Tor Hammerø

Aldri hørt om Natalia Mateo eller Cassia DeMayo? Da er vi to, men det er det absolutt ingen grunn til lenger.

Natalia Mateo har mye å fare med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med disse to “ferske” vokalistene – i begynnelsen av 30-åra begge vil jeg tro – får vi nok en gang gode eksempler på hvor grenseløs musikk er. Natalia Mateo er født i Polen, oppvokst i Østerrike og nå bosatt i Tyskland. DeMayo er amerikansk, men har vært bosatt i Danmark siden 2011. Felles er det at de begge er svært lovende og har ei spennende karriere foran seg.

Sjøl om Mateo har gitt ut ei skive tidligere, “You” i 2013, så er hun bortimot totalt ukjent her hjemme. Det som er åpenbart etter bare noen få gjennomhøringer er at hun har både vilje og evne til å gå sin egen vei.

Repertoaret er en unik miks av kjente låter fra flere sjangre som “The Windmills of Your Mind”, “Take a Walk on the Wild Side”, “I Put a Spell on You”, “Strange Fruit”, Lady Gagas “Paparazzi” og Tom Waits´ “Chocolate Jesus”. Blander du det med spennende tolkninger av polske folkemelodier og Mateos egne låter – sunget på polsk og engelsk – så skjønner de fleste at dette er et brygg ulikt alt annet. Mateo har ei flott og inderlig stemme og sammen med en kvintett bestående av trompet, gitar, piano, bass og trommer samt to duetter med vokalisten Tobias Christl, blir dette et usedvanlig hyggelig førstemøte der jazz-, rock- og slaviske røtter forenes på et ypperlig vis.

Cassia DeMayo – nok en amerikaner bosatt i Danmark.

Cassia DeMayo kommer fra California, men har nå Aarhus som base. Hun er langt i fra den første amerikanske jazzmusikeren som har fulgt den ruta. Felles for de aller fleste av dem er at de har tatt med seg den amerikanske jazztradisjonen over dammen og DeMayo er intet unntak.

På dette lille visittkortet, de ni låtene varer i knappe 26 minutter, gir hun oss standardlåter som “So This Is Love”, “I Fall in Love Too Easily”, “Lady Bird” og “I Thought About You” og blander det med låter hun har skrevet sjøl, men som likevel går inn i samme gata.

Sammen med en empatisk trio, der spesielt gitarist Alex Olesen får vist at han har noe eget på lager, forteller Cassia DeMayo oss at hun er en vokalist og storyteller som det skal spennende å følge i åra som kommer.

Natalia Mateo

Heart of Darkness

ACT/Musikkoperatørene

Cassia DeMayo

Heart, We Will Forget Him

Gateway Music/barejazz.no

Hippere og tøffere kollektiv enn Elephant9 skal du ganske langt ut på landet for å finne. Når så den svenske gitaristen Reine Fiske blir invitert med som gjest så blir det nesten urhipt.

Torstein Lofthus, Nikolai Hængsle Eilertsen, Ståle Storløkken og Reine Fiske – du verden!

Fra det første livemøtet og debut cden “Dodovoodoo” i 2008 var det egentlig ikke så mye tvil: Elephant9 var en sjangerfri trio som kunne åpne nye dører og som kunne snakke til et publikum langt utenfor både jazz- og rockemenigheta. Med Nikolai Hængsle Eilertsen, som i tillegg til å traktere elbass her også spiller akustisk gitar og perkusjon, Torstein Lofthus på trommer og perkusjon og Ståle Storløkken på orgel, elpiano og en hel rekke akustiske og elektriske tangentinstrumenter, har Elephant9 siden den gang bare fortsatt å utvide horisonten og lager i dag musikk som de er helt aleine om – det gjorde de forsåvidt i 2008 også, men altså i stadig større grad. Man kan trygt si at herrene har satt Skotselv, Øystese og Dombås – vi snakker musikkmetropoler av rang her – på kartet så det holder!

