Jon Larsen – med norsk stjernelag og to legendariske Zappa-musikanter – fortalte oss at jazz og humor funker som f! Ellers viste onsdagen i Molde at den sovende giganten til Sidsel Endresen, Merriwinkle, fortsatt har mye å melde og trompeteren Sjur Miljeteig tok endelig det store steget – med bravur.
Jon Larsen, mest kjent som ideologisk fører for Hot Club de Norvège, har en rekke andre kvaliteter også. Han er en fremragende maler i tradisjonen etter Salvador Dali, han er en ihuga Frank Zappa-fan og han er en stor, men “rar” humorist. Den siste kvaliteten trådte fram for vel et år siden da han skrev eventyret om Willie Nickerson, en ung herre som var villig til å gå gjennom ild og vann for å bli jazzbassist.
I dette eventyret får vi høre om det blå pinnsvinet Willie, det fryktelige jazzpolitiet, den psykopatiske spåkvinnen Maya, en ond festivaldirektør, Otis Stoink Balle, sultne sigøynere, en platedirektør med ekstrem allergi overfor ordet royalties, en naken danserinne på Karl Johan og straffelovens lite anvendte paragraf 2001: forbudet mot å blande musikk og humor og jazzklubben «Den vridde sik». Vi får også vite hva det vil si å reke, hvordan man spiller bass og betydningen av å ha bart. Og mye, mye mer!!!
Mannen som leser, resiterer og er den sentrale skikkelsen på alle slags vis er skuespilleren Terje Strømdahl – i mine øyne en av kongerikets aller morsomste menn og en gudebenåda forteller. Han har publikum i sin hule hånd fra start til mål og viser nok en gang hvilken enorm kapasitet han er.
Når musikken, som er helt annerledes enn på skiva, blei til i øvingsperioden og er skapt av mesterbassist Arild Andersen, trommeslager i superklassen Håkon Mjåset Johansen, den langt framskredne vibrafonisten Rob Waring, de to Zappa-gutta Arthur Barrow (elbass og gitar) og Tommy Mars (tangenter), pluss Larsen sjøl på gitar, er av det herlige, moderne, groovy og lett tilgjengelige slaget, så blei dette ei “forestilling” vi vil huske lenge.
Det å bli invitert inn i det utrolige universet til Larsen – et sted mellom Zappa, Django, Dali, rock, jazz og litteratur – er intet mindre enn en utrolig morsom og annerledes opplevelse. skreiv jeg da skiva kom. Jeg gjentar det gjerne og slår fast at jazz og humor hører sammen – gjort av de rette folka.
SIDSEL ENDRESEN ETAPPE TO
Årets Artist in Residence, Sidsel Endresen, starta festen med sin akustiske sekstett på mandag. I går fortsatte ballet med trioen Merriwinkle som opprinnelig har ei historie som går helt tilbake til 2002. Da møttes sjefen og elektronikeren/gitaristen/effektmakeren Helge Sten og tangentinnovatør Christian Wallumrød for første gang. Skive blei laga og jobbene kom tett, men i 2006 var det slutt. Nå benytta heldigvis Endresen anledninga til å se om det fortsatt var liv i den gamle skrotten. Og om det var!
Dette er fortsatt musikk som blir unnfanga der og da – totalt fritt improvisert – men det var så åpenbart at den musikalske kjemien og empatien som en gang hadde vært der, fortsatt var til stede fra første sekund. Endresen, med sitt eget underfundige og unike språk, utstrålte med en gang at “jeg er hjemme og du verden så hyggelig det er å få besøk av disse to kara”. Sten er en lydskaper og effektmaker av en annen verden og Wallumrød stopper ikke å overraske med hva han får ut av et preparert piano og ymse elektroniske dippedutter.
De tre førte en timeslang samtale, nok en gang ypperlig formidla av lydsjef Asle Karstad, som det var et privilegium å bli invitert med på. I dag møter Endresen gitarvirtuosen Stian Westerhus – det blir nok en helt annen, men like spennende skål.
ENDELIG MILJETEIG
Trompeteren Sjur Miljeteig har vært en sentral skikkelse i jazzmiljøet i mange år. I år tok han endelig det viktige steget og stod fram med sin egen musikk og ga oss sin debut-cd “It´s Funny How Things Happen at Particular Times”. Det blei akkurat så interessant og bra som vi kunne forvente og i går kveld fikk vi også oppleve musikken i levende live.
Sammen med Highasakite-tangentistene Marte Eberson og Øystein Skar, trommeslager Per Oddvar Johansen og gitarist Olav Torget, tok Miljeteig oss med på ei vakker og personlig reise som innlemma han i en stolt norsk trompet-tradisjon med blant andre Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og Per Jørgensen som døråpnere. Miljeteig har skrevet musikk i et grenseland der en herlig blanding av sakteflytende låter, groover og innovativ bruk av elektronikk gjør det hele unikt og djupt personlig. Bruken av video/bilder som bakteppe var absolutt med på å gi det hele ei vakker stemning.
Onsdagen er over – vi er halvveis. Nå venter sola, MFKs heroiske kamp mot Europa League-fotball mot slovenske ND Gorica og mye mer strålende musikk. Alt dette lover jeg å komme tilbake til i morra – hvis teknikken står oss bi…..Layouten blir det så som så med til de tekniske problemene er løst. Håper på overbærenhet med det….
