Bak Operasjon Hegge skjuler fem av de ferskeste stortalentene fra jazzlinja i Trondheim seg. Med egne låter og masse originalitet etablerer banden seg umiddelbart høyt der oppe.
Operasjon Hegge i ustanselig bevegelse.
De skal ha fulgt spesielt godt med de som befinner seg utenfor jazzmiljøet i Trondheim, hvis de har god og stor kunnskap om bassisten, komponisten og bandlederen Bjørn Marius Hegge. Fra må av er det imidlertid ingen grunn til å unnskylde seg lenger. Hegge, opprinnelig fra Stjørdal, har nemlig gitt oss et debutalbum som forteller oss at han har mye å fare med på alle områder.
Hegge har, som alle de andre I kvintetten, bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Der blir alle som kommer gjennom nåløyet oppfordra til å følge sin egen musikalske visjon – ingen blir pålagt å søke mot en eller annen spesifikk sjanger.
For Hegges del har det betydd et moderne, akustisk ideal der den sterke melodien står i fokus. Det betyr igjen at vi får alt fra vakre ballader til låter i de varmere luftlag i heftige tempi. Som om ikke det er nok så lukter Operasjon Hegge også på friere uttrykk innimellom.
Simon Olderskog Albertsen (trommer), Petter Kraft (tenorsaksofon), Torstein Lavik Larsen (trompet) og Martin Myhre Olsen (alt- og sopransaksofon), med så allsidig bakgrunn som Magalodon Collective, Rønnings Jazzmaskin, Wako, Trondheim Jazz Orchestra, Skadedyr, Torstein Ekspress og Espen Berg Trio, gir de sju låtene Hegge har skrevet og de fire som Kraft har ansvaret for, liv og innhold som forteller oss at de både kollektivt og individuelt befinner seg på et spennende og kraftfullt sted i sine musikalske liv og karrierer.
Operasjon Hegge er et akkordfritt ensemble med masse rom til individuelle ekskursjoner. Det er en fryd å oppleve disse musikantene nå og det blir garantert spennende å høre dem videre i tiåra som kommer.
PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.
Den vietnamesisk/franske gitaristen Nguyên Lê er inspirert av både Jimi Hendrix og musikk fra sine foreldres hjemland. Her kombinerer han det på et unikt vis.
Ngô Hồng Quang og Nguyên Lê gir oss musikk og opplevelser vi aldri har fått før.
Den 58 år unge gitaristen Nguyên Lê har helt siden begynnelsen av 90-tallet vært helt i fronten av europeisk jazz. Med sitt ganske så rocka uttrykk har han vært avgjørende for å skape en fusjon mellom rock og jazz. Samtidig har han vært veldig tro mot sitt vietnamesiske opphav og han har laga en rekke skiver med musikk med røtter derfra og sammen med musikanter fra landet med røtter i folkemusikken.
I forbindelse med plateselskapet ACT, som Lê har Vært knytta til nesten hele tida, sitt 25-års jubileum fant Lê og ACT-grunnlegger og produsent Siggi Loch ut at det var på sin plass å oppsummere og gå videre på dette sporet.
Sammen med den unge, virtuose tradisjonsmusiikanten Ngô Hồng Quang, som både synger, spiller vietnamesisk fele, munnharpe og et par andre instrumenter, har Lê skrevet ny musikk og ikke brukt eksisterende musikk denne gangen. På det viset har de makta å skape en ny og spennende fusjon mellom det vestlige, som Lê sjølsagt også kommer fra, og det tradisjonelle som Ngô Hồng Quang bringer med seg.
I tillegg hadde Lê og Loch et ønske om å utvide grensene ytterligere og gjennom å invitere med seg tidligere samarbeidspartnere som blant andre italienske Paolo Fresu på trompet og flügelhorn, japanske Mieko Miyazaki på koto og indiske Prabhu Edouard på tablas og diverse, så har dette blitt en unik musikalsk stuing – bokstavelig talt fullstendig grenseløs.
