surman sammen med Bergen Big Band – bedre blir det knapt.

Foto: Øystein Fykse

Samarbeidet mellom Surman, som vi nesten regner som “norsk” etter at han har vært bosatt her i mange år nå, og Bergen Big Band, går bortimot 20 år tilbake.

I 2005 ga samarbeidet oss det håndfaste og nydelige cd-beviset “Seagull” med Karin Krog i ei sentral rolle. I forbindelse med en konsert i Parma i Italia høsten 2011, blei samarbeidet gjenoppfriska og “Another Sky” blei resulatet.

Bergen Big Band – et storband i internasjonal toppklasse.

Foto: Øystein Fykse

Etter at Surman fikk forespørselen, bestemte han seg for å skrive musikk som ikke bare var “designa” for han sjøl som solist, men som også skulle by på solistiske utfordringer for flere av bandets egne utmerkede musikanter.

Surman har delvis skrevet ny musikk, men også henta fram låter han har hatt liggende på lur. Han har også invitert med seg sin gode venn og kollega John Warren både som medarrangør og coprodusent og siden Surman visste at Warren hadde skrevet et arr på Thelonious Monks nydelige ballade “Ruby My Dear”, så blei også den en del av repertoaret.

Bergen Big Band framstår som et ensemble av topp internasjonal klasse og det kan nesten høres hvordan Surman har inspirert vestlendingene. Kanskje han kan gjøre en jobb med Brann også? Solister som saksofonistene Olav Dale, brødrene Jan Kåre og Ole Jakob Hystad og Zoltan Vincze, trompeterne Are Ovesen og Martin Winter og Dag Arnesen på piano og Ole Thomsen på gitar, holder klasse målt med hva som helst i hvilket som helst storband og at de stortrives med den vakre, originale, krevende og meoldiske musikken til Surman, skinner tydelig gjennom.

John Surman er en topp internasjonal musikant med ei helt egen stemme i saksofonene sine – spesielt på sopran så tar det en hundredel av et sekund å høre et at det er verdens beste saksofonspillende Stabæk-supporter som nok en gang har noe unikt å melde.

“Another Sky” har blitt kanskje det beste storband-visittkortet laga i Norge gjennom alle tider – så bra er det nemlig.

John Surman/Bergen Big Band

Another Sky

Grappa/Musikkoperatørene

InterStatic forteller oss nok en gang at de har alt som trengs for å lage jazz for rockere og rock for jazzfolket.

InterStatic i aksjon – vi snakker heftige saker.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

I 2010 gikk herrene Roy Powell (orgel), engelskmann bosatt i Norge i mange år, Jarle Vespestad (trommer) og Jacob Young (gitar) i studio og laga albumet “Anthem” under det velklingende navnet Young Powell Vespestad.

To år seinere hadde de skifta navn til InterStatic og ga ut sitt andre album under samme navn.

Med “Arise” er de tilbake på den vanskelige tredjerunden – bedre og heftigere enn noen gang.

Jacob Young, Roy Powell og Jarle Vespestad utenfor “stamstedet” Sound of Mu i Oslo.

I slutten av august i fjor var de tilbake i Pettersens Kolonial Lydstudios på Hønefoss med et knippe nye låter – de aller fleste skrevet av Powell, men med noen bidrag fra Young.

De tre herrene er blant Harald og Sonjas, også Powell har bodd her så lenge nå at vi regner han som norsk, aller lengst framskredne jazzmusikanter og musikken er så avgjort prega av det. Likevel er det slik at både rock og psychedelia også setter sine solide bumerker på musikken. Heller ikke disse musikantene er spesielt opptatt av musikalske båser og her får de så avgjort rom for sin rocka tilbøyligheter.

Musikken er melodisk, groovete og på mange måter tidløs. Det låter så absolutt 2014 av InterStatic, men det er likevel mulig å høre forbindelseslinjene tilbake til både Tony Williams´ Lifetime og Terje Rypdals Chasers.

Send InterStatic ut på veien – gjerne på rockeklubber. Jeg tipper de vil ha like stor glede av musikken som jazzfolket.

InterStatic

Arise

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Tingvall Trio, under ledelse av svenske Martin Tingvall, er i mine ører noe av det heftigste, tøffeste og mest sprudlende som finnes innenfor det klassiske jazzpianotrio-formatet.

