Tøffere blir det ikke!

Supersilent er en av de aller hippste musikalske organismene på kloden. Slik er det med den saken!

Supersilent anno Supersilent 12.

I 1997 tok gitarist, elektroniker, lydskulptør og tidligere Motorpsycho-medlem Helge Sten initiativ til det som skulle bli de neste åras mest spennende originale og spennende musikalske kollektiv – Supersilent. Slik er det faktisk fortsatt sjøl om kvartetten nå har blitt trio og her får vi være med på slutten av ei epoke og begynnelsen på ei ny.

“11” er spilt inn i 2007 og hører på sett og vis sammen med “8” som kom ut til 10 års jubileet. Det var snakk om å gi ut en ny trippel cd allerede den gangen, men det blei det ikke noe av. Her kommer heldigvis mer av de fem timene med musikk som Sten (aka Deathprod) tok ut av de fem dagene med innspilling. Etter som jeg har skjønt har det tidligere kun vært ute på vinyl, men nå finnes det også på cd. Arve Henriksen på trompet, stemme og elektronikk, Ståle Storløkken på synther og tangenter og Jarle Vespestad på trommer, som opprinnelig var trioen Veslefrekk, gjorde som de alltid har gjort og fortsatt gjør sammen med Sten: uten øve som band, uten å avtale noe som helst på forhånd, uten å snakke om musikken overhodet, lager de stemninger, groover og “låter” som befinner seg et eller annet sted mellom rock, electronica, jazz og samtidsmusikk. Det er så tøft, annerledes og unikt at det bare er å senke seg ned i universet å flyte med – ingen andre, på denne kloden i alle fall, er i nærheten av det Supersilent skaper.

Supersilent anno Supersilent 11.

“11” skulle vise seg å bli Vespestads siste studioinnspilling og de seks siste åra har Supersilent jobba som trio, men av og til med gjestevisitt fra Led Zeppelin-stjerna John Paul Jones.

I 2011 gikk de i studio igjen som trio og nok en gang har Deathprod henta ut essensen av det som kom av mange timer sammen ved tre forskjellige anledninger. Resultatet har blitt mye mer avantgarde enn tdiligere. Lydbildet er mørkere enn for eksempel på “11” og landskapene får utvikle seg seigt og kontemplativt. Sjøl om det låter helt forskjellig fra “11” – Supersilent låter alltid helt forskjellig – så er det likevel ei linje i det dette unike kollektivet gir oss som er fantastisk spennende å følge.

Supersilent har ikke stått stille et sekund siden unnfangelsen i 1997. Noe forteller meg at det heller aldri kommer til å skje. Beintøft – enkelt og greit!

Supersilent

Supersilent 11

Supersilent 12

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Svenske smil varmer

Det er mye grums som kommer ut av Sverige om dagen. Derfor er det hyggelig at Rigmor Gustafsson veier opp for noe av skiten.

Rigmor Gustafsson gir oss varme og smil fra et Sverige som trenger det.

I tillegg til å bli 48 år har Rigmor Gustafsson, som er født og oppvokst på gård i Värmland, rukket å gi ut ni skiver under get navn. Flere av dem har solgt til gull og måten Gustafsson foredrar en tekst på, skriver låter på og “pakker” dem inn på, gjør at hun snakker til et publikum også langt utenfor jazzmenigheta. Derfor blei hun sikkert også valgt til å synge i bryllupet til kronprinsesse Victoria og prins Daniel. Når vi kan legge til at hun var Sveriges utvalgte i jazzdivagjengen som ellers bestod av Silje Nergaard og Cæcilie Norby i ei innspilling med Danmarks Radio Big Band, så er det lett å skjønne at Rigmor Gustafsson befinner seg helt der oppe.

En flott representant for det Sverige vi kan like – Rigmor Gustafsson.

