Egentlig er det ingen grunn til å bli overraska lenger når Bernt Moen kommer med nye pianotanker. Hyggelig er det uansett.
Bernt Moen er en usedvanlig allsidig og spennende pianist.
Bernt Moen
Solopiano vol. 3
BWM Records
Grunnen til at det ikke bør være noen stor overraskelse er at for tre år siden kom den nå 40 år unge Moen med sine to første solopianobetraktninger. Der overbeviste han umiddelbart og fortalte oss at han hadde noe helt eget på hjertet. Likevel er det slik at den Kristiansandsbosatte tangentmannen og pedagogen, som også underviser vordende jazzmusikere på konservatoriet i Agder, fortsatt spiller ei altfor beskjeden rolle i norsk jazzliv og derfor blir dette tredje volumet av hans sololiv nok en nyttig påminnelse.
Det er få om noen grenser for Bernt Moen som tangentbehandler.
Mest kjent for den store hop er Moen for sine år som tangenttraktør i det heftige bandet Shining der svart og tung metall blandes med impro på et unikt vis.
Her derimot er det den akustiske Moen vi nok en gang får hilse på og der forteller han oss om ei helt annen utgave av seg sjøl.
Sjøl om Moen byr på kjente låter som “Billie´s Bounce”, “Blackbird”, “Blue in Green”, “Dolphin Dance”, “Isotope” og “Solar”, så er det i helt egne, unike versjoner som viser oss ei søkende sjel som går sine egne veier. Hans egne improsnutter passer også flott inn i helheten.
Moen er en ettertenksom og fabulerende pianist som lar ideene sine få rom og tid. Det gjør også sitt til at de får tid til å synke inn hos oss som lyttere. Nok en gang har Bernt Moen invitert oss inn i et univers som det er mer enn hyggelig å besøke.
Utgivelsen er kunne å få digitalt og finnes altså lett tilgjengelig bare et tastetrykk eller to unna.
Herrene Ståle Birkeland på trommer, Inge W. Breistein på barytonsaksofon og synth og Vidar K. Schanche på gitar, har sin bakgrunn fra den spennende utdanningsinstitusjonen LIMA i fotballbyen Leeds. Derfra har mange fra det oppegående Stavanger-miljøet funnet inspirasjonskilder og i 2009 oppstod EGG3 som henter like mye fra støy og rock som fra jazz. Debuten “Butcher Red” kom for fem år siden og nå er oppfølgeren endelig klar – etter noen økonomiske viderverdigheter.
Inge W. Breistein in action.
Musikken de gir oss, som enten er skapt i fellesskap eller som Schanche har skrevet, er uten unntak hard, mørk og kompromissløs. Og tøff. På mange vis er dette rock for jazzfolk eller jazz for rockefolk. Den er upolert og rå og feilskjæra underveis har blitt bevart – slik skal det være med slik musikk.
Ståle Birkeland i tåkeheimen.
Band som Morphine, Tortoise og The Thing, og idealene de står for, har nok blitt studert underveis, men det EGG3 byr på, er så definitivt skapt av de sjøl og er ikke i nærheten av de nevnte – bortsett fra den enorme energien de byr på.
Vidar K. Schanche sparer seg ikke.
EGG3 er på alle vis et kollektiv, men i mine ører så er likevel Vidar K. Schanche, en allsidig musikant som blant annet også spiller med Morten Abel, en slags ledestjerne som ofte framstår som retningsgiver.
Uansett hva og hvordan akkurat det henger sammen: EGG3 har med “The Butcher Diaries” fortalt oss at de har mer urtøff og kompromissløs musikk på lager – hardkokt som bare det!
Det hevdes, og med rette vil jeg tro, at stemma og tromma er de “eldste” instrumentene som finnes – urinstrumentene. Derfor er det på mange måter ei enorm linje i det Andreas Schaerer og Lucas Niggli har begitt seg ut på.
Andreas Schaerer har skapt sitt eget språk og uttrykk.
