Moldejazz 2014 er historie og blei avslutta med strålende musikk fra Cuba og et norsk framtidshåp. Da er nedtellinga til uke 29 2015 i gang!
Alfredo Rodriguez og hans barndomsvenner fra Cuba satet et verdig punktum.
Foto: Ole Bjørn Steinsvik
Da ikonet Quincy Jones hørte den vel 20 år gamle pianisten Alfredo Rodriguez i Montreux i 2006, så skjønte han at dette var et talent utenom det vanlige. Bedre mann til å vurdere talent enn Q finnes knapt og det skulle vise seg at han hadde helt rett.
Alfredo Rodriguez et pianotalent som kan nå svært langt.
Foto: Ole Bjørn Steinsvik
Jones ville mer enn gjerne ta seg av karriera til Rodriguez og slikt takker man ikke nei til. Det gjorde heller ikke Michael Jackson og det gikk jo bra – ei stund i alle fall.
Rodriguez flytta til Los Angeles og USA der sjefen også bor og hittil har det blitt to skiver, “Sounds of Space” og årets “The Invasion Parade”. De forteller oss om en virtuos og ekspressiv pianist som knytter sine cubanske røtter elegant sammen med den moderne jazztradisjonen.
Barndomsvennene til Alfredo Rodriguez viste seg å være strålende musikanter.
Foto: Ole Bjørn Steinsvik
Mange har flytta eller hoppa av fra Cuba de seineste åra og vennegjengen fra musikk-konservatoriet i Havana er blant dem. Rodriguez dro altså til USA mens tenor- og sopransaksofonisten Ariel Bringuez, bassisten Reinier Elizarde, trommeslageren Michael Olivera og trompeteren Jorge Vistel satte kursen for Madrid og Spania. De fem møttes som 16-åringer i Havana og sjøl om de nå bor på forskjellige kontinent så benytter de enhver anledning til å skape musikk sammen og dyrke vennskapet.
Det tok ikke lang tid å skjønne at kjemien og empatien var noe så voldsomt på plass. De fleste låtene var komponert av Rodriguez, en tekniker i ultraklassen, men som likevel ikke brukte den til noe solo-show. Vi fikk også musikk fra andre kilder, blant annet en hinsides og annerledes versjon av “Guantanamera” – kanskje den mest kjente cubanske sangen av alle – som vi aldri kommer til å støte på igjen.
Alle fem var strålende solister i et moderne landskap der cubansk musikk møtte moderne jazz, men det var likevel det kollektive uttrykket som stod i sentrum. Tidligere har vi hørt cubanere som har imponert kraftig, men som har vært opptatt av å spille høyest, fortest og lengst – slik var det ikke her.
Alfredo Rodriguez har også det klassiske tonespråket inne og er samtidig en dynamiker av rang. Når han så både er en lyriker og en vulkan, så er det meste på plass for ei strålende framtid for 28-åringen.
Jeg fikk melding av ei venninne noen minutter etter at pianolokket var lukka, som hadde gått på konserten på anbefaling av undertegnede. Hun hadde grått sine gledestårer underveis – det forteller en hel del om hvordan Alfredo Rodriguez og hans musikk kan snakke til oss.
I fjor blei den nå 27 år gamle bassisten Trygve Waldemar Fiske fra Frei ved Kristiansund tildelt prisen som årets talent. I år kvitterte han for prisen med sin drømmekvartett.
Kvaliteten på musikken var betydelig bedre enn kvaliteten på bildet.
Foto: Tor Hammerø
Med Erik Nylander på trommer, André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett og Håvard Wiik på piano, hadde Fiske samla herrer fra flere generasjoner som alle har vist gjennom en rekke konstellasjoner at de har enormt mye å fare med.
Trygve Waldemar Fiske er et uomtvistelig talent.
Låtene var skrevet av han sjøl pluss at Roligheten og Wiik også hadde bidratt. Med sin sjarmerende, litt keitete scenepersonlighet – det er ikke akkurat hver dag Fiske står slik i fokus – presenterte han musikk med røtter tilbake til både Mingus og Charlie Haden – moderne akustisk musikk med masse muligheter. Spesielt Roligheten og Wiik – et stort forbilde for Fiske fra hjembygda Frei – viste med sin oversikt og sine lange, logiske linjer at de er solister i ypperste klasse. Det er ikke ofte man får høre den Berlin-bosatte Wiik om dagen – du verden som han har utvikla seg!
Når det gjelder Trygve Waldemar Fiske så er han utstyrt med en inderlighet og en ekthet som vil føre han langt. Måten han takka for talentstipendet for var en solid bekreftelse på det.
Dett var dett fra Moldejazz 2014. Programmet har ikke vært blant de som vil bli huska så veldig lenge, sjøl om det absolutt har vært mye å glede seg over.
PS Bloggen kommer til å bli oppdatert flere ganger i uka framover også både med konsertanmeldelser og plateomtaler. I morra skriver jeg om Charlie Hadens siste skive sammen med Keith Jarrett – “Last Dance”. Jeg lover et verdig farvel fra hedersmannen som la ned bassen for siste gang forrige fredag.
Bloggeren og konferansieren takker for seg – nå er det bare 51 uker igjen til neste gang!!!
Foto: Camilla Grünewald
