For ei dame!

Stefani Joanne Angelina Germanotta, kanskje bedre kjent som Lady Gaga, er en artist i ultraklassen. Hennes selvbiografiske "Joanne" er nok en bekreftelse på det.

Lady Gaga virker ikke som hun har noen begrensninger.

Siden det smått begynte å røre seg rundt Lady Gaga, som nå har blitt 30 år, i 2003, så har hun på de 13 åra inntatt en posisjon som en av popmusikkens virkelige superstjerner. Det skal raskt innrømmes at jeg ikke har det store grepet på Lady Gagas liv eller karriere, men noe av det hun har delt med mange millioner tilhenger har også kommet min vei.

Det har ikke vært vanskelig å begripe at Lady Gaga har noe helt spesielt å fare med både som låtskriver og som artist. Hun innrømmer lett at hun har latt seg påvirke av storheter som David Bowie, Queen, Madonna og Michael Jackson. Når hun så henta ut mye godt fra alle disse og ga det hele store porsjoner av noe som er svært personlig, så var veien til popens ypperste tinder ganske kort. På veien dit skreiv hun låter for artister som Britney Spears, Fergie, Pussycat Dolls og New Kids On The Block.

Heldigvis har hun etter hvert tatt seg av de beste låtene sjøl og det gjør hun jo på et framifrå vis. Jeg må komme med nok en innrømmelse: det var ikke gjennom hennes egne skiver jeg virkelig fikk opp ørene for Lady Gaga. Det var derimot gjennom samarbeidet hun har etablert med legenden Tony Bennett – også han italiensk/amerikaner – med "Cheek to Cheek". Der fortalte Lady Gaga oss at hun var en artist med et solid grep om mye mer enn hip popmusikk – hun har et stålgrep også på ikke bare sitt eget materiale, men også The Great American Songbook. Hun er med andre ord allerede en bortimot komplett artist.

Siden hun debuterte med "The Fame" i 2008, så har det kommet fire nye album og før "Joanne" blei sluppet hadde hun solgt småpene 27 millioner skiver!!! Det blir garantert noen nye millioner etter "Joanne". Dette er nemlig popmusikk av det tøffe, catchy og svært personlige slaget. Flere av låtene er av typen som går rett i blodet og hodet og garantert blir der værende. Dette er kvalitet tvers gjennom og Lady Gaga er en type artist som har noe å melde og som kommer til å bli værende på topp i mange tiår framover. Ultrahipt – intet mindre!

Lady Gaga

Joanne

Streamline Records/Interscope Records/Universal Music

Heftige saker!

Scorch Trio, med radarparet Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nissen-Love, var noe av det tøffeste som kom ut av 00-tallet. Her får vi alt de gjorde – og litt til!

Raoul Björkenheim, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten – Scorch Trio. Det blir ikke mye tøffere enn det.

Knoll og Tott i moderne norsk jazz, bassist Ingebrigt Håker Flaten og trommeslager Paal Nilssen-Love, traff den finske gitaristen Raoul Björkenheim på en festival i sistnevntes hjemland i 1998. De ikke bare møttes – de hørte også hverandre spille. Det førte til en enstemmig beslutning om at de måtte spille sammen – så raskt som mulig. Kort tid etter var Scorch Trio en realitet og gjennom store deler av 00-tallet satte de dagsorden for hvordan hip improvisert musikk med like store doser inspirasjon fra rock som fra jazz skulle låte. Skivene "Scorch Trio" fra 2002, "Luggumt" fra 2004 og "Brolt" fra 2007 – samt utstrakt turnering over store deler av Europa i alle fall, førte til stor popularitet og jeg er ikke overraska om Scorch Trio har vært inspirasjon og retningsgivende for band som Puma, Bushman´s Revenge og Elephant9. I 2009 sa Nilssen-Love takk for seg og bandet fortsatte som kvartett med to amerikanske forsterkninger, trommeslageren Frank Rosaly og saksofonisten Mars Williams. De seineste åra har det vært lite Scorch-aktivitet, men det har vært snakk om en liten gjenoppstandelse i forbindelse med denne praktutgava. Det er bare å krysse fingrene for at det skjer – dette er nemlig supertøft.

Hva har skjedd nå da? Jo da, nok en gang er det sjølsagt Rune Grammofon-sjefen Rune Kristoffersen som har tenkt ut en glup idé. I tillegg til å gi ut bandets tre CD-er, som tildels er umulig i få tak i lenger, så har han, eller noen andre, også funnet en radioinnspilling fra Finland fra 2000 – altså to år før debuten blei sluppet. Det betyr at alt er ute på vinyl – og kun vinyl – for første gang og det betyr at vi snakker tre timer med noe så voldsomt heftige saker.

Håker Flaten og Nilssen-Love kjenner vi her hjemme godt til. Dette er herrer som kan det meste og som gjør det med en energi, trøkk og et engasjement som er ikke nesten, nei det er ustoppelig. Her er det elementer fra Jimi Hendrix´ verden og referanser til Cream og ikke minst James Blood Ulmer finnes også. Når så det fusjoneres med en impro tilnærming og med en evne til å lytte og utfylle hverandres statement som er nesten unikt, så blir Scorch Trio stående som et usedvanlig viktig bilde på 00-tallet samtidig som det er musikk som holder mål både i dag og i tiåra som kommer.

Raoul Björkenheim er en gitarist uten begrensninger og det samme er så definitivt Håker Flaten og Nilssen-Love også. Du verden så tøft Scorch Trio låt – og låter!

