Dr Bekken (51), har helt siden midten av 90-tallet, vært en viktig tradisjonsforvalter av den mer eller mindre opprinnelige pianomusikken fra New Orleans. Drammenseren, som nå bor og jobber i Trondheim, har virkelig gått i dybden av dette uttrykket og om det er sammen med andre eller i solosammenheng, så forteller han oss på en kompromissløs måte at dette den dag i dag er et vitalt og tidløst uttrykk.
Dr Bekken har en solid plateproduskjon bak seg både av den tradisjonelle, fysiske typen og som her i digitalt format. Her møter vi han helt aleine med åtte låter, sju av dem egenkomponerte, og den siste, “I´ve Been Mistreated and I Don´t Like It”, skrevet av Fred Longshaw for selveste Bessie Smith på 20-tallet. Alt er spilt inn den 8. mai i år og alt er langt i fra perfekt og slik skal det være.
Dr Bekken har hele tida både blues og boogie woogie i ryggmargen, men denne gangen mener jeg også å merke at doktoren henter inspirasjon fra en rekke andre, mer moderne sjangre. Uansett setter han det sammen til et brygg som er umiskjennelig hans eget.
Det er viktigere enn noen gang at det finnes sjeler som som Dr Bekken – sjeler som tar vare på og videreutvikler en kultur og en sjanger som ellers kanskje ville forsvunnet.
Alt- og sopransaksofonisten Jukka Perko (47) og pianisten Iiro Rantala (45) har allerede i et par/tre tiår vært blant Finlands ledende jazzmusikanter. Også langt utenfor de tusen sjøers land har de markert seg – Perko spilte med Dizzy Gillespie 70th Anniversary Big Band allerede som 20-åring både i Europa og i USA og Rantala slo gjennom med et brak med gruppa Trio Töykeät allerede i 1988 – en trio som la store deler av verden for sine føtter fram til de la inn årene i 2006.
Begge er fantastiske instrumentalister med et melodisk tonespråk som utgangspunkt. Sjøl om begge er jazzmusikanter tvers gjennom, så har de også et solid klassisk fundament og når de nå endelig har funnet sammen – dette er nemlig deres første møte på plate – så har de fusjonert alle sine kvaliteter til et urvakkert visittkort de kan ta med seg hvor som helst og når som helst i mange tiår framover.
“It Takes Two to Tango” er både en lyrisk hyllest til kjærligheten og til hjemlandet. Mange av de finske låtene er ukjente for meg, men egner seg utmerket til jazztolkninger – også de to versjonene av Jean Sibelius´ “Finlandia” – både solopiano og duo. I tillegg får vi også servert Jacob Gades “Jealousy”, Charles Aznavours “For Mama” og “Stella by Starlight”.
De to fører fantastisk vakre og empatiske samtaler. De skaper musikk som har skjønnhet og kraft i seg til å snakke til publikum også langt utenfor jazzmenigheta og de bekrefter nok en gang at Jukka Perko og Iiro Rantala er musikanter som hører hjemme i det ypperste tetsjiktet.
Bandet Touché! forteller oss at det gror godt bak Hot Club de Norvège også her hjemme.
Touché! gir stringswing-musikken noe nytt.
Stringswing er en kultur som har holdt seg levende og vital helt siden ikonet Django Reinhardt mer eller mindre på egen hånd etablerte den på 30-tallet. Geniet Reinhardt – her kan virkelig betegnelsen geni benyttes – utvikla en stil basert på øst-europeisk tradisjonsmusikk, sigøynermusikk og swingjazz ingen hadde hørt maken til tidligere. Reinhardt gikk bort allerede i 1953 kun 43 år ung, men spora han har satt er uutslettelige.
Her hjemme har Jon Larsen, både med den årlige Djangofestivalen og ikke minst med Hot Club de Norvège, tatt vare på og videreutvikla både sjangeren og kulturen. Derfor er det garantert mange flere enn Larsen og menigheta som synes det er stas at yngre musikanter også tar opp stafettpinnen og fører arva videre slik som bandet Touché! med gjester gjør med sitt debutalbum “Gypset”.
Etter hva jeg har skjønt har Touché! eksistert siden starten på dette tiåret og når herrene har en snittalder på 26, så er det noe som ikke “rimer” her. Det er det heldigvis likevel og grunnen til at gitaristene Johan Tobias Bergstrøm og Bård Helgerud, som også synger, bassisten Fredrik Solberg og fiolinisten Håkon Aase, som også spiller med Mathias Eick i en helt annen sjanger, holder på med dette uttrykket er en åpenbar fascinasjon for og kjærlighet til denne tidløse musikken.
