Tor Hammerø

Bassisten Per Mathisen er en av kongerikets aller mest aktive musikanter – spesielt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Niogi og Per Mathisen med bassen etter festivaljobb utendørs i Tsjekkia.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Per Mathisen er så avgjort en av våre aller beste bassister – det være seg på den store akustiske fela eller på elbass. Han er en framifrå teknikker og han kan "brukes" i alle typer setninger fra Dance with a Stranger, via straight standardjazz og moderne akustiske konstellasjoner med Olga Konkova og det store ensemblet Denada til funky ekskursjoner blant annet sammen med Haakon Graf og Erik Smith.

Mange vil sjølsagt benytte seg av Mathisens tjenester og usedvanlig groovy bass-spill og den israelske trioen Niogi er på ingen måte noe unntak. Saksofonisten Omri Abramov og tangentoperatøren Guy Shkolnik har jobba sammen om musikken til Niogi siden 2012 og sammen med trommeslageren Utsi Zimring, som Mathisen har jobba med i andre sammenhenger også, har de skapt musikk som passer flott inn i fusionboksen.

Niogi tok turen til Oslo og lydmagiker Jan Erik Kongshaug og hans Rainbow Studio i februar 2015 for å gjøre denne innspillinga. Det er jo langt i fra bare ECM og Manfred Eicher som benytter hans ekspertise. For mange år siden satte også det amerikansle fusionbandet Yellowjackets seg på flyet for å se hva som kunne komme ut av magien til Kongshaug og det er i noenlunde den samme gata vi finner Niogis musikk også.

Niogi skaper vakker, lettflytende musikk med elementer fra mange kilder og der de er dyktige til å kombinere elektriske og akustiske instrumenter. Det er lett å la seg fascinere av de vakre landskapene Niogi tar oss med til, men alle låtene er ikke alltid like spennende. Uansett er dette et hyggelig og smakfullt møte mellom det israelske bandet Niogi og vår egen Per Mathisen.

Niogi

Landing

Alessa Records/niogi.com

Jan Guillou har vært, er og kommer sannsynligvis til å forbli en mesterlig historieforteller som driter i å kompromisse. Det har fått konsekvenser, men det lever han fint med – viker det som.

Jan Guillou deler mye av sitt 50-tall med oss – det er bare å glede seg til 60-tallet.

Siden jeg leste "Blå stjerne" i fjor – Jan Guillous femte bok i serien der han har satt seg fore å beskrive 1900-tallets historie – har jeg gleda meg til neste "kapittel". Den usedvanlige produktive Guillou, og her handler produktivitet både om kvalitet og kvantitet, kommer nesten sjølsagt med den neste boka i dette voldsomme prosjektet året derpå og "Ekte amerikanske jeans" er historia til Eric Lauritzen – i stor grad alias Jan Guillou – om hans 50-tall.

Guillou, med både franske og norske røtter – Tyssebotn på Vestlandet blir også besøkt her, skriver egentlig mer eller mindre sin egen historie fra dette tiåret. Vi får bli med Eric Lauritzen og hans familie, som kommer fra det solide borgerskapet i Stockholm, på opp- og nedturer. Det vil blant annet si en tøff skilsmisse som fører til at den sosiale statusen endrer seg i perioder. Guillou er en mester til å beskrive både tidsånden og personene han/Eric omgås.

Det aller meste som blir beskrevet her er fakta – sett fra Guillou i alle fall – og i mine øyne er det en styrke for fortellinga. Opp gjennom åra har det jo vært litt "debatt" også innad i familien Guillou om hva som er fakta og hva som er fiksjon. Det førte blant annet til brudd mellom Guillou og hans mor – et brudd som aldri blei reparert før hun forlot tida. Det sier vel en hel del om hvor kompromissløs Jan Guillou har vært og sikkert fortsatt er. For oss som leser han er det strålende sjøl om det altså har vært beintøft for familien.

