Christian og Fredrik Wallumrød har mye på hjertet – som resten av den usedvanlig musikalske Wallumrød-slekta. Her kommer det et nytt strålende eksempel på det.

Fredrik og Christian Wallumrød – brødrene sine det.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

For et par år siden kom en vinyl inn døra med tre låter signert Brutter, det vil si Christian og Fredrik Wallumrød. Sammen med søster Susanna og søskenbarn David utgjør Wallumrød-slekta kanskje den mest musikalske gjengen i kongeriket og uansett i hvilken setting vi støter på dem, så har hver og en av dem dette helt spesielle å by på.

Nå er altså Brutter klar med oppfølgeren "Reveal and Rise". All musikken er, som sist, unnfanga av de to i fellesskap. Christian trakterer trommemaskin, synth og elektronikk mens Fredrik har ansvaret for trommene, trommesynth og elektronikk. Var debuten "Brutter" av det unike slaget, så har årets visittkort blitt om mulig enda mer spennende.

Lydlandskapet er av det helt spesielle slaget og rytmisk og melodisk utfordrer de to de aller fleste vedtatte normer. Det betyr ikke at alt er flytende, fritt og uten et definert beat, men det betyr at de utfordrer både seg sjøl og oss til å finne fram til det. Det finnes en helt klart struktur der inne og det er veldig morsomt og spennende å være med på leitinga etter den. Dette er musikk som krever noe og som gir masse tilbake til den som er villig å åpne opp for den.

Storebror Christian, født i 1971 og to år eldre enn Fredrik, har markert seg kraftig som bandleder i en rekke konstellasjoner opp gjennom åra. Fredrik har ikke vært like markant i den rolla, men sammen har de funnet fram til noe de er helt aleine om. Brutter åpner og greit musikalske dører som vi ikke ante fantes før de to inntok høytalerne. Tøft, annerledes og spennende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brutter

Reveal and Rise

HUBRO/Musikkoperatørene

Det unge polske fiolinstjerneskuddet Adam Bałdych omgir seg med norske toppmusikanter. Det er det mulig å ha full forståelse for.

Adam Bałdych omkransa av Helge Lien, Frode Berg, Per Oddvar Johansen og Tore Brunborg – for en gjeng!

For to år siden ga Adam Bałdych oss mer enn en indikasjon på hva hans samarbeid med Helge Lien Trio ville føre til med kvartettens debutalbum "Bridges". Da dreide det seg om musikalsk brobygging – nå har de fire reist masse og spilt mye sammen og oppfølgeren har fått det beskrivende navnet "Brothers" både mynta på de fires samarbeid og stadig sterkere bånd, samt at det er en hyllest til Adam Bałdychs avdøde bror, Grzegorz.

La det være slått fast med en gang: Adam Bałdych føyer seg elegant inn i den stolte polske jazzfiolintradisjonen som Michael Urbaniak og Zbigniew Seifert var viktige i etableringa av. Han er enkelt og greit en usedvanlig dyktig og uttrykksfull musikant med en teknikk som matcher hans ambisjoner på alle slags vis.

Når han så har fortsatt å videreutvikle samarbeidet med Helge Lien (piano), Frode Berg (bass) og Per Oddvar Johansen (trommer), musikanter som avgjort befinner seg på det samme nivået som Bałdych, så er dette visittkortet bestående av Bałdych-komposisjoner, samt en duoversjon Leonard Cohens gjennomspilte "Hallelujah" sammen med Lien, nok en stadfestelse av at dette er musikanter i det aller ypperste sjiktet. Det at Tore Brunborg bidrar med sin unike, sterke og varme saksofontone på noen spor, skader såvisst heller ikke.

Musikken er varm, mørk, ettertenksom og utadvendt – alt dette og mer til. Den er uten stans melodisk og egna til sinnets vederkvegelse. Vakkert er det – usigelige vakkert faktisk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Adam Bałdych & Helge Lien Trio

Brothers

ACT/Musikkoperatørene

Christian Ingebrigtsen er en sangsmed med mye på lager. Her gir han oss sine egne og mest personlige sanger.