Denne musikken er sterk, vakker og unik – den kan ikke sammenliknes med noe som har kommet min vei tidligere i alle fall.
PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.
Ja da, jeg veit det ikke var Earth Wind & Fire som stod på scena da Bodø Jazz Open blei avslutta natt til søndag. Slektskapet var uansett mer enn sterkt nok til at det blei full fyr i teltet.
Bodø Jazz Open vet å sette sammen et program som snakker til de fleste – sjøl om jazzfoten ikke er av de mest finstemte. Bandet som går under navnet Al McKay Allstars – Earth, Wind & Fire Experience – av juridiske årsaker stort sett – er et 13 manns urheftig coverband bestående av meget dyktige musikanter, som tjener sine velfortjente slanter på å forlyste folk kloden rundt med låter "alle" kjenner fra et av verdens mest populære soul/funk/RNB-band. Den eneste av de 13 som var med i originalutgava er gitaristen, låtskriveren og produsenten Al McKay.
Uansett ga de et feststemt publikum – flere med glitrende slengbukser – akkurat det de var kommet for: et godt og vel to timers forrykende show med alle de store hitene fra den gang: "September", "Boogie Wonderland", "After the Love Has Gone", "Got to Get You Into My Life" og "Saturday Nite" for å nevne noen.
Tre vokalister, blåserekke med fire samstemte herrer og et heftig komp sørga for akkurat det folket ville ha – full fest og god stemning.
Live Maria Roggen, Tone Åse og Ylajali – en ganske så annerledes korkonsert.
Nesten alle foto: Henrik Dvergsdal
Avslutningskvelden starta så avgjort i den andre enden – i Bodø Domkirke. Det lokale koret Ylajali – bestående av 16 kvinner – hadde invitert med seg Live Maria Roggen og Tone Åse, to av våre mest spennende stemmer og pedagoger, for at de kunne få leke seg med stort sett sitt eget repertoar som består av alt fra salmer via folketoner til mer nesten poprelatert materiale.
Ved hjelp av looper, annen nennsom bruk av elektronikk, talekor, kor i koret – hvis du skjønner, call and response og sikkert mye annet øvd inn på rekordtid, ga det søkende koret og de to ledestjernene oss en spennende og annerledes koropplevelse som utfordra både på scena og oss i kirkebenkene.
Torun Eriksen med Jørn Øien, Kjetil Dalland og Andreas Bye – like stas hver gang.
Jeg har hatt gleden av å høre Torun Eriksen for ikke mange måneder siden. Nok et møte med det topptrimmede bandet bestående av Andreas Bye (trommer), Kjetil Dalland (elbass) og Jørn Øien (tangenter) skada likevel ikke. Torun Eriksen & Co er nemlig av typen som hele tida gir materialet sitt nytt innhold – sjøl om det er stort sett de samme sangene. Eriksens stemme og formidling er så veldig av den ekte og inderlige sorten som det er umulig å stille seg likegyldig til – derfor blei også dette Bodø-møtet av den hyggelige sorten.
Med sola fortsatt hengende vakkert skinnende over Børvasstindan takker Tor de Jazz for seg for denne gang – både bloggen og forfatteren kommer mer enn gjerne tilbake.
Det ligger alltid i korta når Arve Henriksen er involvert – det blir et originalt og vakkert møte av det. Møtet med lyrikeren Kjartan Hatløy er intet unntak.
Arve Henriksen maler vakre bilder rundt Kjartan Hatløys dikt.
I mine ører er trompeteren, elektronikeren og stemmekunstneren Arve Henriksen en av de flotteste musikalske malerne jeg vet om. Stryningen har opp gjennom åra skapt sin egen helt personlige stemme og uansett hvilken setting han dukker opp i, så tar det bare et brøkdel av et sekund å slå fast at det er Arve Henriksen som er på ferde.
