Tor Hammerø

Endelig fikk Kirsti Huke den anerkjennelsen hun har fortjent – lenge. Tildelinga av Radka Toneffs Minnepris blei markert med Huke i tre utgaver – alle like flotte.

Kirsti Hukes første etappe sammen med Vigleik Storaas, Ole Morten Vågan og Erik Nylander.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Tor Hammerø

40 år unge Kirsti Huke fra Melhus ved Trondheim har vært der i mange år allerede. For hennes medmusikanter og for de som virkelig har anerkjent kvalitet, har Huke vært ei stjerne lenge, men det store gjennombruddet har likevel latt vente på seg. Det har jeg faktisk ingen forklaring på: Kirsti Huke har nemlig vært og er fortsatt en av mine favorittvokalister. Og du verden så fortjent det er at hun nå blei tildelt Radka Toneffs Minnepris!

Når det først skulle markeres, så er det vel ingen som er bedre på å rangere det enn Jan Ole Otnæs og Victoria Nasjonal Jazzcene. De hadde lagt opp til en helaften der Huke kunne få vist fram store deler av sitt enorme talent og for en kveld det blei.

Det hele begynte med Hukes kvartett bestående av Erik Nylander på trommer, Vigleik Storaas på piano og Ole Morten Vågan på bass. Gjester underveis var John Pål Inderberg (barytonsaksofon), Ola Kvernberg (fiolin) og Gard Nilssen (trommer). Her møtte vi Huke i et landskap der standardstoff som «Old Country» møtte Hukes eget stoff i en jazz/singer-songwritertradisjon. Med Hukes klokkeklare og personlige stemme, med herlig diksjon og engelskuttale, blei dette en perfekt start på jubelkvelden.

Scent of Soil – tingingsverket til Vossajazz – med Rune Nergaard, Gard Nilssen, Tore Brunborg og Even Helte Hermansen.

Foto: Tor Hammerø

Bestillingsverket, eller tingingsverket som det heter på Vossajazz, fra 2010 – «Scent of Soil» – var neste stopp. Med Bushman´s Revenge-bandet – Even Helte Hermansen på gitar, Rune Nergaard på elbass og Gard Nilssen på trommer – som «komp» og Tore Brunborg med sin guddommelige tenorsaksofontone som komponist, var neste stopp. Jeg har bare hørt verket på plate og har flere ganger tenkt at dette må ut til folket. Bekreftelsen kom på Victoria: det var altså så vakkert og forførende i en verden som henter fra både pop og jazz som jeg kunne huske fra skiva – bare enda bedre live, må vite.

«Popbandet» med Ola Kvernberg og Erik Nylander.

Foto: Tor Hammerø

Festen blei avslutta med «popbandet» Kirsti, Ola & Erik – Kvernberg og Nylander. De tre har stått frem og kommet ut av skapet: de synes om mye og mangt i popens og rockens verden og har gitt sine favorittlåter flotte og høyst personlige tolkninger i flere år nå. Vi fikk servert Lou Reeds «For All Tomorrows Parties», Tom Waits´ «Lonely», ABBAs «The Day Before You Came» og Kenny Rogers´ «Ruby, Don´t Take Your Love to Town» før det hele var over med Huke på inderlig vokal og med si lille harpe som en flott del av lydbildet – som Tor «Torsken» Breivik ratta på et framifrå vis fra start til mål.

Kirsti Huke er en vokalist som fortjener all mulig form for oppmerksomhet. Radka Toneffs Minnepris er noe så voldsomt fortjent og bedre måte å takke for prisen på, er nesten ikke mulig å tenke seg. Dessuten er det vi som var så heldige å være tilstede som skal takke!

Kirsti Huke

Victoria nasjonal Jazzscene, 230218

Eirik Hegdal har både i musiker- og i jazzens indre kretser fått mye oppmerksomhet for sine enorme kvaliteter både som instrumentalist, komponist, arrangør og bandleder. Uansett er det på høy tid at han får mye mer anerkjennelse fra et enda større publikum – her kommer det to bevis på det.

