Tor Hammerø

Jon Larsen – med norsk stjernelag og to legendariske Zappa-musikanter – fortalte oss at jazz og humor funker som f! Ellers viste onsdagen i Molde at den sovende giganten til Sidsel Endresen, Merriwinkle, fortsatt har mye å melde og trompeteren Sjur Miljeteig tok endelig det store steget – med bravur.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Jon Larsen, mest kjent som ideologisk fører for Hot Club de Norvège, har en rekke andre kvaliteter også. Han er en fremragende maler i tradisjonen etter Salvador Dali, han er en ihuga Frank Zappa-fan og han er en stor, men “rar” humorist. Den siste kvaliteten trådte fram for vel et år siden da han skrev eventyret om Willie Nickerson, en ung herre som var villig til å gå gjennom ild og vann for å bli jazzbassist.

I dette eventyret får vi høre om det blå pinnsvinet Willie, det fryktelige jazzpolitiet, den psykopatiske spåkvinnen Maya, en ond festivaldirektør, Otis Stoink Balle, sultne sigøynere, en platedirektør med ekstrem allergi overfor ordet royalties, en naken danserinne på Karl Johan og straffelovens lite anvendte paragraf 2001: forbudet mot å blande musikk og humor og jazzklubben «Den vridde sik». Vi får også vite hva det vil si å reke, hvordan man spiller bass og betydningen av å ha bart. Og mye, mye mer!!!

Mannen som leser, resiterer og er den sentrale skikkelsen på alle slags vis er skuespilleren Terje Strømdahl – i mine øyne en av kongerikets aller morsomste menn og en gudebenåda forteller. Han har publikum i sin hule hånd fra start til mål og viser nok en gang hvilken enorm kapasitet han er.

Når musikken, som er helt annerledes enn på skiva, blei til i øvingsperioden og er skapt av mesterbassist Arild Andersen, trommeslager i superklassen Håkon Mjåset Johansen, den langt framskredne vibrafonisten Rob Waring, de to Zappa-gutta Arthur Barrow (elbass og gitar) og Tommy Mars (tangenter), pluss Larsen sjøl på gitar, er av det herlige, moderne, groovy og lett tilgjengelige slaget, så blei dette ei “forestilling” vi vil huske lenge.

Det å bli invitert inn i det utrolige universet til Larsen – et sted mellom Zappa, Django, Dali, rock, jazz og litteratur – er intet mindre enn en utrolig morsom og annerledes opplevelse. skreiv jeg da skiva kom. Jeg gjentar det gjerne og slår fast at jazz og humor hører sammen – gjort av de rette folka.

SIDSEL ENDRESEN ETAPPE TO

Årets Artist in Residence, Sidsel Endresen, starta festen med sin akustiske sekstett på mandag. I går fortsatte ballet med trioen Merriwinkle som opprinnelig har ei historie som går helt tilbake til 2002. Da møttes sjefen og elektronikeren/gitaristen/effektmakeren Helge Sten og tangentinnovatør Christian Wallumrød for første gang. Skive blei laga og jobbene kom tett, men i 2006 var det slutt. Nå benytta heldigvis Endresen anledninga til å se om det fortsatt var liv i den gamle skrotten. Og om det var!

Dette er fortsatt musikk som blir unnfanga der og da – totalt fritt improvisert – men det var så åpenbart at den musikalske kjemien og empatien som en gang hadde vært der, fortsatt var til stede fra første sekund. Endresen, med sitt eget underfundige og unike språk, utstrålte med en gang at “jeg er hjemme og du verden så hyggelig det er å få besøk av disse to kara”. Sten er en lydskaper og effektmaker av en annen verden og Wallumrød stopper ikke å overraske med hva han får ut av et preparert piano og ymse elektroniske dippedutter.

De tre førte en timeslang samtale, nok en gang ypperlig formidla av lydsjef Asle Karstad, som det var et privilegium å bli invitert med på. I dag møter Endresen gitarvirtuosen Stian Westerhus – det blir nok en helt annen, men like spennende skål.

ENDELIG MILJETEIG

Trompeteren Sjur Miljeteig har vært en sentral skikkelse i jazzmiljøet i mange år. I år tok han endelig det viktige steget og stod fram med sin egen musikk og ga oss sin debut-cd “It´s Funny How Things Happen at Particular Times”. Det blei akkurat så interessant og bra som vi kunne forvente og i går kveld fikk vi også oppleve musikken i levende live.