Christian Ingebrigtsen har noe eget å komme med.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det kommer neppe som noen bombe at musikken Christian Ingebrigtsen har stått for opp gjennom åra, ikke akkurat er dagligdags for mine ører. Det kommer den heller ikke til å bli, men siden postmannen var så hyggelig å bringe hans første soloalbum på ti år til heimen, så synes jeg at det er bare rett og rimelig at jeg tilbringer litt tid med den. Og jeg har blitt behagelig overraska.

Jeg lener meg ofte på Duke Ellingtons musikkanskuelse: det finnes bare to typer musikk, god og dårlig. Med den i bakhodet, så faller "Got to Be" helt klart ned i kategorien god. Årsakene er mange for så vidt mange, men de viktigste er at Ingebrigtsen er en flink låtskriver, en bra sanger og en flink formidler. Det holder ei god stund det.

Ingebrigtsen, med ei lang og solid popkarriere bak seg spesielt med gruppa a1, har brukt lang tid på å komme i mål med denne soloskiva. Hovedårsaken er at han har vært en svært opptatt herre på mange områder, blant annet med å skrive låter for andre artister. Noen av låtene han har unnfanga har han underveis skjønt har vært av typen så personlige tar han ikke ville gi dem fra seg – han ville enkelt og greit spille dem inn sjøl når tida var inne.

Nå var han og timeplana endelig klar og de 12 låtene forteller oss om en historieforteller av klasse sjøl om ikke klisjeene helt har fått fri. Låtmessig henter han hemningsløst fra både country, reggae, pop og sikkert mye mer og med sin prikkfri engelskuttale og diksjon, så snakker han garantert til et publikum over hele kloden.

Når så Ingebrigtsen har med seg allsidige kremmusikanter som Rino Johannessen, Hermund Nygård, Børge Petersen-Øverleir og Jonny Sjo, så sier det seg sjøl at tonefølget også er i de beste hender. For alle der ute som vil ha litt påfyll av personlig og ganske ufarlig popmusikk, så er Christian Ingebrigtsen klar.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christian Ingebrigtsen

Got to Be

Incicon/Cameloso

Det å gå på jazzklubb er noe av det hyggeligste som finnes – spesielt når musikken snakker til meg. Her blir vi tatt med på Jazzhus Montmartre i København og blir møtt av den amerikanske trommeslageren Rodney Green og hans utmerkede kvartett.

Rodney Green – definisjonen på det å swinge.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Trommeslageren og bandlederen Rodney Green (38) har spilt med både Diana Krall, Christian McBride, Tom Harrell og Joe Henderson – før han runda 20! Det sier vel det aller meste om hvilket unikt talent vi har med å gjøre. Seinere har Charlie Haden og Mulgrew Miller vært blant arbeidsgiverne. Nå jobber han i stor grad med sin egen trio og i trioen til en annen Green, pianisten Benny Green.

I februar i fjor blei han invitert til det legendariske Jazzhus Montmartre i København for å gi publikum tre dager med straight, hardtswingende jazz med røtter i bebop- og 60-tallsjazzen. Dette har de jo en voldsomt stolt tradisjon for i København og Danmark, nemlig å invitere amerikanske musikanter for bli værende i kortere eller lengre tid og gjerne skape musikk sammen med de innfødte.

Slik blei det også disse tre dagene i fjor: Green tok med seg sin faste bassist David Wong og den svært langt framskredne vibrafonisten Warren Wolf og inviterte med seg den danske pianisten Jacob Christoffersen. De blei invitert til å leke uten alt for mye øvelser involvert, men så er de heller ikke av typen som trenger det, spesielt ikke når repertoaret er som det er her.

To Chick Corea-låter, "Bud Powell" og "Humpty Dumpty", to av Thelonious Monk, "Well You Needn´t" og "´Round Midnight", Bill Evans´"Emily", Miles Davis´ "Budo" og Cole Porters "Just One of Those Things" står på programmet. Dette er musikk og låter disse gutta har inne før de møtes og under mottoet la oss se hva som skjer, har de gått til verket.

Egentlig så vet vi vel hva vi får i løpet av denne knappe timen. Med slike kapasiteter som synes det er morsomt å leike med hverandre så er det bare å trykke på knappen og la det stå til – og du verden som det stod til!