Team Hegdal med Oscar Grönberg som spesiell gjest.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Spør du gigantene Chick Corea, Pat Metheny og Joshua Redman, så er jeg sikker på at svaret ville ha vært det samme: Eirik Hegdal tilhører det absolutte tetsjiktet innenfor flere felt, spesielt som arrangør. Han har gjort noe med musikken til både disse herrene og samtidig skrevet originalmusikk som har gjort at appetitten har blitt vekka gjennom en årrekke. Han leda Trondheim Jazzorkester mellom 2002 og 2016 og førte orkesteret videre fra høyde til høyde.

Samtidig har han leda sitt eget lille laboratorium, Team Hegdal, siden 2009. Med fra starten har Gard Nilssen på trommer og André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett vært, mens Ole Morten Vågan – som tok over for Hegdal som leder av Trondheim Jazzorkester – overtok bassjobben etter Rune Nergaard i 2012. Nå er bandet, som nok en gang har med seg Oscar Grönberg som gjest på piano, tilbake med sin fjerde utgivelse siden 2010 – to år etter at de vant Spellemannprisen for «Vol 3». Hva bandets to første skiver het, deles det ikke ut premier for.

Hegdal har nok en gang skrevet alt materialet til dette kollektivet som er befolka med noen av våre aller mest uttrykksfulle og talentfulle unge musikanter. Når Hegdal sjøl sier at han har henta inspirasjon fra så forskjellige kilder som Mozart, Ravel, Messiaen og Wayne Shorter, så forteller det mye om hvilket originalt univers Team Hegdal inviterer oss inn i.

De fire/fem kjenner hverandre som bare sjelsfrender gjør og både kollektivt og individuelt er dette et team som hører hjemme på aller øverste hylle – også internasjonalt.

Alpaca Ensemble under uroppførelsen av «Mekatonia» i 2012.

Hegdal er en mann med usedvanlig mange jern i ilden. Ett av dem er samarbeidet med samtidsmusikkensemblet Alpaca Ensemble som går helt tilbake til 2001. Alpaca Ensemble er et kollektiv som kan variere i størrelse og besetning etter behov, men som alltid har en kjerne med Else Bø på piano, Marianne Baudouin Lie på cello og Sigrid Elisabeth Stang på fiolin. Ved denne anledninga er også Sissel Vera Pettersen med på vokal, Stig Førde Aarskog på klarinett, bassklarinett og vokal, Ole Jørgen Melhus på trombone, Michael Francis Duch på bass, Tor Haugerud på trommer, perkusjon og klokkespill og sjølsagt Eirik Hegdal på sopran- og bassaksofon og klarinett. Hegdal har også skrevet all musikken.

«Mekatonia» var opprinnelig et utendørs musikkteater som blei urframført i Dokkparken i Trondheim i 2012. Det var et samarbeid mellom Alpaca Ensemble, Cirka Teater og Trondheim Kammermusikkfestival som skapte liv og røre og stor oppmerksomhet i Dokkparken der Trondheim Mekaniske Verksted holdt til i over 100 år fram til dørene stengte i 1983.

Den visuelle delen av oppsettinga går vi sjølsagt glipp av her, sjøl om det er mange flotte bilder av oppsettinga i coverheftet, men musikken, som er spilt inn høsten 2016, står voldsomt på egne bein også.

Hegdal viser oss nok en gang hvilken allsidig og spennende komponist han er – det virker ikke som han har noen form for grenser i sine mange måter å tilnærme seg det uttrykket han til enhver tid er på jakt etter. Musikantene, som er håndplukka må vite, kommer fra både jazz, impro og den klassiske verden og Hegdal har tydeligvis visst hvem og hvorfor han spurte akkurat dem – eller skrev for akkurat disse musikantene.