Sammen med Highasakite-tangentistene Marte Eberson og Øystein Skar, trommeslager Per Oddvar Johansen og gitarist Olav Torget, tok Miljeteig oss med på ei vakker og personlig reise som innlemma han i en stolt norsk trompet-tradisjon med blant andre Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og Per Jørgensen som døråpnere. Miljeteig har skrevet musikk i et grenseland der en herlig blanding av sakteflytende låter, groover og innovativ bruk av elektronikk gjør det hele unikt og djupt personlig. Bruken av video/bilder som bakteppe var absolutt med på å gi det hele ei vakker stemning.

Onsdagen er over – vi er halvveis. Nå venter sola, MFKs heroiske kamp mot Europa League-fotball mot slovenske ND Gorica og mye mer strålende musikk. Alt dette lover jeg å komme tilbake til i morra – hvis teknikken står oss bi…..Layouten blir det så som så med til de tekniske problemene er løst. Håper på overbærenhet med det….

Kristoffer Lo har benytta det siste året godt.

Foto: Emil Marøy

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Kristoffer Lo ga oss et bestillingsverk som kommer til å bli huska – lenge.

Det siste året har Kristoffer Lo vært med å legge verden for sine føtter med det spennende bandet Highasakite. I tillegg har han skrevet musikken til årets bestillingsverk som årets JazZtipendiat 2013. Det har med andre ord vært et meget begivenhetsrikt år for den sjangeroverskridende Lo, noe også det glitrende verket bar preg av.

Sammen med vokalistene Ingrid Helene Håvik, frontfiguren i Highasakite, og Kari Eskild Havenstrøm, Eirik Hegdal, den store overraskelsen Mette Rasmussen og Andre Roligheten på saksofoner, Erik Johannessen på trombone, Ola Kvernberg på fiolin, Eivind Lønning på trompet, Gard Nilssen på trommer, Petter Vågan på gitar, Tor Breivik på lyd, Pekka Stokke på lys og Lo sjøl på tuba, flugabone og gitar, blei dette ei reise i Los eget grenseløse land der rock- og jazzelementene blei forent på et høyst personlig vis.

Verket var en tildels massiv opplevelse der musikk, lyd og lys fungerte glitrende på alle vis – dette var gjennomarbeida og et flott eksempel på hva som kan vokse fram gjennom et samarbeid mellom arrangører og sponsorer. Hadde det noe på Moldejazz å gjøre? Noe så definitivt, men både Øya og Roskilde hadde også vært ei naturlig scene for Kristoffer Lo og Trondheim Jazz Orkester.Dette er nemlig jazz for rockefolket og vice versa. 

Det er ikke mulig å glemme et møte med Tom Harrell.

Foto: Emil Marøy

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Et møte med den unike trompeteren og flügelhornisten Tom Harrell er av typen man aldri glemmer.

Tom Harrell (68) har slitt med schizofreni store deler av sitt voksne liv. Tung medisinering for å holde sjukdommen i sjakk har ført til at vi som hadde vårt første møte med han blir imponert av alt ved denne mannen.

Etter han kom subbende inn på på scena i Bjørnsonhuset med horna og notene under armen og sakte, men sikkert fikk gjort seg klar, så ga han og hans ganske ferske sekstett oss en gave av en konsert. Harrell er veldig til stede når han spiller, ellers har han blikket festa i gulvet og bruker tydeligvis alle sine krefter på det som skal skje videre.

Harrells nydelige trompet- og ikke minst flügelhorntone har prega band leda av blant andre Stan Kenton, Phil Woods og Horace Silver. Det betyr viktige deler av den moderne, akustiske og melodiske jazztradisjonen. Også som bandleder, komponist og arrangør er fortsatt Tom Harrell der. Han jobba også med pianoikonet Bill Evans på slutten av hans karriere og i mine ører er det mye av Evans´ lyrikk og logikk i spillet hans – Harrell byr også på lange, flotte og logiske linjer i uttrykket sitt.

Musikken vi fikk presentert var henta fra albumet “Colors of a Dream” antar jeg. Harrell snakker nemlig overhodet ikke bortsett fra å introdusere bandet helt til slutt, noe som sikkert er en kraftanstrengelse i seg sjøl. Uansett så var det vakker og unik musikk i veldig personlige arrangement og når så Harrell har valgt ei instrumentering med Johnathan Blake på trommer, Wayne Escoffery på tenorsaksofon, Jaleel Shaw på altsaksofon og Ugonna Okegwo og Esperanza Spalding på bass – sistnevnte også på vokal på en del av låtene – så sier det seg sjøl at lydbildet blir både originalt og personlig.

Superstjerna Esperanza Spalding spilte ei strålende bakrolle med Tom Harrell.