Både Schaerer og Niggli har erfaring fra å jobbe med duoer i sine etterhvert omfattende karrierer. Schaerer med bassisten Bänz Oester og Niggli med kinesiske Xu Fengxia og pianisten Sylvie Courvoisier. De vet med andre ord en del om det som ofte kalles komponering på stedet. Det har de så avgjort tatt med seg til dette nye og svært spennende duomøtet som har ført til “Arcanum” – sju “låter” som er henta ut fra fire timer med fri improvisasjon. Tankene kan lett gå i retning det Sidsel Endresen holder på med, og som vi fikk en rekke strålende eksempler på under årets Moldejazz, og på mange måter er de også i slekt.
Det Schaerer og Niggli gir oss er likevel ganske så annerledes. På mange vis er det ganske mye straightere sjøl om Schaerer, som Endresen, benytter seg av sitt eget helt “uforståelige” språk. Det er stor variasjon i hvordan de åtte låtene framstår og Nigglis lyttende og “melodiske” måte å spille trommer på, følger Schaerer på et ypperlig vis. Schaerer, som også looper seg sjøl ved flere anleninger, har et voldsomt register å øse fra og inntar kjapt en av de fremste plassene blant stemmekunstnere som går sine egne, frie veier. Samtidig som det er fritt, så hører vi også at han har henta inspirasjon fra både jodling og Bobby McFerrin – Schaerer har en schwær palett å hente fra.
Lucas Niggli dukker opp i stadig nye og unike konstellasjoner.
Ut fra det sveitsiske plateselskapet Intakt Records kommer det ustoppelig ny musikk med nye konstellasjoner og for oss ofte ganske ukjente musikanter. Kvaliteten er som oftest glitrende – “Arcanum” tilhører absolutt den kategorien.
Trommeslager, bandleder, “plateselskapsdirektør” og gudene vet hva – Paal Nilssen-Love – har som oftest langt over 200 reisedøgn i året. Han hviler ikke når han er hjemme heller!
Førstevalget til svært mange frijazzere kloden rundt heter Paal Nilssen-Love.
Paal Nilssen-Love og den svenske pianisten Sten Sandell har ei historie sammen som går helt tilbake til 1999. Da satte Sandell sammen en trio som består den dag i dag, så vidt jeg vet, og som også inkluderer bassisten Johan Berthling. Etter hvert fant Sandell og Nilssen-Love også ut at de ville utforske duoformatet sammen og her får vi være med på møtet mellom de to på jazzfestivalen på Kongsberg i fjor.
Her gir de to svært så frilynte herrene oss tre dialoger – det er mye nærmere det enn tradisjonelle låter – basert på hvem de er og hvor de kommer fra og hva de har på hjertet akkurat der og da – den 5. juli i fjor.
Sten Sandell er en av de mest ekspressive og originale pianistene i vår del av verden.
Dette uttrykket dreier seg i stor grad om lytting og empati – pluss instrumentbeherskelse. Sandell og Nilssen-Love har alle disse egenskapene i enorme mengder og denne dagen på Kongsberg var noe så voldsomt vellykka på alle vis.
Her får vi de to i fri flyt der de benytter seg av dynamiske virkemidler i stor grad – dette er til tider veldig nedpå, men også voldsomt eksplosivt. De to stortrives i hverandres selskap, unik musikk blir unnfanga og for de der ute som gjerne vil ha ei utfordring eller to så anbefales “Jacana” på det varmeste.
Charlie Haden la ned bassen for godt for vel ei uke siden. Hans siste hilsen er denne duoinnspillinga med Keith Jarrett og musikk blir ikke stort mer inderlig enn dette.
Fra innspillinga av “Jasmine” og “Last Dance” i 2007.
Pianoikonet Keith Jarrett og basslegenden Charlie Haden har ei historie som strekker seg helt tilbake til 1967. Da spilte de inn “Life Between the Exit Signs” og siden har det blitt mange møter i forskjellige konstellasjoner – stort sett med Jarrett i førersetet. I 1976 spilte Haden inn si første soloskive, “Closeness”, og der var også Jarrett en av mange duopartnere.