I all hovedsak spiller Touché! musikk de har skrevet sjøl – alle unntatt Aase komponerer. Det gjør de så avgjort med respekt for tradisjonen, men tar den også med inn i vår tid. I tillegg byr de på “Autumn in New York” der den meget lovende vokalisten Live Foyn Friis gjester og på Neil Sedakas klassiker “One Way Ticket to the Blues”, er det Helgerud som tar seg av vokalen på et fortreffelig vis. Ellers er også Georg Reiss, på enten klarinett eller taragato, gjest på tre av spora.
Touché! er et flott kollektiv med gode solister og de viser oss at det er mange muligheter til å ta stringswing-tradisjonen videre og løfte den fram til stadig nye generasjoner. Django lives!
Ut fra det store intet dukker denne musikken opp. Egentlig burde jeg vel ikke bli så veldig overraska etter å ha fått med Øyvind Skarbøs utflukter i band som 1982, Bly de Blyant og i Håkon Kornstads Tenor Battle. Her har vi nemlig med en ung herre å gjøre som ikke er nevneverdig opptatt av grenser eller sjangre, men derimot av å skape sitt eget uttrykk og utfordre både seg sjøl og oss på den andre sida.
Sammen med den belgiske duoen Linus, som består av saksofonisten, klarinettisten og synthmannen Thomas Jillings og banjoisten og gitaristen Ruben Machtelinckx, og deres landsmann Frederik Leroux, også han på banjo og gitarer, viser nok en gang trommeslager, og her også organist, Skarbø hvilken spennende og uforutsigbar musikant han er.
Utgangspunktet for møtet var at Linus blei invitert til en type residerende opphold i byen Neerpelt i hjemlandet i februar i år. I den forbindelse ønska de å møte Leroux og Skarbø og det er resultatet av det vi får være med på her.
Den høyst originale instrumenteringa inviterer til noe helt spesielt og det blir det også. Seks av de ni låtene er skrevet av Linus-gutta, mens de tre resterende er kollektivt skapt der og da. De som sitter igjen med en følelse av at dette er frijazz av det løsslupne slaget må likevel tro om igjen. Her får vi nemlig impulser fra folk, bluegrass, pop, klassisk musikk og impro som sørger for at dette møtet blir noe helt for seg sjøl. Musikken er enkel og melodisk, men samtidig kompleks; den er lettfattelig, men samtidig spennende. De fire gir oss enkelt og greit noe vi aldri har hørt før og det hadde vært veldig hyggelig å møte kvartetten i levende live også her til lands.
Når det gjelder “vår mann”, Øyvind Skarbø, så bekrefter han nok en gang at han er en mann med noe helt eget på hjertet. Stranda på Sunnmøre har absolutt mer enn Grandiosaen og Are Kalvø å være stolt av!
Det er 50 år siden John Coltrane ga oss “A Love Supreme”. I forbindelse med jubileet for en av jazzens virkelige høydepunkt, kommer denne flotte gjenutgivelsen – både på cd og dvd – med en av de som virkelig kan gjøre verket med verdighet – Branford Marsalis.
I 1965 lanserte John Coltrane “A Love Supreme”. To år seinere gikk han ut av tida, men denne komposisjonen – og religionsfilosofiske betraktninga – viste seg allerede mens ikonet levde å være noe helt spesielt. Musikere i generasjonene som har kommet etter har vist til dels voldsom respekt for “A Love Supreme” og ikke veldig mange har tatt sjansen på å gjøre egne versjoner. Et meget flott og verdig unntak er John McLaughlin og Carlos Santanas versjon fra 1973, men de to tok kun for seg den første av de fire delene verket består av.
Med sin aller beste kvartett gjennom om en etter hvert lang karriere, gikk Branford Marsalis på scena på den berømte jazzkluben Bimhuis i Amsterdam i 2003. Joey Calderazzo på piano, Eric Revis på bass og Jeff “Tain” Watts på trommer og sjefen sjøl, på utelukkende tenorsaksofon, tok for seg hele komposisjonen og de knappe 50 minuttene er en utblåsning i stor jazzmusikk man sjelden opplever.
Marsalis hadde på ingen måte noen ambisjon om å tråkke i Coltranes fotspor – til det var/er respekten alt for stor. Han og kvartetten var derimot mer enn moden nok til å ta musikken til nye steder. Her har vi med fire giganter å gjøre og ikke minst et kollektiv som har kommet under Coltranes hud og budskap og som samtidig flytter musikken videre. Alle leverer på et skyhøyt nivå, men noen av solosekvensene til Calderazzo og Watts – og Marsalis – er på et nivå man sjelden opplever og du verden som publikum i Amsterdam gir uttrykk for det. Det er en intensitet og temperatur i disse tolkningene jeg svært sjelden har hørt maken til.