I over 10 år har Gustafsson nå vært tilknytta det tyske storselskapet ACT. Likevel har det store gjennombruddet her hjemme latt vente på seg. Det er ikke godt å si hvorfor det ikke har kommet – Gustafsson har nemlig det meste både av inderlighet og personlighet i uttrykket sitt.

Det hun serverer oss her er stort sett egne låter med tekster av Tomas Bäcklund og Ollie Olson. Alt er usedvanlig melodiøst og vakkert i alt fra ballader, via swingprega saker til bossa og soul til uptempo og når kaka blir pynta med den udødelige balladen “Nobody Does It Better” og en duolåt av typen som går rett inn og setter seg fast med Eagle-Eye Cherry, så er det egentlig bare å hygge seg i lang tid framover.

Gustafsson har med seg en meget sympatisk trio med trommeslager Jonas Holgersson, bassist Martin Höper og pianist Jonas Östholm og får ellers assistanse fra andre svenske storheter som trombonisten Karin Hammar, trebklåseren Magnus Lindgren, som også “hjelper” Silje Nergaard fra tid til annen og gitaristen Max Schultz pluss strykere og blåsere og det som verre er fra Dalasinfoniettan.

Ingenting å sette fingeren på da? Vel, alle låtene er ikke like minneverdige, men det er uansett mer enn nok å hygge seg med her utover mørke høst- og vinterkvelder samt når våren og sommeren kommer igjen. Det gjør den garantert når Rigmor Gustafsson får anledning til å smile med musikken sin slik som her.

Rigmor Gustafsson

When You Make Me Smile

ACT/Musikkoperatørene

Grenseløst

Den unike musikanten Terje Isungset har lenge gitt to svenske kolleger strålende assistanse som har ført til grenseløs musikk.

Groupa med fra venstre Terje Isungset, Mats Edén og Jonas Simonson er et kollektiv med noe helt eget på hjertet.

Jeg skal raskt ile til å slå fast at Groupa har eksistert lenge før Terje Isungset blei med i bandet. I 1980 etablerte nemlig fiolinisten Mats Edén det som nå framstår som en trio med fløytisten Jonas Simonson og Geilos store sønn, Terje Isungset, på allehånde perkusjon og munnharpe. Gruppa har hatt en rekke besetninger opp gjennom, vokalistene Sofia Karlsson og Lena Willemark og multiinstrumentalisten Ale Möller samt en annen strålende norsk perkusjonist, Helge Andreas Norbakken, har alle satt sine tydelige spor. Uansett tidligere bumerker, låter nå Groupa som noen helt for seg sjøl i et grenseland der både folkemusikk og impro flyter elegant sammen.

Terje Isungset lager musikk av det meste – også bjørkeskog.

Groupa har helt siden unnfangelsen i 1980 vært et svært populært liveband. Med Edén som reiseleder helt fra starten har ideen vært å inkorporere folkemusikk, i alle hovedsak svensk, men også norsk siden Edén faktisk studerte her, med improvisasjon på et unikt vis. Med “Silent Folk” som prov så er det bare å slå fast at Groupa anno 2014 på alle mulige slags vis er i stand til det.

Både Edén, som også har gitt oss ei solo-skive på ECM, “Milvus” med Simonson og den norske Cikada-kvartetten, og Simonson er helt unike stemmer på sine instrumenter. Når så de knyttes sammen med en av verdens mest originale perkusjonister, Isungsets bruk av naturmateriale som bjørkeskog, stein og is, gjør han totalt uforliknelig, så blir Groupas uttrykk noe de er helt aleine om.

Musikken har alle vært med på å skrive, stort sett hver for seg, mens noe er tradisjonell folkemusikk gjort på Groupas vis.

“Silent Folk” byr på stemninger og fortellinger bortenfor sted og tid. Her er det bare å la seg forføre.

Groupa

Silent Folk

Footprint Records/Naxos Norway

Dronning Karin

Karin Krog har vært og er ledestjerna blant europeiske jazzvokalister.

Karin Krog – en vokalist og musiker som hele tida har vært på vei.