I mange år har de to holdt på med parallelle karrierer, men i 2007, i forbindelse med en dokumentarfilm som blei laga om Haden, fant de tilbake til hverandre igjen og Jarrett inviterte Haden hjem til seg for fire dager med opptak av standardmateriale som de begge er og var så begeistra for. Resultatet blei “Jasmine” som kom ut i 2010 og “Last Dance” som blei lansert en måned før Hadens bortgang.
Enhver cd-samling bør inneholde “Last Dance”.
Som på “Jasmine” så er det standardlåter som står på programmet også her. “My Old Flame”, “My Ship”, “´Round Midnight”, “Dance of the Infidels”, “It Might as Well Be Spring”, “Everything Happens to Me”, “Where Can I Go Without You”, “Every Time We Say Goodbye” samt “Goodbye” er låtene i rekkefølge – to av dem er alternative opptak fra versjoner som kom på “Jasmine”.
Jarrett sa etter innspillingene var gjort at når de spiller sammen så er det som om to mennesker synger. Det er på alle vis mulig å skjønne hva Jarrett mener og Haden føyde til at “Keith really listens, and I listen. That´s the secret. It´s about listening”. Det er det også mulig å skjønne.
To gode venner som gir oss musikk for evigheten.
Det disse gigantene gir oss er så inderlige, personlige og ekte tolkninger som vel tenkelig. Vi har med to musikanter å gjøre som har hele den moderne jazzhistoria innabords og som har vært med å skape den. Empatien dem i mellom er av en annen verden og de to trenger sjølsagt ikke å bevise noe som helst og gjør derfor det hele veien – det vil si i vel 76 minutter.
Teksten på “Every Time We Say Goodbye” fortsetter med “I Die a Little”. Nå har Haden gått ut av tida, men han har likevel bare dødd litt – mye av han er fortsatt med oss gjennom all den fantastiske musikken han har gitt oss.
Sammen har Keith Jarrett og Charlie Haden gitt oss noe som vi aldri vil glemme – nok en gang.
Da ikonet Quincy Jones hørte den vel 20 år gamle pianisten Alfredo Rodriguez i Montreux i 2006, så skjønte han at dette var et talent utenom det vanlige. Bedre mann til å vurdere talent enn Q finnes knapt og det skulle vise seg at han hadde helt rett.
Alfredo Rodriguez et pianotalent som kan nå svært langt.
Foto: Ole Bjørn Steinsvik
Jones ville mer enn gjerne ta seg av karriera til Rodriguez og slikt takker man ikke nei til. Det gjorde heller ikke Michael Jackson og det gikk jo bra – ei stund i alle fall.
Rodriguez flytta til Los Angeles og USA der sjefen også bor og hittil har det blitt to skiver, “Sounds of Space” og årets “The Invasion Parade”. De forteller oss om en virtuos og ekspressiv pianist som knytter sine cubanske røtter elegant sammen med den moderne jazztradisjonen.
Barndomsvennene til Alfredo Rodriguez viste seg å være strålende musikanter.
Foto: Ole Bjørn Steinsvik
Mange har flytta eller hoppa av fra Cuba de seineste åra og vennegjengen fra musikk-konservatoriet i Havana er blant dem. Rodriguez dro altså til USA mens tenor- og sopransaksofonisten Ariel Bringuez, bassisten Reinier Elizarde, trommeslageren Michael Olivera og trompeteren Jorge Vistel satte kursen for Madrid og Spania. De fem møttes som 16-åringer i Havana og sjøl om de nå bor på forskjellige kontinent så benytter de enhver anledning til å skape musikk sammen og dyrke vennskapet.
Det tok ikke lang tid å skjønne at kjemien og empatien var noe så voldsomt på plass. De fleste låtene var komponert av Rodriguez, en tekniker i ultraklassen, men som likevel ikke brukte den til noe solo-show. Vi fikk også musikk fra andre kilder, blant annet en hinsides og annerledes versjon av “Guantanamera” – kanskje den mest kjente cubanske sangen av alle – som vi aldri kommer til å støte på igjen.