Innspillinga har også vært tilgjengelig tidligere, men i forbindelse med 50-års markeringa fant heldigvis noen kloke sjeler ut at det ville være på sin plass å gjøre den tilgjengelig igjen. Pakka inneholder både en cd og en dvd med strålende bildeproduksjon samt masse intervjuer med blant andre Coltrane-tolkere som Michael Brecker, David Sánchez og Miguel Zenón. Det aller flotteste og viktigste her er likevel intervjuet med Alice Coltrane, som forteller om hvordan verket ble til – Coltrane “låste” seg inne på arbeidsværelset sitt i dagesvis til han var helt ferdig.
Ingen eller ingenting kan kan måle seg med originalen, men måten Branford Marsalis Quartet hyller Coltrane og “A Love Supreme” på her er likevel mesterlig.
Helt siden Chico Freeman (66) først viste seg fram i Europa med blant andre Jack DeJohnette og Elvin Jones, var det åpenbart at her hadde man med et stort talent å gjøre. Freeman, sønn av Chicago-legenden Von Freeman, fulgte i sin fars fotspor og valgte tenorsaksofonen som sitt hovedinstrument. Med sin kraftfulle og robuste tone med røtter i både bebop og frijazz, tok han opp arven etter både sin far, John Coltrane og etterhvert også Joe Henderson. Potensialet var det ikke noe feil med, men likevel “forsvant” Freeman fra det store rampelyset og har først nå de seinere åra dukka opp igjen. Her sammen med den sveitsiske bassisten Heiri Känzig forteller han oss at både kraften, vitaliteten og visjonene fortsatt er til stede.
Freeman og Känzig møttes mer eller mindre tilfeldig for to år siden da Freeman trengte vikar i kvartetten sin. De skjønte raskt at de hadde noe sammen som måtte videreføres. Känzig, bosatt i Wien og med ei fortid i blant annet Vienna Art Orchestra, er et nytt bekjentskap for meg, men viser seg å være en meget allsidig herre med en stor og varm tone og med en ro i spillet sitt som tyder på at han er typen som ikke har det minste å bevise og dermed gjør det på en avslappa måte.
Repertoaret, som uten unntak er basert på vakre og melodiske låter de to har skrevet, samt Bobby Timmons´ klassiker “Dat Dere” og John Coltranes “After the Rain”, egner seg til ettertanke og at den store ro skal senke seg. De to har mye å melde både hver for seg og ikke minst i dialogene de fører og for en som hadde store opplevelser med Chico Freeman for noen år siden, er det spesielt hyggelig å høre at han er med oss med uforminska kraft fortsatt.
43 år unge Øyvind Nypan kommer opprinnelig fra Trondheim, men har bosatt seg i Kristiansand og underviser ved universitet i Agder. Nesten sjølsagt er det gitar- og ensemblespill som står på kjøreplanen. Til Kristiansand dro han også for å starte sin egen utdannelse før turen gikk til København og seinere Paris der han var bosatt og spilte i flere år. Tidligere har vi fått soloskivene “Elements” og “Republique” med både norske og fremmedlandske musikanter som den franske bassgiganten Pierre Boussaguet og Miles Davis-saksofonisten Rick Margitza. Nå er det det klassiske orgeltrioformatet som har trigga Nypan og også der framstår han som en meget habil komponist, bandleder og gitarist.
I 2011 møttes Nypan og de to Trondheimsmusikantene Daniel Buner Formo (orgel) og Truls Rønning (trommer) til det som skulle være en engangsgig. Det viste seg at de tre syntes det var så moro å jobbe sammen at de har fortsatt og fortsatt og fortsatt. Med “Directions” foreligger beviset på at det har vært en korrekt avgjørelse.
Nypan har skrevet fem av de sju låtene mens Buner Formo har ansvaret for de to resterende. Utgangspunktet for musikken ligger på mange vis i tradisjonen orgelgiganter som Jimmy Smith og Brother Jack McDuff og gitarister som George Benson skapte. Samtidig har de ambisjoner og evner til å flytte musikken inn i 2015. Musikken er hele tida usedvanlig melodisk og vakker og har både mye straight jazz og soul i seg.
Nypan Trio er bare med på å understreke hvor mye talent som befinner seg rundt om i kongeriket – nesten uten at noen vet om det. “Directions” gir oss knappe 40 minutter med herlig og groovy musikk presentert av en trio som holder meget høy klasse.