Scorch Trio

XXX

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Godt snekra

Etter stormende suksess på Teateret Vårt i Molde de tre seineste desembermånedene, har heldigvis Steinar Raknes funnet ut at det kanskje var en god idé å gi ut musikken til "Snekker Andersen og Julenissen" på CD. Det er intet mindre enn en fantastisk idé faktisk.

Steinar Raknes på scena under forestillinga til Teateret Vårt i Molde.

I 2013 blei første versjon av forestillinga "Snekker Andersen og Julenissen" satt opp på Teateret Vårt. Da var det bare to artister på scena: en skuespiller og Steinar Raknes med bassen sin. Året etter slo det hele ut i full blomst. Raknes hadde skrevet tekster til de fire sangene sine og sammen med flere skuespillere fra teateret og en rekke elever på Molde Kulturskole både sang og spilte Raknes musikken som han altså hadde skrevet og etter hvert satt tekster til.

Stor suksess

Publikum strømma til og i år settes forestillinga opp hele 21 ganger. Noe forteller meg at mange vil sikre seg et eksemplar av cd-en på vei ut av salen – musikken er nemlig så fengende, original og med et solid lokalt tilsnitt at den har alle muligheter til å bli en klassiker med evig levetid.

Raknes har skrevet tekstene på uforfalska otrøying. Den Oslo-bosatte bassisten og vokalisten Raknes har på ingen måte begynt å knote, men han har også fått elevene fra Molde Kulturskole til å "bli" otrøyinger. Artig og imponerende.

De to solistene Helene Seljehaug og Tiril Høgset synger glitrende på hvert sitt spor – vi snakker om talenter vi garantert vil høre mye fra i åra som kommer. De to synger også i koret på åtte, alle nevnt og ingen glemt: Natalie Angvik, Venil Havnes Gribbestad, Ragnhild Folden Istad, Hanne Marit Mordal Iversen, Torill Aas Nøst og Karen Eline Øie. Noe forteller meg at det gjøres en strålende jobb på Molde Kulturskole.

Tekstene finnes i CD-omslaget så her er det bare å synge med om du er otrøying eller ikke.

Flott samarbeid

Denne forestillinga og denne musikken er et ypperlig eksempel på hvordan et samarbeid mellom Teateret Vårt med Thomas Bjørnager i spissen og en musiker med lokal tilknytning kan og skal fungere. Jeg har ikke sett forestillinga, men kan gå god for at musikken står noe så voldsomt på egne bein også. Steinar Raknes – denne usedvanlig allsidige og dyktige otrøyingen – viser oss nok ei side og ikke overraskende er den flott den også.

Steinar Raknes

På glattisen i nissedrakt

Reckless Records/Musikkoperatørene

Jerve frihetssøkere

Den unge Ålesundspianisten Kjetil Jerve satte seg på flyet til New York og møtte veteranene Jimmy Halperin og Drew Gress. Det har det blitt fullstendig kompromissløs musikk av.

Kjetil Jerve, Jimmy Halperin og Drew Gress snakker det samme språket.

Den 28 år unge pianisten og søkeren Kjetil Jerve har, sammen med blant andre trompeteren Kristoffer Eikrem, studert med Torgrim Sollid på Norges Musikkhøgskole i Oslo. Det har ført til at veien til cooltradisjonen, som blei skapt av pianisten og pedagogen Lennie Tristano, blei kort og Jerve har kommet langt på kort tid.

Dette uttrykket, som har blitt videreført av blant andre saksofonistene Lee Konitz og Warne Marsh, har aldri oppnådd den store populaiteten – den har med sitt ofte frie, langlinjete og "intellektuelle" tonespråk, vært for krevende for allmuen.

Jerve har uansett bestemt seg for å følge sitt kall og i fjor sommer satte han seg på flyet til The Big Apple med avtale med en av de viktigste nålevende videreførerne av coolskolen, tenorsaksofonisten Jimmy Halperin (58). Med på laget blei også en av den moderne NY-jazzens viktigste bassister, Drew Gress (57).

Sjøl om vi snakker om to helt forskjellige generasjoner her, så finnes det ikke "språkproblemer" på denne innspillinga. De fire fritt improviserte låtene forteller oss om tre musikanter som har de samme idealer og referanser og som stortrives med å skape ny musikk sammen.

Dette er totalt original musikk og Kjetil Jerve bekrefter at han er ei stemme vi skal få mye og unik glede av i åra som kommer.

Kjetil Jerve – Jimmy Halperin – Drew Gress

New York Improvisations

Dugnad Records/kjetiljerve.com/dugnadrec.com

Tipsene som kan redde jula!

Her kommer tipsa som garantert kan gjøre jula lettere og blidere for mange – både musikk og bøker om mangt og mye.

Olga Konkova og Jens Thoresen har kanskje laga årets flotteste og mest originale juleplate.

Den russiske, som vi gjerne regner som norsk etter mange år her til lands, pianisten Olga Konkova og gitaristen Jens Thoresen – som kjenner hverandre godt fra blant annet samarbeid i det meget oppegående store ensemblet Denada – har begått ei ganske uvanlig juleplate. Den er nemlig av slaget som gjerne kan spilles hele året. Konkova har godt grep om den amerikanske juleskatten faktisk, mens Thoresen har introdusert henne for deler av den norske juletradisjonen som var ukjent for henne. Til sammen har det blitt ei nydelig jazzblanding med masse improvisasjon som har ført til musikk med utgangspunkt både i "The Christmas Song" og "En rose er utsprungen" som er egna til ettertanke og pur nytelse.

