Tor Hammerø

Trioen The Dark er nok et glitrende eksempel på hva jazzlinja i Trondheim har vært med å skape. Musikanter fra to sider av kloden har funnet hverandre i et beintøft uttrykk.

Ole Mofjell, Aksel Jensen og Daniel Rorke – The Dark.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hele ånden bak jazzlinja i Trondheim har fra starten av vært slik at alle de vordende musikantene som har sluppet inn gjennom dørene der, har blitt oppfordra til å finne sin egen vei. Her har ingen lærere eller filosofier pålagt studentene noe som helst. Det har ført til at en rekke spennende og søkende musikanter har kommet ut derfra – innen de fleste stilretninger.

The Dark, som består av bassisten Aksel Jensen, trommeslageren Ole Mofjell og den australske tenor- og sopransaksofonisten Daniel Rorke, er nok et ypperlig eksempel på dette. De har funnet hverandre i et landskap som henter hemningsløst fra frijazz i ymse tempi, såkalt nordisk jazz og musikk med elementer fra down town-scena i New York med ledestjerner som John Zorn.

Musikken, som blei spilt inn i Oslo høsten 2015, er delvis kollektivt unnfanga eller komponert av Jensen eller Rorke. Sjøl om mye av dette er fritt og åpent, så er det tre solide melodikere som har funnet hverandre. De søker og finner sammen og de er alle tre utstyrt med store ører. Rorke har garantert hørt mye på sein Coltrane og Albert Ayler og noe forteller meg at Jensen og Mofjell også har fått med seg sin dose av Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love. Uansett er dette bare flotte inspirasjonskilder – The Dark har funnet sin egen vei – det er så avgjort lys i mørket.

The Dark

The Dark

Just for the Records/Musikkoperatørene

Den eksperimentelle og spennende kvartetten Spunk har eksistert siden 1995. Her får vi bli med på 20 års jubileet og nå er det bare å håpe på 20 nye år.

Spunk – ulikt alt annet på denne planeten i alle fall.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Om trompeteren Kristin Andersen, cellisten Lene Grenager, stemmekunstneren Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og hornisten Hild Sofie Tafjord så for seg at Spunk skulle bli en 20-åring da de satte i gang på midten av 90-tallet, tviler jeg vel egentlig på. Det har de heldigvis blitt og årsaken er vel ganske åpenbar. Spunk har aldri stått stille, de har vært tro mot sine idealer og de har vært totalt kompromissløse. La det være klart med en gang: de som innbiller seg at Spunk består av fire instrumentalister, tar feil – alle bidrar med masse annet også, spesielt mye elektronikk av ymse slag.

Her får vi være med på jubileumskonserten på Victoria, Nasjonal jazzscene den 2. desember for vel et år siden. Den bestod av to sett og varte i nesten 80 minutter. Vi blir servert hele festen og det er en enorm bekreftelse på at Spunk er et like unikt kollektiv som det alltid har vært.

Alt er sjølsagt fritt improvisert og de fire henter hemningsløst fra alle sine kilder det være seg samtidsmusikk, friimpro, jazz – og sikkert mye annet også. Her lekes og utfordres det med et enormt antall kjente og ukjente lyder og det fører til samtaler på kryss og tvers der lytteegenskapene til de fire og til oss som mottakere blir satt på prøve. Musikken er på ingen måte lettvint og enkel å ta til seg og hvorfor i alle verdens dage skal den være det når alt annet skal være så forbanna enkelt og greit og motstandsløst?

Spunk går sine helt egne veier – som de alltid har gjort. Det har helt sikkert ført til at de fire hele tida føler at Spunk er ei utfordring og at de greier å utvikle både seg sjøl og bandet. Det opplever i alle fall jeg at de gjør og jeg gleder meg til de neste 20 – minst!

Spunk

Still Eating Ginger Bread for Breakfast

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Disney-filmer har alltid vært omgitt av masse tøff musikk. Her hyller toppartister dette udødelige stoffet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jamie Cullum, Melody Gardot og Gregory Porter er noen av dem som hyller Disney-musikken.

De som har lagt øret godt til har ikke unngått å få med seg at Walt Disney var en stor jazztilhenger. Han var svært påpasselig med at de beste jazzkomponistene skreiv musikken til filmer som "Cinderellla", "Lady og landstrykeren" og "Jungelboka". Nå har produsent Jay Newland alliert seg med bandleder og arrangør Rob Mounsey og funnet tida moden for å sette denne musikken inn i en ny setting.

