Tor Hammerø

Julia Biel har vært et mye omsnakka navn i engelsk indiemusikk de siste 10 åra. Endelig kom hun til hovedstaden og åpna høstsesongen på Cosmopolite.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Julia Biel ga et veldig vennligsinna publikum 90 minutter med personlig og varm musikk.

Alle foto: Urszula Tarasiewicz

Helt siden den nå 39 år unge Julia Biel slo gjennom for 10 år siden med sitt debutalbum “Not Alone”, har hun hatt en solid skare med tilhengere over store deler av kloden. Det har vært av typen devota musikkelskere som har gått den ekstra mila for å få med seg det som betyr noe og som oftest befinner seg et lite stykke under overflata og det musikkindustrien bruker milliarder på å pushe – ikke fordi det er så bra, men fordi det er potensiale til å tjene mye penger på det.

Biel har brukt 10 år på å jobbe fram oppfølgeren, “Love Letters and Other Missiles”, og det er en moden og personlig artist vi møter som er på plass i Oslo (hun var på Vossajazz tidligere i år) for første gang med musikk hovedsakelig fra den nye plata.

Biel blir markedsført som en artist som har henta både fra Billie Holiday, Björk, Amy Winehouse og Nina Simone. Det er mulig å skjønne det, men uansett er Julia Biel noe så voldsomt seg sjøl. Jeg liker henne best når hun tar´n helt ned med seg sjøl på piano – det er da hun kommer best gjennom med historiene sine. Hun er en brukbar pianist, men som gitarist – hun spiller ca 50/50 på de to instrumentene – står det vel noe igjen å ønske for å si det slik.

Den eneste coverlåta denne kvelden var Nina Simones “Feelin´Good” og det forteller en hel del om hvor Biel kommer fra. Sammen med elbassisten Idris Rahman – som også har produsert hennes nye skive – og trommeslageren Saleem Ramam, som fikk hver sin solo til å vise seg fram, ga Biel oss flere prov på hvorfor så mange hadde sett fram til hennes første soloplate på 10 år. Ikke alt har det store særpreget og hel del av låtene er glemt ganske så kjapt, men Julia Biel var uansett et hyggelig bekjentskap i et landskap mellom pop, rock og jazz.

For alle som av forståelige årsaker ikke var på Cosmopolite så anbefales “Love Letters and Other Missiles”. Det er å håpe at det ikke tar 10 år før neste skive kommer.

Julia Biel

Cosmopolite, Oslo – 4. september

Julia Biel

Love Letters and Other Missiles

Rokit Records

Stefano Battaglia, Enrico Rava og Gianluca Petrella er noe av det aller beste italiensk jazz noensinne har bydd på.

Stefano Battaglia Trio – triojazz av aller ypperste merke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Stefano Battaglia er en erfaren pianist, komponist og bandleder. Dette er hans sjette ECM-utgivelse og til tross for en smakssans av de sjeldne, så har han ennå til gode å slå gjennom på verdensbasis – i alle fall i vår del av verden.

Nok en gang er det trioformatet som er Battaglias foretrukne. Som på “The River of Anyder” fra 2011 så er det landsmennene Roberto Dani på trommer og Salvatore Maiore på bass som er Battaglias følgesvenner og det er lett å fatte at disse tre har kjemien på plass.

Denne gangen møter vi trioen utelukkende med musikk av den amerikanske komponisten Alec Wilder (1907-1980). Han var en storhet, men fikk aldri den samme statusen som for eksempel Irving Berlin og Cole Porter, med både klassisk musikk og standardlåter på repertoaret. Her, fra en konsert i Torino i april fjor, gir de oss sju av Wilders låter – “Where Do You Go?” er kanskje den mest kjente – i relativt lange og inderlige tolkninger stort sett i balladetempo. De inviterer oss inn i en vakker klangverden der interaksjonen mellom de tre er helt avgjørende og den er på plass fra første anslag.

Stefano Battaglia har studert Alec Wilders vakre og særs melodiske musikk i 20 år. Det er det lett å fatte og begripe og bli bergtatt av. Hvis man er ute etter å møte høsten med vakker, melodiøs, inderlig og klangrik musikk, anbefales absolutt Stefano Battaglia Trio og “In The Morning”.

Enrico Rava Quartet med Gianluca Petrella som gjest – vi snakker høy kvalitet.