Tingvall Trio, fra venstre Rodriguez Calvo, Tingvall og Spiegel, er klar for verdensherredømme.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

Tingvall Trio, som består av sjefen og komponisten Martin Tingvall fra Sverige, Omar Rodriguez Calvo fra Cuba på bass og Jürgen Spiegel fra Tyskland på trommer og perkusjon, har de seineste 10 år etablert seg som en av Europas aller mest spennende trioer.

Hamburg har vært basen hele tida, men allerede har over 20 land stått på turnélista. Det kommer til å bli enda flere etter at garantert nye publikummere verden rundt vil få ørene opp for trioen som gir oss livsbejaende og original musikk som musikkelskere også langt utenfor jazzmenigheta vil få mye glede av.

I løpet av det tiåret bandet har eksistert, så har de vunnet bøttevis med tyske priser, solgt masse av alle sine hittil fire studioskiver og sin ene liveskive og fått anmeldelser som man nesten kan rødme av hvor det enn måtte være – El Pais i Spania, Die Zeit og Der Spiegel i Tyskland og La Stampa i Italia bare for å nevne noen.

“Beat” er trioens første studioskive på tre år og det låter like sultent og lekent som noen gang. Melodier som setter seg i øret med en gang, fantastisk ensemblespill og ditto solistprestasjoner.

Når Martin Tingvall sier at han henter inspirasjon over hele fjøla fra McCoy Tyner til Black Sabbath, så skjønner man kanskje lettere tilfanget. Dette er på alle måter jazz, men både rock, etnisk musikk og klassiske impulser er lett gjenkjennbare.

Noen vil kanskje trekke linjene til legendariske Esbjörn Svensson Trio og det er absolutt mulig å finne forbindelseslinjer her. Likevel er dette unik og original musikk.

Tingvall Trio har altså lagt storte deler av jazzverdenen for sine føtter. Nå er det på høy tid at de får den anerkjennelsen de fortjener her hjemme også. Dette er nemlig glitrende – intet mindre.

Tingvall Trio

Beat

Skip Records/MusikkLosen

Den polske filolinisten Adam Baldych og den israelske pianisten Yaron Herman fører samtaler som lederne i blant annet Hermans hjemland burde lære av.

Baldych har vært vidunderbarn – nå slår han ut i full blomst.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

Den 28 år unge Adam Baldych debuterte på det tyske storselskapet ACT for to år siden med “Imaginary Room” sammen med blant andre bassisten Lars Danielsson og vår egen nye supersaksofonist Marius Neset. Gjetordene, prisene og de heftige anmeldelsene stod i kø Europa rundt. Det samme gjelder også for den Paris-bosatte Herman som debuterte under eget navn på ACT med “Alter Ego”.

Yaron Herman er en sann lyriker ved pianoet.

Om det er produsent Sigfried Loch som har ført de to sammen vet jeg ikke, men det er i alle fall hans idé å lage Duo Art-serien som allerede har ført til mye vakker og unik musikk på ACT. Slik har det så definitivt blitt ved denne anleninga også.

Yaron Herman og Adam Baldych – et sjeldent musikalsk møte.

Det de to gir oss er musikk stort sett komponert og arrangert av Baldych, men musikk av de polske jazzgigantene Krysztof Komeda og Zbigniew Seifert og den klassiske komponisten Hildegard von Bingen pluss et hemmelig (!) spor av Frederic Chopin, passer også utmerka inn.

De to har et musikalsk uttrykk som passer perfekt sammen og det er en dynamikk i samtalene deres som er unik. Det er både temperament og fred og ro i det de formidler som er sjelden.

For de aller fleste av oss er dette det første møtet mellom Baldych og Herman. Det er bare å glede seg til nye, fredfulle og spennende møter.

Baldych & Herman

The New Tradition

ACT/Musikkoperatørene

Bak bandnavnet Honest John skjuler noen av kongerikets aller mest spennende improvisatorer seg. Musikken de gir oss er også av det unike slaget.

Honest John i aksjon på Nasjonal Jazzscene Victoria på Karl Johan i Oslo.