Nils Landgren ferier jul med noen av sine beste venner for femte gang.

For femte gang samler trombonist og sanger Nils Landgren noen av sine beste musikalske venner og gir oss nok et julealbum. Vokalistene Sharon Dyall, Jeanette Köhn, Jessica Pilnäs og Ida Sand, som også spiller piano og orgel, saksofonisten Jonas Knutsson, bassisten Eva Kruse og gitaristen Johan Nordberg, tar for seg 18 kjente og noe mer ukjente julelåter fra ymse land. De gir nok Landgrens julemenighet akkurat det de vil ha og vokalistene har alle hvert sitt unike uttrykk, men av og til så sitter jeg igjen med en følelse av at det hele går litt på autopilot.

Danish Radio Big Band med en rekke stjernevokalister swinger jula inn.

Storbandjul – det blir vel ikke jul uten? Danish Radio Big Band, som blir leda av norske Birger Carlsen som også har produsert denne skiva, gjør i alle fall sitt ypperste for at det skal være slik. Her blir de dirigert av amerikanske Dennis Mackrel og med elleve ganske kjente julesanger, arrangert av lokale herrer, og med ei stjernerekke av vokalister som Sinne Eeg, Curtis Stigers, Lisa Nilsson, Cæcilie Norby og ikke minst Palle Mikkelborg, med sin umiskjennelige trompettone i "When You Wish Upon a Star", blir dette et strålende og sprekt storbandjulekort som vil bli stående i en årrekke.

Count Basie Orchestra kan dette med jul også sjøl om sjefen ikke er med.

Og det er enda mer storbandjul på gang og det med sjølvaste The Count Basie Orchestra. Ikonet Basie la ned pianolokket for aller siste gang i 1984, men orkesteret har levd videre i nesten beste velgående hele tida siden. Det sier seg sjøl at det ikke er mulig å gjøre det samme – viderebringe den unike sounden med både far og alle de andre stjernene borte – men trompeteren Scotty Barnhart som leder bandet nå, har så avgjort makta å ta vare på ånden som Basie & Co skapte.

Her gir de oss elleve stort sett veldig kjente julesanger i ganske så tradisjonelle arrangement – det er slik Basie-bandet skal låte. Vi får "Jingle Bells", "Let it Snow", "Silent Night", "The Christmas Song" og "Little Drummer Boy" med gode solister hele veien må vite og når så gjestesolister som Ellis Marsalis og vokalistene Johnny Mathis, Ledisi og Carmen Bradford alle gjør det som kan forventes av dem, så blir dette et så svingende storband-julekort som vel tenkelig i den tradisjonelle gata.

Elin Moen Rusten og Roy Lønhøiden markerer jula på et inderlig vis.

Jeg bryter sammen og tilstår åpent at min kunnskap om vokalistene og gitaristene/pianistene Roy Lønhøiden og Elin Moen Rusten, fra henholdsvis Kongsvinger og Vestfossen, står en hel del tilbakeblikk ønske. Mitt første møte med duoen, som har fått utmerket assistanse av folk som Jørun Bøgeberg på bass og Eivind Kløverød på trommer, er uansett av slaget som fører til begeistring. Med sitt inderlige og ærlige uttrykk der de synger både egne sanger og låter som er gjendikta fra amerikansk og svensk og klassikere som "Mitt hjerte alltid vanker" og "Her kommer dine arme små", sørger de for at roen senker seg.

Både Lønhøiden og Moen Rusten, som har stemmer som klinger nydelig sammen, henter mye fra både amerikansk old-time mountain music og norsk folkemusikk. Dette setter de sammen til noe der er aleine om – vakkert og sterkt er det.

Katie Melua sammen med Gori Women´s Choir – ofte storslåtte saker.

Ketevan, bedre kjent som Katie, Melua (32) slo gjennom med et brak i 2003. Den georgiskfødte jenta hadde flytta først til Nord Irland og seinere til England etter borgerkrigen i hjemlandet. Hennes singer-songwriter/jazz- influerte måte å skape musikk på, og ikke minst hennes usedvanlige vakre stemme, forførte millioner kloden rundt. De seinere åra har det vært noe stillere rundt Melua, men med "In Winter" kan hun raskt få et oppsving igjen.

Hun har tatt turen tilbake til Georgia og til industribyen Gori og sammen med Gori Women´s Choir har hun laga et usedvanlig vakkert lite julekort. Her er det alt fra Joni Mitchells fantastisk vakre "River", via tradisjonelle georgiske – vil jeg tro – julesanger til "O Holy Night". Koret skaper ei nydelig ramme rundt Meluas stemme og mer stemningsfull julemusikk skal man lete lenge etter i 2016.

David Benoit og Jane Monheit – pent, men ganske kjedelig.

Pianisten David Benoit har vært en av smoothjazzens fanebærere i flere tiår. Jeg har hørt en rekke av hans soloskiver opp gjennom åra, men han har aldri vært i stand til å gi meg noe varig. Vokalisten Jane Monheit kommer litt inn i samme kategori. Jeg har hørt på mye av det hun har gjort og jeg kommer enkelt og greit ikke under huden på det hun prøver å melde. Her både spiller og synger de bra på en rekke kjente amerikanske julehits, men for meg er det altså en rekke andre versjoner som kommer et godt stykke foran.