Alle fem var strålende solister i et moderne landskap der cubansk musikk møtte moderne jazz, men det var likevel det kollektive uttrykket som stod i sentrum. Tidligere har vi hørt cubanere som har imponert kraftig, men som har vært opptatt av å spille høyest, fortest og lengst – slik var det ikke her.
Alfredo Rodriguez har også det klassiske tonespråket inne og er samtidig en dynamiker av rang. Når han så både er en lyriker og en vulkan, så er det meste på plass for ei strålende framtid for 28-åringen.
Jeg fikk melding av ei venninne noen minutter etter at pianolokket var lukka, som hadde gått på konserten på anbefaling av undertegnede. Hun hadde grått sine gledestårer underveis – det forteller en hel del om hvordan Alfredo Rodriguez og hans musikk kan snakke til oss.
I fjor blei den nå 27 år gamle bassisten Trygve Waldemar Fiske fra Frei ved Kristiansund tildelt prisen som årets talent. I år kvitterte han for prisen med sin drømmekvartett.
Kvaliteten på musikken var betydelig bedre enn kvaliteten på bildet.
Foto: Tor Hammerø
Med Erik Nylander på trommer, André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett og Håvard Wiik på piano, hadde Fiske samla herrer fra flere generasjoner som alle har vist gjennom en rekke konstellasjoner at de har enormt mye å fare med.
Trygve Waldemar Fiske er et uomtvistelig talent.
Låtene var skrevet av han sjøl pluss at Roligheten og Wiik også hadde bidratt. Med sin sjarmerende, litt keitete scenepersonlighet – det er ikke akkurat hver dag Fiske står slik i fokus – presenterte han musikk med røtter tilbake til både Mingus og Charlie Haden – moderne akustisk musikk med masse muligheter. Spesielt Roligheten og Wiik – et stort forbilde for Fiske fra hjembygda Frei – viste med sin oversikt og sine lange, logiske linjer at de er solister i ypperste klasse. Det er ikke ofte man får høre den Berlin-bosatte Wiik om dagen – du verden som han har utvikla seg!
Når det gjelder Trygve Waldemar Fiske så er han utstyrt med en inderlighet og en ekthet som vil føre han langt. Måten han takka for talentstipendet for var en solid bekreftelse på det.
Dett var dett fra Moldejazz 2014. Programmet har ikke vært blant de som vil bli huska så veldig lenge, sjøl om det absolutt har vært mye å glede seg over.
PS Bloggen kommer til å bli oppdatert flere ganger i uka framover også både med konsertanmeldelser og plateomtaler. I morra skriver jeg om Charlie Hadens siste skive sammen med Keith Jarrett – “Last Dance”. Jeg lover et verdig farvel fra hedersmannen som la ned bassen for siste gang forrige fredag.
Bloggeren og konferansieren takker for seg – nå er det bare 51 uker igjen til neste gang!!!
Det gikk ikke bra med verken Brasil eller Italia i fotball-VM, men oppgjøret mellom italienske Stefano Bollani og brasilianske Hamilton de Holanda endte med en voldsom hjemmeseier – til begge to.
Den italienske mesterpianisten Stefano Bollani og den brasilianske virtuosen Hamilton de Holanda – bedre blir det ikke.
41 år gamle Bollani, som vi kjenner her hjemme fra samarbeid med Stian Carstensen og en glitrende konsert i Molde i fjor med hans egen trio – der han blant annet tolker Bjørn Eidsvågs “Gleda”, er i mine ører en av de meste ekspressive, utadvendte og mest virtuose som finnes i dagens moderne jazz. Hamilton de Holanda, som er tre år yngre, er et relativt ukjent navn for oss her i Europa, men på hjemmebane i Brasil er han superstjerne. Hvorfor fortalte han oss raskt med sin 10-strengers bandolim – en slags storebror til mandolinen. Makan til virtuositet på et i utgangspunktet vanskelig instrument skal man leite et rimelig godt stykke etter.