Foto: Emil Marøy

Samtlige av hans medmusikanter holder skyhøyt nivå sjøl om de bar preg av at de fleste hadde blitt matforgifta dagen før i Romania. Bare det at superstjerna Esperanza Spalding har valgt å spille ei sidekvinnerolle i Harrells band, forteller en hel del om hvilken status han har i musikerkretser og det er ikke vanskelig å skjønne etter det sterke møtet i Bjørnsonhuset. En av de vakreste låtene var forresten i et arrangement med kun Harrell og to basser. Sjeldent kan man trygt og uendelig inderlig.

Tom Harrell kom til sine egne og de tok vel i mot han. Ingen som var der vil noensinne glemme han heller.

Superstjerna Esperanza Spalding satte farge på mange av drømmene til Tom Harrell.

Foto: Emil Marøy

Det hevdes at stemma er det viktigste instrumentet av alle. Åpningsdagen på Moldejazz ga oss strålende eksempler på det med Kristin Asbjørnsen, Sidsel Endresen og Ladysmith Black Mombazo.

Kristin Asbjørnsen og den sør-afrikanske vokalgruppa Ladysmith Black Mambazo stod for en sterk og vakker åpningskonsert.
Foto: Andreas Jørgensen

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Kristin Asbjørnsen, som har bergtatt mange langt utenfor vår egen skjærgård med sin rå, personlige og varme stemme, møtte det unike sør-afrikanske 9-mannsbandet Ladysmith Black Mambazo for første gang i 2010. Da turnerte de i herrenes hjemland og til dels til steder der publikummet sjelden eller aldri hadde opplevd en konsert før.
Det var sikkert mye av grunnen til at den musikalske kjemien og empatien var noe så voldsomt på plass fra første strofe under åpningskonserten i Molde.

Kristin Asbjørnsen har et uttrykk hun er helt aleine om.
Foto: Andreas Jørgensen

Noe gjorde Asbjørnsen sammen med sitt stjerneband bestående av Rune Arnesen på trommer, (trommeslager) Anders Engen på piano, gitar – også solist!!! og ymse, Monica Ifejilika på vokal, Gjermund Silset på basser og Olav Torget på gitarer, noe gjorde hun sammen med LBM, ei gruppe som har eksistert i 54 år, og noe gjorde LBM aleine.
Uansett hva og hvordan innpakninga var, så blei det en livsbejaende bekreftelse på hva musikk kan gjøre med mennesker og folkeslag som har gått gjennom tøffe epoker og livssituasjoner.

Asbjørnsen sang mye fra sitt gospelrepertoar som hun har henta fra sin mentor Ruth Reese, gjort på et unikt vis som viser at dette duger og vel så det i 2014 også, mens LMB viste oss både vokale og fysiske eksesser – sjelden har vel ei gruppe “trent” så mye i løpet av en konsert – med et repertoar som blant annet var henta fra deres Nelson Mandela-hyllest til Fredsprisutdelinga i Oslo, “Long Walk to Freedom”, og fra deres samarbeid med Paul Simon fikk vi en nydelig versjon av “Homeless”.

Fra hver sin ende av vår kjære klode viste Kristin Asbjørnsen og Ladysmith Black Mambazo oss at musikk snakker til oss og med oss uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Årets Artist in Residence på Moldejazz, Sidsel Endresen, starta si maratonuke med å ta oss med på en unik ekskursjon.
Foto: Camilla Grünewald

Heile uka til ende skal Sidsel Endresen vise oss sin helt egen måte å bruke stemma på. Det er nesten så langt fra det Asbjørnsen og Ladysmith Black Mambazo holder på med som vel tenkelig, og samtidig det som gjør både stemma og improvisasjonskunsten så utrolig spennende.
Sidsel Endresen har i mange år nå vært der at hun vil utforske og skape helt nye landskap og gjøre det med et “språk” som er hennes – og bare hennes. Det gjør hun på en måte som gjør at vi sitter helt ytterst på stolen for å få med oss alle detaljene og alle de mulige og umulige innfallsvinklene hennes i dette åpne, søkende, luftige og frie uttrykket. Sammen med et ungt spennende lag bestående av Vilde Sandve Alnæs på fiolin, Eivind Lønning på trompet, Espen Reinertsen på tenorsaksofon – de to siste fra den unike duoen Streifenjunko, Christian Wallumrød på piano og harmonium og Inga Margrethe Aas på bass – og ikke minst lydmann i ultraklassen Asle Karstad – så tok Endresen oss med på vel en times utflukt som vi aldri får oppleve igjen. Dette var der og da og i dette “demokratiske” bandet dreide det seg om å lytte og bidra uten noen oppdagbare rammer i det hele tatt. Jeg skulle gjerne hatt enda litt mer av “sjefen”, men det kommer garantert utover i uka. Det vi fikk var som alltid spennende og originalt, men kanskje en smule for langt/lenge. Det er bare å glede seg til resten av uka med Artist in Residence – Sidsel Endresen.