Garth Brooks og Trisha Yearwood – sammensmeltingen det meste – også jula.

Countrysuperparet Garth Brooks og Trisha Yearwood har delt seng noen år nå, men "Christmas Together" er første gang de gjør ei duoskive sammen. I løpet av en liten halvtime gir de oss kjente julesanger som "Santa Baby", "Feliz Navidad" og "Baby, it´s Cold Outside". Det er søtt, for søtt for meg i mange tilfeller, men for fansen er dett garantert et solid høydepunkt de har venta på lenge. For meg kommer høydepunktet helt til slutt når min helt James Taylor – en av de vakreste og mest uttrykksfulle stemmene jeg vet om – synger duett med Brooks på "What I´m Thankful For" Nydelig!!!

Loretta Lynn – countryveteran som tar jula på alvor.

Countrydronninga Loretta Lynn (84) har så avgjort ikke tenkt å legge inn årene. Det er noe inderlig og ekte over Lynn – hun gjør seg ikke til på noe slags vis. Med et korrekt band som lar Lynn skinne, så får vi et dusin kjente amerikanske julesanger i countrydrakt der Lynn forteller oss at hun forsetter å synge som den autoriteten hun har vært i en årrekke. Ujålete og ekte – som det sømmer seg i jula.

Nidarosdomens Guttekor vet hvordan jula skal synges inn.

Under ledelse av Bjørn Moe gir Nidarosdomens Guttekor oss gjennom denne utgivelsen høydepunkter fra sin lange karriere. Det sier ikke så reint lite. Med gjester som Arve Tellefsen, Ole Edvard Antonsen og Trondheim Symfonioprkester tar de oss med gjennom 18 klassikere som "Jeg er så glad hver julekveld", "Jingle Bells", "Julekveldsvise" og "Deilig er jorden". Hvis man ikke kommer i julestemning i løpet av denne gode timen med dette strålende koret, så tror jeg faktisk ikke det er noe håp.

Duke Ellington – for mange den aller største.

Skulle et lite musikalsk praktverk stå på ønskelista så har danske Storyville Records så absolutt gjort sitt til at det finnes. De har nemlig satt sammen en boks bestående av seks CD-er og en DVD med en av jazzens aller største, Edward Kennedy "Duke" Ellington (1899-1974). Boksen kalles "The Duke Box2" og forteller at det også finnes en med nummer 1 fra før. Her har danskene samla høydepunkter fra den siste delen av Ellingtons karriere og musikken er spilt inn mellom 1952 og 1971. DVD-en er henta fra 1962 og inneholder ikoniske låter som "Take the A-Train" og "Satin Doll" og blir spilt av noen av hertugens aller viktigste medspillere noensinne. Den engelske Ellington-kjenneren Brian Priestley har skrevet ei flott og informativ "bok" og sørger for at dette har et komplett Ellington-verk som vil være ei strålende julegave til både storbandelskere og musikkelskere generelt. Dette er nemlig intet mindre enn tidløst og historisk.

Asmund Bjørken – stor musikant og stor humorist.

Jazz er jo i stor grad øyeblikkskunst. Slik er det også med humoren som omkranser både sjangeren og miljøet rundt den. Er det da mulig å formidle denne humoren i bokform? Tja, si det. De godt voksne herrene Gustav Kramer, Petter Pettersson og Bjørn Stendahl har i alle fall gjort en formidabel innsats med å samle en rekke historier fra landsende til landsende som forteller hvor viktig humor har vært og er i jazzmiljøet. Ved å bla seg gjennom "Jazzå – Myter og humor i norsk jazz" skal en være svært så humørløs eller humorløs for ikke å smile etter bryte ut i latter med ujevne mellomrom. Så spørs det da om dette er ei bok bare for menigheta eller for allmuen. Mitt svar er nok menigheta. Boka har mange strålende historier og er godt skrevet og redigert, men dens store svakhet er at yngre generasjoner ikke er representert blant "forfatterne" og dermed går vi garantert glipp av mye ny humor.

Jan Ditlev Hansen har skrevet Verket om trøndersk jazz.

Jazz-Norge består som kjent av en rekke fantastiske musikere som befinner seg på verdenstoppnivå. Heldigvis er det idealister på svært høyt nivå også utenfor jazzens scenekanter. Den pensjonerte NRK-mannen Jan Ditlev Hansen er en av dem. Sjøl om han har tilbragt størsteparten av sitt liv i Nord-Norge, så er han på alle måter født og oppvokst i Trondheim – og stolt av det. Han var derfor neppe vanskelig å be da ideen dukka opp for noen år siden om å skrive boka om Trondheims jazzhistorie.

"Jazz ved Nidelven – En musikkhistorisk byvandring" har tatt si tid å få samla mellom to permer. Grunnen er åpenbar. Ditlev Hansen har nemlig gjort et fantastisk arbeid som nødvendigvis har tatt tid. Han har gått tilbake til 1920-tallet og ender opp i 2016 og etter å ha bladd meg gjennom de nesten 400 sidene med historier, intervjuer, humor, fakta – alt rikt illustrert – så er jeg intet mindre enn djupt imponert. Må du komme fra Trøndelag for å ha glede av boka? Kanskje ikke, men det hjelper garantert voldsomt sjø.