Det har de gjort ved å invitere Jamie Cullum til å synge "Everybody Wants to Be a Cat", Melody Gardot gjør "He´s a Tramp", Stacey Kent viser fram sin store språkoversikt med en fransk versjon av "Bibbidi Bobbidi Boo", mens Gregory Porter tolker "When You Wish Upon a Star" som bare han kan. Dattera til Dee Dee Bridgewater viser oss at hun er datter av sin mor med en sensuell versjon av "Why Don´t You Do Right".

Vi får også en hel del "nye" navn, for min del i alle fall, som vokalisten og pianisten Raphael Gualazzi, Hugh Coltman, Anne Sila, Laika og Nikii Yanofsky som synger "Someday My Prince Will Come" fra "Snøhvit og de sju dvergene" på fransk. Dessuten er det veldig flott å høre noe av det siste den glitrende trompeteren Lew Soloff fikk gjøre før han forlot tida – like nydelig og/eller heftig som alltid.

Walt Disney digga tydeligvis jazz og jazzfolket hadde heller ikke noe mot Disney. Her får vi et dusin hardtsvingende og fine eksempler på det.

Diverse artister

Jazz Loves Disney

Verve/Universal Music

Det er lett å skjønne hvorfor Tom Egeland har solgt over 1.5 millioner bøker siden Bjørn Beltø blei født. "Djevelmasken" er så bra at det kommer til å bli mange, mange flere.

Tom Egeland – hvilken historieforteller!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt så i alle fall i lett hulking: "Djevelmasken" er mitt første med Tom Egelands helt Bjørn Beltø. Så er det sagt og bruk det gjerne mot meg!! Når innrømmelsen først er sjøsatt, så kommer det en til med en gang: Bjørn Beltø og Tom Egeland har på noen få dager rast inn på toppen av mi favorittliste i krimverdenen.

"Djevelmasken" er Egeland og Beltøs sjette bok sammen siden "Sirkelens ende" så dagens lys i 2001. Siden "Den 13. disippel" kom ut i 2014, har Egeland skrevet to barne- og ungdomsbøker så han skal på ingen måte beskyldes for å ha fått skrivesperre. I tillegg må han ha lagt ned et enormt researcharbeid før han begynte å skrive på "Djevelmasken".

Jeg har nemlig sjelden eller aldri vært med på ei slik reise verken i en krimroman eller i en skjønnlitterær utflukt. Egeland har på et forbilledlig vis satt sammen tre historier, eller tre mord om du vil, som hører hjemme i 1708, 1963 og i 2015. Om det går an at de henger sammen på noe slags vis? Jeg kan love at Beltø og Egeland har funnet ut av det på et usedvanlig intelligent og spennende vis.

Egeland er en usedvanlig kunnskapsrik, språkmektig og ikke minst språksikker forfatter som har et driv i denne fortellinga som er bortimot unik. Dessuten har han skapt et persongalleri som jeg neppe tror noen krimroman verken nord eller sør for Kattegat har vært i nærheten av tidligere. Jeg er på ingen måte i stand til å kontrollere Egelands enorme kunnskaper når det gjelder religion og historie – sjøl om jeg har et gammelt grunnfag i sistnevnte fag – men etter å ha vært kollega med han i flere år, har jeg på ingen måte noen grunn til å betvile hans etterrettelighet. Når han så via arkeolog Bjørn Beltø skaper stor krim som holder deg – eller i alle fall meg – på spenninsgbenken helt til siste side, så er det bare å glede seg til neste runde.

PS Jeg kommer ikke til å "skulke" noen Beltø-bøker i åra som kommer. Løfte!

Tom Egeland

Djevelmasken

Aschehoug

Kvintetten BeHop henter inspirasjon fra en rekke musikalske kilder. I sum har brødrene Pål Gunnar og Runar Fiksdal, også kjent fra partybandet Red Hot, skapt et tøft, heftig og ikke minst groovy band med masse trøkk.

BeHop – avslappa her, men fullt trøkk når horna kommer på plass.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

De som har hatt gleden av å oppleve 11-mannsbandet Red Hot, med The Voice-vinneren Knut Marius Djupvik i spissen, har sjølsagt også fått med seg den heftige blåseseksjonen som løfter bandet uansett vær og vind. I den spiller brødrene Pål Gunnar og Runar Fiksdal, på henholdsvis trompet og trombone, ei viktig rolle og den rolla viderefører de på et tøft vis også i BeHop.

