Kyle Eastwood er sønn av Clintern og har gått i fotspora til opphavet. Det betyr ikke at han har blitt skuespiller, men jazzmusiker. Faren er nemlig lidenskapelig opptatt av jazz også.
Kyle Eastwood (47) satte i gang med filmstudier, men skjønte raskt at jazz og bass var hans greie. Uansett var han sterkt påvirka av opphavet – film og jazz har gått hånd i hånd for Clint Eastwood også. Med “Time Pieces”, hans sjuende cd under eget navn, i høytalerne, er det lett å hevde at det var et korrekt valg.
Eastwood er født og oppvokst med straight jazz med røtter i bebop og souljazz. Dette fundamentet har han tatt med seg videre i livet og dette gjenspeiles så absolutt på “Time Pieces” også. To låter fra “oppveksten” er også med her, Horace Silvers “Blowin´ the Blues Away” og Herbie Hancocks “Dolphin Dance”, og det groovy souljazzuttrykket disse representerer er også en viktig ingrediens på originalkomposisjonene til Eastwood og resten av bandet.
Sjefen spiller både båndløs og vanlig elektrisk bass, men aller mest akustisk, og omgir seg med et empatisk og bra band bestående av relativt ukjente, men høykompetente herrer: Brandon Allen på tenor- og sopransaksofon, Quentin Collins på trompet og flügelhorn, Andrew McCormack på piano og Ernesto Simpson på trommer.
Musikken er uten unntak hardstwingende og groovy, alle får plass til å vise seg fram og Eastwood krever ikke noe mer rom enn de andre.
Vi får også høre jazztolkninger av filmmusikk Eastwood har skrevet – et vakkert bevis på at film og jazz hører godt sammen med slik kompetent styring.
Kyle Eastwood har vært på banen en del år nå, men uten å slå gjennom for fullt. Med “Time Pieces” bør enda flere dører åpne seg – dette er nemlig jazzklubbmusikk av meget høy klasse.
First we take Trondheim, then we take Manhattan. Om det er mottoet til The Fjords tviler jeg vel på, men bandet skal i alle fall lanseres på verdensbasis og her finnes det kvaliteter som kan sørge for en ny norsk popsensasjon.
The Fjords in action. I framtida kan scenene bli mye større.
Ryktene har gått ei stund: jazz- og improgitaristen Petter Vågan, lillebror til bassist Ole Morten som snart skal på veien med Joshua Redman, hadde ei ukjent side for de fleste. Med debuten til popbandet The Fjords foreligger bekreftelsen og hvilken bekreftelse!
Jeg skal ile til å innrømme at min referansebakgrunn på elevert popmusikk ikke er den breieste, men som Duke Ellington sa: det er bare to typer musikk – god og dårlig. Her snakker vi definitivt om den første kategorien. Petter Vågan er både en komponist, tekstforfatter, gitarist og ikke minst sanger som har noe helt eget på hjertet. Musikk er lys/mørk/drømmende og uten unntak svært vakker. Vi befinner oss i en type electropop-landskap som har alt i seg til å kunne snakke med et stort publikum hvor enn det skulle være og det har tydeligvis plateselskap og bakmenn tro på også – The Fjords skal nemlig lanseres kloden rundt. Med den enorme suksessen “slektningene” i Highasakite har oppnådd, burde det absolutt være muligheter for The Fjords også – noe forteller meg at de vil snakke til mer eller mindre det samme publikummet.
Når vi snakker om “slektninger” så har det bakgrunn i at The Fjords også består av musikanter med jazzbakgrunn. Tangentmannen Oscar Grönberg, trommeslageren Kim Christer Hylland og bassisten Bárður Reinert Poulsen – i alle fall først- og sistnevnte er strålende jazzmusikanter og i tillegg er også fiolinvirtuos Ola Kvernberg med på et spor. Det forteller oss at det er stadig flere som visker ut sjangergrensene og hyggelig er det.
“Silhouettes” er intet mindre enn et strålende debutalbum fra The Fjords og her er det faktisk låter med stort hitpotensiale også som “All In”.