De fem låtene varer i godt og vel 76 minutter, den lengste i godt over 20, og det sier det meste om at musikken, som er spilt inn i Kungsten Studio i Sverige, får all mulig tid til å utvikle seg i det tempoet den ber om sjøl. To av låtene er skrevet av Storløkken, to er kollektivt unnfanga og det betyr at gjestegitaristen Reine Fiske – som ofte og gjerne er det – også er med på unnfangelsen. Den femte er en fantastisk versjon av “You Are the Sunshine of My Life” og jeg tipper det er mange som “wondrer” om det stemmer, men lytt godt så hører man at Storløkken er innom det verdensberømte temaet mange ganger i en slags “Bitches Brew”-versjon anno 2015. Drittøft og en versjon Steveland Morris garantert vil digge fælt hvis den noen gang kommer hans vei.

Reine Fiske, med bakgrunn fra svenske kultband som Dungen og The Amazing, men med norske røtter han også, gir Elephant9 en ny dimensjon – ei klar ekstra stemme – hver gang han plugger inn. Han passer enkelt og greit perfekt inn i dette kollektivet.

Elephant9 er et liveband av en annen verden, men også hjemme i stua eller hvor musikk kan spilles høyt, så egner de seg også på et framifrå vis. Vi har med fire svært langt framskredne individualister å gjøre som egner seg veldig i dette organiske kollektivet. Mye tøffere enn dette blir det faktisk ikke.

PS Om noen dager står Elephant9 på scena på Rockefeller sammen med ingen ringere enn Terje Rypdal. Ikke kom å si at du ikke blei advart!

Elephant9 with Reine Fiske

Silver Mountain

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Karin Krog har hatt ei fantastisk karriere – helt fra slutten av 50-tallet og frem til i dag. Her får vi høydepunkter fra 1963 til 1999 i en flott amerikansk antologi.

Karin Krog fra perioden denne antologien omhandler.

Det er bare noen dager siden vi fikk gleden av å oppleve dronninga av europeisk vokaljazz i full blomst under Oslo Jazzfestival. 78 år ung møtte hun nok en gang de amerikanske gigantene Steve Kuhn og Steve Swallow som hun spilte inn “We Could Be Flying” med i 1974. Den gangen var det Jon Christensen på trommer – nå hadde “ungkalven” Joey Baron tatt over. I løpet av den strålende konserten fikk vi all mulig bekreftelse på at Krog & Co fortsatt er noe så voldsomt på plass og kjemien som var der i 1974, er der i 2015 også.

I løpet av denne antologien, som amerikanske Pat Thomas skal ha all mulig slags ære for å ha tatt initiativet til, får vi vel 80 minutter med høydepunkter fra ei fantastisk karriere. Vi får eksempler på hennes mest eksperimetelle ekskursjoner og bruk av elektronikk til å manipulere stemma med, via samarbeidet med Kuhn/Swallow/Christensen, eksempler på hennes møter med en av jazzhistoriens aller største saksofonister, Dexter Gordon, en glitrende versjon av Herbie Hancocks “Maiden Voyage” med Arild Andersen, pianisten Terje Bjørklund, trommeslageren Svein Christiansen og Jan Garbarek, “Break of Day in Molde” basert på Carla Bleys “Ida Lupino”, musikk skapt av Krog og den svenske organisten Nils Lindberg til John Coltranes tekst “A Love Supreme”, Krog som tolker av “poplåter” som “Ode to Billy Joe” og Joni Mitchells “All I Want”, samarbeid med store europeiske frijazzere som den tyske pianisten Joachim Kühn og den svenske trombonisten Eje Thelin og ikke minst det uendelige og vidunderlige samarbeidet med den på alle måter tilstedeværende John Surman.

Når så dette er satt inn i en flott kontekst med et forbilledlig intervju med Krog gjort av Terje Mosnes, så er dette ei samling eller en antologi som både for de som kjenner Krog, og for de som ikke har noe nært forhold til henne fra før, for eksempel i USA, som vil plassere henne på vokaltoppen for all fremtid.

Karin Krog har vært og er en døråpner og en foregangskvinne som aldri slutter å utfordre seg sjøl eller oss andre. Den dagen hun ikke greier å stå på scena lenger sier hun, så kan hun jo sitte der å synge. For et forbilde – for ei dame!

Karin Krog

Don´t Just Sing

Light In The Attic Records/Border Music Norway

Innsatsen til Antonio Sanchez hos Pat Metheny de siste åra har løfta han frem som en av verdens beste trommeslagere. Her bekrfter han det med eget band og egen musikk.