Siden 2012 har bandet vært i aksjon og de har gjort rundt 50 liveopptredener sammen med blant andre storheter som Jan Bang og Maruis Neset. I kompet finner vi trommeslageren Jens Tobias Nyland, elbassisten Torbjørn Tveit og tangentoperatøren JC Vesttun – og alle trakterer elektronikk i tillegg. Har jeg skjønt det rett har alle fem viktige deler av sine røtter ved jazzutdanninga i Kristiansand og at de er en samspilt gjeng tar det ikke lang tid å avsløre. Dette er så definitivt et Band med stor B og med spor fra hip-hop, house, drum´n´bass og ikke minst funk og jazz, så leverer BeHop med sitt debutalbum et groovy og tøft visittkort som forteller at de har noe å fare med som er sjeldent i den norske bandfloraen. På ett spor gjester også vokalistene Emilie Bjørnstad og Sarah Evelyn og saksofonist Magnus Bakken trøkker også kraftig til ved ett tilfelle.

Brødrene Fiksdal fra Tomra ved Molde har skrevet nesten all musikken og det kommer ikke så mye heftigere og mer groovy musikk fra bygdene nå til dags. Solistisk holdes det også høyt nivå, men det er hele tida Bandet som står i fokus. Tøffe saker!

BeHop

Neo

LUPI Records

Vi vet jo at det kommer mye flott fra den lille øya i vest. Siste skudd på stammen er en herlig dose triojazz.

Agnar Már Magnússon har blikket festa på noe vakkert og meningsfullt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg slutter aldri å bli imponert over hva som skjer på øya der det bor cirka 330.000 innbyggere. Det kommer bøttevis av topp internasjonale fotball- og håndsballspillere derfra. Så florerer det med musikanter innenfor en rekke sjangere. Når så postvesenet på øya også fungerer bra og det dukker opp ei fersk innspilling med den dyktige pianisten Agnar Már Magnússon, så er det klart for stor hygge.

Magnússon er en 42 år gammel pianist med studier i Nederland og lange opphold i New York bak seg. Der laga han blant annet ei trioskive med toppgutta Bill Stewart og Ben Street. Det forteller en hel del om i hvilket jazzikalsk landskap han befinner seg – et relativt straight, moderne akustisk sådant.

Magnússon har flytta hjem til Island for lenge siden, men med si fjerde trioskive forsetter han i samme tradisjon som tidligere. I løpet av to dager i fjor sommer spilte trioen inn ni låter alle skrevet av Magnússon og vi blir invitert inn i et lyrisk, vakkert og ettertenksomt landskap der alle tre får tid og rom til å "uttale" seg.

Sammen med seg har Magnússon trommeslageren Scott McLemore, amerikaner bosatt på Island, og bassisten Valdimar Kolbeinn Sigurjónsson eller kontrabassi som det heter der vest. De har utvikla et fint triospråk og har sendt oss her i øst nok en bekreftelse på at det skjer mye spennende og vakkert på Island.

Agnar Már Magnússon

Svif

Dimma/dimma.is

Orter Eparg er en trio med noen av kongerikets aller mest spennende unge jazzmusikanter. Det høres!

Kjetil Jerve, Dan Peter Sundland og Andreas Wildhagen – Orter Eparg – med noe spesielt på hjertet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Orter Eparg høres relativt uforståelig ut. Snur vi på det så blir det Retro Grape – noe mer begripelig kanskje, men bare kanskje! Musikken derimot er mer enn begripelig og med Kjetil Jerve på piano, Dan Peter Sundland på elbass og Andreas Wildhagen på trommer, så er ikke det det aller minste overraskende. De tre kameratene, som fortsatt er unge herrer, har lekt sammen siden 2008 og det er lett å skjønne at empatien og lekelysten fortsatt er på plass i fullt monn.

De tre er "resultatet" av de utmerkede jazzutdanninsginstitusjonene i Oslo og Trondheim og forteller oss både her og i en rekke andre konstellasjoner at de har store deler av den moderne jazzhistoria inne. Dessuten har de også levert en rekke bevis på at de har masse originalt å by på.

