Jo-Yu Chen er navnet. Piano er instrumentet. Og musikken er både spennende og original.
Jo-Yu Chen er opprinnelig fra Taiwan, men er nå bosatt i New York.
For unge Chen, som holder sin eksakte alder godt skjult, har det liksom aldri vært noen tvil. Hun begynte sin pianoundervisning hjemme på Taiwan som 5 åring og i tillegg til tangentene så blei også obo et annet instrument hun fikk et nært forhold til. I voksen alder gikk turen til New York og velrennomerte Juilliard University for videre studier, men hele tida hadde det dreid seg om klassisk musikk. Ankomsten til New York førte til at ørene blei åpna for et annet uttrykk, nemlig jazz og med hennes tredje cd under eget navn får vi endelig møte henne her hjemme også.
Sammen med trommeslager Tommy Crane og bassist Christopher Tordini imponerer Jo-Yu Chen kraftig.
Tidligere har vi opplevd musikanter fra fra både Asia og Sør-Amerika som har inntatt New York som har imponert voldsomt med sin teknikk, men som ellers kanskje ikke har hatt så veldig mye å fare med. Chen hører ikke hjemme i den kategorien. Det er fortsatt godt mulig å gjenkjenne hennes klassiske røtter i komposisjonene og spillet hennes. Hun er en søkende sjel som gir både seg sjøl og musikken rom – litt utypisk New York og nesten litt ECM-aktig. Med Tommy Crane på trommer og Christopher Tordini på bass, to meget dyktige representanter for NY-underskogen, og supergitarist Kurt Rosenwinkel på tre av de 11 spora, så forteller Chen oss at hun er en musikant med noe unikt å fare med.
Jo-Yu Chen er bosatt i New York, men låter likevel litt annerledes.
Ane Brun og Mari Kvien Brunvoll er to av kongerikets aller mest spennende og særpregede vokalister og formidlere. Mamma Inger Johanne Kvien Brunvoll har vært fødselseshjelper på alle vis.
Inger Johanne Kvien Brunvoll har også noe helt eget å fare med.
I hjembyen Molde har Inger Johanne Kvien Brunvoll vært en sentral skikkelse i musikk- og kulturlivet i en årrekke og det er tydelig at døtrene har tatt med seg mye av inderligheten, viljen og evnen til å skape noe unikt hjemmefra. På dette lille visittkortet, på knapt 15 minutter, får vi møte Kvien Brunvoll, både som vokalist på norsk og fransk, pianist og på melodika, sammen med fribyforfatteren Gilles Dossou-Gouin fra Benin som leser egne dikt på norsk og bassisten og perkusjonisten Walter Heim.
Både Ane Brun og Mari Kvien Brunvoll har arva gode gener.
De seks spora er først en liten improvisasjon i både ord og toner, før vi møter Dossou-Gouins lyrikk både på fransk, vakkert tolka av Kvien Brunvoll, og oversatt til norsk av Kjell Olaf Jenssen og sjarmerende lest av forfatteren. Tekstene hans forteller oss at han har fått et nært og ekte forhold til Norge og spesielt Romsdalen etter å ha bodd der i mange år.
Fribyforfatter Gilles Dossou-Gouin fra Benin har slått rot i Molde.
Disse små og unike møtene mellom åpne og søkende sjeler fra forskjellige utgangspunkt viser oss at de har mye å “snakke” om. Det er absolutt verdt å ta turen inn i disse originale landskapene.
Gilles Dossou-Gouin – Inger Johanne Kvien Brunvoll – Walter Heim
Det kommer ikke som noen bombe akkurat at den svenske bassisten, cellisten og komponisten Lars Danielsson lager nydelig musikk. Det er heller ikke noen overraskelse at Mathias Eicks bidrag gjør musikken enda vakrere.
Lars Danielsson følger opp “Libretto” fra 2012 på best mulig vis.
Lars Danielsson (56) begynner etter hvert å innta veteranenes rekker, men er på ingen måte noen mett musikant eller komponist. Hver gang vi støter på han så har han noe nytt og spennende å by på.