«Mekatonia» er et verk som befinner seg i en rekke forskjellige grenseland – akkurat som Eirik Hegdal. Der stortrives han åpenbart og der er det veldig lett å trives med han også. Eirik Hegdal er en voldsom kapasitet på en rekke områder – det er bare å lytte til disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Team Hegdal

Vol 4

Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Alpaca Ensemble & Eirik Hegdal

Mekatonia

Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Kjenner du ikke til de finske musikantene Max Zenger, Joonas Leppänen, Tomi Nikku og Teemu Åkerblom? Ingen grunn til å fortvile – her kommer det nemlig en mulighet til å gjøre noe med det.

Maxxxtet i aksjon med et oppmerksomt publikum.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Av en eller annen grunn har vi altfor lite kontakt med det som skjer i finsk jazz her hjemme. Danske og svenske utgivelser, band og musikanter har vi større oversikt over, men kvaliteten på det som dumper ned fra de tusen sjøers land fra tid til annen, borger for at vi bør låne både ett og to ører til det som kommer derfra.

For ei lita stund siden kom det en konvolutt med tre utgivelser fra Finland. Pianisten Olli Ahvenlahti har jeg allerede omtalt – nå står kvartetten Maxxxtet for tur. Sjefen for bandet er altsaksofonisten og bassklarinettisten Max Zenger, som har skrevet alle låtene og som sjølsagt «står» bak navnet på bandet. Med seg har han trommeslageren Joonas Leppänen, trompeteren og flygelhornisten Tomi Nikku og bassisten Teemu Åkerblom. De tre sistnevnte har jeg truffet på i andre sammenhenger, men dette er mitt første møte med Zenger.

Dette er relativt unge herrer med blikket opp og frem og med denne kvartetten uten akkordinstrument involvert, så er det fritt fram et musikalsk budskap som henter mye inspirasjon fra cooljazzens skattkammer. Det serveres varm, melodisk musikk stort sett i medium tempo og interaksjonen mellom Zenger og Nikku i deres kollektive utflukter er av meget høy klasse. Fundamentet som Leppänen og Åkerblom serverer er det heller ikke noe som helst å sette fingeren på.

Coolmusikkens yppersteprester som Chet Baker, Lee Konitz, Warne Marsh og Lennie Tristano skapte dette uttrykket med lange, logiske og spennende linjer på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet. Slik Maxxxtet videreforedler det, så forteller de oss at det er et tidløst tonespråk. «Chapter 2», det deles ikke ut premie for å tippe hva bandets debutskive heter, med Maxxxtet er nok en bekreftelse på at nivået på finsk jazz er høyt uansett hva slags målbånd man benytter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maxxxtet

Chapter 2

Eclipse Music/maxzenger.com

Pianisten, komponisten og bandlederen Kjetil André Mulelid er en flott representant for den nye generasjonen jazzmusikere. Her møter vi han i to utgaver – helt forskjellige, men like spennende.

Kjetil André Mulelid og Emilie Vasseljen Storaas – Kjemilie – en hudløs og inderlig duo.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med bakgrunn i debut-cd-en «Hverdagene», som kom ut i 2016, så er det overhodet ikke overraskende at duoen Kjemilie med Kjetil André Mulelid på piano og som komponist og Emilie Vasseljen Storaas på vokal og som tekstforfatter har noe veldig spesielt å fare med. De to traff hverandre mens de studerte på jazzlinja i Trondheim – en utdanningsinstitusjon der bare de aller mest talentfulle kommer inn.

Det er altså en kjemi og empati mellom de to som er sjelden. De er begge langt framskredne lyttere og Vasseljen Storaas, jo da hun er datter av pianogiganten Vigleik Storaas, sine tekster som hun framfører på klingende trøndersk og som handler om blant annet rotløshet og det å føle seg fanget, det å søke etter det som kan sette en fri og dermed også kjenne at man vokser – livet der altså, blir fulgt, forsterka og inderliggjort av Mulelids melodier og vakre klangbehandling. Det skader heller på ingen måte at den fremadstormende og uttrykksfulle fiolinisten Håkon Aase er med og fargelegger over halvparten av låtene.