Antonio Sanchez, lengst til høyre, sammen med sitt band Migration.

Mexicanske Antonio Sanchez (43) har bodd i New York siden 1999. Han har spilt med Pat Metheny siden 2002 og han har vunnet tre Grammy-priser. Om det er med Metheny, andre storheter eller med seg sjøl som leder, så framstår nå Sanchez med en autoritet, kreativitet og originalitet som gjør at han hører hjemme helt i toppsjiktet. Sist møtte vi han på dobbelt cden “Three Times Three” der han leda giganter som Brad Mehldau, John Scofield og Joe Lovano i tre forskjellige trioer.

Nå har han tatt nok et steg både som komponist og bandleder. Han har hatt som ambisjon å skrive et verk som en roman – ikke som en rekke noveller med enkeltlåter. Han har ønska å skape tenkte linjer der motiver, følelser, ideer og melodier flyter, møtes og går inn i hverandre – som meridianer gjør.

I veldig stor grad har han og bandet Migration makta akkurat det. De fem sangene, som får utvikle seg og vare så lenge det er substans der og det betyr i inntil 21 minutter, har et melodisk og emosjonelt særpreg som er helt spesielt.

Sammen med kjernetroppen med Seamus Blake på tenorsaksofon og det elektriske blåseinstrumentet EWI, Matt Brewer på akustisk og elektrisk bass og John Escreet på akustisk og elektrisk piano, sørger Sanchez for at ideer, spenninger og empati får utvikle seg på et vakkert vis. Sanchez´ kone, Thana Alexa, på vokal, både med og uten ord, og gitaristen Adam Rogers, er begge med og gir det hele ekstra krydder ved enkelte anledninger.

Både som trommeslager, komponist og bandleder er Antonio Sanchez en herre som allerede sitter i førersetet og som kommer til å være der fremme i mange tiår til.

Antonio Sanchez & Migration

The Meridian Suite

CAM JAZZ/MusikkLosen

Mighty Sam McClain forlot tida i juni. Noe av det aller siste han rakk var å spille inn “Tears of the World” sammen med Knut Reiersrud. Det har blitt et flott og verdig farvel.

Knut Reiersrud og Mighty Sam McClain – sjelsfrender av det sjeldne slaget.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Marianne Lystrup

Dette releasen skulle skje på en helt annen måte enn dette. I forbindelse med Oslo Jazzfestival skulle Mighty Sam McClain komme til hovestaden for å spille låtene fra “Tears of the World” sammen med Knut Reiersrud og superbandet hans. I april fikk han slag og den 15. juni var det slutt – Mighty Sam McClain blei 72 år.

Heldigvis var det tredje samarbeidsprosjektet mellom Reiersrud og McClain allerede i boks. I 2009 med den iranske sangeren Mahsa Vahdat der Reiersrud var arrangør og “One Drop Is Plenty” fra 2011 var de to første og McClain var fortsatt i storform da “Tears of the World” blei spilt inn.

Repertoaret er ei solid blanding av nyskrevet originalmateriale av Reiersrud og Jeff Wasserman og “hemmeligheter” fra McClains lange karriere. På toppen av det hele får vi en utrolig morsom versjon av Doris Days klassiker “Que Sera Sera” der begge synger.

Mighty Sam McClain var en soulsanger av guds nåde. Han var i slekt med vokalister som Solomon Burke, Bobby Bland og Percy Sledge, men han hadde noe helt eget – noe som var så inderlig og ekte at den som er uberørt av budskapet hans faktisk bør vurdere å søke profesjonell hjelp.

Når så Reiersrud, som stort sett overlater all vokal til McClain, og som trakterer gitar, munnspill og piano på sedvanlig, men likevel relativt beskjedent vis, har med seg a-laget sitt, så er reisefølget av det det aller upperste. Andreas Bye på trommer, Nikolai Hængsle Eilertsen på bass, Bjørn Holm på gitar, Martin Horntveth på perkusjon, Håkon Kornstad på saksofoner og fløyte og David Wallumrød på tangenter – det blir ikke så mye bedre enn det uansett på hvilken side av Atlanterhavet man befinner seg. Alle kunne vært nevnt særskilt, men jeg nøyer meg med saksofonkoret til Kornstad på tittelsporet – du verden! – og den ustoppelige grooven til Wallumrød albumet gjennom – du verden 2!