Her er det den Berlin-bosatte trønderen Sundland som på sett og vis er premissleverandøren. Han har komponert all musikken og viser at han er en komponist med et stort spenn i sin tilnærmingsmåte til å skrive musikk. Noe er nesten funky, noe er rytmisk spennende og noe er åpent. Noe forteller meg at Sundland har hørt en time eller to på Steve Swallows elbass-spill og sammen med den ustoppelig oppfinnsomme Jerve, som blant annet spilte åpningskonserten under Moldejazz i fjor sammen med Kristoffer Eikrem og amerikanske Jimmy Halperin, og den stadig kreative og allsidige Wildhagen, som mange har møtt sammen med Paal Nilssen-Love i hans Large Unit, så har han skapt et lekent lite kollektiv. På to av låtene bidrar også Liz Kosack som en ekstra fargelegger med sin synth.

Orter Eparg venta altså i nesten ti år før de platedebuterte. De har benytta tid godt – svært godt.

Orter Eparg

Orter Eparg

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Den svenske kvartetten Swing Tarturo byr på mye morsomt, seriøst og originalt.

Swing Tarturo – ungt og morsomt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Møtet med kvartetten Swing Tarturo har vært en stor og positiv overraskelse på alle slags vis. Bandet blei etablert i 2009 i Gøteborg og består av fire fortsatt unge mennesker som man egentlig ikke skulle tro hadde et forhold til swingmusikken med sin opprinnelse på 1920-tallet. Slik er det altså og alle fire, som opprinnelig er oppvokst som modernister, har tydeligvis et både nært og godt forhold til uttrykket og har samtidig tatt det med inn i vår tid. De har også etterhvert laga mye original musikk og skrevet egne tekster båe på svensk og engelsk – både med solid engasjement, humor og ikke minst så tar de solid stilling til aktuelle temaer.

I åpningslåta "Ôppna gränser" lyder første verset slik: "Vem är svensk, vem är hemsk, vem er norsk, vem är torsk – Vem är fri – UTOPI -Vad är gräns -Konvalescens" og det hersker ikke mye tvil om hva tekstforfatter, låtskriver og vokalist Julia Stokes mener. Her blir det tatt stilling og tolkningen av Billie Holiday-klassikeren "Strange Fruit" føyer seg inn i den samme sterke rekka. Herlig og flott! Musikken er full av humor og tempo, men samtidig ettertenksom og nedpå der det passer.

Kristoffer Alehed på trombone og som tapdanser, Johan Bengtsson på bass og Anton Stokes på gitar kler Julia Stokes, som også trakterer noe som kalles trombonini, bortimot perfekt. De fire får også assistanse på noen spor av pianist og trommeslager, men i all hovedsak er det altså en høyst spesiell kvartett-instrumentering vi får gleden av å hilse på.

"Operation Vision" er en høyst overraskende, men samtidig gledelig, sprudlende og oppegående statusrapport fra nabofolket. Swing Tarturo forteller oss med all ønskelig tydelighet at swingspråket fortsatt har noe å fortelle oss i det nye årtusenet.

Swing Tarturo

Operation Vision

Kakafon Records/Naxos Norway

Carl Størmer er en ustoppelig initiativtaker og musikant som får ting til å skje. Her følger nok et herlig eksempel på det.

Carl Størmer i sentrum for nok ei utgave av JazzCode.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For det store norske jazzpublikummet er nok Carl Størmer mest kjent som en av grunnleggerne og den første trommeslageren til det bortimot legendariske orgeljazzbandet The Real Thing. De seineste åra har han, i tillegg til å være en meget ettertrakta foredragsholder for næringslivet, laga et stadig tilbakevendende band – med ny besetning fra gang til gang – under navnet Jazzcode. Bandet, musikken og foredragsbiten har han også på en meget elegant måte greid å åpne nye dører med – både for seg sjøl og for sine oppdragsgivere det være seg i næringslivet eller i det offentlige. Carl Størmer har enkelt og greit vist med sine unike talenter at musikk og ikke minst jazz kan spille ei spennende og ny rolle.

For min del er "Always Different" den fjerde utgava av Jazzcode jeg har hatt gleden av å få besøk av. Denne gangen består bandet av perkusjonisten Sidiki Camara, saksofonisten Bendik Hofseth, vibrafonisten Mike Mainieri, bassisten Bruno Råberg – Mats Eilertsen på ett spor – og pianisten Jørn Øien. Uansett hvilken målestandard man benytter seg av så betyr det at Størmer nok en gang har samla et a-lag – både på papiret og i høytalerne.