Vertex sammen med de tyske gjestene Axel Dörner og Andrea Neumann.
Hvilket spenn Petter Vågan har i sin musikkanskuelse, får vi en perfekt oversikt over gjennom samarbeidet improduoen Vertex har med de tyske improgigantene Axel Dörner og Andrea Neumann.
Vertex har eksistert siden 2007 og består av Tor Haugerud på trommer og signal generator og Vågan på gitarer og elektronikk. Duoen slapp sin første cd i 2010 – “Shapes & Phases” – og har turnert over store deler av kloden. Vi snakker om totalt improvisert musikk – unnfanga der og da og mye lenger unna The Fjords er det faktisk ikke mulig å komme.
Haugerud møtte Vertex sine tyske sjelsfrender under et lengre studieopphold i Berlin noe som blant annet førte til to lengre turneer i Europa og Skandinavia.
På en av disse turneene, høsten 2012, gikk turen innom Emanuel Vigeland Mausoleet i Oslo og det er derfra denne innspillinga er henta. Rommet har en helt spesiell akustikk med en etterklang på over 20 sekunder og Vertex og Dörner på trompet og elektronikk og Neumann på alt hva man kan foreta seg på innsiden av et piano og elektronikk, tar oss med på ei reise ingen av oss har vært med på tidligere.
Her er det absolutt ikke låter i tradisjonell forstand, men strukturer som får anledning til å utvikle seg sakte i samarbeid med rommet og fire usedvanlig lyttende og leikende musikanter.
Med disse to visittkortene viser Petter Vågan oss to helt forskjellige og to svært så spennende sider av seg sjøl. The Fjords har nok kanskje et litt større kommersielt potensiale enn Vertex/Dörner/Neumann for å si det forsiktig, men noe sier meg at begge måter å uttrykke seg på er like viktige for allsidige Petter Vågan.
Om noen få uker kommer frelseren til kongeriket for å gjøre tre konserter, blant annet på Moldejazz. Det er i alle fall frelseren store deler av hans enorme tilhengerskare verden rundt ser på han som – D´Angelo. Hans første plate på 14 år – «Black Messiah» er ikke akkurat med på å dempe forventningene.
Michael Eugene Archer, som det står i passet hans, har rukket å bli 41 år. Prestesønnen fra Richmond, Virginia slo gjennom med et brak i 1995 da han debutert med «Brown Sugar» som både fikk strålende mottakelse hos musikkpolitiet og solgte vel to millioner eksemplarer. Sammen med artister som Erykah Badu, Lauryn Hill og Angie Stone ble han sett på som videreføreren av tradisjonen etter James Brown, Prince og Stevie Wonder. Musikken henta inspirasjon fra både soul, funk, jazz, rhythm and blues og pop, men allerede fra «Brown Sugar» hadde D´Angelo noe helt eget å fare med.
Voodoo
Oppfølgeren var det selvsagt stilt store forventninger til og «Voodoo», som ble sluppet i 2000, gikk rett inn på førsteplass på hitlistene i hjemlandet. Singelen derfra, «Untitled (How Does It Feel)», gikk til topps på R&B-listene og D´Angelo vant like godt Grammy for beste mannlige R&B-vokal. Det samme gjorde «Voodoo» i klassen R&B-album.
Den kontroversielle videoen til «Untitled (How Does It Feel)» førte til at D´Angelo ble et sexsymbol verden rundt – en status han på ingen måte følte seg komfortabel med. Om det var grunnen til at han gikk i indre eksil vet jeg ikke, men han fikk i alle fall store personlige problemer og har også slitt med alkoholisme. Åra gikk og hans store fanskare lurte på om han overhodet kom tilbake. Det gjorde han heldigvis og det kanskje sterkere enn noen gang.