Sidsel Endresen og Sekstetten – flott start som Artist in Resdence.
Foto: Camilla Grünewald

Kvelden for vår del blei avslutta med det flotte svenske bandet Swedish Azz. Der har trommeslageren Erik Carlsson, barytonsaksofonisten Mats Gustafsson – jazzverdenens mest energiske utøver er min påstand, tubaisten Per-Åke Holmlander, vibrafonisten Kjell Nordeson og den østerrikske elektronikeren Dieb 13, funnet sammen i ønsket om å sette store deler av den svenske jazzskatten fra blant andre Jan Johansson, Börje Fredriksson, Lars Werner og Sune Spångberg inn i sin egen ramme.
Med stror respekt for det som blei skapt av de nevnte, tar de fem seg store friheter og med spesielt Gustafssons utrolige ekspresivitet, så blir musikken elegant og ofte brutalt bragt inn i 2014.

Mats Gustafsson i Swedish Azz sparer seg sjelden.
Foto: Daniel Johannesen

Dette var noe av det som skjedde den første dagen på Moldejazz 2014. Mye folk og god stemning på alle konsertene vi rakk over og til slutt kom også regnet. Nå har jeg tenkt meg ut i verden for å gjøre noe med det.
PS Det blir sjølsagt nye rapporter fra Molde hver dag utover uka – regn eller sol!

Du skal ha fulgt svært godt med hvis du kjenner godt til vokalisten Gjertrud Lunde. Med base i Køln viser hun seg nå skikkelig fram for første gang.

Gjertrud Lunde fra Bergen, Jørpeland og Larvik, men nå bosatt i Køln imponerer med sin debut.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Gjertrud Lunde
Hjemklang
Ozella Music/MusikkLosen

Etter å ha studert i Stavanger, der hun vant flere priser, konkurranser og stipendier, men likevel passerte godt under den nasjonale radaren, stakk Lunde til Haag i Nederland for videre studier i klassisk sang og såkalt tidlig musikk. Deretter har turen gått til Køln og Tyskland der hun og ektemannen Florian Zenker, en utmerket gitarist, har skapt fundamentet for denne spennende og originale debuten.

“Hjemklang” beskrives som en stemningsfull reise i en tidløs blanding av jazz, klassisk og verdensmusikk. Det er ikke vanskelig å si seg enig i det. Lunde har ei inderlig stemme og et personlig uttrykk som lett tar oss med til steder vi nesten ikke visste fantes og med sin sammensatte bakgrunn fra tidlig musikk, via klassisk og verdensmusikk til jazz, så blir dette noe helt eget.

Noe av musikken er basert på norsk folkemusikk, Antonin Dvorak er en av komponistene mens Lunde har skrevet mye sjøl. Tekstene er henta fra en rekke kilder og tilsammen blir det som man kan skjønne et unikt brygg.

Lunde er ikke bare allsidig når det gjelder fundament for sin musikk. Hun synger også både på norsk, engelsk, fransk og portugisisk og det virker “korrekt” hver gang.

I tillegg til Zenker så har hun også med seg den strålende pianisten Wolfert Brederode fra Nederland, som vi kjenner fra flere ECM-innspillinger blant annet med Susanne Abbuehl og Mats Eilertsen, og den polsk-russiske trommeslageren og perkusjonisten Bodek Janke – et meget hyggelig nytt bekjentskap også det. Bandet er altså bassløst, men det funker veldig bra uansett og når Lunde byr oss ingen ringere enn Arve Henriksen som krydder med sin one of a kind trompetstemme på flere av spora, så er det akkurat det lille ekstra som gjør “Hjemklang” til en av årets aller største og hyggeligste overraskelser.

Det er en ekthet og inderlighet over det Gjertrud Lunde har på hjertet som er sjelden. Vi ønsker henne sjølsagt lykke til videre i Køln og Tyskland, men hun er samtidig hjertelig velkommen til Norge når det enn måtte være. Her har vi nemlig med en ukjent skatt å gjøre – intet mindre.

Tor Hammerø

Da Alice Babs forlot tida i februar var det slutten på en av de mest bemerkelsesverdige karrierene i europeisk jazz – og musikk generelt.