Vi snakker Jazz i denne gata på aller øverste nivå og alle får masse rom til å fortelle hvem de er og hva de står for. Green har absolutt ikke noe behov for å breie seg på bekostning av de andre – han forteller bare med sin pure tilstedeværelse at han er en autoritet mer enn klar for å ta over stafettpinnen etter legender som Art Blakey og Billy Higgins. Har du lyst å ta en tur på jazzklubb med topp musikanter og flott stemning når det enn måtte passe deg? Da anbefales det å invitere Rodney Green & Co hjem med en eneste gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rodney Green Quartet i aksjon på Jazzhus Montmartre i København.

Rodney Green Quartet Feat. Warren Wolf

Live at Jazzhus Montmartre

Storyville Records/MusikkLosen

Tubaisten Martin Taxt går sine egne veier – helt egne veier!

Sammen med sine russiske medsammensvorne Kurt Liedwart og Andrey Popovskiy skaper Martin Taxt noe helt spesielt.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Martin Taxt (36) er en allsidig trønder med formell bakgrunn fra både Paris og Musikkhøgskolen i Oslo bak seg. Hans tuba har dukka opp hos artister som Maria Mena og Odd Nordstoga og han har vært en viktig del av gruppa Music for a While med Tora Augestad, Stian Carstensen, Mathias Eick og Pål Hausken. Sjøl om dette er relativt straighte settinger, så har jeg en mistanke om at en stor del av Taxt sitt musikalske hjerte befinner seg i den eksperimentelle sfæren. Her kommer det to utmerkede prov på det.

I november 2015, etter at Taxt hadde vært i Russland et par måneder tidligere med det norske kunstnerkollektivet Verdensteateret, møtte han igjen Kurt Liedwart, som "spiller" på EDB-maskina ppooll – et nettverkssystem for både lyd og bilde hvis jeg har skjønt det riktig, men det er jo langt i fra sikkert, og Andrey Popovskiy, som trakterer bratsj, elektronikk og "ting".

Sammen med Taxts mikrotonale tuba har de tre funnet hverandre og skapt et elektroakustisk landskap langt hinsides noe annet som har vederfaret eders sanseapparat. Det er spennende, det er stygt, det er rart, det er vakkert og det er uten stans originalt og modig.

Martin Taxt med den japanske innovatøren Toshimaru Nakamura.

Japanske Toshimaru Nakamura og Taxt har jobba sammen siden 2006 i bandet Kokobu Senjû. Nakamura har både miksa og mastra "Hjem". I april i fjor var de to på turné i Japan – Nakamura med sitt miksebord og Taxt med sin mikrotonale tuba.

Vi får være med på tre "konserter" som varer til sammen i cirka 36 minutter. Dette låter også akkurat så annerledes som trioen med de to russerne – likt, men helt forskjellig som Jan Garbarek en gang beskrev musikken sin. Det er støy, det er stille, det er kommunikasjon, det er søken, det er kompromissløshet, det er både vilje og evne til å stake opp ny kurs.

Martin Taxt er ei original og søkende musikalsk sjel. De som er i tvil om det kan bare sjekke ut disse to visittkortene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kurt Liedwart – Andrey Popovskiy – Martin Taxt

Hjem

Mikroton Recordings/Diger Distro

Toshimaru Nakamura & Martin Taxt

Listening to the Footsteps of Living Ones Who Are Still on the Ground

ftarri.com/Diger Distro

Setter man sammen to sveitsiske og to portugisiske improsjeler, kan det lett bli noe helt unikt ut av det. Det har det definitivt blitt i dette tilfellet.

Big Bold Back Bone i fri utfoldelse.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg må innrømme at Luis Lopes, Marco von Orelli, Sheldon Suter og Travassos er fire totalt ukjente størrelser for meg. Når det mer enn oppegående portugisiske selskapet Clean Feed Records, med blant annet en rekke norske musikanter og konstellasjoner i stallen, står bak denne utgivelsen, er det en mer enn sterk nok indikasjon på at det er både dyktige musikanter med masse integritet involvert og at det er musikk med visjoner som er på vei.