Henriksen er også en ustanselig søker – han søker hele tida ny inspirasjon og nye utfordringer. Møtet med lyrikeren Kjartan Hatløy fra Hyllestad i Sogn og Fjordane føyer seg dermed naturlig inn i Henriksens søken, sjøl om det kommer overraskende – i alle fall på meg.
Hatløy er et nytt navn for meg til tross for han debuterte allerede i 1996 og har et dusin diktsamlinger på CVen. Det sier definitivt mest om meg og min kunnskap om lyrikk, for dette treffet, der Hatløy sjøl les 20 av sine dikt, er av typen som frister meg til å finne ut mer om hans verden.
Vestlendingen Hatløy har åpenbart, som de aller fleste vestlendinger, et sterkt forhold til fjorden, havet, vannet. Det er derfra vi kommer vi som stammer derfra og det er uunngåelig at vi ikke er en del av det. Hatløy har satt bedre ord på dette forholdet enn de aller fleste og hans måte å lese sine egne dikt på, forteller oss hvor ekte og inderlig dette forholdet er.
Når så Henriksen på sin uforlignelige måte enten med sin trompet, stemme, samples eller elektronikk løfter dikta og formidlinga av dem opp til et nytt sted, så er det bare å legge seg bakover, lukke øynene og flytte inn i musikken og dikta.
På noen av spora bidrar også hardingfelespiller Erlend Apneseth og fru Anna Marie Friman og sønnene Max og Filip Friman-Henriksen med sine stemmer.
Arve Henriksen har nok en gang fortalt oss at han er en musikant og formidler på et helt spesielt nivå.
PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.
Jan Akkerman, Maria Haukaas Mittet og Marit Sandvik serverte høydepunkt på tett som hagl.
Alle foto: Henrik Dvergsdal
La oss like greit begynne der kvelden starta: den Tromsø-bosatte vokalisten og låtskriveren Marit Sandvik har i en årrekke vist seg å være både en initiativrik og dyktig musikant som får ting til å skje. Jeg har helt til nå bare fått anledning til å beundre Sandviks evner gjennom hjemmehøytalerne og med fasit i hånd hersker det ikke mye tvil om at jeg har gått glipp av en hel del.
I 2014 jobba hun tilfeldigvis med den italienske trommeslageren Maurizio Picchiò – den musikalske kjemien var umiddelbar og året etter var skiva "Travel" en realitet. Nå har flere gode krefter sørga for at det italienske kremlaget som er håndplukka av Picchiò også har kommet seg på turné i Norge og konserten i Bodø blei et fint bevis på hvilket grensesprengende språk jazz er.
I et landskap der varm, hardtswingende musikk med solide røtter i bopens verden, har Sandvik i stor grad skrevet både tekst og musikk, men har også fått god "hjelp" av folk som Jørn Øien og Tom Harrell. Hun synger flott og empatisk om temaer som betyr noe for henne – og for mange av oss – og hun fraserer og uttrykker seg i stor grad som en instrumentalist og det swinger av henne i alle slags tempi.
Trompeter og flügelhornist Fabrizio Bosso, tenor- og sopransaksofonist Maurizio Giammarco, bassist Raffaelo Pareti og pianist Eivind Valnes var alle kloke valg som reisefølge og Marit Sandvik viste oss på alle slags vis at popyndling og datter Dagny har veldig mye å slekte på.
Fire hvite italienere og to hvite nordlendinger – en herlig fusjon.
Bodø Big Band er intet mindre enn en institusjon etter å ha gitt byens befolkning mye glede i løpet av 40 år med kontinuerlig liv. Nåværende musikalsk leder Roger Johansen er åpenbart en mann for å ta det meget dyktige amatørstorbandet et steg videre, noe konserten med gjestevokalist Maria Haukaas Mittet var et ypperlig bevis på.