Det oppleves likevel nesten som om Reiersrud ante hva som skulle komme til å skje og ønska at McClain skulle få skinne så mye som mulig og du verden som han gjør det.

På “Too Proud” synger McClain nesten profetisk “too proud and then I´m gone”. Slik skulle det altså gå, men du verden for en avskjed han har tatt med oss alle med “Tears of the World”. Knut Reiersrud & Co skal ha all mulig ære for sine fantastiske bidrag underveis og for å ha løfta fram Mighty Sam McClain mot slutten av hans liv og karriere. “Tears of the World” kommer til å bli stående som et minnesmerke over en av soulhistoriens store, men alt for underkjente vokalister. Mighty Sam McClain lever!

Knut Reiersrud and Mighty Sam McClain

Tears of the World

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Hanna von Bergen vil mange kjenne igjen fra The Voice på TV 2 tidligere i år. Her bekrefter hun at har mye eget å fare med i mange slags grenseland.

Hanna von Bergen kompromisser ikke – heldigvis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hanna von Bergen, 28-åring fra Fredrikstad, er ikke noen A4-person på noe som helst slags vis. Allerede som 19-åring pakka hun sekken med det afrikanske instrumentet mbira som reisefølge og da sier det seg jo nesten sjøl at reisemålet måtte bli Skottland! Reisa fram til at “Slightly out of Key” nå har sett dagens lys, har tatt von Bergen til mange forunderlige stoppesteder og det preger både musikken og tekstene hennes.

Med ei instrumentering bestående av bass, perkusjon, klarinett, cello og fiolin som innpakning til von Bergens varme, luftige og lett knirkende stemme med klare jazzimpulser i seg, gir hun oss her et innblikk i en forunderlig, spennende og original verden.

Hun forteller oss morsomme og unike historier om et allerede levd liv til tross for at hun ikke har så mange år på baken. Hun skriver også fine låter som kler tekstene og de som vil tenke Ane Brun når de hører Hanna von Bergen, er absolutt inne på noe.

“Slightly out of Key” har vært et hyggelig første møte med Hanna von Bergen. Hun er langt fra ferdig som artist ennå og det håper jeg forsåvidt hun aldri blir heller. Det som likevel er helt sikkert er at hun har kommet godt i gang med noe hun er helt aleine om.

Hanna von Bergen

Slightly Out of Key

vonbergen1/hannavonbergen.com

Karin Krog og Arild Andersen har vært bærebjelker i norsk jazz i mange tiår. Det er de så absolutt fortsatt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Karin Krog sammen med tre andre giganter – Steve Kuhn, Steve Swallow og Joey Barron.

Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival

Karin Krog går tilbake helt til 60-tallet med pianisten Steve Kuhn. Den tidligere ektemannen til Monica Zetterlund bodde en del år i Sverige og han og Krog har holdt kontskten hele tida etter det. I fjor kom cden “Break of Day”, innspilt i New York og endelig stod de på ei scene sammen i Norge igjen.

Veteranene og gigantene Kuhn og Steve Swallow, på sin særegne akustiske, hollowbody bassgitar, og den “unge” giganten Joey Barron – kanskje jazzens aller mest allsidige trommeslager, gjorde et strålende triosett med “music we have devoted our lives to” – egne og standardlåter i personlig og usedvanlig elegant tapning. Mer smakfullt kan det nesten ikke gjøres.

Krog, med Dave Frishbergs “Where You At?”, Carla Bleys – Swallows kone forresten – “Ida Lupino” som Krog har udødeligjort som “Break of Day in Molde” og “We Could Be Flying” – som hun og Kuhn spilte inn allerede i 1974, fortalte oss at kjemien fortsatt var noe så voldsomt til stede. Møtet blei avslutta med “Every Time We Say Goodbye” – en vakker hyllest til trompeteren Lew Soloff som gikk bort for noen måneder siden og som var med på innspillinga “Break of Day”.

Et par unødvendige minus: Barron blei introdusert som Barton og bartenderen ville sette ut glass i baren under den stilleste balladen. Unødvendig.

Maestro Arild Andersen med Tommy Smith og Helge Lien – stor stas.