Dette er duojazz så hudløs og nær som vel tenkelig – vakkert og sterkt.

Kjetil Mulelid Trio med sjefen i sentrum, flankert av Andreas Skår Winther og Bjørn Marius Hegge.

Mulelid, som opprinnelig kommer fra den samme bygda som Tord Gustavsen, Hurdal, er nå bosatt i København. Det hindrer han på ingen måte i å samarbeide med sine «gamle» norske venner både titt og ofte. Det har blant annet ført til unnfangelsen av hans egen trio bestående av Bjørn Marius Hegge på bass og Andreas Skår Winther på trommer.

Trioen har akkurat kommet med sin debut-cd på velrennomerte Rune Grammofon der de følger i fotspora til In the Country og Espen Eriksen Trio. Det mer enn indikerer at Rune-sjef Rune Kristoffersen legger lista høyt og Kjetil Mulelid Trio, mellomnavnet er droppa muligens av internasjonale markedsføringshensyn, er langt unna å rive – veldig langt.

Alle musikantene involvert på disse to innspillingene er under 30 år, men viser tross det en modenhet og originalitet som er imponerende. Også her har Mulelid skrevet all musikken, bortsett fra en fri improvisasjon, og her hentes det hemningsløst fra salmer til frijazz og hele tida med en melodisk, nordisk tone over det hele med masse luft og frihet.

Den empatiske grunntonen vi fant hos Kjemilie, har Mulelid & Co på alle slags vis greid å videreføre til trioen sjøl om det sjølsagt låter helt annerledes. En ny trio med stort potensial er unnfanga og skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjemilie

Bakkekontakt

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Kjetil Mulelid Trio

Not Nearly Enough to Buy a House

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

I fjor kom dokumentaren «Chasing Trane» – 50 år etter at John Coltrane la ned hornet for godt. Den har jeg ikke fått sett, men nå er i alle fall musikken til filmen her – den holder lenge den!

John Coltrane – en av jazzens aller største.

Da John Coltrane la ned horna for godt den 17. juli 1967, bare 40 år gammel, stilna en av de sterkeste, vakreste og flotteste stemmene i jazzen – i all musikk spør du meg. Fra midten av 50-tallet og til det hele tok en brå slutt på grunn av leverkreft, ga Coltrane oss noe som har vært, er og kommer til å forbli stort. Han er en av dem som har vært stilskapere og som har betydd enormt mye for sine samtidige, både musikanter og publikummere over hele kloden, og slik er det fortsatt den dag i dag og slik vil det fortsette å være for all fremtid.

Coltrane ga gjennom sine mange inderlige og personlige måter å utvikle jazzen på, verden et nytt syn på så mangt. Hans alvor, hans styrke, hans voldsomme kraft og hans vidunderlige tone gjorde noe med alle som kom i hans nærhet og som fikk anledning til å «møte» han på andre vis seinere. John Coltrane er er enkelt og greit en kraft man ikke går uberørt videre fra.

Filmskaperen John Scheinfeld har laga dokumentaren «Chasing Trane» og Coltrane-viteren Ashley Khan har skrevet coverteksten her. De elleve låtene som er med i dokumentaren og som finnes på denne cd-en, er henta fra perioden 1957-1963 – i manges ører Coltranes beste periode. Ingenting er nytt, men noe er sjeldent og det er en blanding av studio- og liveinnspillinger.