Alice Babs blei hele 90 år og slo gjennom allerede i 1940.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Alice Babs
What a Joy
Prophone Records/Naxos Norway

Alice Babs, født Hildur Alice Nilson i 1924, var en av de største vokalistene i moderne populærmusikk helt siden hun inntok radioapparatene og grammofonene i 1940 med “Swing It, Magistern”.

Da hun “viste” seg fram for første gang med “Swing It, Magistern” gikk det sjølsagt ikke upåakta hen. Mange var begeistra fra første lytt for den nye swingmusikken, men den blei også kalt negermusikk og 16 år unge Alice fikk også ymse ikke veldig positive karakteristikker slengt etter seg i avisene. Hun blei faktisk skyteskive og et eksempel på “ungdomens forfall” – omtrent som når punken kom til gards! Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før både Medel-Svensson og publikum langt utenfor Sveriges grenser innså Alice Babs´ storhet og etter samarbeid med Expressens Elitorkester på jazzfestival i Paris i 1949, med de danske drenge Svend Asmussen og Ulrik Neumann i Swe-Danes og ikke minst med Duke Ellington, så fikk Alice Babs etter hvert et verdensnavn. Det er ikke til å undres over heller: hun var nemlig utstyrt med en stemmeprakt av de sjeldne, med en unik rekkevidde, og dessuten så swingte det noe grasat av hennes jazzfraseringer.

Her får vi en flott hyllest av hva og hvem Alice Babs var. På denne dobbelt cden er den første forbeholdt 40-tallet og starter med “Swing It, Magistern” sjølsagt. De 20 låtene er alle på under fire minutter, men uansett blir det tid til litt “jazz” og hennes tidsriktige swing-tonefølge sørger for at unge Alice framstår som en mer enn lovende swingsangerinne. “Jag har en liten Radiola” – en hyllest til en nyervervet radio – og “Killen Är Crazy” er blant mine favoritter.

Opplysningene om når innspillingene er gjort og hvem som spiller med henne er ikke bare mangelfulle, de er fullstendig fraværende. Likevel er ikke så stor tvil om at cd nummer to stammer fra en mye seinere epoke i Alice Babs´ karriere. Bare det at hun tolker “Yesterday” og “Close to You” samt “God Bless the Child” og kjente Ellington-låter, denne gangen på engelsk, sier oss alt om det. I tillegg så møter vi henne i et mye mer moderne tonespråk, som hun også passer perfekt inn i, med en rekke strålende, men altså “anonyme” solister.

Alice Babs var er en det forrige århundrets aller fremste vokalister. Her får vi glitrende eksempler på det fra forskjellige epoker av hennes liv. Alice Babs lever!

Tor Hammerø

Charlie Haden har lagt ned bassen for aller siste gang. Nå er det minnene som må ta over og de er det mange av – gode, sterke og helt unike. Charlie Haden blei 76 år gammel.

Slik vil vi minnes Charlie Haden – med et fantastisk og usedvanlig personlig uttrykk.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Jeg tillater meg å bli personlig når jeg skriver disse minneordene. Jeg hadde nemlig æren og gleden av å komme tett inn på Charlie Haden ved en rekke anledninger og gjennom mange år. Og han var av den type menneske man aldri glemte etter å ha møtt han.

Old and New Dreams Band med fra venstre Don Cherry, Charlie Haden, Dewey Redman og Ed Blackwell.

Mitt første møte med Haden går tilbake til 80-tallet da det legendariske bandet Old and New Dreams Band besøkte Moldejazz. Jeg fikk i oppdrag å ta meg av bandet og det viste seg i stor grad å ta seg av Haden. Han var en krevende, men samtidig usedvanlig spennende personlighet og vi førte alt fra svært interessante samtaler om politikk og miljøvern til norske damer, som han syntes var spesielt vakre. “Hey Tor, do you know her? Can you introduce me?” er et spørsmål jeg har fått mer enn en gang. Etter at han kom tilbake fra et tungt narkotikamisbruk, som han overhodet ikke la skjul på, blei han bortimot treningsnarkoman og jeg har hatt gleden av å trene med han på Molde stadion der han forberedte seg til nye maratonløp.

Det kommer garantert til å bli skrevet bøker om Charlie Haden, hans musikk, hans liv og hans brennende engasjement både politisk og når det gjelder miljøspørsmål.
Mye av dette kom fram gjennom samarbeidet med Carla Bley og i Liberation Music Orchestra. “Song For Che” blei ei låt som man ikke kunne gå upåvirka videre i livet etter og Haden, som blant annet blei arrestert på vei av scena etter en konsert i Portugal der han sa hva han mente om landets daværende diktatur, lot aldri flammen brenne ned – engasjementet for de undertrykte uansett hvor og hvordan var der alltid.