Første vi gang vi møtte han i større sammenheng var da han debuterte med sin kvartett i 1980. Bandet levde i 18 år og besto av Jon Christensen, Dave Liebman og Bobo Stenson – ikke noe b-lag akkurat. Seinere har vi møtt han sammen med blant andre brødrene Brecker, Mike Stern, Jack DeJohnette, John Scofield, Trilok Gurtu og ikke minst hans livsledsager Cæcilie Norby. Oppramsinga er ikke meint som namedropping, men som en bekreftelse på hvor ettertrakta Lars Danielsson er over store deler av jazzverdenen.
Mathias Eick setter nok en gang sitt unike bumerke på musikken.
Danielsson har opp gjennom årene vist en voldsom allsidighet både som komponist og som musikant. Med bakgrunn fra klassiskiske cellostudier før han ga seg jazz og bassen i vold, så har nok det etter hvert falt han naturlig.
I 2012 møtte han oss med “Libretto” sammen med et av våre store trompetikon, Arve Henriksen, den engelsk gitaristen John Parricelli, den armenske pianosensasjonen Tigran og den tidligere est-trommeslageren Magnus Öström. I grenseland som omfatta kammermusikk, folkemusikk og jazz var det intet mindre enn en åpenbaring.
Møtet mellom pianisten Tigran og Lars Danielsson er av den inderlige sorten.
Bortsett fra Henriksen er alle fortsatt med, men erstatteren Mathias Eick gjør såvisst ikke skam på den norske trompetæren – det låter akkurat like flott, åpent, luftig og søkende som Henriksen – bare helt annerledes.
Når så gjestelista ellers inneholder perkusjonisten og vokalisten Zohar Fresco, Norby og Sting-gitaristen Dominic Miller, så er det ikke all verden å utsette på kvaliteten på mannskapet.
Lars Danielsson
Libretto II
ACT/Musikkoperatørene
Bortsett fra ei låt skrevet av Tigran og en felles Tigran og Danielsson, så er det sjefen som står for all musikken. Den er så inderlig og vakker, personlig og fortsatt i de samme grenselanda som sist, at det bare er å gi seg ende over og bare nyte i vei.
Dette er musikk skapt for, av og til mennesker uten sjangerbegrensninger. Den er enkelt og greit en gave til alle med et åpent sinn som gjerne vil ha noe vakkert å omgi seg med.
Fra det store intet dukker den italienske trioen Chat Noir opp. Inspirasjonslista inneholder bare norske navn – da må det vel nesten bli bra? Det har det i aller høyeste grad.
Fra tid til annen så er det postmannen som sørger for at hverdagen tar ei annerledes retning. Trioen Chat Noir hadde jeg nemlih aldri hørt om, men via det engelske plateselskapet Rare Noise Records sørga altså postmannen for at kontakten er oppretta og den kommer til å bli opprettholdt også. Musikken på “Elec3Cities” er nemlig både bra og original.
Når det hevdes at bandet, som så dagens lys allerede i 2002 og som nå gir ut sin femte cd, følger i fotsporene til Nils Petter Molvær, Eivind Aarset, Arve Henriksen, Jan Bang, Erik Honoré og band som Jaga Jazzist og Supersilent – andre artister blir faktisk ikke nevnt – så er det mulig å ane i hvilken retning dette bærer.
Trioen, som består av Michele Cavallari på tangenter og effekter, Giuliano Ferrari på trommer og effekter og Luca Fogagnolo på basser, gitar og effekter, starta ut som en tradisjonell pianojazz-trio. Nå låter det ikke mye tradisjonelt lenger og denne debuten på RareNoise, som er spilt inn i Boston, Berlin og Roma – derav tittelen, tar oss med inn elektroniske, vakre og melodiske lydlandskap som viser oss trioen som en homogen enhet i mye støre grad enn som solister med komp. Jovisst er det improvisasjon involvert her, men i stor grad er det organiske ideer som både er planlagt og som utvikler seg.