Samarbeidet mellom de har vart siden i 2008 og i fjor kom deres live cd-debut på ECM som fikk voldsomme anmeldelser verden rundt. Det er både til å fatte og begripe.
Den gode timen de to ga oss i Molde som bestod av alt fra brasilianske folketoner, via originalmateriale og låter av Buarque, Jobim og Piazolla, var intet mindre enn føde for sjela – og uendelig vakkert og lekent.
De to førte samtaler, vare og sarte, heftige og temperamentsfulle, alvorlige og humoristiske, lyriske og massive – alt dette og mye mer var på plass i løpet av denne lykkepillen av en konsert og mitt store høydepunkt under årets Moldejazz.
Virtuosen Stefano Bollani – Italias framtid er lys til tross for fadesen under VM.
Foto: Camilla I. Røsbak
Magikeren Hamilton de Holanda – også Brasils framtid ser lys ut.
Foto: Camilla I. Røsbak
Gårsdagen blei innleda med den spennende kvintetten Mopti som kom, så og vant JazzIntro-prisen i Molde for to år siden. Nå har bandet tatt ytterligere steg etter debut-skiva “Logic” og de presenterte helt nytt stoff for oss sammen med DJ-en og elektronikeren Bendik Baksaas.
Mopti med heftig assistanse av Bendik Baksaas – tøft!
Foto: Camilla Grünewald
Trompeter Kristoffer Eikrem, sopran- og tenorsaksfonist Harald Lassen, gitarist David Aleksander Sjølie, bassist Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen er både hver for seg og kollektivt noe av det ypperste kongeriket har å by på innefor moderne improvisert musikk. Med Mopti, som jeg på mange måter opplever som dette tiårets svar på 80-tallets supergruppe Masqualero med Andersen, Balke, Brunborg, Christensen og Molvær, så skaper de stadig nye landskap og sjøl om musikken til tider er løs, så er den også kraftig strukturert. På det heftigste gir Mopti oss en en egen type avantfunk de er heilt aleine om. Assosierte Bendik Baksaas gir bandet, og oss, en ytterligere dimensjon og sjøl om Mopti kan være krevende og utfordrende, så er det et band med masse potensial og med mye substans til den som gidder å ta utfordringa.
Gårsdagens hovedkonsert stod den amerikanske trommeslageren Terri Lyne Carrington for med sitt Mosaic-prosjekt.
Terri Lyne Carrington – ei lysende stjerne både som trommeslager og orkesterleder.
Foto: Andreas Jørgensen
Med et stjernelag bestående av Tia Fuller på altsaksofon, Ingrid Jensen på trompet og Rachel Z, som vi kjenner her hjemme fra samarbeidet med Bendik Hofseth i Steps Ahead, på tangenter, Josh Hari på basser, Matt Stevens på gitar og ikke minst Lizz Wright på vokal, ga Carrington & Co oss akkurat det vi kunne forvente, men heller ikke noe mer.
Lizz Wright, Tia Fuller og Ingrid Jensen ga oss det vi kunne forvente.
Foto: Andreas Jørgensen
Repertoaret bestod av ei blanding av låter henta fra Nick Drake, Beatles, standardlåter og gospel – alt i arrangement av Carrington – og sjølsagt var det bra, men det lille ekstra mangla likevel. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette er proffe amerikanere på tur og Lizz Wright er en av mine absolutte favorittvokalister innenfor dette feltet, og hun ga meg nok en gang aller mest med sin ro, autoritet og utstråling, men det er dette med det nesten udefinerbare som altså ikke var der. Hyggelig, men stort sett fort glemt.
Da er vi like godt i gang med den siste dagen på årets Moldejazz. For mange av oss starta den med herlig solooppgang rundt 6.30 og en tur opp i vakre Reknespraken der Karl Seglem med sju av sine nærmeste venner ga oss en bortimot perfekt start på lørdagen. Break of Day in Molde!
Karl Seglem og noen av hans beste venner ga oss en bortimot perfekt start på lørdagen.
Torsdagen i Molde ga oss en lykkepille av en konsert med stortalentet Ellen Andrea Wang og hennes glimrende trio, en heidundrendes avslutning med det amerikanske “partybandet” Snarky Puppy – og MFK-seier!