Den italienske jazzmusikanten som har gjort seg mest bemerka utenfor landets egen grenser, er nok utvilsomt trompeteren, komponisten og bandlederen Enrico Rava (76). I mange tiår har han samarbeida med kremen av internasjonale storheter som de amerikanske gitaristene John Abercrombie og Pat Metheny, vår egen trommelegende Jon Christensen og storbandikonet Gil Evans.

I stadig større grad har han rekruttert unge, italienske musikere til sine band de seineste åra. Med gitaristen Francesco Diodati, bassisten Gabriele Evangelista og trommeslageren Enrico Morello på laget er det absolutt ingen grunn til å gå utafor Italias grenser – her er det skyhøy standard både individuelt og kollektivt. Når Rava så nok en gang har invitert med seg en annen av Italias store stjerner, trombonisten Gianluca Petrella – han har også spilt på tre av Ravas andre ECM-utgivelser siden 2003 – så har lagoppstillinga på “Wild Dance” alt i seg til å skape minneverdig musikk.

Bortsett fra ei spontant unnfanga låt i studio i Udine i Italia, så har Rava skrevet all musikken. Det betyr 13 låter som spenner over et stort spekter. Mye av musikken er veldig nedpå, kontemplativ og vakker, men den godt voksne Rava nekter seg ikke heftige utflukter i et fyrrig hardbop-landskap heller.

“Wild Dance” har blitt nok en bekreftelse på at Enrico Rava med sin høyst personlige, litt såre og søkende tone i trompeten fortsatt hører hjemme i verdenstoppen.

Dessuten viser Battaglia, Rava og Petrella pluss de medsammensvorne at Italia har klassemusikanter på en rekke instrumenter. Ciao!

Stefano Battaglia Trio

In The Morning – Music of Alec Wilder

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Enrico Rava Quartet w/Gianluca Petrella

Wild Dance

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Thorvald Steen har skrevet en historisk roman om den ikoniske kongen Aleksander den store og hans siste dager. Den handler om så mye mer.

Thorvald Steen tar oss med på ei spennende og lærerik reise.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det som på overflata er en besnærende og spennende historisk roman om Aleksander den store (356-323 f.Kr.), basert på ei beretning skrevet av en av hans elskerinner – kokken Phyllis – er også en eksistensiell reise om hvem vi er både i krig, kjærlighet og når det lakker mot slutten.

Det finnes en rekke mer eller mindre pålitelige kilder når det gjelder Aleksander den stores liv, virke og død. Selvsagt har tidsaspektet ført til at usikkerheten har blitt stadig større, men det viser seg at det er ganske god grunn til å feste lit til kokka og elskerinna Phyllis.

Det er mange teorier rundt Aleksanders død, men den “tyngste” er visstnok at den sterkt alkoholiserte kongen blei forgifta med stryknin. Aleksanders “mentor”, Aristoteles, var også til stede i Babylon da slutten nærma seg og Phyllis rolle rundt Aleksander blei mer og mer omstridt og mistenkelig.

Gjennom sin usedvanlig grundige research har Thorvald Steen greid å formidle ei historie fra den gang, og gi oss et innblikk i et “glemt” liv, samtidig som han har makta å relatere det til vårt liv i dag.

Phyllis skulle få leve så lenge hun skrev alt hun visste om Aleksander den store – et tilnavn han sjøl aldri brukte, men som kom til etter hans død. Det gjør hun på et inderlig vis og Steen greier med sitt språklige mesterskap og sin innsikt å gjøre den historiske romansjangeren også om til en spenningsroman.

“Det usynlige biblioteket” er Thorvald Steens sjuende historiske roman. Det er den første jeg har lest og jeg er intet mindre enn djupt imponert. Jeg skjønner jeg har en jobb å gjøre for å si det slik.

Thorvald Steen

Det usynlige biblioteket

Forlaget Oktober

Den høyst spesielle trioen Mural går egne veier. Med denne trippel-cden mer enn noen gang.