Referansene er der altså, men bare som inspirasjonskilder. Esbjörn Svensson Trio og The Bad Plus kan også nevnes, men i all hovedsak låter Chat Noir som seg sjøl – totalt originalt og vakkert. Høsten kan bare komme – Chat Noir vil gjøre den kortere.
Egentlig har jeg slutta å la meg overraske av hva Stian Carstensen bringer til torgs, men heldigvis blei jeg det nok en gang. Og jeg er ganske sikker på at jeg blir det neste gang også!
Stian Carstensen – Norges beste og morsomste musikant?
I fjor fikk multiinstrumentalisten Stian Carstensen oppdrag å skrive det prestisjetunge tingingsverket til Vossajazz. “Flipp” blei resultatet og heldigvis hadde Nasjonal Jazzscene på Victoria skjønt at verket hadde potensial langt utover å bli værende en engangsgreie og hadde satt det på programmet som åpningskonsert for høstsemesteret på Victoria på Karl Johan. Bedre start kunne de – og vi – enkelt og greit ikke fått.
Samspillet med Ola Kvernberg var intet mindre enn magisk.
Foto: Francesco Saggio
Carstensen, som behersker det meste som kan gi fornuftig lyd, har gjennom alt han har foretatt seg siden han etablerte Farmers Market i 1991, fortalt oss han er i besittelse av et musikalsk sinn og en musikalitet et stykke over gjennomsnittet. Det bekrefta han nok en gang med “Flipp” denne kvelden. Det er et verk som i løpet av en god time tar oss med til en rekke stoppesteder i musikkhistoria og også reint geografisk. I løpet av den første låta var bandet, eller musikken, innom både rock, folk og barokk – og ingen kan spille “trekkspillsynth” som Carstensen – ingen!
Jarle Vespestad og Finn Guttormsen har jobba med Carstensen i 23 år – det høres.
Foto: Francesco Saggio
I løpet av konserten spilte Carstensen både trekkspill, gitar, banjo, lapsteel, fløyte og tromme. Det var vel det han fikk med seg i bilen fra Eidsvoll – hjemme finnes det garantert en rekke andre instrumenter også som han helt sikkert mestrer. Uansett viste han oss sitt mesterskap på alt han rakk over i løpet av “Flipp”. Her holdt jeg faktisk på å glemme at han sjølsagt hadde stålkontroll som vokalist med et indisk uttrykk også – jeg vil høre han sammen med Trilok Gurtu så fort som mulig!!! Denne Eidsvoll-mannen har faktisk ingen grenser.
Mats Rondin, Sidsel Walstad og Atle Sponberg – perfekte medspillere og fargeleggere.
Foto: Francesco Saggio
“Flipp” er et heftig verk med masse humor. Det henter inspirasjon fra en rekke verdenshjørner og epoker innen musikken og Carstensen setter det sammen til et brygg kun han – og absolutt ingen andre – kunne ha unnfanga. Med et band bestående av Torbjørn Dyrud på allehånde tangentinstrumenter og vokal, Finn Guttormsen og Jarle Vespestad, som har vært Carstensens våpendragere siden langt inn i det forrige årtusenet, på elbass og trommer, fiolinistene Ola Kvernberg og Atle Sponberg, cellisten Mats Rondin og harpisten Sidsel Walstad – det kan ikke være så gæernt å komme til himmelen likevel som Carstensen sa – så serverte han og de oss lydlandskap, overraskelser og musikalske ekskursjoner som vil bli huska lenge.
Torbjørn Dyrud – miksen mellom spinett og falsettsang – det blir ikke mer macho enn det.
Foto: Francesco Saggio
Duellen mellom banjospillende Carstensen og Kvernberg, Mahavishnu-gitar-inspirerte utflukter og taktarter de færreste har hørt om – gjerne i 7- og 11-deler – er bare noen av høydepunktene fra denne herlige åpningskvelden på Victoria. Når så Carstensen er en humorist av en annen verden – mye musikalitet i humoren også må vite – og festen blei avslutta med James Bond-tributten “Licence to Grill” etter at publikum underveis hadde blitt oppfordra til å ta seg en tur i baren for å kvalitetssikre musikken og gjerne komme med spørsmål hvis det var noe vi lurte på. Spørsmåla uteblei, men svara kom på løpende bånd – og de vil bli huska lenge!