Som Ketil Bjørnstad i hans store verk om sitt eget liv, så tar også Guillou også for seg år for år. Han setter også inn store nasjonale og internasjonale hendelser og gjør det på et elegant vis som gjør at det passer inn i Eric Lauritzens liv. Guillou har også benytta seg av et litterært grep som "sier" at boka er skrevet på slutten av 60-tallet, men at den har blitt liggende i skuffa til nå. Slik er det jo sjølsagt ikke, men det funker likevel fint.

I min omtale av "Blå stjerne" så nevnte jeg små skjønnhetsfeil i oversettelsen. Jeg må dessverre gjøre det samme denne gangen også. Det er greit at oversetteren overhodet ikke skjønner eller er inne i sportsterminologien, men da er det i alle fall på sin plass å konsultere noen som er det. Det blir for dumt nå det står at Vest-Tyskland hadde spilt 1-0, når Guillou mener at de hadde scora 1-0 målet og når første omgang blir omtalt som første halvdel. Den svenske fotball-legenden Kurre Hamrin blir kalt Kurr Hamrin. En annen svensk legende, bokseren Ingemar Johansson, spilte heller ikke noen VM-kamp mot Floyd Patterson – han boksa den!!!! Slurv kalles sånt og det passer ikke Jan Guillou og hans forfatterskap.

Jeg gleda meg altså til "Ekte amerikanske jeans" og forventningene har nok en gang blitt innfridd. Om et lite år er jeg sikker på at Jan Guillou er tilbake med 60-tallet – sammen med Eric Lauritzen. Der gledes!

Jan Guillou

Ekte amerikanske jeans

Forlaget Vigmostad & Bjørke

Mye av oppmerksomheten når det gjelder England disse dagene, dreier seg om fotball. Gruppa Mosaic sørger imidlertid for at jazzfolket så avgjort får sitt derfra ved inngangen til 2017 også.

Mosaic – seks musikanter som gir oss noe av det mest spennende musikalsk sett fra øya i vest.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er morsomt og i ånden til Tor de Jazz å presentere musikk som de færreste av oss har kunnskap om på årets første dag. Mosaic hører så avgjort til i den kategorien. Årsaken til bandet overhodet finnes på CD er at bandets leder og komponist, vibrafonisten Ralph Wyld, vant den meget prestisjetunge Kenny Wheeler Jazz Price i 2015. Veien til CD-utgivelse på det svært fine engelske selskapet Edition Records, der blant andre Eyolf Dale, Daniel Herskedal og Marius Neset også finnes, var dermed kort og den forteller oss klart hvorfor Wyld og hans musikk blir satt så stor pris på bokstavlig talt.

Wyld tilhører en ny generasjon engelske jazzmusikanter. Han har helt tydelig blitt inspirert av den store trompeter/flügelhornist og komponist Kenny Wheeler og hans melodiske åre. Med sin melodiske, rytmisk spennende og ytterst personlige komposisjoner tar Mosaic, som består av cellisten Cecilia Bignall, trommeslageren og perkusjonisten Scott Chapman, trompeter og flügelhornist James Copus, bassist Misha Mullov-Abbado og klarinettist og bassklarinettist Sam Rapley i tillegg til sjefen, oss med til musikalske destinasjoner som er helt nye med ei høyst original instrumentering altså.

"Subterranea" er et modent og personlig visittkort som henter inspirasjon fra giganter som Wheeler, Gil Evans og Dave Holland. Ralph Wyld og hans band Mosaic viser at det spirer og gror noe voldsomt også i engelsk jazz.

Mosaic

Subterranea

Edition Records/Border Music Norway

Den norske swingstring-trioen Jazzbanditt og den nederlandske vokalisten Eva Scholten er en meget god match. 2017 kan bare komme for swingende!

Jazzbanditt og Eva Scholten sprer både lys og varme.