Haukaas Mittet har i en rekke sammenhenger vist oss sin voldsomme allsidighet og det overraska på ingen måte at hun både har en scenepersonlighet og stemme til å fronte et storband. Med et repertoar som spente over alt fra favoritten Natalie Cole, via fader Nat "King" Cole, til nasjonalskatten Terje Nilsens "Jorda" – "på Aker Brygge sitt et silkeslips og skryt mens jorda blør" – Haukaas Mittets Grand Prix-vinner "Hold On Be Strong", hennes egen låt "Mellom oss", Randy Crawford/Crusaders´ storhit "Street Life", før det hele blei avslutta med Lars Bremnes´ nydelige "Å kunne æ skrive".
Storbandet låt tett og fint og var ypperlig leda av Roger Johansen og Maria Haukaas Mittet skinte og storkoste seg. Det gjorde så avgjort publikum også.
Maria Haukaas Mittet med Bodø Big Band – en perfekt match.
Jan Akkerman (70), er som Øystein Sunde sier det, akkurat ferdig med 60-sonen. Etter tre-fire timers øvelse med sin faste trommeslager Marijn van den Berg, festivalsjef Jan Gunnar Hoff på tangenter og Per Mathisen på elbass, var han klar for sin andre konsert under Bodø Jazz Open – og denne gangen med strømgitar – et instrument jeg tror han føler seg aller mest hjemme med.
Foran en fullpakka og fortsatt andektig storsal på Scandic Havet var det Focus-repertoaret – hva ellers? – som stod på programmet. Akkerman har vært en av de store gitarheltene helt siden 70-tallet og det er hyggelig å kunne melde at han fortsatt har det.
Med låter som "Focus 2", "Focus 3", "Eruption", "Question and Answer" og ikke minst "Sylvia", låt de fire etterhvert som et band som hadde spilt sammen lenge og det var flere som måtte frem med lommetørkleet underveis – det var nok mange gamle minner som blei vekka til live.
Da gjenstår bare sjarmøretappen av Bodø Jazz Open og verken Torun Eriksen eller Earth Wind & Fire Experience kommer til å legge noen demper på noen som helst. Dessuten skinner sola over Børvasstindan – livet leker!
Ayumi Tanaka, Johan Lindvall og Christian Wallumrød er tre av "våre" aller mest søkende pianister. Her møter vi dem sammen med hvert sitt flygel.
Lindvall, Tanaka og Wallumrød leter etter noe helt eget.
Japanske Ayumi Tanaka og svenske Johan Lindvall har begge flytta til Norge for å utvikle seg som musikanter og fordi de har vært tiltrukket av det som har skjedd i norsk musikkliv generelt og improvisert musikk spesielt de seineste åra. En av de største inspirasjonskildene deres vil ikke overraske meg om heter Christian Wallumrød. Her setter de altså hverandre stevne i en usedvanlig sjelden setting – tre flygeler og intet annet.
Christian Wallumrød har vi lært å kjenne helt siden Airamero på 90-tallet som en sjelden begavelse som hele tida har søkt langs egne spor. Han har aldri latt seg båssette og hver gang man åpner et nytt kapittel i boka hans, så veit man at det er forskjellig fra det forrige.
Når det gjelder Tanaka og Lindvall så har de begge i løpet av kort tid markert seg kraftig i flere settinger med høyst personlige vitnesbyrd. Tanaka ofte sammen med Christian Meaas Svendsen og det meget originale og spennende miljøet rundt Nakama Records. Lindvall har imponert med sin egen signatur i sitt eget band Torg og sammen med saksofonstjerneskuddet Mette Henriette.
Her har de altså satt seg fore å skape et eget samfunn med musikk skapt for og av tre flygeler, tre hjerner og seks hender. Dette er tre musikanter som er i stand til å komponere musikk på stedet og i nuet og tre av de sju "låtene" er unnfanga på det viset. De fire andre er skrevet av Lindvall.