For meg er det høytid hver gang hver gang Coltrane kommer med sitt budskap og disse versjonene av blant annet «A Love Supreme», «Giant Steps», «My Favorite Things», «My One and Only Love» med vokalisten Johnny Hartman og en godt og vel 16 minutter lang versjon av «Chasin´the Trane» fra Village Vanguard med kun Jimmy Garrison og Elvin Jones, er så avgjort også det. Uten unntak er alt dette håndplukka materialet fantastisk, historisk og stilskapende. Nå gleder jeg meg til å få se dokumentaren også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Coltrane

Chasing Trane – The John Coltrane Documentary

Impulse!/Universal

Erling Kagge har hatt god tid til å tenke gode tanker. Og nok en gang greier han både å formidle og å dele dem.

Erling Kagge tar ett skritt både av og om gangen. Ingen dum tanke det!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om Erling Kagge har hatt god tid? Det er jeg vel egentlig litt i tvil om, men han har i alle fall benytta tida si godt. I fjor ga han oss sine tanker om stillhet i boka «Stillhet i støyens tid» og nå følger han opp med sine erfaringer rundt det å gå – både kort og langt.

Det er vel kjent at Kagge har gått langt – svært langt – og det har ført til «utflukter» til både det ene og det andre polet, ehhh jeg mener polen. Sjøl om Kagge er et utprega sosialt vesen og trives i andres selskap, så har han også et et stort og tydelig behov for ensomhet.

I sin «ensomhet» setter Kagge stor pris på å gå, det være seg korte turer til og fra kontoret, en tur i marka eller de laaaaange turene til Nord- og Sørpolen. Disse forskjellige måtene å gå på har generert mange og gode tanker og her ligger essensen i denne inspirerende, lille boka også.

Kagge, som hadde et nært og lærerikt forhold til filosofen Arne Næss, deler tanker om mangt og mye underveis her. Går vi fra eller går vi til? Hvilke muligheter åpner seg når man benytter seg av de to undersåttene de fleste er utstyrt med?

Kagge henter også eksempler fra andre som har gått eller skrevet om det å gå. Det har utvilsomt vært en kilde til gode tanker og løsninger på problemer gjennom årtusener. Kan noen oversette denne boka til engelsk og gi den til Trump? Nei, han leser ikke bøker uansett, men mange vil helt sikkert ha glede av den også langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Gåing og stillhet henger sammen, skriver Kagge. Stillhet er abstrakt, gåing er konkret. Så sant, så sant. Livet varer lenger når du går – å gå forlenger øyeblikkene. Det at gåing er tregt, i motsetning til alt annet som foregår i høyt tempo, gjør at det å gå er noe av det mest radikale man kan foreta seg.

Jeg er sjøl en gåer og finner mye inspirasjon i Kagges tanker. Det kan alle andre gåere, og andre som har tenkt å bli det, også gjøre.

Erling Kagge

Å gå – ett skritt av gangen

Kagge Forlag

Etter at kongeriket har fått Trondheim Jazzorkester, Bergen Big Band og Ensemble Denada, så var det sjølsagt på sin plass at østlandsområdet også fikk sitt store jazzensemble. Scheen Jazzorkester har på kort tid etablert seg i det ypperste sjiktet og her følger nok et bevis på det.

Scheen Jazzorkester med ei strålende startoppstilling.

Foto: Stian Herdal

Det er åtte år siden det som som i dag er Scheen Jazzorkester så og/eller hørte sin spede begynnelse. Bakgrunnen var at man ønsket et tilbud til profesjonelle eller semiprofesjonelle jazzmusikere i Grenlandsområdet – både når det gjaldt utøvende musikanter og slik at det kunne finnes et «sted» for komponister å få presentert musikken sin.

I løpet av disse årene har bandet vokst, ikke når det gjelder antall musikanter, men når det handler om ambisjoner og profesjonalitet, og per i dag er Scheen Jazzorkester et bortimot fulltids og profesjonelt band hvis jeg har skjønt det riktig. Slik låter det i alle fall!