I fjor sommer fikk noen få oppelve den japanske legenda Akira Sakata for første gang i Norge sammen med to ungfoler fra Norge og Sverige. Nå kan alle andre få bli med på reisa også.
Paal Nilssen-Love, Akira Sakata og Johan Berthling – unik kjemi på første forsøk.
Akira Sakata er en 69 år gammel marinbiolog som heldigvis skjønte at det var mer utsvevende saker han skulle holde på med. Det blei heftig jazz med stor tilbøylighet til frie landskap og han har blant anna samarbeida med Bill Laswell og Miles Davis-gitaristen Pete Cosey.
Akira Sakata – en japansk frijazzlegende.
Den svenske bassisten Johan Berthling og vår egen supertrommeslager Paal Nilssen-Love, som kjenner hverandre godt fra Sten Sandell Trio, fikk kontakt med Sakata etter å ha jobba en hel del i Japan og i fjor var det endelig klart for “debut” her i steinrøysa. Det skjedde under Moldejazz og like etter gikk de i studio i Stockholm og resultatet er nå å finne på det østerrikske selskapet Trost Records.
Johan Berthling – en svensk frihetssøker.
De fire spora, som tilsammen varer i godt og vel 40 minutter, er med et unntak unnfanga der og da av de tre. Den siste “låta” står Sakata ansvarlig for og dette har blitt ei herlig og variert frijazzreise. Sakata spiller både altsaksofon og klarinett og på den eine låta møter vi en stemmekunstner som vi aldri har hørt maken til – tøft, spennende, med masse humor og sjølsagt totalt uforutsigbart.
Paal Nilssen-Love – den på alle måter ustoppelige.
I begynnelsen av oktober skal trioen på turné i Japan og, basert på det vi fikk høre i Molde og det som møter oss her, så har publikum mye å glede seg til.
Trioen gir oss frijazz med masse dynamikk, mye humor og et uttrykk kun de er i stand til å bringe til torgs. Tøft!
Kåre Grøttum har liksom vært der hele tida og i forbindelse med at han nå har runda 80, så passer det utmerket å skue bakover og samtidig sette deler av hans musikk inn i nye rammer.
Grøttum har gjort mye. Han har vunnet Grand Prix som komponist, han har skrevet musikk for strykekvartetter og større orkestre, han har spilt piano med og for mange og han har vært programskaper i NRK i godt og vel 20 år. Her får vi på sett og vis oppleve et tverrsnitt av hvem han er som komponist og sjøl om han har beveget seg over de fleste sjangergrenser så er det nok ikke mye tvil om at det er jazzen som har stått hans hjerte nærmest.
Ingrid Bjørnov åpner ballet.
Her får vi høre Ingrid Bjørnov spille sin første ragtime solo, vi får møte crooneren Kåre Conradi, Grøttums kollega i NRK i mange, Erling Wicklund på flugabone sammen med Tom Steinar Lund på gitar og Sture Janson på bass i en sval bossa og tøffe beboptoner med Roy Nikolaisen på trompet og Knut Riisnæs på tenorsaksofon sammen med blant andre Olga Konkova på piano og Hermund Nygård på trommer – alt dette forteller mye om allsidigheten til komponist Grøttum.
Kåre Conradi synger gjerne jazz – med overbevisning.
I tillegg møter vi munnspillvirtuosene Sigmund Groven og Tommy Reilly, vokalisten Åse Karin Hjelen med blant andre gitaristen Staffan William-Olsson og en vakker avslutning med Konkova i en ettertenksom og vakker nocturne.
Alt vi blir servert her blir gjort med hjertet av flotte artister som helt tydelig setter stor pris på jubilanten og veteranen Kåre Grøttum.
