Tor Hammerø

George Cables og Cyrus Chestnut er to av den amerikanske jazzens meget langt framskredne pianister – usedvanlig dyktige, men alt for underkjente.

George Cables er en av de store pianistene som har fått for liten oppmerksomhet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

George Cables (70) er langt i fra noen hvem som helst i amerikansk og internasjonal jazz. Helt siden slutten av 60-tallet har han vært der og når trommeslagere som Max Roach, Art Blakey og Roy Haynes, saksofonister som Sonny Rollins, Dexter Gordon og Joe Henderson og trompetere som Freddie Hubbard og Woody Shaw alle har hatt Cables på lønningslista, så er vel det bekreftelse mer enn god nok på hva slags kvaliteter denne elfenbensplukkeren har å by på. Min forrige soloutgivelse med Cables stammer fra 1979 – det sier vel en del om at han ikke har plaga oss for mye med sine utsøkte kvaliteter som bandleder i alle fall.

Her møter vi han i utmerka selskap, som tittelen antyder, på minst to vis. Bassist Essiet Okon Essiet og trommeslager Victor Lewis, som begge har spilt med “alle” – Lewis også sammen med Cables i Dexter Gordons band, er det utmerkede reisefølget Cables har tatt med seg og mer empatisk selskap er det vanskelig å finne.

Den andre hentydninga til det gode selskap er låtskriverne Cables har valgt å hylle: Duke Ellington, Billy Strayhorn, John Hicks og Kenny Barron. I tillegg gir han oss også to egne komposisjoner.

Det vi blir servert her er uforfalska, vakker og ærlig triojazz med røtter tilbake til bebop og George Cables er minst like bra som han var i 1979.

Cyrus Chestnut – du verden som det swinger av han.

Cyrus Chestnut (52) kommer fra en yngre generasjon enn Cables, men har mer eller mindre den samme tradisjonen i ryggmargen. Med fartstid fra storheter som Wynton Marsalis, Terence Blanchard, Betty og James Carter, har Chestnut allerede fortalt oss hvilken eminent pianist han er. Han har også gitt oss en rekke visittkort under eget navn – ofte med musikk i et grenseland mellom hardbop og gospel.

Her har han ønska å jobbe med det samme formatet som Cables, men med musikanter fra en eldre generasjon enn seg sjøl. Det har ført til at samme trommeslager som Cables ringte, den usedvanlig smakfulle Victor Lewis, er med samt bassisten David Williams – begge med solid trioerfaring fra giganter som salige John Hicks og Cedar Walton.

Chestnut har ønska å utnytte erfaringa til disse to herrene og med et repertoar med låter assosiert med Hicks, “Polka Dots and Moonbeams”, “I´ve Never Been in Love Before” og “I Didn´t Know What Time It Was”, samt Strayhorns “Day Dream”, som også Cables spiller solo, Scott La Faros “Gloria´s Step” pluss en høyst overraskende og herlig versjon av popstandarden “Hello” av Lionel Richie, så sørger Cyrus Chestnut & Co for at dette blir det andre triomøtet på svært så kort tid på høyt nivå fra det amerikanske selskapet HighNote Records.

Ute etter ekte Jazz til høststormene, peiskosen og rødvinsglasset? Da trenger du ikke å leite lenger.

George Cables

In Good Company

HighNote Records/MusikkLosen

Cyrus Chestnut

A Million Colors in Your Mind

HighNote Records/MusikkLosen

Vegard Hammer fant ut at han ville samle gode venner som kunne skape god musikk sammen. Det var en idé som hadde mye for seg.

Hammer Orchestra har hatt det hyggelig sammen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rundt omkring i kongeriket finnes det en rekke kompetente jazzmusikanter som i tillegg til straight jobb i alt annet enn musikkrelaterte yrker, elsker å spille – så mye og så ofte som mulig. Pianisten Vegard Hammer er en av disse og i tillegg til “jobben” som pianist i Ski Storband, fikk han tidligere i år ideen om å samle en engere krets – det vil si sju gode venner – til å hygge seg med et knippe standardlåter.