«Black Messiah»
Hele 14 år tok det før D´Angelo var klar med den vanskelige tredjerunden som det heter på skøytespråket. Tittelen «Black Messiah» kan selvsagt høres ut som om D´Angelo er veldig høy på seg sjøl, men han understreker i coverteksten at tittelen verken dreier seg om religion eller han sjøl. Tittelen handler om oss alle sier han – vi bør alle strebe mot å være en «Black Messiah». Den politisk svært så oppegående D´Angelo sier at dette handler om alle afroamerikanerne som tok til gatene i den lille byen Ferguson etter at en ungdom hadde blitt skutt av politiet, det handler om de som kjente på urettferdigheten i Egypt og bevegelsen Occupy Wall Street. Oss alle med andre ord.
Dette opprøret setter D´Angelo ord på og med et funk-, soul- og rhythm and blues-groove kun han er i stand til å skape, blir dette ei herlig reise. Multiinstrumentalisten D´Angelo synger med en slags falsett som han er helt alene om og, sjøl om det ikke er flust av potensielle hitlåter her, så er dette moderne, tøff og så hot musikk anno 2015 som vel tenkelig. Bandet hans, med giganter som Pino Palladino på bass, enten Ahmir «Questlove» Thompson, James Gadson eller Chris Dave på trommer og Roy Hargrove på trompet, sørger for at musikken låter så skakk og så funky som mulig.
D´Angelo er kjent for sceneshow som inneholder alt fra sakte gospelaktige sekvenser, via kjempetøffe, svette jampartier i tillegg til at det går unna i vanvittige tempi med noen av de mest funky musikantene det er mulig å oppdrive over there. Dessuten er han en meget kondisjonssterk herre og han gir seg ikke før det har gått noen timer. Noe forteller meg at man bør være på Romsdalsmuseet fredag den 17. juli. It´s party time!
Gard Nilssen runder den anstendige alder av 32 år om noen dager. Sin relativt unge alder til tross har en av Skiens største sønner – og de er det mange av i kultur- og ikke minst jazzverdenen – siden Henrik Ibsen, har Nilssen markert seg voldsomt både innen- og utenlands og i et enormt antall band og sjangre. Om det er i elevert pop/rock-sammenheng med Susanne Sundfør, urtøffe Bushman´s Revenge eller i melodiske landskap med Mathias Eick eller i åpnere settinger som Cortex og sPacemoNkey, så er Gard Nilssen hjertelig tilstede – og gjerne på samme kveld hvis det er mulig!
Noe forteller meg at Nilssen med sitt alvorlige aktivitetsnivå må være en av SAS´ aller beste kunder – vi snakker nærmere 250 reisedager i året kloden rundt. Basert på kvaliteten Nilssen leverer uansett hvor og i hva slags konstellasjon han dukker opp, så blir det neppe færre dager i åra som kommer heller.
Ei god stund fremover hadde det vært hyggelig om mange av disse dagene hadde gått med til hans relativt ferske trio Gard Nilssen Acoustic Unity. Sammen med den svenske bassisten Petter Eldh og nok en ung Skiensgigant, André Roligheten, på saksofoner, har Nilssen laga et statement som forteller oss om både en musikant og et kollektiv som har fullt grep om den moderne jazzhistoria samtidig som de tar den med seg inn i 2015.
For noen dager siden forlot ikonet Ornette Coleman tida og sjøl om “Firehouse” blei spilt inn for et år siden, så oppleves det på sett og vis som en hyllest til akkurat Coleman. Som i hans banebrytende kvartett med Ed Blackwell, Don Cherry og Charlie Haden, så finnes det heller ikke her noe akkordinstrument. Det gjør det hele åpnere og løsere og betyr mer ansvar for de tre – noe de løser på et framifrå vis. Alle tre bidrar med låter pluss at en er unnfanga i fellesskap.
Det er et vanvittig trøkk og energi, en enorm vilje og en solid retning i Gard Nilssen Acoustic Unity. Vi har nemlig med tre av de mest uttrykksfulle unge jazzmusikantene i vår del av verden å gjøre – hvor som helst i verden for den sakens skyld.
Third Reel er en sveitsisk-italiensk trio med noe helt eget å melde.
Third Reel gir oss musikk knapt noen har hørt før.
Third Reels debut på ECM, “Third Reel” fra 2013, gikk meg dessverre hus forbi. En hel del forteller meg at jeg bør gå tilbake i bunken for å sjekke den ut – oppfølgeren “Many More Days” er nemlig en liten lykkepille for de som trenger påfyll av stemninger og musikk som egner seg til refleksjon og ettertanke.