Melissa Aldana var 6 år ung da hun begynte å spille saksofon hjemme i Santiago i Chile. Egentlig var ikke det noen stor bombe – både faren og bestefaren var begge meget anerkjente saksofonister i det chilenske jazzmiljøet og unge frøken insisterte også på å få “timer” hos pappa slik som mange andre som var innom heimen. Det hele begynte med altsaksofon, men etter at hun hørte Sonny Rollins var vien kort til tenoren. Den arva hun like godt av bestefar og det er den hun spiller på den dag i dag.
Melissa Aldana har akkurat fått vite at hun har vunnet The Thelonious Monk Competition.
På begynnelsen av 2000-tallet besøkte Chick Corea Chile og “freidige” Melissa tok kontakt med Coreas pianist Danilo Perez. Han skjønte raskt at her var det snakk om et unikt talent og veien var kort til USA og Boston der Aldana kunne velge mellom utdanningsinstitusjonene Berklee og New England. Det endte med Berklee og Aldana har hatt giganter som George Coleman, George Garzone og Joe Lovano som mentorer og lærere – det kan høres. Etter at hun var ferdig på Berklee gikk turen til New York der hun fortsatt er bosatt og spiller jevnlig på alle de prestisjetunge klubbene.
Det aller største høydepunktet kom i fjor da hun som 24-åring blei den første kvinnelige instrumentalisten som noensinne vant en av de aller høysthengende prisene i jazzens verden – The Thelonious Monk Saxophone Competition. I tillegg til mye heder og ære og 25000 dollar i cash, så fører også prisen til platekontrakt med Concord Jazz – et tungt selskap med distribusjon over hele kloden og det er den vi får gleden av å hygge oss med fra nå av og i åresvis framover.
Melissa Aldana & Crash Trio – på vei mot stjernene.
Aldana har allerede laga to skiver under get navn, men på små selskaper som ikke har nådd stor oppmerksomhet. Det vil det garantert skje noe med nå. Sammen med sin faste trio med den cubanske trommeslageren Francisco Mela og den chilenske bassisten Pablo Menares – begge bosatt i New York – gikk hun i studio og i løpet av to dager var 10 låter i boks – fire skrevet av Aldana, to hver av de to andre pluss standardlåta “You´re My Everything” og Monks “Ask Me Now” i solotapning.
Vi møter en ung, men likevel uhyre voksen musikant med hele den moderne jazzhistoria innabords. Hun er på svært god vei til å utvikle sin helt egen sound og hun har med seg et band som er så empatisk, godt og samspilt at det er en fryd å bli med på reisa om det er i rein akustisk jazztapning eller i toneganger med klare latinske overtoner.
25 år ung har Melissa Aldana nådd svært langt på kort tid. Hun er i besittelse av et unikt talent og det skal bli svært spennende å følge henne i tiåra som kommer – hun kommer garantert til å sitte i førersetet.
Hva skulle supertrommeslageren Manu Katché ha gjort uten norsk hjelp? Han gjør det i alle fall veldig bra med assistanse fra noen av våre aller beste folk.
En av de mest etterspurte trommeslagerne på kloden – Manu Katché.
Helt siden den nå 55 år gamle franskmannen med røtter fra Elfenbenskysten slo gjennom internasjonalt på slutten av 80-tallet, så har Manu Katché vært en av de aller mest ettertrakta trommeslagerne uansett sjanger – på Tellus i alle fall. Pop- og rock storheter som Peter Gabriel, Sting og Dire Straits sto lengst fremme i køa, men da vår egen superstjerne Jan Garbarek slo på tråden var det likevel ikke tvil – Katché rydde plass i kalenderen. Første gang et stort norsk publikum fikk høre han sammen med Garbarek var under urframføringa av “The Molde Canticle” i 1990 – som seinere har gått sin seiersgang på cden “I Took Up the Runes”.
Seinere har Katché spilt mye med Garbarek, men de seinere åra har han konsentrert seg i stadig større grad om sitt eget band og sin egen musikk – og nordmenn har vært involvert hele tida. På “Live in Concert”, spilt inn på den berømte jazzklubben New Morning i Paris den 16. juni i år, er det italieneren Luca Aquino, som nylig tok over for Nils Petter Molvær, på trompet, vår egen Tore Brunborg, som har vært med Katché i åresvis, på sopran- og tenorsaksofon og engelskmannen Jim Watson på piano og orgel, som utgjør kvartetten sammen med sjefen.