Nå hadde det seg slik at den ene ideen tok den andre og noe forteller meg at Hammer er av typen som ikke lar seg stoppe så lett hvis han først tenner på noe. Han la lista en del høyere med en gang og satte i gang å komponere det som har blitt ni originallåter. Derfra til å gi ut en cd med er det likevel et godt stykke vei og en del kroner. Hammer begynte, lenge før studio var booka, å selge plata via internett-tjenesten kickstarter og i løpet av en måned var det solgt nok av både notemateriale og plater til å booke studio. I slutten av mai var det som nå har fått navnet Hammer Orchestra i studio og i løpet av to dager var det hele i boks – gjort live i studio.

Sammen med trommeslageren Rune Bryn, gitaristen Endre Engebretsen, trompeteren og flygelhornisten Geir Hauger, perkusjonisten Christian Lund, saksofonisten Audun Os og bassisten Roger Williamsen, har Hammer gått til verket med masse entusiasme.

Nå har det seg slik at jeg er usedvanlig bortskjemt. Jeg blir nemlig overøst med det aller beste som finnes av jazzmusikk fra alle verdenshjørner. Det betyr igjen at kvaliteten på veldig mye av det jeg hører på er skyhøy. Det vil derfor være urettferdig å sammenlikne Hammer Orchestra med musikanter og musikk som jeg anmelder ofte.

Det de sju gir oss er variert musikk med røtter i 70-talls fusion, spor av bebop og melodiøse ballader. Kvaliteten både på ensemblespillet og det solistiske varierer en del og i mine ører er det Geir Hauger som skiller seg ut som den mest spennende med sin varme og inderlige trompettone.

Vegard Hammer og Hammer Orchestra skal ha all mulig slags ære for initiativet og musikken. Mange vil ha glede av “Triple Filtered” – langt i fra bare de som kjøpte musikken uhørt.

Hammer Orchestra

Triple Filtered

Pilar/Musikkoperatørene

Stadig flere sverger til vinyl og plateselskapet Hubro ligger lengst fremme i løypa også der. Her skal vi møte brødrene Christian og Fredrik Wallumrød og den unike trompeteren Hilde Marie Holsen.

Fredrik og Christian Wallumrød må komme fra en av landets mest musikalske familier.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Silda e komen sa man på Vestlandet før i tida og noe liknende sier man vel fortsatt om makrellen på Sørlandet også. De seineste åra kan det samme sies om vinylen eller LP-en og mange er hellig overbevist om at lydkvaliteten er en helt annen enn det som kommer ut via en cd eller digitalt på et eller annet vis. Den diskusjonen skal vi lagge her, bare slå fast at her får vi to eksempler på utgivelser som kun kommer på vinyl eller som nedlasting via en kode som finnes på LP-en.

Brødrene Christian og Fredrik Wallumrød, med søster Susanna og fetter David, sørger for at denne familien ligger på toppen når det gjelder musikalsk kreativitet – også langt utenfor våre egne landegrenser.

I utganpunktet er de to kjent som henholdsvis pianist og trommeslager i et søkende improlandskap i grenseland mellom avantgardejazz og samtidsmusikk når det gjelder Christian og heftig rockemusikk for Fredriks del. Her har de to satt hverandre stevne i nytt grenseland der Christian med sine trommemaskiner, synther og ymse elektronikk og Fredrik med trommer og elektronikk fører samtaler som aldri vil dukke opp igjen.

Melodikk i tradisjonell forstand er fraværende, mens rytmer – som ofte kolliderer – og pulserende beats spiller en hovedrolle. Jovisst er dette krevende musikk, men aller mest er den utfordrende og ustanselig spennende – slik jeg ser for meg de fleste musikalske møter i familien Wallumrød uansett hvem som møtes.

Jeg er den lykkelige eier av nummer 245 av kun 300 som er trykt opp av “Brutter” så her gjelder det å komme raskt til mølla.

Hilde Marie Holsen spiller trompet som ingen andre.

For meg kom den 26 år gamle trompeteren Hilde Marie Holsen fra Jølster i Sogn og Fjordane ut av det store intet med sin debutskive “Ask” for noen måneder siden. Jeg er eier av nummer 22 av 200 og Hubro kan melde om at LP-en er utsolgt, men at den er mulig å laste ned.