Sveitserne von Orelli og Suter spiller henholdsvis trompet og sleidetrompet og trommer, mens portugiserne Lopes og Travassos har ansvaret for gitar og elektronikk. Det de unnfanga i Lisboa den 30. november 2015 er en ekskursjon på godt og vel 43 minutter som de har kalt "Immerge" og som jeg lover er ulikt alt annet som har kommet din vei.

Musikken, som er fri for tradisjonell melodikk og rytmikk, oppleves som en søken der fire åpne og kompromissløse musikanter utfordrer seg sjøl, hverandre og oss på vei til noe som gjør at både de og vi må skjerpe alle sanser – uten stans.

Det er stille, det er luft, det er støy, det er kommunikasjon, det er et ønske om å skape noe i mange typer grenseland der samtidskunst/musikk, installasjon og impro spiller sentrale roller. Big Bold Back Bone tør å gå dit ingen har gått før og de gjør det med suksess.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Big Bold Back Bone

In Search of the Emerging Species

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

For noen måneder siden tilbrakte jeg noen dager sammen med "3740 forbausende fakta". Nå er gjengen bak det superpopulære engelske TV-programmet "Quite Interesting" klar med ytterligere "1181 fornuftsstridige fakta". Mer moro med andre ord!

John Lloyd, John Mitchinson og James Harkin har det garantert moro på jobben.

TV-programmet "Quite Interesting" eller QI, har vært en seersuksess av de sjeldne der borte på fotballøya med legenden Stephen Fry som frontfigur. Bak han finnes det sjølsagt en voldsom redaksjon som uten stans spar opp faktagrunnlaget for TV-suksessen og heldigvis har de funnet ut at det er en god idé å gi ut mye av materialet i bokform også.

Mitt første møte med bokversjonen går altså bare noen måneder tilbake i tid da samleutgava "3740 forbausende fakta" kom ut på norsk. Heldigvis er det slik at tilfanget er bortimot utømmelig og nå har redaktørene Lloyd, Mitchinson og Harkin, med god hjelp av et enormt hjelpekorps må vite, begått ei ny bok der 1234 mer eller mindre utrolige fakta på engelsk har blitt til "1181 fornuftsstridige fakta" på norsk.

Dette er intet mindre enn stor underholdning og boka fyker unna på noen få timer. Alle sannhetene (for det må vi jo tro at de er, ikke sant?) er formulert kort og kjapt. Noen er så rare, merkelige og smått utrolige at de må leses minst to ganger, mens mange andre er slik at man blir sittende å humre.

Eksemplene står sjølsagt i kø og her hentes det frem et lite knippe for å illustrere hvorfor hele ideen bak IQ, både på TV og mellom to permer, har blitt så utrolig populær. Det er altså slik at det finnes 19 språk som snakkes av bare ett menneske, og det er også sant at da den britiske dronninga fødte prins Charles, så spilte prins Philip squash.

Av det alvorlige slaget er det faktum at hver time begår en amerikansk krigsveteran sjølmord og mer kuriøst at det i følge dansk lov er forbudt å skjende fremmede lands flagg, men tillatt å brenne det danske !!!!! At Edith Wagner fra New York i 1901 gifta seg med sin malteserkatt er vel noe de fleste allerede vet og det samme når det gjelder at all sex mellom mark skjer i 69-stillingen. Noe annet skulle tatt seg ut!

Dette er altså ei bok som sørger for god stemning og en del undring og ikke minst humring. Minuset er at en del av eksemplene er så engelske at vi her på den andre sida av Nordsjøen ikke har noen forutsetninger for å skjønne hva de handler om. De kunne med fordel ha vært droppa, men pytt au: vi overlever både det og en SMS fra Arbeiderpartiet med oppfordring til å stemme på dem. Verden har så avgjort større problemer å stri med.

John Lloyd, John Mitchinson & James Harkin

1181 fornuftsstridige fakta

Font Forlag

Gitaristen Frode Kjekstad har vært her i en årrekke, men aldri fått den anerkjennelsen han har fortjent. Nå er det på tide at det skjer!

Frode Kjekstad er en gitarist det groooooover av.