Bak det noe mystiske navnet Jazzbanditt finner vi gitaristene Knut Bendik Manger Breistein og Stian Vågen Nilsen og bassisten Egil Stemkens. I forbindelse med trioens debutskive, spilt inn i Oslo i mai i fjor, henta de inn meget stilsikker og sjarmerende vokalhjelp fra Nederland, Eva Scholten.

Jeg kjenner ikke forhistoria til Jazzbanditt, men dette er relativt unge herrer som jeg tildels har truffet på i stringswingsammnenheng tidligere pluss at jeg har fått med meg at Stemkens også er den nye bassisten i Hellbillies. Det betyr nesten sjølsagt at de er ganske så åpne når det gjelder sjangertilnærming. Når det er sagt så er det innlysende at guden Django Reinhardt spiller ei hovedrolle på inspirasjonssida, noe som spesielt gjenspeiler seg i den delen av repertoaret som stammer fra standardverdenen som for eksempel "When We´re Alone", "Jean de Fleur", Reinhardts egen "Troublant Bolero" og "Nice Work If You Can Get It". I tillegg er også beboerne i Jazzbanditt så avgjort i stand til å skrive egne og interessante låter som de også skriver tekstene til. Der beveger de seg i ei mer moderne retning, men fortsatt med klare spor tilbake til stringswing-tradisjonen. Spennende med de egne grepene er det så absolutt uansett.

Eva Scholten er en usedvanlig dyktig, ung vokalist som åpenbart har hele jazztradisjonen inne inkludert scattradisjonen. Hun passer perfekt sammen med denne homogene og stilsikre trioen der både de solistiske og ensemblemessige kvalitetene er langt framskredne. Stort bedre måte å swinge ut det gamle og swinge inn det nye på er vanskelig å finne. Godt nyttår for swingende!!!!

Jazzbanditt & Eva Scholten

Oxymorons & Contranymphs

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Geir Sundstøl spiller på flere norske plateutgivelser enn noen andre. Årsaken er at han er så fordømt bra på alt han gjør. Her gir han oss nok et personlig visittkort som bevis på det.

Geir Sundstøl – for en musikant!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er sikkert bortimot umulig å holde orden på det, men trolig har Geir Sundstøl spilt på rundt 300 plateinnspillinger i løpet av sin omfattende karriere. Såvidt jeg vet er det ingen andre som er i nærheten av et slikt antall. Flere år har han også toppa Gramo-statistikken over den mest spilte utøveren på norsk radio. Det er ikke til å forundres over at den 47 år unge haldenseren med sitt arsenal av allehånde strengeinstrumenter er så ettertrakta som han er: han er nemlig så forbanna bra uansett hva han enn gjør og hans musikalske allsidighet gjør at han er det sjølsagte førstevalget over alt.

Sundstøl har faktisk vært så travel og så opptatt med å bidra til andres musikk at "Furulund" i fjor var hans debut under eget navn. Med assistanse av Michael Blair, Erland Dahlen og David Wallumrød var det nesten forutbestemt at det var dritbra og høyst personlig musikk i sjangeren Geir Sundstøl. Takk og pris tok det ikke 46 år før Sundstøl fant tid til å gi oss flere prov på hvem og hvor han er.

På "Langen Ro" spiller Sundstøl følgende "horn": pedal steel, seksstrengers bass, munnspill, femstjerners banjo, cümbüs, National Duolian, Shankar-gitar, Moog MiniTaur, log drum, maraccas, pumpeorgel, gitarbanjo, xylophone, basstromme, cymbal, pianochordia, harpe, marxophone og tubular bells. Phew!!!! De som sitter med en liten anelse om at dette har ført til et høyst originalt lydlandskap, har faktisk helt rett. Sammen med A-laget Erland Dahlen, Nikolai Hængsle Eilertsen, Martin Langlie, Erik Sollid, David Wallumrød og Martin Windstad tar Sundstøl oss med på ei musikalsk stemningsreise av den unike sorten. Låtene har han stort sett skrevet sjøl – i tillegg byr han også på den norske folketonen "Gråtarslaget" og Giorgio Moroders "Tony´s Theme" fra filmen "Scarface".