Third Reel består av den italienske trommeslageren og pianisten – uvant kombinasjon kan man trygt si – Emanuele Maniscalco, som også tilbringer mye tid i både Danmark og Sverige, og sveitserne Nicolas Masson på tenor- og sopransaksofon og klarinett og Roberto Pianca på gitar. En ganske så spesiell instrumentering og nesten sjølsagt blir det musikalske resultatet deretter.
De tre herrene, som leder bandet kollektivt og som har skrevet all musikken, men hver for seg, har åpenbart de samme vakre, lyriske idealene. Her ligger også evige ECM-idealer som luft og rom helt oppe i dagen og heldigvis er det ingen her som frykter verken stillhet eller tid og rom til betraktninger.
De tre musikantene er utmerkede instrumentalister som har kommet godt forbi stadiet der de må imponere for å skape stor musikk. De fører derimot inderlige samtaler det er mulig å få noe ut av og som det er hyggelig og godt å bli invitert med inn i.
Karl Ivar Refseth er norsk god som noen, men er likevel nesten ukjent her hjemme. Det kan det skje noe med nå.
Karl Ivar Refseth Trio har noe inderlig å melde.
Vibrafonisten, komponisten og bandlederen Karl Ivar Refseth (37) har, etter at han blei uteksaminert ved Norge Musikkhøgskole i 2005, vært bosatt i Berlin. Det er sjølsagt mye av grunnen til at vi har hørt lite – alt for lite – fra Refseth, som opprinnelig kommer fra Brøttum ved Lillehammer.
Når han nå har tatt turen hjem, musikken er spilt inn i henholdsvis Brøttum og Veldre kirke for to år siden, så er det på høy tid og når han og trioen hans også gir oss en liten time med inderlig og vakker kammerjazz, så er det bare å ønske hjertelig velkommen.
Karl Ivar Refseth har tatt med seg vibrafonen til Berlin.
Refseth er opprinnelig utdanna som klassisk slagverker, men skjønte raskt at han ønska å jobbe med improvisert musikk også. Når han i tillegg ville bo i utlandet, så var valget Berlin ikke så spesielt vanskelig siden en av verdens beste vibrafonister, David Friedman, bodde og underviste der. Slagverk blei bytta ut med vibrafon og her framstår Refseth som en sterk og uttrykksfull musikant på det relativt sjeldne instrumentet.
Sammen med bassisten Matthias Pichler og altsaksofonisten Christian Weidner, som også spiller det armenske nasjonalinstrumentet duduk, tar Refseth oss med på ei varm og empatisk reise med musikk som har bakgrunn i et personlig tap som ramma han noen måneder før den blei spilt inn.
De tre utmerkede instrumentalistene snakker veldig godt sammen og de lar de 10 komposisjonene få vokse seg sterke. Her er det ingen som har behov for å fremheve seg sjøl på bekostning av de andre – her er det budskapet, musikken, samtalen og empatien som står i sentrum.
Med “Praying” har Karl Ivar Refseth gitt oss et visittkort som avslører at det finnes en skjult norsk musikkskatt gjemt i Berlin. Han må mer enn gjerne avlegge oss her i gamlelandet mange beøsk etter hvert.
Hilde Louise Asbjørnsen er av typen som ser ut som om hun har grep om det meste. Om hun står på teaterscena i store roller, om hun inntar komikerrolla sammen med Lene Kongsvik Johansen eller om hun fronter sitt eget band med egne tekster og egen musikk, så er det en artist med noe helt eget vi har med å gjøre.
Jeg er ikke helt sikker på hvilket nummer i rekka “Don´t Stay For Breakfast” er i Hilde Louises diskografi. I hylla mi står det åtte fra før og jeg har blitt overraska og begeistra nesten i like stor grad hver gang det har kommet påfyll. “Don´t Stay For Breakfast” er så avgjort ikke noe unntak.