I stor grad har bandets egne medlemmer og andre fra Grenlandsområdet, som Eyolf Dale, skrevet original musikk for ensemblet som her består av André Kassen, Børge-Are Halvorsen, Jon Øystein Rosland på saksofoner og fløyte, Line Bjørnør Rosland på bassklarinett, Finn Arne Dahl Hanssen og Thomas Johansson på trompeter, Benedikte Follegg Hol, Magne Rutle og Åsgeir Grong på tromboner og et «komp» bestående av Rune Klakegg på piano, synth og trekkspill, Jan Olav Renvåg på bass og Audun Kleive på trommer. Det betyr et band befolka av etablerte og langt framskredne musikanter og unge, fremadstormende instrumentalister med stort potensiale. Til sammen framstår Scheen Jazzorkester her som et stort ensemble som allerede nå befinner seg helt der oppe i internasjonal toppklasse – sånn er det med den saken.

Mye av æren skal gå til tenorsaksofonist Jon Øystein Rosland som har skrevet og arrangert musikken på «Tamanoar» – navnet på en schwær maurspiser for de som lurte. Dette er langt fra tradisjonell storbandmusikk og så er heller ikke Scheen Jazzorkester noe storband – det er et stort band. Det virker som Rosland har, som Duke Ellington, hatt akkurat disse musikanten i bakhodet da han skrev musikken og med solister som Børge-Are Halvorsen, Thomas Johansson – ikke Johansen som det står i coverteksten -, André Kassen, Rune Klakegg og ikke minst Audun Kleive på plass, så er jo det et privilegium.

Dette er spennende musikk både melodisk, harmonisk og rytmisk og Rosland har greid å sette sitt bumerke på det hele og det har på alle slags vis Scheen Jazzorkester makta også. Det er annerledes, utfordrende, men samtidig tilgjengelig musikk for stort band og både Scheen Jazzorkester og Jon Øystein Rosland har tatt store steg i retning seg sjøl og ingen andre. Tøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scheen Jazzorkester & Jon Øystein Rosland

Tamanoar

Losen Records/MusikkLosen

Det er liksom ikke hver dag sveitsisk jazz preger høytalerne mine, men Florian Egli har vært på besøk en gang tidligere og forventningene var derfor rimelig høye.

Florian Egli Weird Beard bringer oss nok en gang noe spesielt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Angelika Annen

På kvartettens debutalbum på Intakt Records for to år siden, var coverteksten skrevet av en Jens Christian Bugge Wesseltoft. Det er ikke akkurat hver dag Bugge skriver slike tekster og det skulle vise seg at det var god grunn til å låne øre til det saksofonisten og klarinettisten Florian Egli (35) og hans medsammensvorne hadde kokt sammen.

Den gang, som nå, er det trommeslageren Rico Baumann, elbassisten Martina Berther og gitaristen Dave Gisler. De fire hadde alle kommet fra klubbmusikk, men hadde sakte, men sikkert blitt inspirert av jazzens forunderlige irrganger, spesielt gjennom studier i Zürich. Det førte til at Egli skrev musikk i disse skjæringspunktene og de melodiøse, men samtidig løse utgangspunktene også med rock og punk i seg, blei videreforedla av de fire til noe som både Bugge og undertegnede syntes om.

Her har bandet tatt stafetten videre og nå har de også innført en transe/drone-liknende atmosfære som har gitt musikken mye ro og masse luft til videre refleksjon og utvikling. Det hele er på sett og vis løsere, saktere og bredere og Weird Beard har gitt seg sjøl et ekstra element å spille på.

Dette er på alle vis et sterkt kollektiv med fire flotte stemmer som både vil og evner å finne fram til noe ganske så unikt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Florian Egli Weird Beard

Orientation

Intakt Records/Naxos Norway

Låtskriveren og formidleren Elin Furubotn har bevegd seg rundt overflata i en årrekke. Det store gjennombruddet har latt vente på seg, men det står i alle fall ikke på kvaliteten.