Konkurranser og gjerne spørrekonkurranser – quiz på godt norsk – hører jula til for svært mange. I løpet av de seineste åra har det kommet dusinvis av quizbøker, men det virker altså ikke som om verken folk går lei av dem eller som om "forfatterne" går tom for nye spørsmål. En av de aller ivrigste og flinkeste i faget er Atle Nielsen. Jeg aner ikke hvor mange quizbøker han har begått, men han er uansett dreven og vet åpenbart hvordan det skal gjøres.

På "Julequiz – 1000 spørsmål for hele familien" har han delt opp boka i ti kategorier, "Julen, julen", "Film og fjernsyn", "Bøker og tegneserier", "Bildequiz", "Junioravdelingen", "Geografi", "Internasjonale typer", "Historie og samfunn", "Musikk" og "Og nå sport". Noe forteller meg at Nielsen har truffet blink nok en gang. Boka er "lettlest" og grei å finne frem i – svara kommer på sida etter spørsmålene, slik jeg liker det i alle fall. Vanskelighetsgraden er slik at "alle" kan være med og bedre utgangspunkt for familie- og julequiz er vel vanskelig å finne?

Atle Nielsen sørger for god familieunderholdning til jula.

Noe du lurer på om verdens flagg? Hvem Hva Hvor har garantert svaret.

Hvem Hva Hvor, også kalt Aftenpostens årsleksikon, har siden 1936 kommet ut i cirka 5 millioner eksemplarer. Bortsett fra krigsårene har den vært en fast gjest hver eneste høst og en av de "sikreste" julegavene. Nok en gang er HHH på plass med knappe 500 sider tettpakka med informasjon om de viktigste hendelsene i 2016. For svært mange er ikke året komplett uten HHH – jeg har vært og er en av dem. Det kan sikkert hevdes at med EDB-ens inntog så har HHH utspilt sin rolle, men jeg synes ikke det. Her har vi noe håndfast, noe etterrettelig og enkelt og greit noe flott og tradisjonsrikt å holde i – bokstavlig talt – og årets utgave holder samme høye standard som tidligere.

Årets fotballspiller i Europa, Ada Hegerberg, har sjølsagt sin naturlige plass i Sportsboken 2016.

Siden 1955 har Sportsboken vært en like trofast gjest som Hvem Hva Hvor under mange juletrær. Kanskje ikke under like mange trær, men for mange Sportsinteresserte med stor S er ikke året fullbrakt før Sportsboken er på plass. De samme innvendingene gjelder her som for HHH – all informasjon finnes jo på nettet. Det stemmer nok i stor grad det, men når erfarne og dyktige journalister som VGs Tore Ulabrand Johansen og Egil Svendsby gir seg i kast med hva sportsåret 2016, godt illustrert og med gode penner, så blir det noe helt annet en det store "nettet". Boka tar seg av "alt" når det gjelder både sommer- og vinteridrett internasjonalt og nasjonalt og statistikk- og resultatnerder har også mer nok å ta tak i. Mange vil kanskje savne stoff om de store dopingsakene i år, men av forskjellige årsaker så har redaksjonen funnet det for vanskelig å følge løpende nyheter. Uansett er Sportsboken 2016 nok en gang et viktig oppslagsverk og "leksikon" for alle med et snev av sportsinteresse.

Lise Finckenhagen har laga ei tidløs julematbok.

Lise Finckenhagen er blant våre beste og mest profilerte matmennesker/kokker. Det betyr ikke at det må bli god bok ut av det når det står på menyen,men det har det så avgjort blitt i dette tilfellet. I "Lises jul" gir hun oss både alle de tradisjonelle julerettene med alt som hører til, men hun gir oss også mange alternative veier til Rom som lutefisk med spansk pølse og rakfisk med eplekompott på potevaffel…….Boka byr på varmretter og kalde fristelser som sild og leverpostei. Forslag til matgaver er det også mange av. Når så Sara Johannessen tar tatt bilder som frister ganen – mat spises jo også med øynene – i like stor grad som Finckenhagens oppskrifter, minner og beskrivelser, så har "Lises jul" blitt både noe for kjøkkenet og for en plass under treet. En sikker vinner og ei bok som kan "brukes" i mange, mange år.

Bent Stiansen sørger for at 52 søndager hvert år kan være redda.

Arendals store sønn, i alle fall i matveien, Bent Stiansen er en gjenganger som innehaver av Michelin-stjerne. Det er sjølsagt fordi han lager eksepsjonelt god mat, men jeg er sikker på at hans utadvendthet og naturlige sjarm også har hatt betydning. Med "Søndagsmiddag" serverer han oss 52 hovedretter, 52 desserter og 8 juleretter og er det ei matbok som kan brukes året gjennom, så er det denne. Stiansen har nemlig delt opp bolkene i boka til å handle om retter som egner seg både til vinter, vår, sommer og høst og her er det både oppskrifts- og råvareregister slik at det skal være mulig for de fleste av oss å prøve oss på herlighetene. Boka gir oss drikkeforslag også til hver enkelt rett og nok en gang er det Sara Joahannessen, ikke tilfeldig på noe slags vis, som har tatt de appetittvekkende bildene. Stiansens matbøker har før "Søndagsmiddag" solgt i svimlende 250.000 eksemplarer. Det blir garantert mange flere i de nærmeste dagene og årene.

Italiensk-norske Mariangela Di Fiore tar oss med på ei velsmakende reise til et av sine hjemland.