Foto: Helena Bosdal/Oslo Jazzfestival

Festivalen blei avslutta bortimot på best mulig vis: Arild Andersen Trio utvida med pianisten Helge Lien. Det betyr en av verdens beste saksofonister, skotske Tommy Smith, og vårt eget unikum Paolo Vinaccia på trommer.

Det er altså en livsbejaenhet – joie de vivre – over det Andersen gjør musikalsk som absolutt ikke tyder på at herren får honnørbillett på bussen! Smilet, gnisten, den nesten barnlige spillegleden smittet over på både scene og sal.

Mye av stoffet var skrevet av Anderen og henta fra store deler av hans karriere. I tillegg ga de oss Keith Jarretts nydelige “In Your Own Quiet Way” og avdslutta med Burt Bacharachs klassiker “Alfie” med en tenorsolo så inderlig at det nesten gjorde vondt, men bare nesten – det gjorde faktisk bare godt.

Helge Lien gled elegant inn i denne etablerte trioen og fortalte oss at han er en pianist på aller øverste nivå allerede.

Ingen gjør stopp, start, spenning og forløsning i musikken sin som Arild Andersen – måtte han fortsette med det i 70 år til!

Dee Alexander er en amerikansk vokalist mange vil sette stor pris på og Joey Alexander er en 12-åring fra Bali som kanskje kan bli jazzens neste superstjerne.

Joey Alexander er i besittelse av et svært sjeldent talent.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Barnestjerner dukker opp innenfor de fleste områder av livet fra tid til annen. Mange blir værende akkurat det og de forsvinner fra rampelyset når de blir voksne – de har ikke vært i stand til å videreutvikle talentet sitt og modenheten har ikke stått i stil med de tekniske ferdighetene.

Som 11-åring gikk Joey Alexander i studio og laga “My Favorite Things” på tre dager. Nå har han blitt hele 12, og jazzinteresserte fra Bali via New York til Havøysund og Sandefjord og hvor det enn måtte være, har med rette fått ørene opp for talentet som jeg føler meg overbevist om kommer til å ta de stega som trengs både som pianist og menneske som trengs.

Reint teknisk som pianist kan jeg forsåvidt ikke skjønne at det er så voldsomt mange steg som må tas – Joey Alexander er allerede usedvanlig langt framskreden. Det at han begynner denne innspillinga med en vel 10 minutters versjon av John Coltranes svært krevende mesterstykke “Giant Steps” ikke bare antyder, men bekrefter at det Alexander har å komme med er langt forbi karakteristikken lovende – det er smått genialt faktisk. Sammen med Brad Mehldau-bassisten Larry Grenadier og trommeslageren Ulysses Owens, Jr., som spiller på knapt halvparten av låtene, gir Alexander oss en versjon som kommer til å bli referert til mange ganger i jazzhistoria i åra som kommer. Det setter jeg faktisk en cognac på og vi snakker ikke Eau de Vie akkurat!

“Lush Life”, “It Might As Well Be Spring” og “Over the Rainbow” samt Monk-låtene “´Round Midnight” og “I Mean You” og Dizzy Gillespies “Tour de Force” pluss en egenkomponert blues, står på repertoaret og det er enkelt og greit så imponerende det Joey Alexander gir oss både når det gjelder teknikk, musikalitet og modenhet at det bare er å gi seg nesten ende over. Du verden så morsomt det skal bli å følge denne guttungen i tiåra som kommer.

Dee Alexander er ei stemme med mye på lager.

Dee Alexander kommer fra Chicago og er ikke i slekt med Joey. Det de har til felles er derimot en godt utvikla musikalitet og Dee er en utmerka vokalist som, muligens på grunn av at hun ikke har New York som base, ikke har fått den store oppmerksomheten som hun virkelig fortjener.

Kjærligheten til musikk og jazz fikk hun inn med morsmelka og gjennom moras store platesamling og lidenskap for jazz. Med “Songs My Mother Loves” er det på tide å betale tilbake og Dee har plukka 10 låter både mor og datter har et sterkt forhold til. Det betyr sanger som “Now Or Never”, den fantastisk sterke “Guess Who I Saw Today”, “Perdido” i to versjoner, “Nature Boy”, “What a Difference a Day Makes” og “Softly as in a Morning Sunrise”.