Elin Furubotn har mye livsvisdom å by på.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Elin Furubotn har rukket mye på sine 55 år. Hun debuterte i Melodi Grand Prix da OL gikk av stabelen på Lillehammer og hun ga ut sin første plate, av totalt sju, i 1999. Jeg har med ujevne mellomrom hatt gleden av å høre det Furubotn har kommet med, men har på ingen måter den totale oversikten. Det hun uansett forteller meg med «Ikkje gå deg vill» er at hun både er en tekstforfatter, låtsnekrer og sanger av meget høy klasse – en formidler på øverste hylle med et solid glimt i øyet.

På sin uforfalska Stavanger-dialekt synger hun egne tekster, med litt hjelp fra Gunnar Roalkvam på ei låt, og gir oss hverdagsobservasjoner og tanker som de aller fleste kan kjenne oss igjen i. Det er hele tida mye humor, men for all del også alvor i tankene til Furubotn og hun er av typen artist som man umiddelbart tror på.

Med medhjelpere som Morten Abel på gitar, bass, koring og som medprodusent, Renate Engevold på fiolin og vokal, Børge Fjordheim på trommer og koring, Magnus Rød Haugland på bass og Torbjørn Økland på mandolin, gitar og trompet, så befinner Furubotn seg i et selskap som passer hennes budskap på best mulig vis.

Det er ingen hitlåt å finne her, men ei herlig samling låter av en veldig flott historieforteller som stortrives i et personlig landskap som henter inspirasjon fra både vise-, folk- og singer/songwritertradisjonen. Elin Furubotn fortjener masse oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elin Furubotn

Ikkje gå deg vill

Grappa/Musikkoperatørene

En av de store oppsidene ved å skrive om musikk er at postmannen støtt og stadig stikker innom med musikk jeg ikke ikke ante fantes. Den greske, men New York-bosatte, bassisten og komponisten Petros Klampanis hører så avgjort med i den kategorien.

Petros Klampanis har inntatt New York med bassen sin på et flott vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den 36 år unge Klampanis er et fullstendig ubeskrevet blad for meg til tross for at «Chroma» er hans tredje fonogram under eget navn. Etter studier både i Athen, Amsterdam og i New York, bosatte Klampanis seg i The Big Apple for rundt 10 år siden og har blant annet jobba med Greg Osby og Sheila Jordan.

Det forteller oss en hel del om hvilken anseelse han nyter som instrumentalist og i hvilke musikalske landskap han beveger seg – i et moderne rom der sterke melodier er viktige.

Her som sjef for verket og prosjektet «Chroma», som betyr farge på gresk, har han fått økonomisk støtte fra Onassis Foundation USA og innspillinga er også gjort live i Onassis Cultural Center i New York. Den styrtrike og nå avdøde shippingmagnaten satte altså andre spor etter seg i USA enn å gifte seg med John F. Kennedys enke, Jackie Onassis.

Med et flott lag bestående av den fremragende israelske gitaristen Gilad Hekselman, hans landsmann Shai Maestro på piano, trommeslageren John Hadfield og perkusjonisten Keita Ogawa samt tre fiolinister, to bratsjister og to cellister, har Klampanis skapt musikk prega av sine inspirasjonskilder som blant annet er folkemusikk fra Hellas, Balkan og Middelhavsområdet, klassisk musikk og jazz som han har sugd til seg spesielt det siste tiåret i New York.

Det har ført til varm, inkluderende og veldig melodiøs musikk der Klampanis´ønske om å sette farger på det musikalske budskapet skinner tydelig gjennom. Dette er ikke noe soloutflukt for Petros Klampanis. Han er en av alle i ensemblet her og det er det kollektive uttrykket og budskapet som er satt i høysetet sjøl om både han, Hekselman og Maestro får masse anledning til å vise seg fram også.

Det har vært en udelt glede å få møte Petros Klampanis og musikken hans.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Petros Klampanis

Chroma

Motéma Music/Naxos Norway