Annonsørinnhold

Black Friday-salget er i gang: Sjekk ut de råeste tilbudene

Med altsaksofonisten og klarinettisten Klaus Ellerhusen Holm i spissen, både som komponist og retningsgiver, og med Ola Høyer på bass, Kim Johannesen på gitar og banjo, Ole-Henrik Moe på fiolin og Erik Nylander på trommer, så er Honest John noe helt nytt og originalt i den etterhvert enorme norske jazzfloraen.

Når Ellerhusen Holm & Co forteller oss at de henter insprirasjon fra nederlandsk frijazz, brasiliansk jazz og samba og komponister som Webern og den italienske samtidskomponisten Salvatore Sciarrino, så er det ikke så vanskelig å legge sammen at det Honest John byr på, ikke låter som noe som helst annet som har vederfaret sanseapparatene. Og du verden så godt det gjør!

Klaus Ellerhusen Holm er den ideologiske føreren i Honest John.

Lydbildet med denne originale instrumenteringa, blant annet med banjo og fiolin, blir sjølsagt også av den spennende og annerledes sorten. Den er med på å understreke Ellerhusen Holms originale ideer og med de likesinnede og søkende medmusikantene, så tar de oss med til steder vi sjelden eller aldri har vært på før.

Musikken er en miks av åpne og løse strukturer og ganske så streite melodiske løsninger med nesten vakre (!) låter. Både solistisk og kollektivt holder Honest John et meget høyt nivå og er med på sementere oppfatninga av at det skjer mye unikt her hjemme og det på et nivå som tåler sammenlikning med hva som helst hvor som helst.

“Canarie” er gitt ut på det italienske selskapet Rudi Records og det er morsomt å se at Honest John i august-utgava av det verdenskjente jazzmagasinet DownBeat også får meget hederlig omtale.

Ærlig og unik musikk skapt og framført av topp musikanter fortjener mye oppmerksomhet – slik er det med den saken.

Honest John

Canarie

Rudi Records/border.se

Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell, Bugge Wesseltoft og In The Country gjør det litt annerledes enn Leonard Cohen. De har nemlig lagt Berlin for sine føtter først.

Solveig Slettahjell – hvilken kraft, hvilken overbevisning!

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Foto: Dieter Strothmann

Diverse artister

Jazz at Berlin Philharmonic II – Norwegian Woods

ACT/Musikkoperatørene

Fra 1944 til 1983 gjorde musikkgründeren Jazz at the Philharmonic til et begrep. Både i USA og etterhvert også i Europa ga han et jazzhungrig publikum det ypperste av jazzmusikk. Han satte sammen de beste solistene med toppkomp og sendte de ut på turneer i konsertsaler der publikum sjelden eller aldri hadde opplevde slik musikk tidligere. Berlin stod ofte på reiseruta og nå har den tyske produsenten og mannen bak plateselskapet ACT, Sigfried Loch, tatt opp igjen ideen og ingenting er morsommere enn at at norsk stjernemusikere står for den andre etappa i det som forhåpentligvis blir en lang stafett.

Morten Qvenild en pianist og med et band i verdensklasse.

Foto: Dieter Strothmann

Første stopp på denne på denne utgava i legendariske Berliner Philharmonie, stod pianistene Iiro Rantala, Michael Wollny og Leszek Mozdzer for. Den har gått meg hus forbi, men hvis den er i nærheten av det vi, og et fullsatt hus i den tyske hovedstaden, får og fikk være med på, så er det strålende.

Superlaget samla i Berlin – også med Mathias Eick…

Foto: Dieter Strothmann

Første gang de seks, som jo var sju, stod sammen på ei scene var den 10. mars i år i Kulturkirka Jakob i Oslo. Dagen etter var Berlin stoppestedet og Sigfried Loch, som egentlig ikke hadde tenkt å ta opp konserten, ante at dette kunne bli stort og i løpet av et døgn var alt nødvendig utstyr skaffa. Han skal ha all verdens takk for sin teft og sin snarrådighet.

Jens Christian Bugge Wesseltoft – vi snakker mesterklasse.

Dette er musikere som kjenner hverandre godt og som har mange tangeringspunkter sjøl om de kommer fra litt forskjellige generasjoner. Noen har spilt sammen i diverse grupper, blant annet har Qvenild og Slettahjell en spesiell relasjon, men som en enhet var dette første gangen. Det er nesten ikke til å tro, men med det vi vet om disse seks (sju) så overrasker det likevel ikke.

Knut Reiersrud – en grenseløs musikant.