Evigunge Karin Krog har siden starten på sin karriere på slutten av 50-tallet, vært en søkende og finnende sjel. Hun har aldri brydd seg nevneverdig om sjangre og har elegant tatt for seg og utvidet grensene i alt fra swingjazz og ragtime, folkemusikk, bebop, standardskatten, via elektronikk til frijazz. Den dag i dag er det heldigvis umulig å vite rundt hvilken sving vi møter henne og det er blant annet det som har gjort henne til en stor inspirasjonskilde for stadig nye generasjoner.

Karin Krog blir satt pris av mange – også Slottet.

Med “Different Days, Different Ways” blir vi møtt av en sjeldenhet fra 70-tallet som bekrefter alt dette. Plata har tidligere kun vært gitt ut i Japan, først som LP i 1976 og siden som cd i 2004. Nå blir den utgitt digitalt her hjemme og i resten av verden for den saks skyld for første gang og her ligger det mange “hemmelige skatter”.

Musikken er i all hovedsak spilt inn i 1970 og 1972. Tre av de 10 spora er gjort live under Montreux-festivalen i Sveits den 21. juni og vi blir først møtt med “God Bless the Child”, “´Round Midnight” og “Lonely Woman” i duotapning med Krog og bassmaestro Arild Andersen. Dette er intet mindre enn en åpenbaring og forteller oss om to norske storheter som allerede den gang var lengst fremme når det gjaldt å gi kjent stoff nye klær.

De tre siste spora er henta fra en konsert i Stockholm i 1970 med ei “supergruppe” med blant andre svenskene Palle Danielsson (bass) og Eje Thelin (trombone), den tyske pianisten og altsaksofonisten Joachim Kühn og den italienske trommeslageren Aldo Romano. Her snakker vi frijazz som har vært med å åpne døra for etterkommere som Sidel Endresen og Eldbjørg Raknes.

Resten er soloekskursjoner for Krog og hennes banebrytende bruk av elektronikk samt et spor med assistanse fra harpisten Elisabeth Sønstevold.

“Different Days, Different Ways” er et spennende tidsbilde fra en av de store banebryterne i norsk og internasjonal jazz. Er du blant dem som MÅ ha et fysisk eksemplar for å føle at du “har” musikken, så er den mulig å skaffe seg på auksjon rundt om i verden – både som LP og cd. Ellers er den altså bare et tastetrykk unna. Den er verdt bryet uansett framgangsmåte.

Different Days, Different Ways

Phonofile

Den aller største

Miles Davis – ingen over, ingen ved siden. Slik er det med den saken og her kommer utmerkede bevis fra 1952 til 1954 i praktutgave.

Miles Davis – blir ikke spesielt mye hippere enn dette.

Jeg er ikke akkurat aleine om å meine at Miles Davis (1926-91) er den største jazzmusikeren gjennom alle tider. Det å påstå noe sånt er sjølsagt en totalt umulig greie å måle – det er og blir en subjektiv sak, men for meg er det slik at Miles – som katten her i huset også heter – kommer til å stå øverst på lista til evig tid.

Miles – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – sa til en nedlatende hvit kvinne under en mottakelse i Det hvite hus på spørsmål om hvorfor han var der at han hadde forandra retninga på jazz fem ganger og endte opp med å spørre kvinnen: og hva gjør du her?

Det vi får være med på her er en slags mellomperiode etter bebop og cool på vei mot hardbop.

Et ikon på alle vis – Miles.

Mesteparten av Miles´ sine innpsillinger blei gjort på selskapene Prestige, Columbia og Warner. I perioden 1952-54, da han sleit med solid heroinavhengihet, var han innom nok et legendarisk selskap – Blue Note – og det er alt fra tre sessions disse årene vi får her i nyoppussa versjoner.