Sammen med et utmerka komp med lokale storheter og gjester som saksofonistene Ari Brown og Oliver Lake som fargeleggere, forteller Dee Alexander oss med sin sterke stemme og sitt inderlige foredrag at hun har alt i seg for å innta de store jazzscenene når det enn måtte være. Hun er klar!

Det å hete Alexander til etternavn er tydeligvis ikke noe minus hvis man vil til topps i jazzverdenen. Det har allerede saksofonisten Eric Alexander vist oss. Her kommer Dee og Joey Alexander og forsterker “påstanden” noe så vederstyggelig!

Joey Alexander

My Favorite Things

Motéma Music/Naxos Norway

Dee Alexander

Songs My Mother Loves

PAO Records/Naxos Norway

Den strålende gitaristen Hans Mathisen ga oss på slutten av fjoråret det vakre albumet “The Island”. Det var like hyggelig å få være med på levende øyhopping under Oslo Jazzfestival.

Hans Mathisen med et strålende band og med frontfigurer som Petter Wettre og Jason Rebello så kan det nesten ikke gå galt.

Foto: Charlotte Amdam/Oslo Jazzfestival

Hans Mathisen har av årsaker som ligger et stykke bortenfor min fatteevne fått alt for lite anerkjennelse og oppmerksomhet for sin musikk og sitt gitarspill. Jovisst har han Spellemannpris og fått mye flott omtale, men likevel har han spilt ei alt for beskjeden rolle i norsk jazz. Finnes det noen form for rettferdighet, men det gjør det vel neppe, så bør musikken han har laga til “The Island” og bandet han framfører det med, åpne en hel del dører både nord og sør for Kattegat.

Sammen med broder Per Mathisen på bass, Hermund Nygård, som har overtatt trommestolen etter Per Oddvar Johansen som spiller på skiva, engelske Jason Rebello på piano, Petter Wettre på tenor- og sopransaksofon og trompeteren Eckhard Baur på cirka halvparten av låtene, tok Mathisen oss med på øyhopping av det usedvanlig varme, empatiske, melodiøse, luftige og åpne slaget. Verken som komponist og ikke minst som gitarist legger Mathisen skjul på at han synes relativt godt om Pat Metheny – sounden til Mathisen på hans gitarsynth ligger veldig nært opp til forbildet.

I tillegg til stoff fra “The Island” fikk vi også låter fra tidligere skiver, blant annet hyllesten av pianisten Richie Beirach – “Beirach” – der Mathisen innrømma å ha rappa en rytmisk idé fra inspiratoren. Til slutt serverte de også en hyllest til salige Ornette Coleman – “Blues for Ornette”.

Mathisen er en meget dyktig solist og du verden som det samme kan sies om Rebello, Sting og Jeff Becks pianist gjennom mange år, og Wettre. I begge er det en kraft, oppfinnsomhet og kreativitet kobla med langt framskreden teknikk som gjør at de bekle hvilken som helst scene med hvem som helst når som helst. Innendørs øyhopping sammen med slike folk og slik musikk anbefales.

Svein Erik Martinsen Ånestad som utmerka frontfigur for Prima Vista Social Club.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Kvelden blei innleda med et avkorta sett med Prima Vista Social Club – årsaken var at de kom litt seint i gang fordi trommeslager Torstein Ellingsen kom løpende fra en annen jobb. I front for dette a good time was had by all-bandet finner vi gitaristen og vokalisten Svein Erik Martinsen Ånestad. Her er det snakk om musikk sterkt inspirert av jump and jive-tradisjonen som blei etablert av spesielt Louis Jordan og Louis Prima for mange tiår siden – en tidløs tradisjon som absolutt har livets rett den dag i dag. Sammen med trompeter Erik Eilertsen, brødrene Håvard og Jens Fossum på tenorsaksofon og bass og Kristoffer Kompen på trombone, sørga Martinsen Ånestad for at smilet og humøret var på plass fra første tone – og blei der værende. Ray Charles og T-Bone Walker var også blant låtskriverne som blei tolka den halvtimen jeg fikk med meg. Alt er relativt strengt arrangert med korte kor – her er det ikke mange låter som krysser 5 minutters streken.