La oss begynne med tekstene: Hilde Louise forteller historier med hode og hale, inderlige og ekte og egna til ettertanke – vi snakker lyrikk, og hun gjør det på et meget elevert engelsk. Hva så med låtene? Hun skriver fine melodier i en slags swing/bebop-tradisjon – låter som kler tekstene utmerket sjøl om ikke alle er like sterke og minneverdige.
Og hvordan fremfører hun så dette? Som nevnt er Hilde Louise, som bare bruker fornavnet sitt i denne forbindelse, en artist i superklassen og hvorfor det internasjonale gjennombruddet ikke har kommet, forundrer meg storligen. Hun har nemlig alt som trenges – det unike, utstrålinga, the looks – hele pakka med andre ord. For å si det slik: hadde hun bodd i New York hadde Broadway og de hippe jazzklubbene åpna dørene for lenge siden. Så bra er det altså og når hun så omgir seg med et urempatisk band bestående av Jens Fossum (bass), Svein Erik Martinsen (gitar), sjakkspilleren Hermund Nygård, her på trommer, ei blåserekke med Jørgen Gjerde (trombone), Kåre Nymark jr (trompet) og Atle Nymo (saksofoner) og ikke minst Anders Aarum på tangenter og som arrangør og produsent, så er innpakninga i de aller beste hender.
“Don´t Stay For Breakfast” er et visittkort anno 2015 som forteller oss at Hilde Louise Asbjørnsen er en artist i verdensklasse. Ferdig snakka og bli ikke overraska om du hører om noen som gjerne vil bli værende til frokost også!
PS Pushwagner er ansvarlig for coveret. Skader ikke det heller!
Terri Lyne Carrington runder 50 litt seinere i år. I rundt 40 av dem har vi først hørt om og seinere hørt en rekke eksempler på hvilken usedvanlig spennende og dyktig trommeslager – og til dels også vokalist – hun er. For de som ikke har fått med seg alle etappene i hennes karriere kommer det her ei oppsummering på noe av det hun har gjort – i alle fall på det tyske selskapet ACT.
Carrington var med andre ord ei barnestjerne og spilte med Clark Terry som 10-åring. Født og oppvokst i en musikerfamilie i Boston var veien kort til Berklee og alle gigantene som jobba og studerte der. Fra ung alder blei Jack DeJohnette hennes mentor og etterhvert har hun jobba med “alle” inkludert Stan Getz og Wayne Shorter. Mitt første møte med Carrington var med akkurat Getz da legenden gjorde sin siste jobb i Molde like før han gikk bort på begynnelsen av 90-tallet. I stadig større grad har Carrington leda sine egne prosjekt og da vokalstjernene Angélique Kidjo, Dianne Reeves og Lizz Wright stod på scena sammen i Molde for et par år siden, så var det Carrington som leda det hele fra trommekrakken.
“The ACT Years” er henta fra tre album utgitt i henholdsvis 2002 og 2004. “Jazz Is a Spirit” er hennes debut på selskapet og er et funky, men stort sett akustisk visittkort med giganter som Herbie Hancock og trompeteren Wallace Roney som strålende bidragytere.
I 2002 kom også den fransk/vietnamesiske gitaristen Nguyên Lês hyllest til Jimi Hendrix – “Celebrating Jimi Hendrix”. Der får vi møte den rocka Carrington i låter som “Manic Depression” – med fantastisk afrikansk vokal av Aïda Khann, “Voodoo Child”, “Purple Haze” og “If 6 Was 9”. Beintøft og rocka så det holder!
Carringtons andre soloutgivelse på ACT kom i 2004 og heter “Structure”. Der har hun med seg et lekent og litt overraskende lag med den tidligere Yellowjackets-bassisten Jimmy Haslip, den litt på sida-altsaksofonisten Greg Osby og gitaristen Adam Rogers. Her får vi møte en litt mer søkende og eksperimenterende Carrington. Samtidig viser hun oss også sin allsidighet når hun synger Joni Mitchells “Ethiopia” på det samme albumet. Og hvem synger “Purple Haze”? Riktig gjetta!