All musikken er skrevet av Bendik Hofseth, med assistanse av Reidar Skår på ei låt, og for alle de som har savna Hofseths musikk de seineste åra, så kan jeg love at at den usedvanlig melodiske, vakre åra fortsatt er tilstede i rikt monn. Den helt spesielle tenortonen er så definitivt også på plass og hans "perfekte" samarbeid med Steps Ahead-sjefen Mike Mainieri funker her også.

Jazzcode skaper nok en gang jazzmusikk for både jazzelskere og for andre som ikke visste de likte jazz. Carl Størmer er en herlig annerledes "pedagog" og musikant som makter å løfte musikken og bandet fram til helt nye steder og et nytt publikum.

Jazzcode

Always Different

Jazzcode/Musikkoperatørene

Uansett hvor man treffer på Terje Isungset så inviterer han deg inn i en verden som er noe så voldsomt hans egen. Her treffer vi han både sammen med Sissel Vera Pettersen og med trioen Groupa.

Sissel Vera Pettersen og Terje Isungset åpner en herlig oase for oss.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Terje Isungset har gjennom flere tiår skapt og utvikla sitt musikalske univers der naturen og naturelementer som stein, metall, is og tre har spilt viktige roller. Med disse hjelpemidlene til rådighet har han laga sitt eget uttrykk – sitt eget perkusjonistiske språk. Isungset er av typen musikant det tar kun et tidels sekund å gjenkjenne – han har ei helt egen stemme.

Her får vi være med til Lærdal i Sogn i desember 2014 og det aller første musikalske møtet mellom Isungset, som her spiller trommer, perkusjon, munnharpe og bukkehorn, og Sissel Vera Pettersen som synger, spiller fløyte og styrer live elektronikk. Det er det første treffet som duo vel og merke – de hadde jobba sammen i større konstellasjoner tidligere og skjønt at de måtte utforske den oasen som kunne ligge der i duoformatet.

Bortsett fra en Isungset-komposisjon og ei tolkning av "Deilig er jorden", så er de åtte andre låtene kollektivt unnfanga der og da. Pettersen, som de fleste sikkert kjenner som en strålende saksofonist, har som Isungset noe helt eget å melde med sitt vokaluttrykk. Det har hun blant annet også fortalt oss gjennom bidragene til Trondheim Voices, men i denne duosettingen kommer det enda tydeligere frem.

Det ligger mye folkemusikk i fundamentet som Isungset og Pettersen bygger videre på. De utformer lydlandskap og stemninger som er nye – også for de to da de oppstod! De fører samtaler som er meningsfulle og spennende og de utfordrer både seg sjøl og oss lyttere uten stans. "Oase" er navnet på dette møtet og det har det også blitt – en musikalsk oase.

Groupa gir oss folkemusikk på sitt vis.

Groupa er et band som opprinnelig blei etablert allerede i 1980 av den svenske felespilleren Mats Edén. Siden den gang har den nåværende trioen gått gjennom en rekke mannskapsendringer. Vokalistene Sofia Karlsson og Lena Willemark og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken har blant annet vært innom. Edén er fortsatt i førersetet og denne gangen spiller han viola d´amore og hardingfele. I denne utgava er er fløytisten Jonas Simonson og Terje Isungset noe så voldsomt og hjertelig tilstede – sistnevnte på trommer, perkusjon og munnharpe.

Her tar den "svenske" trioen tradisjonen fra Jan Johansson videre. Svensk folkemusikk ligger til grunn for ekskursjonene herrene tar oss med på og det er tre musikanter som hele tida både vil og kan sette sitt helt personlige stempel på et musikalsk uttrykk som både har folkemusikk og impro med i bagasjen.

Nok en gang er det tre høyst personlige stemmer som setter sitt preg på Groupa, men Isungset med sin bjørkeskog er kanskje det mest særprega bumerket. Slik er det alltid når Terje Isungset møter opp – noe helt eget.

Terje Isungset & Sissel Vera Pettersen

Oase

All Ice Records/all-ice.no

Groupa

Kind of Folk Vol. 1 Sweden

All Ice Records/all-ice.no