Musikken er så vakker, personlig og så stemningsfull, i alle mulige slags grenseland, som vel tenkelig og bedre måte å ta oss ut av det på mange måter tunge 2016 og inn i det forhåpentligvis mye bedre 2017, finnes knapt. Geir Sundstøl er en mesterspellemann – sånn er det med den saken.

Geir Sundstøl

Langen Ro

HUBRO/Musikkoperatørene

Trioen The Bad Plus er noe av det tøffeste som har kommet ut av Junaiten på lang, lang tid.

Reid Anderson, Dave King og Ethan Iverson – The Bad Plus – like tøff som toget.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Siden kameratene fra Midtvesten, bassisten Reid Anderson, pianisten Ethan Iverson og trommeslageren Dave King, slo sine putler sammen i 2000 og blei til The Bad Plus, har de gitt oss 14 fonogram som har fortalt oss at de tre har vært ustoppelig på vei. De har bestått av mye originalmateriale, seinest en tolkning av Stravinskys "The Rite of Spring", et samarbeid med Joshua Redman og flere originale gjensyn med kjente pop- og rockelåter.

Med "It´s Hard" har den meget homogene og samspilte trioen, som aldri slutter å utfordre verken hverandre eller oss, nok en gang skua bakover i musikklitteraturen for samtidig å stake ut en ny kurs. De starter festen med å markere 40-års jubileet til punken med en heftig versjon av Yeah Yeah Yeahs "Maps". Skal det låte slik spurte min kjære under første gjennomhøring av låta. Jeg må innrømme at jeg svarte vet ikke og gikk for å sjekke om CD-spilleren oppførte seg normalt. Det gjorde den og etter flere runder så skjønte jeg hvor The Bad Plus ønska å ta oss, låta og seg sjøl.

De tre herrene har tydeligvis enn voldsom oversikt over hva som har foregått i musikkverdenen – uansett sjanger – de seineste tiåra og tolkningene av Peter Gabriels "Games Without Frontiers", Cyndi Laupers "Time After Time", Johnny Cash´ "I Walk the Line", Prince´ "The Beautiful Ones", Neil Finn/Crowded House´ "Don´t Dream it´s Over", TV on the Radios "Staring at the Sun", Scott English/Barry Manilows "Mandy", Kraftwerks "The Robots" og Ornette Colemans "Broken Shadows", forteller oss alt om det.

Alt er behandla med den største respekt – fra det mest pønka til det vakreste, mest empatiske. Vi har med tre fullstendig likeverdige musikanter å gjøre som er lyttere av den langt framskredne sorten. The Bad Plus har vært i tetsjiktet egentlig helt siden de var i gang på begynnelsen av årtusenet. Her forteller de oss at de er bedre enn noensinne.

The Bad Plus

It´s Hard

OKeh Records/Sony Music

Bergen Mandolinband, som ikke kommer fra Bergen, gir oss herlig påfyll i sitt jubileumsår.

Bergen Mandolinband – strenge herrer på sitt vis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det skulle altså ta 15 år før Bergen Mandolinband og mine grenser skulle krysse hverandre. Sjøl om det musikalske tonespråket og uttrykket ligger noe bortenfor det jeg vanligvis omgir meg med, så skjønner jeg raskt at jeg har gått glipp av mye hygge og unik musikk.

Bergen Mandolinband består av en vennegjeng fra Haugalandet som var samla i Bergen på begynnelsen av årtusenet. Rundt ymse kjøkkenbord møttes de for å lære seg den edle kunst: å tilegne seg en mandolins hemmeligheter. Etter hvert fant de vel ut at ikke alle egna seg for mandolinspilling eller vise versa, men det finnes jo andre instrumenter i samme strengefamilie og i dag er Bergen Madolinband en kvintett med masse strengeinstrumenter som klinger utmerket sammen.