Det er mange tusen nordmenn som er tiltrukket av italiensk kultur, fotball, historie, vin og ikke minst mat. Norsk-italienske Mariangela Di Fiore, bosatt på Nesodden ved Oslo, har sjølsagt en spesiell nærhet til alt dette og gir oss med "Mitt Italia – en kulinarisk reise" sin andre matbok. Forrige gang dreide det seg om hennes bestemors mattradisjoner i Napoli, men nå tar hun oss med på ei rundreise gjennom hele landet.

Di Fiore inviterer oss til regionene Piemonte, Veneto, Emilia Romagna, Toscana, Lazio, Campania og Sicilia og byr på oppskrifter som er typiske for de forskjellige områdene av landet. Det er lett å gjennomskue at mat er Di Fiores store lidenskap og ved hjelp av fotograf Josefin Linder frister hun oss på alle slags vis. Di Fiore skriver også godt om særtrekkene ved hver enkelt region og har enkelt og greit laga ei fristende og god matbok.

Ingvild Tennfjord forteller oss mye av det vi trenger å vite om årets vni.

Hva skal man så drikke til alt dette som foreslås av herlige matretter? Noen matbøker har egne forslag, andre ikke. Vinkjenner Ingvild Tennfjord har mange av svara på spørsmåla vi måtte sitte med. Med sin "Norges beste vinkjøp 2017" forteller hun i alle fall en amatør som meg alt jeg trenger å vite når det gjelder hvilke anledninger vi skal drikke hva til, hvilke viner som egner seg til hvilke råvarer, hva som er de perfekte gavene, hva som er gode økonomiske kjøp og hun forteller oss en hel del om de viktigste vinlandene og de viktigste druene.

Ingvild Tennfjord har sjenket oss ei flott håndbok for at mat og drikke skal passe sammen – både til jul og ellers i året.

Her har jeg funnet fram til en rekke kulturelle og nyttige julegavetips helt på tampen. Finner du ikke noe som smaker her, så kan jeg dessverre ikke hjelpe – i år i alle fall. God jul!

Olga Konkova – Jens Thoresen

Desember Songs

Losen Records/MusikkLosen

Nils Landgren

Christmas with My Friends V

ACT/Musikkoperatørene

Danish Radio Big Band

Jazzin´Around Christmas

Storyville Records/MusikkLosen

The Country Basie Orchestra

A Very Swingin´Basie Christmas!

Concord Jazz

Roy Lønhøiden & Elin Moen Rusten

Født i en stall

Grammofon/Musikkoperatørene

Katie Melua Featuring Gori Women´s Choir

In Winter

BMG/Warner Music

The David Benoit Trio

Believe

Concord Records

Garth Brooks & Thrisha Yearwood

Christmas Together

Pearl Records/Sony Music

Loretta Lynn

White Christmas Blue

Legacy Recordings/Sony Music

Nidarosdomens Guttekor

Deilig er jorden – Det beste fra Nidarosdomens Guttekor

Grappa/Musikkoperatørene

Duke Ellington

The Duke Box 2

Storyville Records/MusikkLosen

Gustav Kramer, Petter Pettersson og Bjørn Stendahl

Jazzå? Myter og humor i norsk jazz

Musikk-huset Forlag

Jan Ditlev Hansen

Jazz ved Nidelven

Midtnorsk Jazzsenter

Atle Nielsen

Julequiz

Font Forlag

Hve Hva Hvor 2017

Aftenposten

VigmostadBjørke

Sportsboken 2016

VigmostadBjørke

Lise Finckenhagen og Sara Johannessen

Lises jul – Mine beste oppskrifter

Font Forlag

Bent Stiansen

Søndagsmiddag

Font Forlag

Mariangela Di Fiore

Mitt Italia – en kulinarisk reise

Cappelen Damm

Ingvild Tennfjord

Norges beste vinkjøp 2017

Kagge Forlag

Endelig!

Ian Shaw har vært en sentral kunstnerisk skikkelse på så mange områder på fotballøya helt siden 1990. Da kan det trygt sies at det var på høy tid at våre veier endelig krysset hverandre.

Ian Shaw er en strålende sanger og musikant.

Ian Shaw, 54 år ung og fra Wales, er en glitrende jazzvokalist. Det tar det kun én runde med "The Theory of Joy" å avsløre. Den første runden er også av typen som får en til umiddelbart å slå fast at dette vil man gjerne høre igjen og igjen – her ligger det nemlig mange lag og venter.

Shaw har altså vært sentral ikke bare som vokalist, men også som pianist, skuespiller og stand up-komiker i bortimot halvparten av sin tid på Tellus. Han har rundt 20 album på samvittigheten og er et stort navn på hjemmebane. Hadde Shaw vært amerikansk så hadde han garantert vært ei stor stjerne på verdenshimmelen, men kommer du fra Wales er det raskt mye verre å nå gjennom.

Her viser Shaw oss at han kan tolke alt fra kjente låter av ikoner som Joni Mitchell og David Bowie, "In France They Kiss on Main Street" og "Where Are We Now?" via mer ukjent materiale til klassikere som "How Do You Keep The Music Playing?" og "If You Go Away/Ne Me Quitte Pas", samt tre veldig fine sanger som han har skrevet både tekst og melodi til. Han viser oss at han er en utmerket tekstformidler og han forteller oss også at han mestrer det å scatte på et sjeldent godt vis. Han er en improvisator på høyt nivå, men han er også en rocker på mange vis – det er et trøkk i uttrykket til Shaw som ikke mange mannlige jazzsangere er i besittelse av.