Holsen har akkurat avslutta sin mastergrad på Norge Musikkhøgskole i utøvende musikkteknologi og bedre “eksamensbesvarelse” enn denne solodebuten er knapt mulig å levere. Med sin vakre og klokkeklare tone nydelig kombinert med utsøkt bruk av elektronikk, tar Holsen oss med på ei unik og høyst personlig reise som er improvisert live og som er miksa og mastra av Maja. S. K. Ratkje – ikke Rattkjelke som kulturministeren greide å kalle henne da hun åpna Ultimafestivalen her om dagen.

Fem etapper på rundt 35 minutter tilsammen fører oss inn i en fabulerende, vakker og personlig verden.

Hilde Marie Holsen har kommet for å gi oss mye vakkert i åra som kommer. Det har familien Wallumrød også. Og så LP-en da!

Brutter

Brutter

Hubro/Musikkoperatørene

Hilde Marie Holsen

Ask

Hubro/Musikkoperatørene

Den svenske veterantrommeslageren Bengt Berger er like søkende som alltid. Nå også med ei ny stemme.

Bengt Berger sammen med Christian Spering, Max Schultz og Jonas Knutsson – strålende fra broderfolket.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Trommeslageren, komponisten, bandlederen, sjangersprengeren og plateselskapsdirektøren Bengt Berger har vært en lederskikkelse i svensk jazz helt siden 60-tallet. Mannen, som blant annet etablerte et livslangt samarbeide med ikonet Don Cherry og har vært svært opptatt og inspirert av indisk musikk, har nå rukket å bli 73 år, men han er et levende eksempel på at alder absolutt ikke er noen hindring.

De seineste 19 åra har Berger sammen med multisaksofonisten Jonas Knutsson og bassisten Christian Spering laga mye original triomusikk både live og på en rekke skiver.

Det har altså foregått uten akkordinstrument, men nå har de tre bestemt seg for å invitere med seg sin favorittgitarist – slik at trioen kommer til å låte helt annerledes de nesten 19 åra. Max Schulz spiller alt fra elektrisk, akustisk nylonstrenger, stålstrenger og mandolin og er en melodiker av rang.

Det har ført til at “Blue Blue”, der alle fire bidrar som komponister, har blitt ei vakker, melodisk reise med referanser til det meste innen moderne musikk.

De fire snakker inderlig og nært sammen og er heldigvis ikke redde for å dyrke det vakre – samtidig som de tar´n ganske langt ut også ved enkelte korsveier.

Bengt Berger har vært og er en viktig retningsgiver i svensk jazz. Her kommer det nok et lysende eksempel på det sammen med tre utmerkede sjelsfrender.

Berger Knutsson Spering Schultz

Blue Blue

Country & Eastern/Naxos Norway

Med con amore-bandet Spirit in the Dark har tre av landets aller mest ettertrakta musikanter laga en urheftig trio som kommer til å snakke til sjela til alle musikkelskere – uansett sjanger.

David Wallumrød, Audun Erlien og Anders Engen – vi snakker heftige groover.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette bandet har det vært snakk om lenge – herrene Engen, Erlien og Wallumrød har i alle fall gjort det. Men når det er slik at de tre er noen av landets aller travleste musikanter med ordreboka full når herrer som Bjørn Eidsvåg, Jarle Bernhoft, Odd Nordstoga, Mathias Eick, Knut Reiersrud og Nils Petter Molvær finner det for godt å legge ut på tur, så sier det seg sjøl at det har tatt si tid før denne babyen av et band og ei skive har sett dagens lys.

Nå var det altså dags for begge deler og du verden for en start vi fikk være med på et fullstappa Cosmopolite! Som den meget verbalt sjarmerende Audun Erlien sa – nå må folk snart skjønne hvor Knut Nærum tar det fra – så er dette musikk miksa sammen fra en rekke kilder og sjangre. Her får vi heftige lørdagskvelder med egenkomponerte funklåter og inderlige søndager i kirka – men da snakker vi kirka over there og ikke here – med urgroovy versjoner av gospellåter som James Cleveland, The Clark Sisters og Edwin Hawkins har skapt. Og ikke minst Aretha Franklins “Spirit in the Dark” som bandet er oppkalt etter.