Jeg har hørt mye om og av Ellen Andra Wang på skive, men møtet i Molde i går kveld var det første med den 27 år gamle prestedattera fra Søndre Land, ikke langt fra Gjøvik, i levende live. Hun platedebuterte forresten sammen med den svært jazzinteresserte faren i hans band, Pastor Wang Quintet, i 2007.
For muligens å holde oss i pastorens gate: Møtet med Ellen Andrea Wang og hennes musikk blei en åpenbaring – intet mindre. Sammen med toppassistanse fra Erland Dahlen på trommer og Andreas Ulvo på tangenter, tok hun oss gjennom en time med musikk vi fikk høre som de aller første. Den er nylig spilt inn og kommer på skive til høsten, men for et publikum var vi så priviligerte at vi var de første som blei utsatt for den.
Om det er som bassist, vokalist, komponist, tekstforfatter, bandleder eller scenepersonlighet, så framstår Ellen Andrea Wang med en naturlig autoritet. Hun er i tillegg herlig ujålete og vet hvordan hun skal kommunisere med publikum mellom låtene – hun bør hyres inn som kursleder for kolleger med en gang!
Musikken de tre ga oss er uten unntak svært utadvendt om det er i balldetapning eller heftige saker. De tre kommer fra generasjoner og miljøer som ikke bryr seg synderlig om sjangre og her hentes det uhemma fra verdener som har både med jazz, fusion og rock å gjøre – til sammen blir det musikk bare disse tre kunne ha skapt.
Det groover heftig av basspillet hennes og hun har ei vakker og personlig stemme, den usedvanlig allsidige Dahlen har skapt en egen klangverden faktisk med sine bjeller og cymbaler og Ulvo er en tangentvirtuos som har henta fra maestro Joe Zawinul blant andre, men aller mest skapt sin egen oase og sitt eget uttrykk.
Låta “Air”, som handla om alle slags former for rytmer, tilegna Wang til nylig avdøde Charlie Haden. Flott gjort og samtidig forteller det oss en hel del om hvor hun sjøl kommer fra.
De tre kommer opprinnelig fra Søndre Land, Eidskog og Ulefoss, ikke akkurat verdens største jazzmetropoler. Det forteller oss at uansett hvor røttene befinner seg, så er mulighetene for å nå langt i jazzverdenen store. Denne trioen, denne musikken og Ellen Andrea Wang kan nå nesten så langt de sjøl bare vil.
Vakre “Holding on to You” avslutta de denne minneverdige konserten med. Vi er garantert mange som kommer til å holde fast ved Ellen Andrea Wang i åra som kommer også.
Ei annerledes stemme
Den tsjekkiske filonisten og sangeren Iva Bittova, nå stort sette bosatt i USA, kom som et friskt og originalt pust med sin solo-debut på ECM for vel et år siden. Til Molde kom hun for første gang til Norge med sitt band Eviyan bestående av den klassiske gitaristen Gyan Riley og klarinettisten Evan Ziporyn. Spesiell gjest på denne turneen var den indiske tablamesteren Sandeep Das.
Bittova er et fyrverkeri som mikser fri improvisasjon med østeuropiske folketoner, klassisk musikk, klezmer og jazz og setter det sammen til et originalt brygg. Bandet var akkurat riktig for dette uttrykket, sjøl om ikke Riley og Ziporyn hadde det store sæpreget. Sandeep Das derimot viste seg fram som den tablamesteren han er ved et par anledninger og Bittova bekrefta inntrykket vi fikk med debuten hennes – ei annerledes og spennende stemme.