Jim Denley, Ingar Zach og Kim Myhr har ikke til hensikt å kompromisse.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gitarist Kim Myhr og perkusjonist Ingar Zach har kjent hverandre og vært tiltrukket av hverandres uttrykk i åresvis. Da de møtte den australske improlegenden Jim Denley, som spiller fløyter og altsaksofon, i 2007, var det nok som om den siste byggesteinen fallt på plass. De tre hadde enkelt og greit de samme ideene og idealene og siden den gang har de videreført og videreutvikla dem gjennom konserter over store deler av kloden og flere plateinnspillinger. Med “Tempo” tar de alt enda et stykke til – det er nesten som de tømmer overflødighetshornet sitt.

For tredje gang har trioen besøkt Rothko Chapel i Houston, Texas der de spesielle maleriene til Mark Rothko (1903-70), som av mange beskrives som meditasjonsbilder, er en perfekt ramme for det Mural har å melde.

Mural var tilbake i april 2013 og med ønske om å utfordre den tradisjonelle konsertforma, bestemte de seg for å spille en fire timers lang konsert. Det er den vi får være med på her – bortsett fra den første timen.

Publikum kunne komme og gå som de ville eller sjølsagt bli med på hele reisa. Jeg er glad for at konserten er delt opp i tre cder slik at mottakerapparatet kan få seg ei pause eller to – det er mye å ta i mot her.

Dette er tålmodig, åpen og fri musikk som får anledning til å flyte akkurat så sakte som vel tenkelig. Her lyttes det på et vis som er uhyre sjeldent og resultatet egner seg utmerket til å synke tilbake i stolen/sofaen, finne et punkt der ute og bli med ut i et univers du aldri har besøkt før – og aldri kommer til å besøke igjen.

Mural byr ikke på melodier, linjer og rytmikk i tradisjonell forstand. De gir oss bilder, stemninger og farger som er egna til å inspirere sinn som vil bli utfordra og som ønsker å bli tatt med til steder de aldri har vært på før. Ikke så reint lite det.

Mural

Tempo

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Den fantastiske polske fiolinisten Adam Bałdych har møtt Helge Lien Trio. For et møte det har blitt!

Helge Lien, Frode Berg, Adam Bałdych og Per Oddvar Johansen spiller så håret reiser seg – på et par av dem i alle fall!

Av en eller annen årsak er det slik at enkelte instrumenter “slår gjennom” på et helt spesielt vis i diverse land. Danske jazzbassister har det vært mye snakk om og de seinere tiårene har norske trompetere inntatt en liknende posisjon. Når det gjelder jazzfiolinister så har Polen alltid hatt en viktig posisjon. Michał Urbaniak er nok den mest kjente, men Zbigniew Seifert, som døde av kreft bare 32 år ung, har så avgjort vært med å legge lista høyt for de som kommer etter. 29 år gamle Adam Bałdych har allerede fortalt jazzverdenen at han er en mer enn verdig arvtaker og med “Bridges”, med norsk tonefølge på samme nivå som han sjøl befinner seg, forteller han oss at sammen med blant andre Ola Kvernberg vil han være med å styre framtida for moderne jazz med fela som solistinstrument.

Bałdych er en romantiker og melodiker av aller ypperste klasse. Det høres tydelig at han har klassisk bakgrunn, teknikken hans er av det briljante slaget, men han har makta overgangen til jazz og improvisasjon på et forbilledlig vis. Som det sies i diktet “Bridges”: “We built bridges and take you to the other side”.

Jeg vet ikke hvor mye eller lenge Bałdych har samarbeida med pianist Helge Lien, bassist Frode Berg og trommeslager Per Oddvar Johansen. Ut i fra samspillet og empatien som strømmer ut av høytalerne virker det nesten som om de har vokst opp sammen.

Bałdych har skrevet nesten all musikken. Tittellåta har han gjort sammen med Lien mens Massive Attacks “Teardrop” avslutter ballet.

Dette er musikk så inderlig, vakker og personlig som det er mulig å ønske seg og Bałdychs hyllest til sin kjære Karina er en kjærlighetserklæring av de aller vakreste.

Som den oppvakte vil skjønne vil jeg ikke ha det aller minste mot å møte denne kvartetten på ei norsk scene jo før jo heller. Herved er tipset overbrakt arrangører fullstendig vederlagsfritt. Inntil det skjer er “Bridges” en utmerket erstatning.

Adam Bałdych & Helge Lien Trio

Bridges

ACT/Musikkoperatørene

Når B.B. King nå har lagt ned gitaren for godt, er Buddy Guy den utvilsomme gitarsjefen i bluesens verden.