Det legendariske New Orleans-bandet The Meters er også en solid inspirasjonskilde og jeg føler meg overbevist om at disse tre herrene ville blitt tatt i mot med åpne armer og ører og diverse andre sanser også om de hadde lagt turen innom New Orleans. De har nemlig en groove liggende i ryggmargen som ikke kan læres noe sted, men som man enten har eller ikke har. Den oppvakte har allerede funnet ut at jeg synes de har det i fullt monn.

Med Jarle Bernhoft og Knut Reiersrud i vennekretsen må det nesten gå bra.

Foto: Tor Hammerø – på langt hold…

Spirit in the Dark er tydeligvis et overskuddsprosjekt og det skinner gjennom fra første takt. Orgelspillet til Wallumrød er så “svart” og skittent som vel mulig og fundamentet til Erlien må være en fryd å ha i ryggen. Engen er den mest beskjedne av de tre, men vet eksakt hva som skal til for å løfte både lørdagen og søndagen.

Når så jordmor Bernhoft og gudfar Reiersrud var så voldsomt tilstede som de var, så var dette en musikalsk hyrdestund av de sjeldne. Bernhoft har mye Prince i seg på alle slags vis både som posør, gitarist og sanger, men aller mest Bernhoft og Reiersrud har så mye Reiersrud i seg at jeg aldri slutter å la meg imponere. Måten han tar låta videre etter at han måtte erstatte en streng midt i koret, er det ingen andre på kloden som gjør han etter – basta!

Som Erlien sa så er alle livssyn – og vel så det – representert i bandet. Likevel er ikke dette et religiøst prosjekt, men et musikalsk og du verden så musikalsk, varmt og inderlig det er. De som går uberørt ut etter et møte med Spirit in the Dark bør få umiddelbar profesjonell hjelp.

Spirit in the Dark m/Jarle Bernhodt og Knut Reiersrud

Cosmopolite, 9. september

Fullt hus og stormende jubel på Cosmopolite, men de som av forskjellige årsaker ikke var til stede der trenger ikke å fortvile likevel. “Now Is the Time” er nemlig en veldig god erstatning – en godtepose som vil vare evig. Også i studio har Spirit in the Dark makta å skape magisk stemning med åtte av låtene vi blei servert live, men da utelukkende i trioformat. Veldig mye forteller meg at der mulig å gå en lys høst i møte takket være Anders Engen, Audun Erlien og David Wallumrød. Dessuten kommer Spirit in the Dark til å være en sikker vinner på klubb- og festivalscenene i tida som kommer – med eller uten gode venner.

Spirit in the Dark

Now Is the Time

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Plateselskapsdirektøren Siggi Loch har vært og er en viktig mann i europeisk musikkliv. Nå feirer han sine 75 første år og feires med en flott boks med musikk fra store deler av karriera – med flere norske perler.

Henning Kraggerud og Jens Christian Bugge Wesseltoft er med på feiringa.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er knapt noen som har vært med på så mye som Siggi Loch når det gjelder å få lansert musikere og musikk på verdensbasis faktisk. Tyskeren som runda 75 i begynelsen av august har jobba med alt og alle i bransjen siden han var 20 år og han har innehatt “alle” posisjoner i bransjen fra platepusher til Europa-sjef for giganten Warner. Det hele begynte da han som 15-åring opplevde sopransaksofonlegenden Sidney Bechet. Loch blei umiddelbart bitt av basillen og den har heldigvis vist seg å bli livsvarig.

Sjøl om det blei mye popmusikk i hans sentrale posisjoner i de store internasjonale plateselskapene, så mista han aldri sansen for jazz og i 1992 tok han konsekvensen av det. Loch hoppa av den store karusellen og starta selskapet ACT som etterhvert har vist seg å bli et av de viktigste jazzselskapene på verdensbasis faktisk. Her får vi bortimot fem timer med mye fantastisk musikk fra hele Lochs karriere og alt har han produsert bortsett ra ei låt – den aller første.

Siggi Loch har stått bak usedvanlig mye flott musikk og mye av den er samla i denne jubileumsboksen.