"Siste skrik" er bandets fjerde CD og alle tekster er nok en gang skrevet av vokalist Gaute M. Sortland. Han er flink både som tekstforfatter og som vokalist/formidler – han er enkelt og greit en historieforteller som det er spennende å følge.

Musikalsk hører Bergen Mandolinband hjemme et sted der både country, bluegrass, visetradisjon, folk, blues og cajun møtes – en hel del annet har sikkert funnet sin plass i denne gumboen også .

Bergen Mandolinband og tekstene til Sortland har mye humor og skråblikk i seg og Sortland synger med ei særegen stemme – og det tok meg altså 15 år, ikke 10 som han synger, før vi møttes. Nå gleder jeg meg allerede til neste møte.

Bergen Mandolinband

Siste skrik

Grappa/Musikkoperatørene

Etter hvert har mange land og strand rundt fått med seg Knut Anders Sørum og hans kvaliteter. Jeg tror aldri han har vært bedre og mer ekte enn på "Audiens 1:1"

Hatten av for Knut Anders Sørum.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Knut Anders Sørum kom nesten fra ingenting og vant norske Grand Prix i 2004. Mange skjønte vel at det var et helt spesielt talent som hadde inntatt manesjen, men likevel "forsvant" han i stor grad fra det store rampelyset i mange år. I 2010 ga han oss sine personlige Prøysen-tolkninger og i 2012 kom "Ting flyt" der Sørum sang soul på totensk og mange av oss kjente på at dette var der han hørte hjemme. Det var nemlig så ekte, personlig og inderlig at det var umulig å stille seg likegyldig til det han serverte – både på skiva og ikke minst live.

Sørum fikk seg raskt et nytt og dedikert publikum og denne høsten har det tatt skikkelig av med hans deltakelse og ikke minst seier i NRKs Stjernekamp. Der fortalte han nye "millioner" av seere at han var en usedvanlig allsidig, musikalsk, uttrykksfull og jordnær artist – han blei folkets mann rett og slett.

Mens Stjernekamp gikk av stabelen blei oppfølgeren til "Ting flyt" gjort ferdig. Ringrevene Kjetil Bjerkestrand og Erik Hillestad har hatt ansvaret for produksjonen, Bjerkestrand har også stått for arrangementene, programmering og spiller allehånde tangentinstrumenter og synther. Når så Kjell Harald Litangen stiller opp med sine gitarer og ikke minst supertrommis Torstein Lofthus og D´Sound-bassist Jonny Sjo er mer enn hjertelig tilstede, så låter det hele så tett, tøft, innovativt og organisk at soul på norsk aldri har vært hippere.

Sørum, som nok en gang synger som en Gud på totensk må vite, har igjen skrevet nesten all tekst og musikk. Han skriver om ting som er viktige for han – og for mange av oss – og han er personlig uten å bli privat. Sofie Tollefsbøl synger også en tøff duett med Sørum på ei låt.

Knut Anders Sørum tør å møte seg sjøl og dermed oss på et vis som bekrefter at han er en artist i det aller ypperste tetsjiktet her hjemme. Du verden så mye og så personlig han har å fare med.

Knut Anders Sørum

Audiens 1:1

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Den amerikanske bassisten, komponisten og bandlederen Mark Dresser er ikke og kommer ikke til å bli blant de mest kjente. Det går så avgjort ikke på kvaliteten på det han leverer.

Mark Dresser har noe helt spesielt på hjertet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

64 år gamle Mark Dresser har laga rundt 15 skiver under eget navn. Han har spilt med "alle" innen den moderne, tenderende mot avantgardetradisjonen, i amerikansk jazz som Ray Anderson, Tim Berne, Anthony Braxton og John Zorn. Det betyr at han nyter stor anerkjennelse spesielt i musikerkretser. Samtidig er det ensbetydende med at han aldri vil få noe stort publikum. Det tror jeg Mark Dresser lever helt fint med.