Terri Lyne Carrington er en både allsidig og fantastisk trommeslager. Dessuten er hun en mer enn kapabel vokalist og bandleder i toppklasse. Mer makt til Terri Lyne Carrington!
Jeg er så glad for at artister som Jan Eggum (63) finnes. Det er nemlig en garanti for at kvalitetslista ligger høyt og for at kommende generasjoner har noe å strekke seg etter. Slik har det forsåvidt vært i mange tiår allerede og heldigvis er det slik fortsatt.
Eggum er ikke bare en kvalitetsgarantist. I forbindelse med at han runda 60 ga han oss for sikkerhets skyld 60 nye låter og husker jeg ikke feil så spilte han også 60 konserter i samme slengen. De som trodde det var en del av en nedtrappingsplan tok derimot kraftig feil. Og takk for det.
I tillegg til å være en låtskriver av guds nåde og en tekstforfatter som kan fortelle historier som ingen andre, så er Eggum en søkende sjel som veldig gjerne gir seg sjøl utfordringer. Vi har møtt han med den legendariske popgruppa Saft fra Bergen, med Bergen Filharmoniske Selskap, jazzrockbandet Cutting Edge og sammen med tre likesinnede gitarkamerater. Nå har han gitt seg sjøl nok ei utfordring og la det være klart med en gang – Eggum og musikken hans stortrives i akkurat Rio de Janeiro.
Eggum sier sjøl at dette er ei plate han gjerne kunne ha gjort for mange, mange år siden. Han mener at både hans gitarspill, hans tette akkorder og hans til tider bossa-aktige rytmikk egentlig har bedt om et slikt samarbeid lenge og det er bare å si seg hjertens enig. Som sagt og tenkt så gjort og i fjor høst var alt klart. Musikerne til legenden Gilberto Gil takka ja til jobben og da var det bare å kaste seg på flyet med gitar og 12 nye låter i bagasjen.
Eggum og stjernelaget fant tonen (sic) med en gang og vakrere og varmere musikalsk innpakning er det nesten ikke mulig å finne. Som ekstra krydder har også Bergens topp-pianist Dag Arnesen, koristen Tine Taule og en ypperlig strykekvartett bidratt på vakkert vis.
Jan Eggum skriver som alltid tekster som snakker til oss, med oss og om oss. De får oss til å tenke oss om en gang til – en god egenskap kan man trygt si. Med reisefølget fra Rio har dette blitt nok et høydepunkt i Eggums karriere – og de er det mange av.
Utmerkelsene og godordene har stått i kø for Belinda Bauer som debuterte i godt moden alder for fem år siden med “Blacklands”. Siden har det kommet ei bok i året og med “Sannheten om livet og døden” forteller hun oss “nykommere” at hun er en strålende historieforteller.
Hun bygger opp storyen – i alle fall denne gangen – på et vis som gjør at de som er ute etter å sitte ytterst på stolsetet til siste side før den/de skyldige blir avslørt, blir skuffet.
Etter en litt omstendelig start kommer drapene på rekke og rad. Bauer beskriver med innsikt og svært god menneskekunnskap hva, hvorfor og hvordan det skjer og settingen med den lille engelske landsbyen i Devon gjør at det ikke er så mange mistenkte.
Det er også her Bauer benytter grepet med å fortelle oss hvem morderen er sånn cirka halvveis i boka. Alle andre derimot, skjønner ikke hvem det er og vi blir som lesere sittende å lure på hvem som løser dette først – greier politiet å finne ut av mysteriet eller blir det flere drap før vi kommer i mål?
Når Bauer har valgt å gjøre det på denne måten så er det løst det på et godt vis. Jeg er likevel slik skapt at jeg gjerne vil delta hele veien og “konkurrere” med forfatteren om å finne fram til den skyldige. Den gleden får jeg ikke her og det blir storyens, eller oppbyggingens, svakhet.
PS En av våre store krimforfattere, Tor Edvin Dahl, har oversatt på et glitrende vis, men fotball har han ikke greie på. Da hadde han ikke skrevet “Deretter slo han på annen halvdel av England mot San Marino” – sjøl om det heter second half på fotballøya.