Med seg her har Miles – som det er ubegripelig sliter med heroinproblemer her – toppfolk som hører hjemme i Hall of Fame nesten alle av dem. På trombone er det J.J. Johnson som styrer, på saksofon enten Jimmy Heath eller Jackie McLean, på bass enten Oscar Pettiford eller Percy Heath, på trommer Art Blakey eller Kenny Clarke og på piano Horace Silver eller Gil Coggins – sistnevnte den eineste som ikke oppnådde stjernestatus fordi han trakk seg ut av jazzlivet og satsa på eiendomsmekling.

På disse relativt korte 26 sporene får vi ei blanding av standardlåter og originalkomposisjoner både av Miles, Johnson, Pettiford og McLean. Både solistisk og kollektivt holder dette skyhøyt nivå og tonen til Miles her er så klar og personlig som vel mulig. Dessuten var han på vei mot et enda tøffere uttrykk som vi fikk møte mot midten og slutten av dette tiåret.

All musikken her har vært ute tidligere, men ikke veldig lett tilgjengelig – i alle fall ikke alt. Når det så henger slik sammen at dette er tidløs, klassisk jazzmusikk av aller beste merke samla i ei flott innpakning, med unike bilder og en forbilledlig line notes-tekst av Kirk Silsbee som forteller oss alt om hvor Miles var på denne tida, så er det bare å sikre seg en tidlig julepresang – som garantert vil vare evig.

Miles Davis

Take Off – The Complete Blue Note Albums

Blue Note/Universal

Unike stemninger

Erik Honoré er en lydskulptør og stemningskaper av de sjeldne. Her har han invitert med seg noen av sine beste musikalske venner og sammen har de skapt vakker og original musikk.

Erik Honoré er en søkende og finnende sjel.

Til tross for at Erik Honoré har bidratt som musiker og produsent på over 50 skiver og rukket å bli 48 år, så har han av bortimot uforståelige årsaker venta helt til nå med å gi ut sin første skive under eget navn. Men den som venter på noe godt og så videre….

Siden 2005 har Honoré stått i spissen for den etterhvert så anerkjente og unike Punkt-festivalen i Kristiansand sammen med sin sjelsfrende Jan Bang som han går helt tilbake til tenårene sammen med.

Tre sjelsfrender: Fra venstre Brian Eno, Jan Bang og Erik Honoré.

I forbindelse med Punkt-festivalen har Bang og Honoré trukket til seg og etablert samarbeid med superstjerner og grensesprengere som David Sylvian, Brian Eno og Laurie Anderson og flere av våre egne giganter også, som Arve Henriksen og Eivind Aarset – og ikke minst Sidsel Endresen. Sammen med disse og andre har Bang og Honoré på sett og vis etablert konseptet live-remix.

Her har Honoré spilt inn mesteparten av musikken i sitt hjemmestudio. Mye av kildematerialet er samples som er henta fra konserter og remixer. Innspillinga begynte for et år siden og Honoré skjønte etterhvert at her fantes kimen til hans første soloalbum. Han har henta elementer fra sin enorme base og sine mange innfallsvinkler og skapt et univers som er totalt hans eget – totalt unikt.

Honoré er en stemningsskaper av de sjeldne og styrer samples, synther, synthbass, rytmeprogrammering og field recordings på et vis som gjør “Heliographs” til en liten åpenbaring. Det skader heller ikke at Sidsel Endresen, perkusjonisten Ingar Zach, Jan Bang med samples og rytmeprogrammering, Eivind Aarset på gitar, den nederlandske filolinisten Jeffrey Bruinsma og trompetikonet Arve Henriksen bidrar på noen av spora.

Musikken er søkende, vakker, inderlig, melodisk og nesten kammermusikalsk fra tid til annen – den er Erik Honoré. Den kan ikke sammenliknes med noe annet.

Erik Honoré

Heliographs

Hubro/Musikkoperatørene

Liv i stillheten

Alle innbyggerne i den engelske byen Imber fikk i 1943 beskjed om å flytte fordi byen skulle brukes som treningsområde for de allierte styrkene. Siden har den blitt stående tom. Her får vi musikken “om” byen der ingen bor.

kÖök er en duo går sine egne veier.