Buddy Guy – bluesens sjefsgitaist.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De er ikke mange igjen nå blant den elektriske bluesens opprinnelige ledestjerner. Muddy Waters var sjefen til han gikk bort i 1983 og B.B. King var den naturlige arvtakeren til han tok med seg sin kjære Lucille i grava tidligere i år. Kronprinsen hele tida har vært Buddy Guy og, sjøl om den tidligere samarbeidspartneren til Knut Reiersrud nå har nådd den anstendige alder av 79, så er han så avgjort i stand til å føre arva videre.

Med “Born to Play Guitar” gir han oss nok et bevis på sin inderlighet og ekthet som bluestolker – spesielt som gitarist, men også som vokalist. Med et solid backingband, både med og uten blåsere og strykere – som jeg ikke er mer enn akkurat begeistra for – gir han oss 14 eksempler på kjente og kjære klassikere og ferske låter – for meg i alle fall.

Guy greier seg mer enn godt nok aleine, men han har også med seg gjester som Billy Gibbons, Kim Wilson på to låter, Joss Stone på “(Baby) You Got What It Takes” – med mye godt humør og Van Morrison på en hyllest til B.B. King – “Flesh and Bone”. Sterkest for meg blir likevel Guy uten stjernehjelp i ropet etter den største: “Come Back Muddy”.

Buddy Guy har så avgjort got what it takes fortsatt og beviser at han er bluessjefen over aller bluessjefer anno 2015.

Buddy Guy

Born to Play Guitar

RCA Records/Silvertone Records/Sony Music

I løpet av null komma null drar Gert Nygårdshaug meg inn i ei historie – eller to – og slipper meg ikke før han har bevist sitt mesterskap.

Gert Nygårdshaug – en mesterlig historieskaper og forteller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med to parallelle historier som i utgangspunktet ikke virker som de har noe med hverandre å gjøre, bortsett fra at de foregår mer eller mindre samtidig, tar Gert Nygårdshaug oss med på ei reise som er både spennende, tankevekkede, spesiell, men samtidig realistisk.

Nygårdshaug skaper to egenartede verdener her med hovedpersoner fra to helt forskjellige kulturer – en nordmann og en tyrker. Begge har sine spesielle historier og bakgrunn og begge er like troverdige. I utgangspunktet har de ingenting med hverandre å gjøre, men via tilfeldigheter og et spill, der mennesker med makt, posisjoner, penger og innflytelse styrer “verden”, møtes de til slutt.

Nygårdshaug er en usedvanlig pålest forfatter som går grundig til verks i researcehen sin. Den eneste lille detaljen jeg kan “ta” han på er at en mobiltelefon ikke låter likedan i Norge som i Berlin.

Språket i “Eclipse i mai” er strålende hele veien og det er et driv i fortellinga – eller fortellingene – som gjør at det er bortimot umulig å legge den fra seg. Det er en spenningsroman, men ikke en krim – i alle fall ikke i tradisjonell forstand. Samtidig tar den for seg hva som kan skje på grunn av forskjellig kulturell bakgrunn og oppvekst – ikke minst tankevekkende når vi nå ser de desperate flyktningene som kun søker et verdig liv og en framtid for seg og barna sine.

Gert Nygårdshaug har skrevet en fantastisk roman på de fleste vis. Jovisst er den spennende og på sitt vis underholdende, hvis det kan være en passende beskrivelse, men den er minst like tankevekkende og viktig sett opp mot den tida vi lever i og de verdiene vi omgir oss med.

“Eclipse i mai” er en av høstens viktigste og beste bøker – så langt.

Gert Nygårdshaug

Eclipse i mai

Juritzen forlag

Cæcilie Norby og Lars Danielsson har funnet hverandre på alle mulige vis. Heldigvis har de valgt å dele det med alle oss andre også.

Cæcilie Norby og Lars Danielsson inviterer oss til å bli med på de gode samtalene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto: Tor Hammerø

En danske og en svenske i Norge – bedre kan det vel nesten ikke bli i samforståelsens ånd! For de av oss som har fulgt Cæcilie Norby og Lars Danielsson, både hver for seg og sammen, så kommer det så avgjort ikke som noen overraskelse at en kveld sammen med de to blir en høytidsstund.

