Med Jøkleba, Eliane Elias og Jason Moran på plakaten skal det mye til om jazzfolket ikke fant noe som passa sin smak denne tirsdagen.
Audun Kleive, Per Jørgensen og Jon Balke – Jøkleba – med hjelp av Oslo 14 ga oss noe helt nytt og uventa.
Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Oslo Jazzfestival er godt i gang med pangstart med Herbie Hancock og Gregory Porter. Etter er en litt treg start er Tor de Jazz på plass også!
Jøkleba med Jon Balke på tangenter, Per Jørgensen på trompet, perkusjon, stemme, fløyter og gudene vet hva og Audun Kleive på trommer er noe av det mest ikoniske som finnes i moderne norsk jazz. Etter ei lang pause fant de heldigvis ut at de hadde mer på lager for et par år siden. Når så noen kom opp med den strålende ideen at Jøkleba kunne være den rette stemma til å hylle det usedvanlige sterke verket “A Love Supreme” og dets skaper John Coltrane, 50 år etter at verket så dagens lys, så sa det seg sjøl at dette ikke kom til å bli noen A4-hyllest.
Det hele begynte med Jørgensen og ei fotballdommerfløyte. Han satte retninga på det hele og dette blei Jøklebas unike hyllest av ei sjel og et budskap i mye større grad en av kun “A Love Supreme”. Det hele blei spilt helt tørt, noe som egna seg ypperlig i den flotte Aulaen og ingen skaper musikk så organisk og dynamisk som Jøkleba.
I store deler av det som likna i stor grad på en performance, var også Elin Rosselands vokalensemble Oslo 14, som bestod av 18 stemmer (!), en sterk og integrert del. De kom inn i rommet bakfra og lyden av de unike stemmene omfavna oss både bakfra, over oss og rundt oss. Spennende og annerledes og en kreativ utnyttelse av rommet.
Balke og Kleive tilgir meg forhåpentligvis, for meg blei nemlig Per Jørgensens interaksjon med Oslo 14 og med alt og alle rundt seg konsertens høydepunkt. Han vandret rundt i salen med sin fløyte og sin stemme og han har en egen evne til å skape stemninger som han er helt aleine om med sin musikalske tungetale.
Hyllesten blei avslutta med en salme fra Granvin som også var en hyllest til en annen saksofonist som har gått bort, nemlig Olav Dale. Vakkert, sterkt og stemningsfullt og kanskje satt Dale og Coltrane sammen der oppe og nøt det hele sammen med oss.
Eliane Elias med Marc Johnson på bass og Rafael Barata på trommer og Rubens de La Corte på gitar – varmt og sensuelt.
Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival
Heldigvis er det kort vei mellom scenene under Oslo Jazzfestival. Noen minutter etter at Jøkleba & Co hadde blitt trampeklappa ut av Aulaen, satt den brasiliansk/amerikanske pianisten Eliane Elias klar foran et fullsatt Chat Noir. Sammen med to andre brasilianere, trommeslageren Rafael Barata og gitaristen Rubens de La Corte, og bassist og ektemann Marc Johnson, tok Elias oss med på en stemningsfull, varm og sensuell ekskursjon i stor grad basert på musikk henta fra hennes opprinnelige hjemland. Hennes ferske cd, “Made in Brazil”, tar for seg musikk henta fra en rekke epoker av denne fyrrige musikken og Elias & Co ga oss alt fra den aller første bossa nova-låta skrevet av radarparet Jobim og de Moraes, via Gilberto Gil til Dorival Caymmi samt hennes egne låter.
Festen blei avslutta med “Desafinado” i en urheftig versjon der alle, bortsett fra gitaristen som spilte ei beskjeden komprolle hele veien, fikk strekke ut og du verden for en bassist og trommeslager fruen har med seg.
Jeg kan styre meg for vokalisten Elias, men hun synger med varme, sjel og sensualitet og hun hadde publikum med seg fra start til mål. Pianisten Elias er full av både teknikk, temperament og inderlighet og stunden vi fikk med henne, bandet hennes og musikken hennes, var nok en bekreftelse på at brasilansk musikk og jazz hører sammen og gir oss godt påfyll av smil og varme.
Jason Moran både med og uten Fats Waller-maske.
Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Jason Moran er en av verden beste og mest spennende musikanter og pianister i mine ører. Uka han hadde i Molde som Artist in Residence for et par år siden, var en solid anskueliggjøring av det. Moran har full oversikt over jazzhistoria og tar den med seg på et originalt vis inn i vår samtid.
Denne tirsdagen blei tilbrakt sammen med Moran og hans “Fats Waller Dance Party” der han gjør akkurat det – tar med seg Wallers musikk og uttrykk fra 30-tallet og gir det en 2015-innpakning som snakker til et helt nytt publikum. Med sin faste elbassist fra bandet Bandwagon, Tarus Mateen, vokalisten Lisa E. Harris – som jeg ikke var veldig begeistra for, trommeslageren Charles Haynes og trompeteren og vokalisten Leron Thomas, tok han oss gjennom “Honeysuckle Rose”, “Ain´t Misbehavin´” og “Two Sleepy People” – som jeg ikke vet om har noe med Waller å gjøre – på et groovy og heftig vis der alt var gjort med respekt, men samtidig med visjoner. Dansegulvet var rydda og opp til flere lot seg friste til elevert dansemoro. Jason Moran fortalte oss nok en gang at han har blikket retta opp og frem og at han er en av jazzverdenens mest spennende aktører.