Foto: Dieter Strothmann

Materialet henter de fra sine respektive skatter og det betyr blant annet religiøse folketoner, originalmateriale, overraskelsen “Chicken Feathers” av Steve Kuhn, “Have a Little Faith in Me” av John Hiatt, “Take it With Me” av Kathleen Brennan og Tom Waits – hvilke tolkninger av Solveig Slettahjell – jeg har aldri hørt henne sterkere og mer overbevisende. Slettahjell er intet mindre enn en formidler i superklassen og du verden som hun kan benytte seg av dynamiske virkemidler. Når skal den store verden endelig få ørene skikkelig opp for henne? Kanskje nå? Det har hu i alle fall fortjent og det tyske publikummet er tydeligvis overbevist.

Pål Hausken – trommeslager i et av denne verdensdelens hippeste band.

Foto: Dieter Strothmann

Alle her er “stjerner” i seg sjøl, men er heldigvis av typen som ikke trenger å vise det på bekostning av noen andre. De kler hvrandre og musikken perfekt og viser resten av verden at her på berget finnes noen av de beste og mest uttrykksfulle musikantene på kloden. Så bra og inderlig er nemlig dette. Jeg kunne skrevet spaltekilometer om både Bugge, Reiersrud, Qvenild, Slettahjell og In The Country, men synes ikke det er nødvendig. De låter alle så bar som alltid og stortrives tydeligvis i denne unike settingen.

Roger Arntzen – fundamentet i In The Country og for dette superlaget.

Foto: Dieter Strothmann

Med til historia hører det at trompeter i superklassen, Mathias Eick, også var med på denne happeningen. Nå har det seg slik at Eick er tilnytta et annet tyske selskap, ECM, og de ønska ikke at Eick skulle bidra til denne utgivelsen. Det har ført til alle hans bidrag er redigert bort. Synd for oss – for alle egentlig.

Uansett har dette blitt en utgivelse som vil bli stående til evig tid som et svært viktig visittkort for norsk musikk i verdensklasse. Først tok de altså Berlin. Blir Manhattan neste da?

Organisasjonen Red Hot har gjennom sine musikalske prosjekt i løpet av 25 år samla inn vel 12 millioner dollar til kampen mot AIDS/HIV. Dessverre er det nødvendig å fortsette kampen og Red Hot gjør det med mer original musikk.

Ron Carter og Gary Bartz tolker Bach.

Diverse artister

Red Hot + Bach

Sony Masterworks/Sony Music

Ron Carter – en av jazzens aller største bassister.

Gary Bartz med fortid blant annet fra Miles Davis.

Tidligere har Red Hot gitt oss fantastisk musikk med utgangspunkt i Duke Ellington, Antonio Carlos Jobim, George Gershwin, Fela Kuti og Arthur Russells unike univers. Denne gangen er det altså et av musikkens andre store ikon, Johann Sebastian Bach (1685-1750), som blir denne ære til del.

Initiativtakerne Leigh Blake og John Carlin har tydeligvis både teft samtidig som de nyter stor tillit hos musikanter verden rundt og på tvers av alle sjangre. Det virker ikke som noen som blir spurt om å bidra, takker nei – og det skulle da også neste bare mangle.

Gabriel Kahane med flott bidrag.

Kronos Quartet – en av verdens ledende strykekvartetter.

Islandske amiina bekrefter at øya i vest har mye å by på.

Her har Red Hot invitert en rekke artister, fra de fleste sjangre, inkludert produsenter og DJ-er og, basert på Bachs unike fundament og musikk, så har de skapt 19 tildels fantastiske spor som vil åpne opp for Bachs univers til nye generasjoner.

Dette er ikke jazz, dette er ikke klassisk musikk, dette er ikke pop eller rock – dette er enkelt og greit musikk uten grenser skapt av uten unntak meget talentfulle artister.

Dessuten er det musikk som er nok et bevis på at musikk funker på så mange plan – forhåpentligvis vil nye millioner komme inn slik at noen av de vel 35 millionene som er ramma av AIDS/HIV kan få nytte av musikken også på det viset.

Mia Doi Todd fra underskogen av amerikanske singer-songwritere.

Chris Thile er en eksepsjonell mandolinist som blant annet spiller i Punch Brothers.

Shara Worden – vokalist og låtskriver i My Brightest Diamond.