De tre har ønska å utforske pianoets grenser ved hjelp av sine forskjellige erfaringer blant annet ved å stemme flygelene på spesielle måter og ved å benytte de dynamiske mulighetene til det fulle. Andre virkemidler er også tatt i bruk, men som når man skal omtale en kriminalroman så bør mye overlates til lytteren.
Det som i alle fall kan avsløres er at alt som skjer i løpet av de de rundt 35 minuttene er totalt originalt og langt bortenfor det meste man har hørt av pianomusikk tidligere. Det er åpent, løst, kontemplativt og egna til mye ettertanke.
PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.
Bare navnet Jan Akkerman nevnes, så er det tusener av gitarnerder verden over som får vann i munnen. Nå er den blide nederlenderen i Bodø og han har absolutt ikke glemt gamle kunster. Dessuten fikk jeg en hyggelig overraskelse servert – av Christel Alsos.
Bodø Jazz Open er halvveis og Jan Gunnar Hoff & Co har makta å sette sammen et program som tiltaler både jazzfolket og de som befinner seg i ytterkanten reint smaksmessig, men som liker god musikk.
Gårsdagens starta med Jan Akkerman (70) – både i solotapning på sin akustiske gitar og i samspill med Odd-Arne Jacobsen. Med all respekt for Jacobsen, så dreide dette seg om Akkerman som gjennom sine bidrag til den nederlandske supergruppa Focus på begynnelsen av 70-tallet, etablerte seg helt i toppen blant verdens strømgitarister.
Tilfeldighetene førte til kontakt mellom Akkerman og Jacobsen for rundt 35 år siden, men så vidt jeg vet var denne konserten den første de har gjort i Norge noensinne. De "møttes" gjennom standardlåta "Nature Boy" for mange år siden og den spilte de nok en gang i Bodø.
Rytmisk og teknisk er Akkerman fortsatt helt der oppe og han briljerer også med et fingerspill få gjør han etter – i dag er det Focus-musikk som står på programmet med strømgitar og heftig norsk/nederlandsk komp. Det gledes!
Jan Akkerman sammen med sin gode venn Odd-Arne Jacobsen.
Christel Alsos – kom til sine egne og de tok vel i mot henne.
Christel Alsos er en låtskriver og vokalist som jeg bare hørt med ujevne mellomrom opp gjennom åra. Det skal jeg definitivt slutte med – med ujevne mellomrom altså. Fra nå av det skal det bli ofte. Alsos, fra Fauske ikke langt fra Bodø, starta like godt turneen på hjemmebane og flokken hennes tok veldig godt mot henne – noe annet skulle også tatt seg ut.
Med sin stille intensitet i et repertoar bestående av flotte låter henta fra store deler av hennes karriere, men med hovedvekt på materiale fra sin ferske CD, samla hun folket til bortimot andakt og hennes oppfordring om ikke å ta de store avgjørelsene om natta, blei ganske så sikkert fulgt – i alle fall ei stund.
Det er en nydelig atmosfære i hennes kvaliettspop med indie- og americanarøtter og når hun så omgir seg et a-lag bestående av Jonas Cambien på tangenter, Ivar Grydeland på gitarer, Erik Holm på trommer og Karl-Joakim Wisløff på bass – stort sett jazzfolk altså – og lydmaestro Geir Østensjø bak spakene, så låt det hele nydelig med Alsos´vakre og sterke stemme i et naturlig sentrum av lydbildet. Om jeg har fått meg en ny favoritt? Noe kan tyde på det gitt.
Craig Taborn (46) fra Minneapolis har i stadig større grad stått fram som en av dem som er i stand til å tilføre amerikansk jazz noe nytt. Med "Daylight Ghosts" gir han oss sitt sjuende album under eget navn og det tredje for ECM. På sett og vis er dette det straighteste hittil, men Taborn kompromisser ikke på noen måte av den grunn.