Boksen er delt opp i fem cder med et tema for hver cd. Den første er kalt “The Beginning” og går fram til 1998. Det første kuttet er med Sidney Bechet og er fra 1940 – året Loch blei født. Ellers møter vi Lochs første “oppdagelse”, saksofonisten Klaus Doldinger – en gigant i tysk og europeisk jazz, Johnny Griffin, Jean-Luc Ponty og den svenske trombonisten og vokalisten Nils Landgren – en av de viktigste samarbeidspartnerne for Loch nesten fra starten. Landgren har solgt imponerende 750.000 plater siden de to møttes.

De neste cdene er delt opp i “Blues & Rock” med artister som John Lee Hooker, Memphis Slim, Muddy Waters, Buddy Guy, Jerry Lee Lewis og Steve Winwood, “Crossing Borders” med Viktoria Tolstoy, Al Di Meola, Michael Brecker, Jorge Pardo, Gerardo Nunez, Ulf Wakenius, Henning Kraggerud og Jens Christian Bugge Wesseltoft og Sidsel Endresen.

På “Visions of Jazz” får vi mer Bugge, Nils Landgren og Esbjörn Svensson sammen, den legendariske trioen est, Jack DeJohnette sammen med Bernard Purdie, Eberhard Weber med et tysk stjernelag, vår egen Marius Neset sammen med den polske fiolinvirtuosen Adam Baldych og den finske pianisten Iiro Rantala som spiller John Lennon.

Det hele avsluttes med liveinnspillinger fra serien “Jazz at Berlin Philharmonic” med blant annet en norske aften med Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud, In The Country og Bugge igjen.

De som aner at dette er en usedvanlig innholdsrik og flott hyllest av og til Siggi Loch, har helt rett. I tillegg til all musikken følger det også med ei flott bok med masse unike bilder og en gjennomgang av en de mest innholdsrike karrierene i europeisk musikkliv.

Vi gratulererer og håper på 75 år til!

Diverse artister

The ACT Man – A Life in the Spirit of Jazz – Siggi Loch 75

ACT/Musikkoperatørene

Etter å ha fulgt Vetle Lid Larssen i gatene, kafeene, spaltene og bøkene de seineste 30 åra, er det et imponerende og kraftig, men ikke overraskende bilde han gir oss av far sin og seg sjøl.

Vetle Lid Larssen – ondt ærlig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Slik ble det: Vi brukte et liv til å snakke om uvesentligheter.” Sier Vetle Lid Larssen og legger like mye skyld på seg sjøl som sin far. Vi snakker om to personligheter i norsk kulturliv vi mener i kjente/kjenner, men etter å ha tilbragt noen få intense dager sammen med de to mellom disse permene, så skjønner jeg jo raskt at det gjorde i alle fall ikke jeg.

Vetle Lid Larssen og jeg har vaket i hverandres periferi i flere tiår. Han inntok ethvert kafélokale med frakken slengt skjødesløst, men nøye gjennomtenkt over skuldrene med frakkeermene fri og med ei voldsom bunke aviser fra fremmede land klart synlige. Han nikket til høyre, han nikket til venstre som det blei sagt om andre “storheter” også. Han har alltid vært hyggelig å slå av en prat med og han hadde alltid noe å melde.

Nå skjønner jeg en hel del mer om hvorfor han blei som han blei og hvorfor han er som han er: Han vokste opp i en skygge og han hadde ikke noe valg – han måtte komme ut av den. Hvis ikke kom det til å gå til helvete – så enkelt, så brutalt. Han stiller sjøl spørsmålet hvorfor han skjøv far sin – far min og mor min er en morsom språklig variant fra en riksmålsmann forresten – fra seg. Svaret kommer i løpet av denne sterke historia: Det var livsnødvendig.

Lid Larssen tar oss med gjennom en spesiell oppvekst der hans kjente far, den etterhvert landskjente og elskede skuespilleren Lars Andreas Larssen – som kom fra beskjedne kår fra Melbu i Vesterålen, et lite steinkast unna fasjonable Oslo Vest kan man vel si – først var det store forbildet, men etterhvert blei viktig å ta avstand fra. Det gjør Lid Larssen med en ærlighet og inderlighet som er unik og en strålende penn. Hans observasjonsevne er glitrende helt fra barnsbein av og han legger ikke skjul på noe – han er ondt ærlig både med seg sjøl og sine omgivelser. Det er ikke sikkert alle er like glade for det, men for meg har det vært viktig for at hele bildet skal males. Hadde det vært gjort annerledes, kunne boka like godt vært skrota. Og han gjør det med humor: Jahn Otto Johansen så ut som han hadde stukket av fra taksidermologisk institutt – jeg har spurt klokere mennesker enn meg og vet nå at det handler om utstoppa dyr – på Blindern! Og Wenche Foss som var gift med godseier Stang – en familie som hadde lespet i seks generasjoner.