Prima Vista Social Club er befolka av et meget godt kollektiv med flotte solister. Stemninga var høy etter bare noen få låter og svært lite tyder på at den fikk noen dupp utover kvelden heller.

Den amerikanske vokalisten Sheila Jordan er intet mindre enn en et ikon. Sammen med ypperlige norske sjelsfrender viste hun oss det igjen.

Og Paolo Vinnacia tok oss inn i natta på et sterkt og ytterst personlig vis.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sheila Jordan – one of kind!

Foto: Tina Pammer/Oslo Jazzfestival

Ivar Antonsen, Bjørn Alterhaug og Espen Rud – et perfekt komp for Sheila Jordan.

Foto: Tina Pammer/Oslo Jazzfestival

Sheila Jordan er 86 år ung – og jeg mener ung. Hvilken utstråling og livsgnist vokalisten som har vært helt siden unnfangelsen av bebop-perioden på slutten av 40-tallet, viste oss denne ettermiddagen på Victoria har vi alle svært mye å lære av.

Sammen med noen av sine beste norske venner, anført av bassist Bjørn Alterhaug og med Ivar Antonsen på piano og Espen Rud på trommer, tok Jordan oss gjennom store deler av den moderne jazzhistoria – ei historie hun er en viktig del av sjøl.

Hun er en tekstfomidler av verdensklasse – hun er enkelt og greit en historieforteller det er fantastisk å være i selskap med. Dessuten er hun en scatter av guds nåde sjøl om synger/fleiper med det i en saaaakte versjon av “Lady Be Good” der hele teksten dreier seg om at ingen kan scatte som Ella Fitzgerald.

Hun tok også med på låter hun spilte inn på begynnelsen av 60-tallet, via Abbey Lincolns sterke “Bird Alone” til Kenny Dorhams “Fair Weather” – som Jordan hadde hørt hjemme hos den norske jazzlegenden Randi Hultin, og en hyllest til Radka Toneff – “The Moon´s a Harsh Mistress” – som Radka gjorde en udødelig versjon av.

Mot slutten “sang” hun også opp Karin Krog og de gjorde en herlig versjon av “I´ve Got Rhythm” – og det er ingen overdrivelse!

Jordan chantet også på indiansk vis – hun har indianerblod i årene – og ga oss “Look for the Silver Lining”, om å følge drømmen sin i en sterk versjon som avskjed.

Empatien mellom de fire på scena er nesten som ei lærebok i faget – sjelden oppleves det så sterkt at følelsene er så ekte. Spesielt relasjonen mellom Alterhaug og Jordan, som i duovesjonen av “Dat Dere”, kan ikke læres noe sted.

Sheila Jordan sa at hun ikke hadde vært i live hadde det ikke vært for jazzen. Vi kan bare håpe vi og jazzen får leve lenge med henne fortsatt.

Paolo Vinaccia med et sterkt budskap.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Eivind Aarset – en mesterlig fargelegger.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Det norske solistkor – et strålende reisefølge.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

“Dommedag – i følge Paulus” hadde Paolo Vinaccia kalt bestillingsverket sitt som han framførte i en fullsatt Oslo Domkirke sammen med Eivind Aarset på gitar, Det norske solistkor, David Solheim på lyd og Tord Knutsen som lysdesigner.

Vinaccia, en av mine favoritt-trommeslagere på denne kloden i alle fall, har vært gjennom tøffe perioder i livet sitt. Det bar også dette verket preg av. Hans sterke bruk av videostrekk med “vitnesbyrd” fra kreftpasienter og med seg sjøl, der han fortalte oss hvem han var og hva han var stolt av og ikke stolt av i livet sitt, satte ei sterk ramme rundt opplevelsen.

I perioder blei musikken litt for stillestående. Den greide ikke helt å understreke historiene hele veien, men når det fungerte både med Vinaccia og Aarset – to fantastiske musikalske fargeleggere – og koret, så var det noe voldsomt, ekte og monumentalt over det hele.

Paolo Vinaccia sa mot slutten på storskjerm med sin malmfulle røst at han hadde både forsøkt og levd. Det skal gudene vite at han har gjort og han har gjort det på et fantastisk vis også – ofte. Som de fleste andre skrøpelige mennesker vi alle er.