PS “Directions” er ikke å finne i tradisjonelle distribusjonskanaler. iTunes derimot er tingen og sender du en mail til [email protected] så kan du ikke se bort fra at han kan hjelpe deg også.
Etter at han han var ferdig med videregående hjemme i Skien satte Lage Lund (36) seg på flyet til USA og studier på Berklee i Boston. Siden den gang har han aldri sett seg tilbake og han har vært bosatt og jobba med Boston og New York som base ever since. Prisene og stipendene har stått i kø – først Fullbright og deretter The Thelonious Monk Competition – kanskje den mest ettertrakta jazzprisen over there – i 2005. Det å kalle Lage Lund en av de mest ettertrakta gitaristene i New York er absolutt ikke å ta for hardt i. I alt for liten grad stikker han innom gamlelandet, men gjør heldigvis et unntak under Oslo Jazzfestival om noen uker. I mellomtida og i månedene og åra som kommer så er det mulig å hygge seg med hans første trioskive – “Idlewild”.
Sammen med en av jazzens aller tøffeste trommeslagere, Bill Stewart, og den glitrende bassisten Ben Street, tilbragte Lund den 6. november i fjor i Systems Two Recording Studios i Brooklyn, New York – der Lund også er bosatt. Det er på det viset innspillingene til det nederlandske selskapet Criss Cross Jazz foregår – en dag i studio får holde. Og med “Idlewild” som “bevis” er det vanskelig å argumentere mot – dette er nemlig triojazz på øverste hylle.
Stewart og Street har jobba med Lund i åresvis og har også medvirka på blant annet hans kvartettskiver “Unlikely Stories” og “Foolhardy” der pianistene Edward Simon og Aaron Parks også spilt sentrale roller.
Nå hadde altså ønsket om å fronte en trio vokst fram og når Lund har Jim Hall som et av sine store forbilder er ikke det så overraskende. Repertoaret er en blanding av standardlåter som “Come Rain or Come Shine”, “So in Love” og “Just One of Those Things”, Bobby Hutchersons “Isn´t This My Sound Around Me?” og Joe Chambers´ “Mirrors” samt Lund-komposisjoner som både åpner og avslutter ballet.
Med sin varme og runde tone i gitaren gir Lund og hans medsammensvorne disse låtene, som enten er første- eller andre take, en ekthet og inderlighet som bare musikanter med store ferdigheter og ditto empati kan frembringe. Det tar ikke mange takter før man skjønner at disse tre har spilt mye sammen – her er det snakk om telepatiske evner. Stewart er en uendelig kilde av oppfinnsomhet uten å brøyte seg fram og Street er et fundament som alle gjerne ville hatt med seg i krigen. Lage Lund har vært, er og kommer til å bli værende en av de store innen et moderne tilnærma straight uttrykk med røtter i bebop og 60-tallet. “Idlewild” er nok et strålende eksempel på det.
PS Selskapet Criss Cross Jazz har for tiden ingen distribusjon i Norge. Det betyr at man må anstrenge seg litt ekstra for å få tak i denne og andre utgivelser derfra. Det er verdt det!
Hva Frank Sinatra bedrev mens han besøkte England, vet jeg lite om. Musikalske gener har han i alle fall lagt igjen og Joe Stilgoe har blitt tildelt mange av dem.
Joe Stilgoe spiller piano og synger som en – Sinatra.
Jeg bryter gjerne sammen i krampegråt og innrømmer at jeg aldri verken har hørt eller har hørt om Joe Stilgoe før. Etter et raskt søk på edb-en fant jeg ut at den 36 år unge engelskmannen faktisk har gitt ut tre plater før denne og at han er stort navn på fotballøya. Det er det lett å begripe etter at bare noen få runder med “New Songs for Old Souls”.
Stilgoe er på mange vis en gammel sjel i en ung kropp. Han skriver det aller meste av både tekst og musikk sjøl og han spiller piano og synger og alt er i en tradisjon fra 50-tallet som legender som Frank Sinatra, Sammy Davis Jr. og Dean Martin etablerte. Stilgoe har med seg en kjernekvartett, masse ekstra musikanter og fullt storband på tre av spora.
Stilgoe er utstyrt med ei flott stemme som egner seg perfekt til dette uttrykket og har et grep om denne sjangeren som bare noen få kan påberope seg. Duetten han gjør med Liane Carroll, “I Just Wasn´t Made for These Times”, forteller oss at han, og de for den sakens skyld, egner seg for de store scener – også musikalscener.