Vi har med to strålende musikanter å gjøre og når de så har funnet fram til et duospråk basert på empati, kjærlighet – både til hverandre og musikken – og joie de vivre eller livsglede, så blei også dette møtet foran et svært så velvillig og begeistra publikum på Victoria av de minneverdige.

De to har en på mange måter felles musikalsk oppvekst. Først blei de introdusert for klassisk musikk, så blei det pop/rock før jazzen kom til å spille ei stadig meir sentral rolle. Nå har de miksa det heile sammen i ei stor “gryde” som Norby kaller det.

Det betyr at de gir oss vakre og unike versjoner av alt fra Joni Mitchells “Both Sides Now”, via David Bowies “Life on Mars”, Bob Dylans “Like a Rolling Stone” til ekstranummeret – Leonard Cohens “Hallelujah” som ellers er utspilt, men ikke sammen med disse to. I tillegg fikk vi Ravelmusikk med Norbys tekst, Danielssons nydelige “Toccata”, standardlåta “How High the Moon” med Norbys ikke fullt så hemmelige drøm om å være trommeslager – noe hun gjør vokalt på et unikt vis, “Girl Talk” – dedikert to all the bitches og en av mine favorittlåter, Milton Nascimentos “Ponta de Areia”, tolka av Danielsson slik kun bassister i verdensklasse kan. Hans variasjon mellom cello og bass og bruk av forinnspilte underlagsstemninger er alltid gjort med den største fingerspitzgefühl.

Norby og Danielsson hadde publikum, noen hadde reist i timesvis for å oppleve duoen, med seg og i sin hule hånd fra første til siste tone. Så mange overraskelser blei vi ikke bydd på, men det gjør heller ingenting: når musikk er gjort så inderlig og empatisk som i dette møtet så holder det herfra til evigheten.

Cæcilie Norby & Lars Danielsson

Nasjonal jazzscene Victoria, Oslo

28. august 2015

For alle dere andre fra landsende til landsende, og i alle andre land for den saks skyld, er det det heller ingen grunn til å bryte sammen i krampegråt for at dere ikke var tilstede. Dette var nemlig dagen for duoens aller første skiveslipp sammen. På “Just the Two of Us” får vi servert mange av de samme låtene – og en hel del andre – men også skiva begynner og slutter på samme måte som konserten med “Both Sides Now” og “Hallelujah”. Det er bare å la høsten, vinteren, våren og sommeren komme – mange ganger. “Just the Two of Us” kan og vil være med oss til sinnets forlystelse til evig tid!

Cæcilie Norby & Lars Danielsson

Just the Two of Us

ACT/Musikkoperatørene

Jon Klette og Paal Nilssen-Love er musikanter, bandledere og plateselskapsdirektører som ikke bryr seg nevneverdig om trender.

Large Unit på USA-turné tidligere i sommer.

De to sjelsfrendenes karrierer har tatt ganske så forskjellige retninger. Paal Nilssen-Love har hele verden som si leikegrind om det er med sine egne band og prosjekter, mens Jon Klette dessverre har lagt saksofonen på hylla på grunn av sjukdom. Heldigvis får vi nye eksempler på hvem de er og var som musikanter – både hver for seg og sammen.

Et av Nilssen-Loves viktigste uttrykkssteder de par siste åra har vært hans Large Unit. Husker jeg ikke feil var bandet et resultat av et initiativ fra festivalene i Trondheim og Molde og etter den suksessfulle sjøsettinga var det ingen tvil i Nilssen-Loves hode om at dette bandet både var liv laga og måtte holdes i gang sjøl om det sikkert har vært utfordrende – ikke minst på grunn av bandets størrelse og alle praktiske og økonomiske problemer det førte med seg.

Når man kjenner til Nilssen-Loves ustoppelige energi, kontaktnett og evne til å få til det han setter seg fore, så er det likevel ikke så overraskende at Large Unit har lagt store deler av både Europa, USA og Canada for sine føtter. I sommer har bandet vært på en lengre turné på den andre sida av dammen, men før de satte seg på flyet var det Europa som stod på lista og det er deler av jobben på den kjente jazzklubben Bimhuis i Amsterdam den 7. mai vi får være med på.