Duoen kÖök lager like unik musikk som bandnavnet mer enn antyder. Duoen, der både Jørn Erik Ahlsen og Stian Larsen spiller gitar og trakterer allehånde elektronikk, har eksistert siden 2010 og har allerede cdene “kÖök” og “Live in Leipzig” på samvittigheten. De har begge passert under radaren for min del, men med “Imber, Wiltshire” som referanse så er det neppe A4-musikk å finne der heller.

Jørn Erik Ahlsen og Stian Larsen følger ikke læreboka akkurat.

Byen Imber i grevskapet Wiltshire er altså en by som er fullstendig fraflytta, men som absolutt har ei historie. Det totalt fritt improviserte lydlandskapet kÖök har skapt for å fortelle sin opplevelse av denne spesielle byen er på ingen måte melodisk, men likevel harmonisk.

De to er meget flinke til å lage stemninger som flyter stille videre og som er egna til å fortelle oss denne spesielle historia. Tradisjonell støy og frijazz er dette uttrykket ganske langt unna og med assistanse fra trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen og bassisten Guro Skumsnes Moe (MoE) på noen av spora, så inviterer de oss med inn i en helt unik verden.

kÖök

Imber, Wiltshire

Va Fongool/Musikkoperatørene

From Taiwan with love og musikk

Jo-Yu Chen er navnet. Piano er instrumentet. Og musikken er både spennende og original.

Jo-Yu Chen er opprinnelig fra Taiwan, men er nå bosatt i New York.

For unge Chen, som holder sin eksakte alder godt skjult, har det liksom aldri vært noen tvil. Hun begynte sin pianoundervisning hjemme på Taiwan som 5 åring og i tillegg til tangentene så blei også obo et annet instrument hun fikk et nært forhold til. I voksen alder gikk turen til New York og velrennomerte Juilliard University for videre studier, men hele tida hadde det dreid seg om klassisk musikk. Ankomsten til New York førte til at ørene blei åpna for et annet uttrykk, nemlig jazz og med hennes tredje cd under eget navn får vi endelig møte henne her hjemme også.

Sammen med trommeslager Tommy Crane og bassist Christopher Tordini imponerer Jo-Yu Chen kraftig.

Tidligere har vi opplevd musikanter fra fra både Asia og Sør-Amerika som har inntatt New York som har imponert voldsomt med sin teknikk, men som ellers kanskje ikke har hatt så veldig mye å fare med. Chen hører ikke hjemme i den kategorien. Det er fortsatt godt mulig å gjenkjenne hennes klassiske røtter i komposisjonene og spillet hennes. Hun er en søkende sjel som gir både seg sjøl og musikken rom – litt utypisk New York og nesten litt ECM-aktig. Med Tommy Crane på trommer og Christopher Tordini på bass, to meget dyktige representanter for NY-underskogen, og supergitarist Kurt Rosenwinkel på tre av de 11 spora, så forteller Chen oss at hun er en musikant med noe unikt å fare med.

Jo-Yu Chen er bosatt i New York, men låter likevel litt annerledes.

Jo-Yu Chen

Stranger

OkeH Records/Sony Music

Som døtre så mor

Ane Brun og Mari Kvien Brunvoll er to av kongerikets aller mest spennende og særpregede vokalister og formidlere. Mamma Inger Johanne Kvien Brunvoll har vært fødselseshjelper på alle vis.

Inger Johanne Kvien Brunvoll har også noe helt eget å fare med.

I hjembyen Molde har Inger Johanne Kvien Brunvoll vært en sentral skikkelse i musikk- og kulturlivet i en årrekke og det er tydelig at døtrene har tatt med seg mye av inderligheten, viljen og evnen til å skape noe unikt hjemmefra. På dette lille visittkortet, på knapt 15 minutter, får vi møte Kvien Brunvoll, både som vokalist på norsk og fransk, pianist og på melodika, sammen med fribyforfatteren Gilles Dossou-Gouin fra Benin som leser egne dikt på norsk og bassisten og perkusjonisten Walter Heim.