“Alle” ønska å spille med Haden og ingen gikk upåvirka fra et møte med han enten personlig eller musikalsk. Jeg kommer aldri til å glemme da den norske basslegenden Bjørn Alterhaug blei med Charlie – jeg vet han ville sagt ja til at jeg bruker fornavnet hans – hjem til leiligheta til foreldrene mine der vi satt i flere timer og snakka om og lytta til musikk – blant annet Radka Toneffs “Fairytales”. Jeg vet at Bjørn heller aldri vil glemme den ettermiddagen.

Keith Jarrett, nå for kort tid siden kom deres andre duoalbum som ironisk nok heter “Last Dance”, Pat Metheny – det er umulig å glemme deres “Beyond The Missouri Sky” og vår egen Jan Garbarek som sammen med den brasilianske gitaristen Egberto Gismonti utgjorde den fantastiske Magico-trioen, er bare noen av høydepunkta i en helt unik musikalsk karriere.

Charlie etterlater seg sin kone Ruth Cameron, sine trillingdøtre som alle er musikanter og sønnen Josh, som mange vil kjenne igjen fra det originale rockebandet Spain.

Samtidig etterlater han seg ei personlig og musikalsk historie som bli stående i historia for all ettertid. Charlie Haden var one of a kind – nå får udødelige låter som “Silence” og “Song For Che” bare en helt annen betydning.

Charlie Haden – jeg kan introdusere deg når som helst til hvem som helst. Keep swingin´ and burnin´. Takk skal du ha min venn.

Tor Hammerø

Albatrosh gjorde en strålende innsats sammen med Trondheim Jazz Orchestra i Molde i fjor. Nå finnes konserten på cd også. Det gjør også Karen Mantler – dattera til Carla Bley – og det originale bandet Ljom.

Det er ikke vanskelig å se at Karen Mantler er datter av sin mor – Carla Bley.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Karen Mantler, som har rukket å bli 48 år, er bokstavelig talt født og oppvokst i musikkbransjen. Med Carla Bley som mor, Michael Mantler som far og Steve Swallow som stefar, så var nok løpet lagt i relativt ung alder.
Jeg møtte henne første gang i Molde som lita jente som var med mamma og pappa på turné. Neste gang var hun sjøl på scena sammen med andre musikerbarn, som sønnene til Charles Mingus og David Sanborn, i et slags “ungt stjerneband” som var langt i fra det.
Seinere har hun kommet med flere soloutgivelser på foreldrenes selskap – blant andre “Get the Flu” og “Farewell”, men nå har det gått nesten 20 år siden vi hørte fra henne på egen hånd.
Når hun gir lyd fra seg igjen er det på den samme naive, nesten barnlige måte som sist og nok en gang er det lett å høre at hun har arva mye fra sin mor.
Her får vi høre om snøstormer, vulkaner, advokater og ubetalte regninger – Karen Mantler forteller oss enkelt og greit at det ikke er så lett i musikkverdenen, men hun gjør det med ironi og en god porsjon humor.
I tillegg til å synge og spille piano så spiller hun også munnspill og hun har med seg Kato Hideki, fra Death Ambient og John Zorn, på bass og Doug Wieselman, fra Anthony and the Johnsons, Lounge Lizards og Kamikaze Ground Crew, på gitar og bassklarinett. Det er dermed ikke vanskelig å regne ut at det blir et originalt lydbilde ut av dette.
Karen Mantler har så absolutt noe på hjertet og hun er flink å fortelle historier. Musikalsk er det ikke all verdens spennende og låtene er ganske så kjedelige og like. Er du tiltrukket av hva som kan gå galt, men på et humoristisk vis, så har Karen Mantler absolutt noe å bidra med.

Trondheim Jazz Orchestra & Albatrosh
Tree House
MNJ Records/MusikkLosen

Duoen Albatrosh, med Eyolf Dale på piano og André Roligheten på tenorsaksofon, vant Moldejazz´ sin store pris i 2012. I tillegg til mye heder og ære førte det til at bestillingsverk skulle skrives og framføres under fjorårets festival sammen med Trondheim Jazz Orchestra.
Tidligere var det ofte slik at bestilingsverk blei lagt i skuffa etter urframførelsen fordi det var for stort og kostbart, men her får vi heldigvis gjenoppleve det som skjedde i Molde den 15. juli i fjor. Såvidt jeg kan skjønne får vi hele konserten med oss på denne innspillinga og det låter faktisk enda bedre enn det gjorde under uroppføringa. Årsaken er sjølsagt at her får vi være sammen med musikken mange ganger og oppleve dybden og inderligheten i de tos komposisjoner og arrangementer på et annet vis.