Full fest med Snarky Puppy
Det amerikanske 9-mannsbandet, hvis jeg telte riktig, Snarky Puppy, har det gått gjetord om ei stund nå. Bandet blei unnfanga i collegemiljøet i Denton, Texas for 10 år siden av bassisten, komponisten og frontfiguren Michael League. Han er der fortsatt og det er mange av de andre som var med fra starten også. Tre blåsere, gitar, to trommer/perk, to/tre keyboards og flere på vokal er fundamentet for det som blei rundt 90 minutter med a good times was had by all. Snarky Puppy byr på uhemma og livsbejaende musikk med røtter i alt fra jazz, via funk, rhythm and blues, soul – you name it og de gjør det med en friskhet og spilleglede som smitter fra første takt.
Heftige låter, tøffe arrangement, gnistrende solister og sangere – det er ikke til å undres over at bandet vant en Grammy for musikken sin i fjor.
Som en ekstra liten “presang” så satt også supertrompeter Ingrid Jensen fra Canada, som skal spille konsert i Molde i dag, inn på et par låter. Hun kjente gutta godt fra før og syntes tydelig dette var like stas som den overbegeistra og fullsatte salen. Spesielt mye bedre måte avslutte Moldenatta på etter en solid MFK-seier også var nesten ikke mulig.
Nå fortsetter jakata på sola og mer flott musikk. Livet er herlig dere!
Dagens utmerkede fotografer har vært Andreas Jørgensen, Emil Marøy og Camilla I. Røsbak.
Jon Larsen – med norsk stjernelag og to legendariske Zappa-musikanter – fortalte oss at jazz og humor funker som f! Ellers viste onsdagen i Molde at den sovende giganten til Sidsel Endresen, Merriwinkle, fortsatt har mye å melde og trompeteren Sjur Miljeteig tok endelig det store steget – med bravur.
Jon Larsen, mest kjent som ideologisk fører for Hot Club de Norvège, har en rekke andre kvaliteter også. Han er en fremragende maler i tradisjonen etter Salvador Dali, han er en ihuga Frank Zappa-fan og han er en stor, men “rar” humorist. Den siste kvaliteten trådte fram for vel et år siden da han skrev eventyret om Willie Nickerson, en ung herre som var villig til å gå gjennom ild og vann for å bli jazzbassist.
I dette eventyret får vi høre om det blå pinnsvinet Willie, det fryktelige jazzpolitiet, den psykopatiske spåkvinnen Maya, en ond festivaldirektør, Otis Stoink Balle, sultne sigøynere, en platedirektør med ekstrem allergi overfor ordet royalties, en naken danserinne på Karl Johan og straffelovens lite anvendte paragraf 2001: forbudet mot å blande musikk og humor og jazzklubben «Den vridde sik». Vi får også vite hva det vil si å reke, hvordan man spiller bass og betydningen av å ha bart. Og mye, mye mer!!!
Mannen som leser, resiterer og er den sentrale skikkelsen på alle slags vis er skuespilleren Terje Strømdahl – i mine øyne en av kongerikets aller morsomste menn og en gudebenåda forteller. Han har publikum i sin hule hånd fra start til mål og viser nok en gang hvilken enorm kapasitet han er.
Når musikken, som er helt annerledes enn på skiva, blei til i øvingsperioden og er skapt av mesterbassist Arild Andersen, trommeslager i superklassen Håkon Mjåset Johansen, den langt framskredne vibrafonisten Rob Waring, de to Zappa-gutta Arthur Barrow (elbass og gitar) og Tommy Mars (tangenter), pluss Larsen sjøl på gitar, er av det herlige, moderne, groovy og lett tilgjengelige slaget, så blei dette ei “forestilling” vi vil huske lenge.
Det å bli invitert inn i det utrolige universet til Larsen – et sted mellom Zappa, Django, Dali, rock, jazz og litteratur – er intet mindre enn en utrolig morsom og annerledes opplevelse. skreiv jeg da skiva kom. Jeg gjentar det gjerne og slår fast at jazz og humor hører sammen – gjort av de rette folka.
SIDSEL ENDRESEN ETAPPE TO
Årets Artist in Residence, Sidsel Endresen, starta festen med sin akustiske sekstett på mandag. I går fortsatte ballet med trioen Merriwinkle som opprinnelig har ei historie som går helt tilbake til 2002. Da møttes sjefen og elektronikeren/gitaristen/effektmakeren Helge Sten og tangentinnovatør Christian Wallumrød for første gang. Skive blei laga og jobbene kom tett, men i 2006 var det slutt. Nå benytta heldigvis Endresen anledninga til å se om det fortsatt var liv i den gamle skrotten. Og om det var!