Både Ane Brun og Mari Kvien Brunvoll har arva gode gener.

De seks spora er først en liten improvisasjon i både ord og toner, før vi møter Dossou-Gouins lyrikk både på fransk, vakkert tolka av Kvien Brunvoll, og oversatt til norsk av Kjell Olaf Jenssen og sjarmerende lest av forfatteren. Tekstene hans forteller oss at han har fått et nært og ekte forhold til Norge og spesielt Romsdalen etter å ha bodd der i mange år.

Fribyforfatter Gilles Dossou-Gouin fra Benin har slått rot i Molde.

Disse små og unike møtene mellom åpne og søkende sjeler fra forskjellige utgangspunkt viser oss at de har mye å “snakke” om. Det er absolutt verdt å ta turen inn i disse originale landskapene.

Gilles Dossou-Gouin – Inger Johanne Kvien Brunvoll – Walter Heim

Å hvile et annet blikk

www.solberget.no

Nydelig – med norsk hjelp

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at den svenske bassisten, cellisten og komponisten Lars Danielsson lager nydelig musikk. Det er heller ikke noen overraskelse at Mathias Eicks bidrag gjør musikken enda vakrere.

Lars Danielsson følger opp “Libretto” fra 2012 på best mulig vis.

Lars Danielsson (56) begynner etter hvert å innta veteranenes rekker, men er på ingen måte noen mett musikant eller komponist. Hver gang vi støter på han så har han noe nytt og spennende å by på.

Første vi gang vi møtte han i større sammenheng var da han debuterte med sin kvartett i 1980. Bandet levde i 18 år og besto av Jon Christensen, Dave Liebman og Bobo Stenson – ikke noe b-lag akkurat. Seinere har vi møtt han sammen med blant andre brødrene Brecker, Mike Stern, Jack DeJohnette, John Scofield, Trilok Gurtu og ikke minst hans livsledsager Cæcilie Norby. Oppramsinga er ikke meint som namedropping, men som en bekreftelse på hvor ettertrakta Lars Danielsson er over store deler av jazzverdenen.

Mathias Eick setter nok en gang sitt unike bumerke på musikken.

Danielsson har opp gjennom årene vist en voldsom allsidighet både som komponist og som musikant. Med bakgrunn fra klassiskiske cellostudier før han ga seg jazz og bassen i vold, så har nok det etter hvert falt han naturlig.

I 2012 møtte han oss med “Libretto” sammen med et av våre store trompetikon, Arve Henriksen, den engelsk gitaristen John Parricelli, den armenske pianosensasjonen Tigran og den tidligere est-trommeslageren Magnus Öström. I grenseland som omfatta kammermusikk, folkemusikk og jazz var det intet mindre enn en åpenbaring.

Møtet mellom pianisten Tigran og Lars Danielsson er av den inderlige sorten.

Bortsett fra Henriksen er alle fortsatt med, men erstatteren Mathias Eick gjør såvisst ikke skam på den norske trompetæren – det låter akkurat like flott, åpent, luftig og søkende som Henriksen – bare helt annerledes.

Når så gjestelista ellers inneholder perkusjonisten og vokalisten Zohar Fresco, Norby og Sting-gitaristen Dominic Miller, så er det ikke all verden å utsette på kvaliteten på mannskapet.

Lars Danielsson

Libretto II

ACT/Musikkoperatørene

Bortsett fra ei låt skrevet av Tigran og en felles Tigran og Danielsson, så er det sjefen som står for all musikken. Den er så inderlig og vakker, personlig og fortsatt i de samme grenselanda som sist, at det bare er å gi seg ende over og bare nyte i vei.

Dette er musikk skapt for, av og til mennesker uten sjangerbegrensninger. Den er enkelt og greit en gave til alle med et åpent sinn som gjerne vil ha noe vakkert å omgi seg med.