Om noen få uker kommer frelseren til kongeriket for å gjøre tre konserter, blant annet på Moldejazz. Det er i alle fall frelseren store deler av hans enorme tilhengerskare verden rundt ser på han som – D´Angelo. Hans første plate på 14 år – «Black Messiah» er ikke akkurat med på å dempe forventningene.
D´Angelo er klar for kongeriket.
Michael Eugene Archer, som det står i passet hans, har rukket å bli 41 år. Prestesønnen fra Richmond, Virginia slo gjennom med et brak i 1995 da han debutert med «Brown Sugar» som både fikk strålende mottakelse hos musikkpolitiet og solgte vel to millioner eksemplarer. Sammen med artister som Erykah Badu, Lauryn Hill og Angie Stone ble han sett på som videreføreren av tradisjonen etter James Brown, Prince og Stevie Wonder. Musikken henta inspirasjon fra både soul, funk, jazz, rhythm and blues og pop, men allerede fra «Brown Sugar» hadde D´Angelo noe helt eget å fare med.
Voodoo
Oppfølgeren var det selvsagt stilt store forventninger til og «Voodoo», som ble sluppet i 2000, gikk rett inn på førsteplass på hitlistene i hjemlandet. Singelen derfra, «Untitled (How Does It Feel)», gikk til topps på R&B-listene og D´Angelo vant like godt Grammy for beste mannlige R&B-vokal. Det samme gjorde «Voodoo» i klassen R&B-album.
Den kontroversielle videoen til «Untitled (How Does It Feel)» førte til at D´Angelo ble et sexsymbol verden rundt – en status han på ingen måte følte seg komfortabel med. Om det var grunnen til at han gikk i indre eksil vet jeg ikke, men han fikk i alle fall store personlige problemer og har også slitt med alkoholisme. Åra gikk og hans store fanskare lurte på om han overhodet kom tilbake. Det gjorde han heldigvis og det kanskje sterkere enn noen gang.
«Black Messiah»
Hele 14 år tok det før D´Angelo var klar med den vanskelige tredjerunden som det heter på skøytespråket. Tittelen «Black Messiah» kan selvsagt høres ut som om D´Angelo er veldig høy på seg sjøl, men han understreker i coverteksten at tittelen verken dreier seg om religion eller han sjøl. Tittelen handler om oss alle sier han – vi bør alle strebe mot å være en «Black Messiah». Den politisk svært så oppegående D´Angelo sier at dette handler om alle afroamerikanerne som tok til gatene i den lille byen Ferguson etter at en ungdom hadde blitt skutt av politiet, det handler om de som kjente på urettferdigheten i Egypt og bevegelsen Occupy Wall Street. Oss alle med andre ord.
Dette opprøret setter D´Angelo ord på og med et funk-, soul- og rhythm and blues-groove kun han er i stand til å skape, blir dette ei herlig reise. Multiinstrumentalisten D´Angelo synger med en slags falsett som han er helt alene om og, sjøl om det ikke er flust av potensielle hitlåter her, så er dette moderne, tøff og så hot musikk anno 2015 som vel tenkelig. Bandet hans, med giganter som Pino Palladino på bass, enten Ahmir «Questlove» Thompson, James Gadson eller Chris Dave på trommer og Roy Hargrove på trompet, sørger for at musikken låter så skakk og så funky som mulig.
D´Angelo er kjent for sceneshow som inneholder alt fra sakte gospelaktige sekvenser, via kjempetøffe, svette jampartier i tillegg til at det går unna i vanvittige tempi med noen av de mest funky musikantene det er mulig å oppdrive over there. Dessuten er han en meget kondisjonssterk herre og han gir seg ikke før det har gått noen timer. Noe forteller meg at man bør være på Romsdalsmuseet fredag den 17. juli. It´s party time!
D´Angelo & The Vanguard
Black Messiah
RCA/Sony Music