Albatrosh og Trondheim Jazz Orchestra bekrefter at de har laget et bestillingsverk som bør leve lenge.

TJO, som for anledninga består av Morten Barrikmo på klarinetter, Mats Eilertsen på bass, Lene Grenager på cello, Tor Haugerud på trommer og perkusjon, Eirik Hegdal på saksofoner og klarinett, Erik Johannessen på trombone, Ola Kvernberg på feler, Kristoffer Lo på tuba, Eivind Lønning på trompet, Sissel Vera Pettersen på altsaksofon og vokal, Hayden Powell på trompet og Hild Sofie Tafjord på horn, viser nok en gang hvilken fantastisk pool av toppmusikanter de kan plukke fra og hvor bra det alltid låter.
Dale og Roligheten visste sjølsagt akkurat hvilke musikanter de var ute etter da de skrev musikken og i mine ører stemmer det perfekt på alle plasser. De sju låtene som utgjør verket varer i vel 51 minutter og, som Gro Harlem Brundtland sa, alt henger sammen med alt.
De to har skrevet original, melodisk og søkende musikk som gjør at vi som lyttere skjerper oss – dette krever nemlig sin lytter, men så er det også mye å få igjen i den andre enden.
Albatrosh har vist seg som en unik duo i mange år allerede. Her forteller barndomskameratene fra Skien oss at de har musikk for større bestninger i seg også og det er å håpe at verket kommer ut til publukum i både inn- og utland. Kvaliteten både på musikken, låtene og arrangementene, kollektivet og solistene er strålende – “Tree House” inntar raskt plass blant de bestillingsverkene som vil leve lenge.

Ljom
Seterkauk
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Noe av det aller morsomste med å ha det privilegiet det er å få skrive om musikk, er det å bli utsatt for overraskelser. Det gruppa Ljom fra Snåsa i Nord-Trøndelag byr på, tilhører avgjort den kategorien.

Ljom fra Snåsa gir oss noe vi ikke ante noe om.
Foto: Barbro Formo, Namdalsavisa

Nils Andersson på gitarer, Anne Marte Eggen på bass, Tor Morten Kjøsnes på pianog synth, Kjersti Kveli på kauking, vokal og gitar og Sivert Skavlan på klarinett, cello og kor, utgjør et usedvanlig spennende kollektiv som har tatt for seg tradisjonsmusikken i hjembygda Snåsa og gjort den til sin egen. Ikke bare det: de har tilført den farger og noe helt personlig som gjør at den snakker veldig til oss også i 2014.

Kauking er et mer eller mindre lokalt ord for å kalle på eller å synge og det gjør Kjersti Kveli ppå et usedvanlig vakkert og personlig vis. Sammen med de fire andre tilhører hun en generasjon som heldigvis har et ønske om å ta vare på tradisjonen – dette er musikk og til dels tekster de har funnet som går svært langt tilbake i tid – og koble det med et tonespråk de sjøl har et naturlig forhold til. Når de så bruker tidløse og fabulrende jazzimpulser også, så blir dette et brygg som nærmer seg tidløst.

Jovisst har denne musikken og dette budskapet sine røtter fra seterlivet i Nord-Trøndelag, men måten Ljom rammer det inn på fører til at et urbant publikum absolutt kan få mye glede ut av den også. Ikke bare glede, men en solid og hyggelig overraskelse også.

Da er det bare noen dager igjen så er årets Moldejazz i gang. I landets vakreste by der Norges beste fotballag hører hjemme, blir det garantert mye hygge ei heil uke til ende og vi lover å komme med daglige rapporter fra tirsdagen. For å gjøre ventetida levelig kommer det flere cd-anmeldelser allerede på mandag.

PS Takk for mange hyggelige tilbakemeldinger på bloggen. Det inspirerer – veldig. Rop gjerne ut hvis det er noe – både pluss og minus. Ha ei strålende jazzuke og fortsatt god sommer!

Når det har seg slik at Arild Andersen, Jon Eberson og Stevie Wonder er tre av mine favorittartister – uansett sjanger – så lå alt til rette for en avslutningsfest av de sjeldne på årets Kongsbergfestival. Det blei det da også!