Med et helt nytt band, for meg i alle fall, med The Bad Plus-trommeslageren Dave King, også han fra Minneapolis, som også spiller elektronisk perkusjon, akustisk- og elbassisten Chris Lightcap, som vi blant annet har hørt med Matt Wilsons band her hjemme og tenorsaksofonist og klarinettist Chris Speed, gir Taborn, som også trakterer elektronikk i tillegg til piano, oss åtte originalkomposisjoner og ei låt av ex Art Ensemble of Chicago-medlem Roscoe Mitchell.
Musikken er hele tida søkende, varm, melodisk og dynamisk spennende. Taborn er en moderne klangmester ved flygelet som vet å gi både seg sjøl, musikken og oss som lytter masse rom. Når han så har med seg lyttere som befinner seg på samme nivå som han sjøl, så blir dette en utflukt som det er en sann fryd å være med på.
Til sommeren får vi høre Taborn i duotapning med en annen av USAs store nye pianostjerner, Vijay Iyer, under Moldejazz der sistnevnte er Artist in Residence. Det blir garantert spennende. I mellomtida er det mer enn nok å hygge seg med på "Daylight Ghosts".
Den svenske forfatteren og journalisten Mats Strandberg tar oss med på et cruise mellom Stockholm og Åbo som aldri vil bli glemt – av de som kom hjem igjen.
Mats Strandberg elsker skrekk – det merkes.
Dette er mitt aller første møte med Mats Strandberg (40). Det er også et av mine sjeldne dykk inn i fantasysjangeren og la det være klart med en gang: det er ikke min favorittsjanger.
Når det er sagt så fyker de 600 sidene med "Fergen" unna på rekordtid. Det skal sjølsagt Strandberg ha all mulig slags ære for – han skriver godt og lett og han bringer leseren inn i historia på et elegant vis.
Det hele foregår altså i det lukkede rom – det er ikke noe sted å rømme fra ombord på "finskebåten" mellom Stockholm og Åbo. Strandberg presenterer oss raskt for et ganske stort persongalleri – faktisk så stort at det fra tid til annen kan være vanskelig å holde styr på alle sammen. For meg blir det en svakhet ved historia: det er for mange personer og for mange detaljer som blir bragt inn som egentlig ikke trengs for at storyen skal leve og utvikle seg.
Det hele begynner som en stille og rolig tur med en fullsatt båt – med alt og alle det fører med seg. Det er, for å gjøre det hele lettere for norske lesere, absolutt ikke ulikt danskebåten. Så skjer det ting i en rasende fart og sjøl om det er godt skrevet, så har jeg store problemer med å henge med.
Det kan godt hende at dette er mitt problem, men jeg sliter altså med sjangeren der realismen og voldsomheter i det som skjer ikke er tilstede. Jeg tror altså ikke at utenverdenen ikke blir oppmerksom på at et helt"samfunn", som en slik cruisebåt er, blir satt ut av spill i mange timer. Når det er bortimot er forutsetningen for at det skjer det som skjer ombord – og vi snakker ikke om et skarve drap eller to – og når andre forutsetninger også ligger et stykke utenfor mine realismegrenser, så er enkelt og greit ikke "Fergen" – og sjangeren – noe for meg.
Et av pianist Jan Gunnar Hoffs store hjertebarn er festivalen Bodø Jazz Open. Basert på åpningsdagen på en sjuende festivalen har den allerede funnet sin rettmessige plass.
Det hevdes at hvert eneste veikryss i dette landet har sin egen festival. Så forbanna langt unna sannheten er det heller ikke. Alle har definitivt ikke livets rett, noe de også har funnet ut smått om senn. Bodø Jazz Open derimot virker som har funnet sin plass både repertoarmessig og tidsmessig. Folket har akkurat fått rista av seg jula, men det er likevel langt fram til sommer og sol – og Bodø/Glimt har rykka ned! Da gjør det godt med litt ekstra påfyll av livgivende musikk både innafor og like utenfor jazzsjangeren.