Bortsett fra på et spor så overlater Shaw pianokrakken til Barry Green. Sammen med bassist Mick Hutton og trommeslager Dave Ohm utgjør Green en trio som kunne inntatt hvilke som helst scene rundt om på kloden. Vi snakker meget solid kvalitet med andre ord.

Ian Shaw er et meget hyggelig bekjentskap som jeg definitivt gleder meg til å pleie i åra som kommer. "The Theory of Joy" kommer til å bli spilt ofte og lenge – vi snakker jazzmusikk også for folk som ikke ante de likte jazz!

Ian Shaw

The Theory of Joy

Jazz Village/Naxos Norway

For noen historier – for en historieforteller

"The Devil in the White City" kom ut i 2003 i USA. Siden har den ligget 350 uker på New York Times´ bestselgerliste. Det er fullt forståelig og nå finnes den endelig på norsk.

Erik Larson er en historieforteller av det ypperste slaget.

Den amerikanske forfatteren Erik Larson er et nytt bekjentskap for meg. Det sier garantert en hel del mer om meg enn om Larson for bedre historieforteller er det svært lenge siden jeg har truffet på. Det geniale grepet han har gjort med "Djevelen i den hvite byen" er at han har satt sammen to historier som sammenfaller i tid og sted – verdensutstillinga i Chicago og en av historias grusomste seriemordere. I utgangspunktet har de lite med hverandre å gjøre, men når Larson tar oss med under huden på begge, så ser vi at det er mange tangeringspunkt.

Den hvite byen – et mesterverk som kom, ble sett og forsvant.

Årets er 1893 og etter en hard intern kamp mellom flere amerikanske byer, var det Chicago som fikk æren av å arrangere verdensutstillinga som skulle følge opp suksessen Paris hadde opplevd noen år tidligere – en suksess som blei krona med Eiffeltårnet som den dag i dag står som et symbol på suksessen.

I utgangspunktet skulle man kanskje ikke tro at historia om ei utstilling arrangert for over 120 år siden kunne fenge en leser i 2016, men det gjør den altså. Mye, eller alt, av æren for det skal tilfalle Larson som har gjort et enormt researcharbeid og greid å levendegjøre personene, konfliktene og arbeidet som lå bak det som til slutt en stor publikumssuksess med flere hundre tusen tilskuere på de beste dagene. Hovedpersonen bak utstillinga, arkitekt Daniel Hudson Burnham, føler vi at vi blir svært kjent med på godt og ondt – det sier mye om Larsons mesterskap når det gjelder å gi liv til historiske personer.

H.H. Holmes – en av historiens grusomste seriemordere.

Samtidig som verdensutstillinga blei planlagt og gikk av stabelen, inntok legen Herbert Webster Mudgett alias H.H. Holmes Chicago. Han var et på alle måter ondt menneske – en psykopat, og som så ofte med de med den diagnosen, en sjarmerende sådan. Hva han enn foretok seg så gjorde han det med uhederlige hensikter, men i lange perioder så kom han seg unna med det. Årsaken var at han planla alt meget nøye og at han var en smart og intelligent djevel. Larson greier på et flott vis å gi dette uhyret liv, men han pakker ikke inn uhyrlighetene han stod bak på noe vis heller.

Ferris Wheel – Chicagos svar på Eiffeltårnet i Paris.

Det enorme Ferris Wheel – som ironisk blei kalt pariserhjul – blei Chicagos svar på Eiffeltårnet. Det blei en enorm suksess etter hvert, men i motsetning til Eiffeltårnet så har det ikke blitt stående. Alt i The White City brant ned eller blei revet og nå er det bare minner og bilder igjen etter dette store evenementet som opptok "alle" da det pågikk i 1893.

Erik Larson har skrevet noe som minner mistenkelig på et mesterverk. Han har makta på et høyst personlig vis å sette sammen disse to historiene – H.H. Holmes og flere av hans ofre var også innom verdensutstillinga – og han gir oss via denne dokumentarromanen innblikk i en epoke og i hendelser vi ikke ante vi var opptatt av.

Erik Larson

Djevelen i den hvite byen

Font Forlag

Historisk og overraskende

Tom Prehn Quartet? De fleste setter nok et spørsmålstegn etter det bandnavnet, men ustoppelige Rune Kristoffersen i Rune Grammofon hjelper oss heldigvis videre.

Danske Tom Prehn Quartet åpna frijazzballet i 1963.

Den 13. oktober 1963 gikk pianist Tom Prehn i studio i København sammen med bassist Poul Ehlers, tenorsaksofonist Frits Krogh og trommeslager Finn Slumstrup. Usedvanlige frisinnede herrer hadde som ambisjon å lage Europas første frijazzskive. Det gjorde de også, men av ymse årsaker kom den ut i kun to eksemplarer og har sjølsagt blitt et samleobjekt av de sjeldne.

Platesamler i ultraklassen og saksofonist i samme klasse, Mats Gustafsson, tipsa Rune Grammofon-sjef Rune Kristoffersen om at "Axiom" fantes der et sted og dermed var snøballen satt i gang.

Etter at startskuddet var fyrt av i USA på slutten av 50-tallet med foregangsmenn som Albert Ayler, Ornette Coleman og Cecil Taylor, så begynte også europeiske musikanter å utforske det som lå i det frie uttrykket.