Dette er fortsatt musikk som blir unnfanga der og da – totalt fritt improvisert – men det var så åpenbart at den musikalske kjemien og empatien som en gang hadde vært der, fortsatt var til stede fra første sekund. Endresen, med sitt eget underfundige og unike språk, utstrålte med en gang at “jeg er hjemme og du verden så hyggelig det er å få besøk av disse to kara”. Sten er en lydskaper og effektmaker av en annen verden og Wallumrød stopper ikke å overraske med hva han får ut av et preparert piano og ymse elektroniske dippedutter.
De tre førte en timeslang samtale, nok en gang ypperlig formidla av lydsjef Asle Karstad, som det var et privilegium å bli invitert med på. I dag møter Endresen gitarvirtuosen Stian Westerhus – det blir nok en helt annen, men like spennende skål.
ENDELIG MILJETEIG
Trompeteren Sjur Miljeteig har vært en sentral skikkelse i jazzmiljøet i mange år. I år tok han endelig det viktige steget og stod fram med sin egen musikk og ga oss sin debut-cd “It´s Funny How Things Happen at Particular Times”. Det blei akkurat så interessant og bra som vi kunne forvente og i går kveld fikk vi også oppleve musikken i levende live.
Sammen med Highasakite-tangentistene Marte Eberson og Øystein Skar, trommeslager Per Oddvar Johansen og gitarist Olav Torget, tok Miljeteig oss med på ei vakker og personlig reise som innlemma han i en stolt norsk trompet-tradisjon med blant andre Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og Per Jørgensen som døråpnere. Miljeteig har skrevet musikk i et grenseland der en herlig blanding av sakteflytende låter, groover og innovativ bruk av elektronikk gjør det hele unikt og djupt personlig. Bruken av video/bilder som bakteppe var absolutt med på å gi det hele ei vakker stemning.
Onsdagen er over – vi er halvveis. Nå venter sola, MFKs heroiske kamp mot Europa League-fotball mot slovenske ND Gorica og mye mer strålende musikk. Alt dette lover jeg å komme tilbake til i morra – hvis teknikken står oss bi…..Layouten blir det så som så med til de tekniske problemene er løst. Håper på overbærenhet med det….
Kristoffer Lo ga oss et bestillingsverk som kommer til å bli huska – lenge.
Det siste året har Kristoffer Lo vært med å legge verden for sine føtter med det spennende bandet Highasakite. I tillegg har han skrevet musikken til årets bestillingsverk som årets JazZtipendiat 2013. Det har med andre ord vært et meget begivenhetsrikt år for den sjangeroverskridende Lo, noe også det glitrende verket bar preg av.
Sammen med vokalistene Ingrid Helene Håvik, frontfiguren i Highasakite, og Kari Eskild Havenstrøm, Eirik Hegdal, den store overraskelsen Mette Rasmussen og Andre Roligheten på saksofoner, Erik Johannessen på trombone, Ola Kvernberg på fiolin, Eivind Lønning på trompet, Gard Nilssen på trommer, Petter Vågan på gitar, Tor Breivik på lyd, Pekka Stokke på lys og Lo sjøl på tuba, flugabone og gitar, blei dette ei reise i Los eget grenseløse land der rock- og jazzelementene blei forent på et høyst personlig vis.
Verket var en tildels massiv opplevelse der musikk, lyd og lys fungerte glitrende på alle vis – dette var gjennomarbeida og et flott eksempel på hva som kan vokse fram gjennom et samarbeid mellom arrangører og sponsorer. Hadde det noe på Moldejazz å gjøre? Noe så definitivt, men både Øya og Roskilde hadde også vært ei naturlig scene for Kristoffer Lo og Trondheim Jazz Orkester.Dette er nemlig jazz for rockefolket og vice versa.