Det hele begynte med en dobbeltkonsert der først Jan Eggum på sin umiskjennelige måte tok oss gjennom et knippe av sine mest kjente – og noen ukjente – låter. Under mottoet av dur er du kommet til moll skal du bli lovte han publikum i den godt besatte Stormen kulturhus at her skulle det ikke bli mye gøy.
Så feil kan man/Eggum altså ta. Latteren eller rettere sagt humringa satt løst gjennom hele timen – Eggum vet med sin sjølironiske/sjølutleverende småprat akkurat hvilke knapper han skal trykke på og med "dårlige" ordspill som en gang var jeg LP, men nå er jeg singel, bandt han sammen alt fra "En konge stor", "Kor e alle helter hen?", "Ryktet forteller", "En natt forbi" til ei låt fra sin ferske Rio-utflukt- og innspilling.
Eggum var for kjip til å fly inn sitt Rio-band, som faktisk er legenden Gilberto Gils band, men avslutta derimot sammen med det strålende "storbandet" Denada i en forrykende versjon av "Heksedans". Du verden som Eggums musikk også kler slike settinger.
Denada hadde på ingen måte tatt turen til Bodø kun for å"kompe" Eggum på den ene låta. Publikum skulle nemlig få muligheten til å oppleve en gjenoppstandelse av det som skjedde på Kongsberg sist sommer der Denada hadde hyra inn en rekke arrangører til å ta for seg en del av den enorme skatten Arild Andersen har skapt – med Andersen sjøl som solist.
Den gang og nå fikk vi et tverrsnitt av hva Andersen har skrevet i løpet av sine rundt 50 år på scena og du verden for en produksjon han har gitt oss. I tillegg til mye gammelt og godt fikk vi også servert den nye suiten "Arinada". Bandet var nesten det samme som på Kongsberg, men vikarene Torstein Lofthus på trommer og André Roligheten på tenorsaksofon gjorde ikke bandet eller musikken noe dårligere for å si det slik.
Arild Andersen har kommet dit i livet at han nå reiser med honnørbillett på både trikk og buss, men hans livsbejaenhet og energi skulle tyde på at han var noen tiår yngre. Du verden for en utstråling! Etter en lengre turné i Japan har han såvidt vært hjemme og laga middag noen dager før han kasta seg på flyet til Bodø.
Arild Andersen kler Denada, Denada kler Andersen og begge kler musikken på et utmerket vis.
Trail of Souls måtte dessverre kaste inn håndkleet på grunn av Solveig Slettahjells langvarige og plagsomme lungebetennelse. Det var sjølsagt en skuffelse for mange, men erstatninga kunne nesten ikke vært bedre. Tjue prosent av bandet, det vil si Knut Reiersrud, tok jobben på egen hånd og er det én musikant her til lands som kan holde et publikum i sine hule hånd med sitt knippe strengeinstrumenter, munnspill og stemme, så er det Knut Reiersrud.
Folkemusikk, blues, jazz og gudene vet fra hvor og fra hvilke sjangre Reiersrud henter musikken fra. Uansett så skaper han noe han er fullstendig aleine om, på denne kloden i alle fall, og han gjør det med en ekthet og inderlighet som det er umulig ikke å bli berørt av.
Åpningskvelden blei avslutta med Tromsøbandet The Band Called Oh. Unggutta med bakgrunn fra musikk-konservatoriet i Tromsø har skapt sin egen soul/funk-sjanger med masse sjarm og de gir oss tekster som forteller oss at de har tenkt gjennom både det ene og det andre av viktighet.
Når så Knut Reiersrud satt inn med dem på slutten, så fikk publikum akkurat den avslutninga på åpningskvelden av Bodø Jazz Open de kunne ønske seg.
Fortsatt er det tre dager igjen med masse høydepunkt – jeg lover daglig oppdatering på Tor de Jazz!