Lid Larssen sparer heller ikke seg sjøl og omtaler seg om en selvbevisst, oppblåst, ambisiøs tulling som bare tørstet etter å overgå sin far. “Jeg var besatt av meg selv”, innrømmer han også. Det gjør at denne beretninga bare blir mer og mer troverdig og viktig og da er det nesten udanna å nevne at tidligere statsminister Odvar Nordli blir kalt Oddvar.

Lars Andreas Larssen – et stort og lite menneske som sakte blei borte.

Dette er historia om to sterke personligheter som elska hverandre, men som gjorde det så sterkt at de måtte bort fra hverandre. I følge Lid Larssen var det far min som reiste fra han. Det er jeg ikke så sikker på, men det får bli opp til hver enkelt å avgjøre. Uansett førte det til et opprør så sterkt og langvarig som vel tenkelig. Lid Larssen tok´n helt ut og brukte alt mot sin far og gjorde det motsatte, det være seg bakgrunn, politiske ideer, humor, vennskap – alt. Han blei til og med medlem av Riksmålsforbundet og begynte å jobbe i Morgenbladet – lenger unna var det ikke mulig å komme.

“Kampen” og avstanden mellom de to er ei sterk reise å bli invitert med på: “Jeg dukket far min, men bare såvidt. Ennå forstod han ikke helt hva som skjedde”.

Vetle skjønte nok heller ikke hva som skjedde da “far min” etterhvert forandra seg – alzheimer er en snikende sjukdom som man helst ikke vil “se”. Dessuten hadde far og sønn svært begrensa kontakt i lange perioder. Innerst inne tror jeg begge ønska å gjenopprette kontakten og far sa under en av sjeldne samtalene der det blei sagt noe viktig: “Jeg er så glad jeg har deg” og “Uten deg hadde det ikke vært noe”. Det greide ikke sønnen å ta inn over seg – da.

“Kampen” mellom de to pågikk lenge: “Jeg hadde detronisert far min”. Men pater familias slo tilbake og fikk en voldsom popularitet i godt voksen alder, mens sønnen blei vippa ned av pidestallen – hans første blomstringstid var over. Vetle måtte avfinne seg med å være sin fars sønn – igjen.

Men sjukdommen innhenta Lars Andreas Larssen sakte, men sikkert. Han blei pleiepasient og samtalen som muligens begge hadde ønska, men som hadde blitt utsatt og utsatt, var ikke mulig å gjennomføre lenger. “Far min” var ikke der lenger, sjøl om det gikk pust gjennom han. “Det var ikke dette jeg ville, pappa”, sa Vetle til de matte, avglansede øynene som hadde slutta å respondere.

“Da kom tårene. Jeg greier ikke å holde igjen. Jeg har ikke grått på 20 år”.

“Først da våget jeg å si det høyt: at jeg elsket ham”. Da far min blei senka i grava.

Vetle Lid Larssen har vært ondt ærlig med både seg sjøl og sine omgivelser – det være seg mennesker han har vært glad i og ikke hatt fullt så mye til overs for. Endelig har han makta å ta samtalen, men det blei ikke med far min – det blei med oss.

Vetle Lid Larssen

Hvordan elske en far – og overleve

Kagge forlag

Julie Dahle Aagård er en vokalist og formidler av det sjeldne slaget. Hun er av typen du tror på fra start til mål.

Julie Dahle Aagård sammen med stjernelaget sitt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Tor Hammerø

De som har fulgt Dahle Aagård fra hennes første cd, den heftige soulskiva “Stompin´ Feet” i 2009, og fram til årets inderlige og djupt personlige “Lauvet”, med alle tekster på hennes morsmål nordtrøndersk, vet at det er ekte vare uansett hvilken utgave vi møter av henne.