Her gir han oss nok et eksempel på hvilken kompromissløs og unik musikalsk sjel han er. Han har håndplukka denne septetten bestående av trommeslageren og perkusjonisten Jim Black, fiolinisten David Morales Boroff, trombonisten Michael Dessen, klarinettisten og bassklarinettisten Marty Ehrlich, sopran- og altfløytisten Nicole Mitchell og pianisten Joshua White – noen kjente og andre helt nye navn for meg – og skrevet musikk med disse musikantene klart for seg.

Dresser har tydeligvis hele jazztradisjonen inne, men samtidig er det tydelig at han er opptatt av både klassisk musikk og samtidsmusikk. Han skriver rytmisk intrikate, men samtidig svært melodiske låter – det låter faktisk helt annerledes enn noe annet som har vederfaret mitt sinn. Når han så har solister som Jim Black, Marty Ehrlich og Nicole Mitchell, samt et helt spesielt ensemblesound å by på, så blir "Sedimental You" noe som setter spor.

Mark Dresser har vært, er og kommer til å forbli en helt egen kategori.

Mark Dresser Seven

Sedimental You

Clean Feed Records/MusikkLosen

Gitaristen, komponisten og bandlederen Håkon Storm har vært på banen i flere tiår. Med disse to utgivelsene bare understreker han hvorfor han bør få mye mer oppmerksomhet.

Håkon Storm er en usedvanlig talentfull og allsidig musikant som for få kjenner til.

Håkon Storm, som også noen sikkert husker under navnet Håkon Storm-Mathisen tidligere i hans karriere, nærmer seg 50 med stormskritt. Etter å ha studert i København noen år, har han vært en del av Oslos jazz- og musikkliv siden begynnelsen av 90-tallet. Det har etterhvert blitt mange skiveutgivelser både sammen med den Nederland-baserte norske bassisten Thomas Winther Andersen og under eget navn. Alt han har bidratt med har vært av det spennende slaget og han har ustoppelig vist oss at han er i besittelse av ei unik stemme både som gitarist og komponist. Likevel har det store gjennombruddet både nasjonalt og internasjonalt latt vente på seg. Finnes det noen form for musikalsk og kommersiell rettferdighet, så bør det komme snarest mulig.

Storm har tidligere gitt ut soloplatene "Zinober" og "Fosfor" og "Kobolt" blir den avsluttende delen av denne musikalske fargesymfonien. Sammen med den nederlandske strykekvartetten Zapp4, som nå også samarbeider med Ane Brun, tar Storm, som her kun spiller akustisk gitar, oss med på ei nydelig, vakker og ettertenksom reise i et klanglandskap som henter inspirasjon fra både jazz og klassisk musikk. De fem strengeinstrumentene klinger vakkert sammen og Storm forteller oss hvilken åpen, interessant og spennende komponist han er.

Som sagt så er Storm en usedvanlig allsidig musikant. Han har de seineste åra også jobba en hel del i Japan og ofte med japanske musikanter. I 2012 møtte han trommeslageren Kazumi Ikenaga og elbassisten Osamu Koichi for noen klubbjobber i Tokyo. Alt stemte fra første tone, Storm reiste tilbake seinere på året med bagen full av nye låter spesialskrevet for akkurat denne trioen og etter to dager i studio var "Volta Trio" klar, men altså ikke blitt sluppet før nå.

Her finner vi trioen og komponist Storm i et grenseland som plukker hemningsløst fra rocketradisjonen på slutten av det forrige årtusenet og mikser det med avantgardejazz-impulser fra 60-tallet. Det har ført til tøff, åpen, ofte groovete og hele tida kompromissløs og personlig musikk som samtidig viser oss ei annen side av den uttrykksfulle strømgitaristen Håkon Storm.

Håkon Storm er intet mindre enn framifrå musikant som fortjener mye mer oppmerksomhet. Sånn er det med den saken!

Håkon Storm with Zapp4

Kobolt

NORCD/Musikkoperatørene

Håkon Storm

Volta Trio

NORCD/Musikkoperatørene