Stevie Wonder i storslag, men dette bildet er ikke henta fra Kongsberg-konserten, på grunn av svært strenge fotoregler.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det er like greit å ta dette i kronologisk rekkefølge. Jubelfestivalen med godt over 30.000 solgte billetter blei innleda med Arild Andersens drømmeband. Superbassist Andersen har fulgt festivalen gjennom de fleste av dens 50 år og spilte her blant annet med ikonet Sonny Rollins for 43 år siden. Som den gang het pianisten Bobo Stenson og når så Andersen hadde fått plukke på øverste hylle og invitert med seg trommeslager Billy Hart og tenorsaksofonist Bendik Hofseth, så lå det meste til rette for jubileumskonsert i superklassen. Når så det nye tenorfantomet Joshua Redman kom til som ekstra gjest de siste låtene, var det liksom bare pynten som gjorde festen bortimot fullkommen.

Arild Andersens drømmeband med Bobo Stenson på piano, Bendik Hofseth og Joshua Redman på tenorsaksofoner og Billy Hart på trommer. Bildet er tatt med mobilkamera av en amatør.
Foto: Tor Hammerø

Repertoaret bestod av kun Andersen-materiale, men når vi har med en av denne verdensdelens mest markante komponister å gjøre, så gjør ikke det så plagsomt mye. Mange hadde nok hørt dette stoffet tidligere, men altså ikke i en slik tapning. Både låtvalget og måten de fire/fem tolka det på viste oss mestere som har hele den moderne jazztradisjonen inne og som samtidig er i stand til å løfte musikken videre.
Her fikk vi alt fra inderlige ballader som “Mira” til et helvetes øs i “The Fox” og chase-seansen med Hofseth og Redman – to saksofonister som kommer fra helt forskjellige tradisjoner, men som utfylte hverandre strålende – blei et av mange høydepunkt.
På alle slags vis blei konserten en herlig presang fra Arild Andersens drømmeband til Kongsberg og oss og fra Kongsberg til Andersen og oss. Vi takker og bukker!

Bare for å understreke hvilken perfekt deg dette blei, så gikk ferden via et strålende måltid med gode venner til det fullsatte Kirketorget – 10.000 mennesker – der Steveland Morris, også kjent som Stevie Wonder, gikk på scena bare noen få små minutter etter vår ankomst. Alt var liksom perfekt tima denne lørdagen.

How Sweet It Is (To Be Loved by You)
(Marvin Gaye cover)
Master Blaster (Jammin’)
Higher Ground
Maybe Your Baby
You and I
Overjoyed
Ebony and Ivory
Don’t You Worry ’bout a Thing
Living for the City
Part-Time Lover
Signed, Sealed, Delivered I’m Yours
Sir Duke
I Wish
You Are the Sunshine of My Life
My Cherie Amour
I Just Called to Say I Love You
Superstition
Her ser dere setlista til en av den moderne populærmusikkens aller største genier. Vi snakker om en ønskekonsert av de sjeldne og når den nå 64 år unge Wonder var i intet mindre enn i superslag, lyden var bortimot perfekt, det 15-manns bandet var storslagent, været var som det skulle være, køene ikke var plagsomme, det låt fett også langt bak – ja da var det ikke liksom ikke så mye å klage på kan man si.

På vei ut ga festivalen oss like godt et fyrverkeri som fortalte oss at jubileumsfestivalen var på vei over i i historien på et spektakulært vis, men vi hadde heldigvis nok en dessert igjen – Jon Ebersons Funk Ensemble.
Sammen med datter Marte Eberson, med popstjernestatus i Asia med Highasakite, på tangenter, Sigurd Hole på elbass, Kim-Erik Pedersen på altsaksofon samt et elektrisk blåseinstrument, Pål Thowsen på trommer og med selveste Paolo Vinaccia som gjest på perkusjon, så ga gitarhelt Eberson oss nok et prov på hvilken gigant han er både som komponist, bandleder og gitarist.
Funk Ensemblet er et superhipt band med musikk som groover noe vederstyggelig og hadde Steveland Morris eller Judkins, som han egentlig heter, tatt turen de få hundre metrene fra Kirketorget, så hadde han garantert digga det kraftig. Vi snakker nemlig funkmusikk i verdensklasse og en pakka utendørsscene på Christians Kjeller satte tydelig pris på avslutninga av det som må være det nærmeste Kongsberg kan komme en superfestival.
Hvilket jubileum – vi kan bare gratulere og takke og glede oss til de neste 50! Når disse linjene skrives på søndagsmorran så pøser det ned – også værgudene så i nåde til Kongsberg disse festivaldagene og venta med å åpne slusene til det hele var over!

Tor Hammerø

Jon Ebersons Funk Ensemble satte et strålende punktum for en topp festival. Bildet er nok en gang tatt av en amatør med mobilkamera.
Foto: Tor Hammerø