Dahle Aagård er i besittelse av en sceneutstråling av de sjeldne der hun inntar den lille, intime scena på Herr Nilsen barbeint. Måten hun binder sammen låtene på forteller oss at det ikke har vært noen lys og enkel vei fram til der hun står i dag – alle tekstene er “bekmørke”, forteller hun med et smil samtidig som hun mener det. Sjøl festen hun synger om – alle tekstene og all musikken er det hun sjøl som har skrevet – ender opp bekmørk! Likevel er det slik at Dahle Aagård greier å framstille alvoret på et varmt og inderlig vis – vi tror på henne og vi heier på henne.

Når hun så omgir seg med et stjernelag med Bjørn Holm på elbass, Erik Holm på trommer, Kristian Kvalvaag og Kjetil Steensnæs på allehånde gitarer og ikke minst maestro Anders Aarum på tangenter, så er hun i de tryggeste og beste hender og de behandler låtene hennes med pietet og varme. Når så herr og fru Dahle Aagård og Aarum sendte oss ut i seinsommerkvelden med en unik duoversjon av Evert Taubes udødelige “Så skimrande var aldrig havet”, så var det liksom ikke så mye mer å be om.

Om dette er country, americana, soul, pop, vise, jazz eller gudene vet hva, er absolutt uvesentlig. Det er varm og inderlig musikk servert oss av varme og inderlige mennesker. Selv om det er mørkt så ser man lyst på livet etterpå.

PS Dere som ikke hadde anledning til å være på Herr Nilsen, bør benytte muligheten til å tilbringe tid med Julie Dahle Aagård gjennom å skaffe dere “Lauvet”. Dere som var der også forresten!

Julie Dahle Aagård

Herr Nilsen, Oslo

7. september

Katarina Barruk er et nytt samisk vokalnavn for meg. Hun har mye på hjertet.

Katarina Barruk vet hvor hun vil og får god hjelp til å komme dit.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Katarina Barruk er ei 21 år gammel jente fra Tärnaby i Sverige, absolutt mest kjent for supealpinisten Ingemar Stenmark, som nå er bosatt i Umeå i Nord-Sverige. “Báruos” er hennes debutalbum og hun forteller oss umiddelbart at hun er ei stemme det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

Barruk synger, bortsett fra albumets siste låt som er på svensk, på det svært utrydningstrua språket umesamisk. Det betyr at hun både musikalsk og “politisk” har ei viktig oppgave foran seg.

Sammen med tangentmaestro og produsent Frode Fjellheim har Barruk skapt et vakkert lite univers med røtter i samisk musikk, joik, indiepop, rock og jazz. Med et stjernelag med Snorre Bjerck på perkusjon, Mattis Kleppen på elbass, Jonas Knutsson på saksofoner, Sveinung Lillebjerka på fiolin, Ola Buan Øien på gitar og Hildegunn Øiseth på trompet blir det skapt rammer som passer Barruks vakre stemme ypperlig.

Flere med meg sliter nok aldri så lite med å skjønne umesamisk, men egentlig er det ikke så viktig: stemninga i det hun formidler er det ikke så vanskelig å gripe fatt i uansett, men skulle man likevel ønske å finne ut av det finnes det oversettelse på plateselskapets hjemmeside.

Katarina Barruk er på mange måter en slags singer/songwriter som kan åpne dører for mange flere enn seg sjøl. Frode Fjellheim har skapt et vakkert fundament og Katarina Barruk har etablert seg med ei stemme og som ei stemme som har både nåtida og framtida å glede seg til. Det har vi også.

Katarrina Barruk

Báruos

Vuelie/Musikkoperatørene

Ane og Mari – med “etternavnene” Brun og Kvien Brunvoll – er to unike vokalister, komponister og låtskrivere. Nå beviser de det igjen – samtidig, men hver for seg!

Ane Brun er mer enn klar for den store verden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har stilt spørsmålet før, men gjentar det gjerne for jeg har ikke fått noe svar: hva er det Inger Johanne Kvien Brunvoll og Knut Anker Brunvoll har putta i frokostblandinga ved vannkanten i Molde som har fått frem slike fantastiske formidlere som Ane og Mari og den utmerkede fotografen Bjørn?