Katché har akkurat avslutta forholdet til ECM og Manfred Eicher og kommer med liveutgivelsen på et annet tysk selskap, ACT. Det gjør han foran et vilt begeistra hjemmepublikum som får servert ti originalkomposisjoner av Katché. Alle er ikke like minneverdige, men alle er usedvanlig melodiske og vakre og alle får plass til å vise seg fram og Katché forteller oss at han fortsatt både som kompmann og som solist er noe av det aller tøffeste som finnes i denne gata.
Manu Katché sammen med Nils Petter Molvær, Jim Watson og Tore Brunborg.
Foto: Gildas Boclé/ECM Records
Peter Gabriel er ikke i tvil om hvem han foretrekker på trommestolen.
Uvisst av hvilken grunn, men mer eller mindre samtidig så avslutter altså ECM sitt forhold til Katché med ei samleskive der musikken er henta fra hans fire utgivelser på selskapet mellom 2004 og 2012 – “Neighbourhood”, “Playground”, “Third Round” og “Manu Katché”.
Musikken er som den alltid har vært – melodisk, vakker og ofte “sangbar” – og “vi” er representert med Jan Garbarek, Mathias Eick, Trygve Seim, Tore Brunborg, Jacob Young og Nils Petter Molvær. Toppmusikanter fra andre deler av Europa som den polske trompeteren Tomasz Stanko, den walisiske elbassistsen Pino Palladino og den engelske pianisten Jason Rebello, er også hjertelig tilstede og sørger for at kvaliteten på håndverket er av toppklasse hele tida.
“Touchstone for Manu” er en bekreftelse på at Katché er en fantastisk musikant som tiltrekker seg de beste, men som komponist er han ikke i samme klasse. Vakker og pent hele veien, men den store dybden oppdages sjelden.
Manu Katché er en av de aller hippeste trommeslagerne uansett hvilken sjanger vi snakker om og det at han til stadighet inviterer med seg norske musikanter, tar vi som et solid bevis på at også han synes våre gutter har han noe helt spesielt å melde.
I forbindelse med Ladyfest på Henie Onstad Kunstsenter i 2009 fikk Jenny Hval og Susanna (Wallumrød) i oppdrag å lage et bestillingsverk. Sammen skreiv de “Meshes of Voice” – både tekst og musikk – og dessverre har vi måttet vente helt til nå for å få være med på reisa i enten cd- eller digital form. De to har nemlig skapt et verk som krysser de fleste grenser og som tar oss med til steder vi knapt visste fantes.
Susanna og Jenny Hval har skapt sitt eget rike.
Sammen med nok en stemmekunstner, Anita Kaasbøll, og bassisten Jo Berger Myhre, som begge bidrar med masse effekter, trommer og støy – vakker støy, tro det eller ei! -, befolker også de to hovedpersonene en rekke instrumenter, effekter og lager støy som passer perfekt hele veien.
De to har skrevet tekster som er korte, inn til beinet og som har et tydelig, men likevel tolkbart innhold det være seg om begjær, frykt, melk som renner nedover beina eller mytiske skikkelser – og mye annet. Som man vil skjønne er dette ikke likt noe annet som har kommet verken fra Hval eller Susanna, sjøl om det er linjer til hvor de kommer fra sjølsagt.
Jenny Hval og Susanna er utsyrt med og har utvikla helt unike stemmer som kanskje overraskende for mange klinger nydelig sammen. Vi har med to formidlere å gjøre som har noe veldig bestemt og unikt på agendaen hver gang vi møter de og dette verket har tidløsheten over seg. Det er melodisk, vakkert, søkende og sjangersprengende. David Solheim har laga nydelig lyd, Helge Sten har miksa og mastra og Arne Bendik Sjur har laga coverkunsten – vakkert og gjennomført på alle vis. Det holder ei god stund det!