"Axiom", som består av to "låter", er fullstendig fritt og skapt av fire musikanter som jeg aldri har hørt om. Kvaliteten er overraskende høy siden referansene var så få og det låter som om de bare må spille det de gjør. Om det var musikantene eller plateselskapet som mente at musikken var utdatert allerede da den skulle utgis et par måneder etter innspilling vites ikke, men den låter i alle fall ikke utdatert i 2016.

Skiva fantes altså i to eksemplarer før denne utgivelsen. Nå har Rune Grammofon laga 500 LP-er og jeg har blitt utstyrt med nummer 251. Det er med andre ord bare å storme til sjappa for å sikre seg et eksemplar – dette er nemlig historisk og samtidig spennende musikk.

Tom Prehn Quartet

Axiom

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Dejlig – fra Norge!

Birgitte Soojin er norsk som bare det, men har vært bosatt i København i en årrekke. Uansett så synger hun standardjazz med utsøkt gitarkomp som kan framføres hvor som helst på kloden.

Birgitte Soojin og Per Møllehøj – smakfullt og tidløst!

For ti år siden stakk Birgitte Soojin Wisløff Hauge fra Nøtterøy til København for å studere teologi. Heldigvis tok det ikke lang tid for den 33 år unge Birgitte Soojin, som er artistnavnet hennes, å innse at det var mye mer moro å synge jazz. Med "Pergitte" gir hun oss sitt fjerde album siden 2012 og nok en gang er det den tidløse amerikanske standardskatten som står på repertoaret.

Allerede på debuten "Hi-Lo" fortalte Soojin oss at hun hadde et solid grep på dette stoffet. Seinere har det blitt materiale med både gospel, folkemusikk og Elvis-låter på kjøreplanen, men her vender hun altså tilbake til utgangspunktet: The Great American Songbook.

København og Danmark er jo absolutt ikke det dummeste stedet å befinne seg når man er tiltrukket av denne typen musikk. Helt siden midten av 50-tallet har København vært "hovedstaden" for dette uttrykket i Europa og en rekke amerikanske toppmusikanter har besøkt og ofte bosatt seg der også. Slikt setter spor og dette har definitivt Soojin tatt videre på et flott og personlig vis.

I en ypperlig duosetting med gitaristen Per Møllehøj, og bassisten Thomas Vang på tre spor, får vi ni kjente låter, blant andre "I´m Getting Sentimental over You", "I Got it Bad", "Tennessee Waltz" og "Wrap Your Troubles in Dreams". Med sin mørke, distinkte og personlige stemme, setter Soojin sitt høyst personlige preg på alle låtene. Dette er jo sanger som er spilt noen tusen ganger, men Birgitte Soojin og Per Møllehøj, som er et helt nytt bekjentskap for meg, gjør det på et tidløst, inderlig og herlig vis.

Birgitte Soojin + Per Møllehøj

Pergitte

Highlow Records/barejazz.no/birgittesoojin.com

Hvor har du vært?

Andreas Halmrast er en visesanger som markerte seg allerede på midten av 70-tallet. Så "forsvant" han, men nå er han heldigvis tilbake med mye flott på hjertet.

Andreas Halmrast er tilbake – takk og pris.

Det er over 40 år siden Andreas Halmrast (65) ga ut si forrige plate og det er enda lenger siden visesangeren fra Søndre Land vant Prøysenprisen. Så blei det stille – for de aller fleste i alle fall. Odelssønnen konsentrerte seg om gårdsdrifta og visesangen blei forbeholdt de nærmeste vil jeg tro. Nå har bonden Halmrast gitt stafettpinnen videre til sønnen og den kreative krafta har blitt vekka til live igjen og du verden så heldige vi er som får oppleve det.

Det som førte til at "Hemmat tel deg" har blitt plate, er et møte mellom Halmrast og de unge sambygdingene og musikantene Mattis Myrland og Haldor Røyne. De hørte Halmrast, som de bare hadde et perifert forhold til, synge i den lokale kirka og de opplevde at visene hans traff dem midt i hjertet. De mente at dette måtte flere få oppleve og dermed begynte snøballen å rulle.

De har jobba sammen i godt og vel to år med å ferdigstille plata og musikken og la det være klart med en gang: vi snakker visekunst på veldig høyt nivå. Jeg tilhører nok det store flertallet som ikke husker hvordan Halmrast låt i 1975, så sammenlikningsgrunnlaget eksisterer altså ikke. Det han forteller meg anno 2016 er at han, via sine tekster, låter og måte å fremføre dem på, er en historieforteller av rang. Han skriver om de nære ting, om naturen og om relasjoner som er viktige: å ta meg i handa så je kjem hem – je vil vara der du er. Han skriver og synger på si lokale dialekt – landing – og det oppleves ekte, inderlig og varmt.

"Unggutta" Myrland og Røyne både spiller og har produsert. Når de så har fått med seg et stjernelag med blant andre Jon Balke, Ketil Bjørnstad, Sigmund Groven, Gjermund Larsen og Ellen Andrea Wang – også hun fra Søndre Land – så er det ikke å ta hardt i å påstå at det musikalske reisefølget er av det aller beste slaget.

Det har vært en herlig opplevelse å få møte Andreas Halmrast og hans visekunst. Det er å håpe at det ikke tar 40 år til neste gang han avlegger oss et besøk!

Andreas Halmrast

Hemmat tel deg

Herredsskogmesterens Kontor/Musikkoperatørene