Mens vi venter på svaret kan vi nok en gang glede oss over to bortimot gigantiske vitnesbyrd fra søstrene. Som Jan Garbarek sa om ei ny musikk han kom med for noen år siden: akkurat det samme, men helt forskjellig. Slik er det med musikken til Ane og Mari også – det er mye slektskap i den, men den låter helt forskjellig.

“When I´m Free” er Anes sjette studioalbum og i mine ører hennes klart beste, åpne, “utleverende” og fremtidsretta. Hun forteller oss at hun er ei moden kvinne som allerede har et levd liv å spille på og som gjennom sine tekster er personlig uten å bli privat. Hun tar stilling, hun utfordrer både seg sjøl og oss og hennes lyrikk, for det er det faktisk, ligger på et helt annet nivå enn hva vi blir servert av pop- og rockforfattere ellers på Tellus.

Ane sier sjøl at en sjukdomsperiode for noen år siden, og måten hun kom seg gjennom den på, har vært inspirasjonen til denne reisa og det er en mye lysere Ane Brun vi møter her enn tidligere. Tematikken i tekstene er ikke nødvendigvis av de lyseste. Her dreier det seg om sjølbedrag, miljøspørsmål, likestilling, feminisme, om det å slippe fri/bli sluppet fri og kjærlighet, men denne gangen er altså ramma til Ane den mest tilgjengelige jeg har opplevd.

Ane Brun er også blant de vokalistene på denne kloden som det tar kun et hundredel å kjenne igjen. Hun er i besittelse av et særpreg og et personlig bumerke som ingen andre er i nærheten av og det er sjølsagt også årsaken til at hun allerede har et stor publikum verden rundt. Når hun så omgir seg med noen av Sveriges aller dyktigste musikanter i grenselandet mellom jazz og rock – Dan Berglunds groovy bass-spill på mi favorittlåt “Directions” er verdt inngangspengene aleine – så framstår “When I´m Free” som så heilstøpt som vel mulig.

Stein Urheim og Mari Kvien Brunvoll – et fantastisk og unikt lite univers.

Mens Ane tok turen rundt omkring i Europa som gatesanger før Stockholm blei permanent (?) stoppested, dro lillesøster Mari til Bergen. Først studier og etterhvert samarbeid med gitaristen, bassisten, vokalisten og gudene vet hva Stein Urheim. Sammen og hver for seg har de skrevet all musikk og alle tekster til “For Individuals Facing the Terror of Cosmic Loneliness” – hvilken tittel!!!!

Samarbeidet har vart i snart 10 år og dette er duoens tredje album sammen. Jeg har opplevd Mari i alt fra soloutgave sittende på gulvet omgitt av alle sine duppeditter og med hennes vokal i sentrum til en usedvanlig spennende konsert på Kongsberg i sommer der det lille storbandet Ensemble Denada var hennes reisefølge. Mari egner seg utmerket uansett konstellasjon, men en hel del forteller meg at duoen med Stein Urheim kanskje er hennes favorittprosjekt likevel.

Begge spiller et utall instrumenter og synger. De lager lydlandskap så unike at de ikke kan sammenliknes med noe annet. Der Ane er nærmest et originalt pop/rock-uttrykk, så henter Mari mye fra både jazz og americana. De skaper vakre og vare stemninger, de tar seg god tid og “stemmene” deres klinger flott sammen. De skaper nok en gang musikk som vokser og vokser for hver gang den møter deg.

Ane og Mari er forskjellige som artister, men i mine ører har de mye felles – faktisk mer og mer for hvert møte. Det de har gitt oss denne seinsommeren eller tidlige høsten er det verdensklasse over – på hvert sitt vis. Intet mindre!

PS Såvidt jeg vet har søstrene aldri gjort noe sammen – i større sammenheng i alle fall. Det er jo lov å leike seg med tanken og herved er ønsket lufta. Da må også Bjørn ta bildene, Inger Johanne spille piano og synge og Knut Anker sørge for at kontraktene er i orden. Jeg lover å være der uansett hvor og når det kommer til å skje. Og så var det dette med frokostblandinga da???

Ane Brun

When I´m Free

Balloon Ranger Recordings/Universal Music

Stein Urheim & Mari Kvien Brunvoll

For Individuals Facing The Terror Of Cosmic Loneliness

Jazzland Recordings/Universal Music