Til tross for at Joe Stilgoe bare er 36 år, så oppleves det som om han er født noen tiår for seint. Når det er sagt så egner denne musikken seg utmerket også i 2015 og Joe Stilgoe er en framifrå forlenger der borte på øya for folk som Georgie Fame.
Det flotte mennesket, gentlemannen og den unike pianisten John Taylor gikk bort på fredag 72 år gammel. Med det har en klang og ei stemme stilna, men heldigvis lever mye av hans genialitet videre.
John Taylor – 1942 – 2015. Ei helt spesiell stemme har stilna.
I mai møtte jeg John Taylor for siste gang – under Maijazz i Stavanger der han spilte med Marilyn Mazur. Jeg var så heldig å få tilbringe flere timer sammen med han under fire øyne og ører der han delte av sin livsvisdom og sine utallige historier fra et rikt og spennende liv. Vi har møtt han mye her hjemme både sammen med Jan Garbarek, Jon Christensen og Arild Andersen og de seineste åra i trioen Meadow sammen med Tore Brunborg og Thomas Strønen. Uansett setting så satte Taylor sitt helt spesielle bumerke på musikken og når disse ordene skrives så lytter jeg til hans fantastiske soloinnspilling “Songs and Variations” fra 2005 – året etter at han spilte en uforglemmelig solokonsert i Molde.
John Taylor døde etter et massivt hjerteattak der han elsket å være. Han skulle til å opptre på en festival i Frankrike da hjertet ikke ville mer.
En av de tinga vi snakka om i Stavanger vet jeg Taylor ikke ville ha noe i mot om jeg delte: Tell Jan I´d like to make some more music with him. I´m ready.
Slik skulle det ikke bli, men det John Taylor gjorde både med Garbarek og andre finnes der for alltid.
I stor respekt for en varm og inderlig sjel – takk for følget.
Her følger min anmeldelse av “Songs and Variations” fra 2005.
Songs and Variations
De som var tilstede på Forum en varm sommerkveld under fjorårets Moldejazz for å høre på den engelske pianisten John Taylor, vet at de har veldig mye å glede seg til på denne soloutgivelsen. I mange tiår har den usedvanlig hyggelige gentlemannen i mine ører vært blant den aller ypperste jazzpianoeliten, men fordi han kommer fra fotballøya og ikke fra den andre sida av dammen så har han aldri fått den anerkjennelsen han har fortjent.
Uansett hvilken setting vi har truffet på den 62 år gamle John Taylor, så har han satt sitt umiskjennelige preg på det som har skjedd musikalsk. På 70-tallet var han mye å høre med landsmenn som John Surman, Alan Skidmore og Ronnie Scott og i trioen Azimuth, som han dannet sammen med Kenny Wheeler og sin daværende kone, vokalisten Norma Winstone. På 80-tallet fikk vi høre Taylor stadig mer her hjemme sammen med Arild Andersen – “A Molde Concert” – og Jan Garbarek, som han spilte fast med i noen år.
De seinere åra har vi fått hilse musikalsk på Taylor stort sett i triosammenheng, med bl.a. Joey Baron og Peter Erskine på trommer og Palle Danielsson og Marc Johnson på bass. Som alle pianister som beveger seg i slike landskap, har også Taylor henta mye inspirasjon fra Bill Evans noe som kjennes igjen i hans klangideal og i hans rytmiske dristighet. I triosammenheng har han, som Evans, gitt sine medmusikanter høyst utvidede fullmakter.
Som i Molde i fjor får vi på “Songs And Variations” møte John Taylor mutters aleine. Musikken er spilt inn henholdsvis i Italia og i Tyskland i 2004 og i år. Alle de 11 låtene er skrevet av sjefen og flere av dem låter som om de kunne gå rett inn i standardskatten. Om det er måten Taylor behandler sine egne låter på eller om det er kvaliteten på komposisjonene som gjør at opplevelsen blir slik vet jeg ikke, men totaliteten i det John Taylor serverer oss er i alle fall av en slik kvalitet at dette oser kvalitet tvers gjennom.
Musikken er søkende, vakker, tildels melankolsk og hele tida på vei til et nytt sted. John Taylor er en melodiker av aller ypperste klasse og en klangmester som hører hjemme blant de største pianoimprovisatørene. “Songs And Variations” er et mesterstykke og sprer masse varme akkurat i det høsten har tenkt å feste grepet.
John Taylor i aksjon, plater han har spilt inn sammen med Arild Andersen og Jan Garbarek og trioen Meadow med Tore Brunborg og Thomas Strønen.