Med Thomas Johansson på trompet, Mats Äleklint på trombone, Julie Kjær på altsaksofon, Klaus Holm på alt- og barytonsaksofon, Per Åke Holmlander på tuba, Ketil Gutvik på gitar, Tommi Keränen på elektronikk, Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen på bass og Andreas Wildhagen og sjefen sjøl på trommer, så blir vi invitert med på ei låt som varer i knappe 25 minutter – skrevet av Nilssen-Love – som er ei dynamisk og organisk reise som bare Large Unit er i stand til å legge ut på. Det hele begynner stille og undrende før det tar av i ymse retninger for så å roe seg ned igjen mot slutten.

Large Unit er noe av det mest spennende kollektiv som finnes der ute og “Rio Fun” er nok en bekreftelse på det.

Jon Klette – en ekte jazzmann.

På grunn av sjukdom er dessverre ikke Jon Klette i stand til å spille lenger. Vi som har opplevd han i diverse konstellasjoner, spesielt med det heftige bandet Jazzmob, synes det er usedvanlig synd. Klette viste oss at han er en altsaksofonist og bandleder med en egenart og kompromissløshet av de sjeldne.

Derfor er det spesielt hyggelig at han har funnet fram opptak gjort på Herr Nilsen i Oslo cirka 2003 som bekrefter alt dette. Sammen med Nilssen-Love på trommer, Per Zanussi på elbass og Jørn Øien på ymse elektriske tangentinstrumenter, så tar Klette oss med på en utflukt som forteller oss hvilken kapasitet han var både som saksofonist, bandleder og komponist. Halvparten av de seks låtene har Klette skrevet sjøl, mens Ornette Colemans “Law Years” og “Prime Time” og “Honky Tonk” fra Miles Davis´ “Get Up With It” utgjør resten.

Dette er tidløs musikk skapt av en usedvanlig empatisk kvartett – du verden som de trives sammen! Vi har med fire musikanter å gjøre som har hele den moderne jazzhistoria inne og som er i stand til å ta den videre – veldig stas!

Jon Klette har gitt ut musikken på sitt eget selskap – på LP. Kjøper du den, og det bør du jo, så finner du også en cd som ekstrabonus. Musikken er like bra der også!

Large Unit

Rio Fun

PNL Records/Musikkoperatørene

Jon Klette

Electro Gravity

Jazzaway Records/Musikkoperatørene

Magnus Wiik er en gitarist og multiinstrumentalist som går sine egne og spennende veier.

Magnus Wiiks Humdinger – one of a kind.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi som har levd ei stund har etterhvert blitt mer og mer bortskjemt over kvaliteten, kvantiteten og allsidigheten blant den oppvoksende norske jazzslekta. Det skal med andre ord en hel del til for at undertegnede blir veldig overraska og etter at jeg møtte Magnus Soltvedt Wiik for første gang mot slutten av fjoråret med debutskiva til Open String Department, så blir jeg ikke det nå heller – bare veldig begeistra.

Med sitt arsenal av strengeinstrumenter bestående av elektrisk og akustisk gitar, pedal steel gitar, mandolin, fele og dobro pluss elektrisk piano og concertina, tar han oss med inn i landskap der han forsyner seg fritt fra all verdens amerikansk rootsmusikk det være seg country, bluegrass, jazz, rock og western. Den legendariske trommeslageren og bandlederen Buddy Rich hadde sagt da han blei spurt da han skulle legges inn på sjukehus om han var allergisk mot noe at ja det var to ting: country og western. Slik er det definitivt ikke for Magnus Soltvedt Wiiks vedkommende og han følger elegant i fotspora til blant andre Bill Frisell sjøl om det låter helt annerledes enn det gjør på Frisells “Nashville” for eksempel.

Sammen med de likesinna sjelsfrendene Audun Lunnan Hjort på trommer og Adrian Fiskum Myhr på elbass, har Magnus Wiik jobba fram dette originale uttrykket og bandet Humdinger, som redneckene bruker for å uttrykke at de har det bra, siden 2013. Soltvedt Wiik stortrives tydeligvis i trioformatet, noe han har jobba med siden 2002. Etter studier både i Trondheim, Oslo og København er det veldig mye som tyder på at han har funnet fram til kjernen i hvem han er som musikant, komponist og bandleder med Humdinger.

“From Rags to Britches” er nemlig både moro, spennende, underholdende og annerledes. Ikke så reint lite det!

Magnus Wiiks Humdinger

From Rags to Britches

Just for the Records/Musikkoperatørene