Verden kan være et urettferdig sted. Det finnes det opptil flere eksempler på og her kommer ett til. Gitaristen Frode Kjekstad (42) fortjener, om ikke verdensherredømme, så i alle fall mye mer oppmerksomhet og anerkjennelse enn han har fått til nå. Vi snakker nemlig om en plekterfører i superklassen spesielt i souljazz-landskapet unnfanga av gitarister som for eksempel Wes Montgomery og George Benson.

Kjekstad, født, oppvokst og bosatt i jazzmetropolen Lier, har i løpet av de siste tjue åra gitt oss mye hygge både live og på fonogram. Alt, om det har vært som sjef eller sidemann, har holdt meget solid standard, men av årsaker som går et lite stykke utenfor min fatteevne, så har altså den store anerkjennelsen uteblitt.

Blant medmusikanter rundt om på kloden derimot, nyter Kjekstad og hans gitarspill stor aktelse. I 2013 blei han invitert over til The Big Apple, sjølveste jazzhovedstaden, av noen av de aller hippeste gutta i souljazz-klassen. Vi snakker tenorsaksofonist Eric Alexander, trommeslager Joe Farnsworth og organist Mike LeDonne – a-laget med andre ord innen dette uttrykket. Og Frode Kjekstad glir elegant inn i dette laget – ikke overraskende siden han holder samme klasse.

Etter at Kjekstad hadde spilt med denne gjengen på den kjente jazzklubben Smoke i New York, gikk turen i studio og i løpet av en januardag i 2014 – spør ikke meg hvorfor musikken har blitt liggende så lenge på "lageret", men den har i alle fall tålt oppholdet uten problemer – blei fire Kjekstad-låter og fem standardlåter spilt inn. Her får vi alt fra de vareste, mest ettertenksomme ballader via mediumtempo-saker til brennheite opptempo-utflukter.

De fire stortrives uansett utfordring og med hverandre. "A Piece of the Apple" har enkelt og greit blitt nok en bekreftelse på at Frode Kjekstad hører hjemme helt der oppe. Nå må folk rundt om på Tellus få øra opp!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frode Kjekstad

A Piece of the Apple

Losen Records/MusikkLosen

Fra de mest uventede steder dukker det opp nye vitnesbyrd om at det skjer mye spennende musikalsk nesten over alt. Det seineste beviset kommer fra Portugal.

José Lencastre er ei interessant stemme fra Portugal.

Jeg bryter sammen og tilstår at jeg aldri har hørt om verken bandlederen og altsaksofonisten José Lencastre (40), bassisten Hernâni Faustino, trommeslageren Joao Lencastre eller pianisten Rodrigo Pinheiro tidligere. Heldigvis har Lencastre hørt om Tor de Jazz og via det portugisiske postvesenet har det blitt oppretta kontakt.

Siden Lencastres seineste innspilling er å finne på det engelske selskapet FMR Records, der blant andre vår egen frijazzhøvding Frode Gjerstad gir ut mye av sin musikk, så mer enn antyder det hvor Lencastre & Co befinner seg i det musikalske landskapet. Slektskapet med Gjerstad er faktisk både tydelig og betydelig.

Alle de tolv "låtene" er kollektivt unnfanga. Først får vi seks aforismer – en slags suite – og så følger det seks frittstående vitnesbyrd. Sjøl om det hele er fritt, åpent og løst, så er det mye dynamikk, melodikk og ikke minst kommunikasjon på høyt nivå her. Ofte har de fire en bortimot lyrisk tilnærming til musikken, mens det i nest "låt" blir et nesten voldsomt utbrudd vi blir utsatt for.

Musikken José Lencastre Nau Quartet gir oss er både styggvakker og kompromissløs. Den forteller oss at det skjer mye spennende i den andre enden av Europa også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

José Lencastre Nau Quartet i aksjon under innspillinga.

José Lencastre Nau Quartet

Fragments of Always

FMR Records/fmr-records.com

Aldri hørt om pianisten og komponisten Dino Massa? Det er ikke så merkelig, men en ustoppelig norsk platedirektør sørger for at mange nå får muligheten.

Dino Massa Quartet gir oss flott påfyll.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Musikkverdenen er veldig stor, men samtidig veldig liten. Dette er ikke noe forsøk på å være kvasifilosofisk som synes å være en trend i anmelderfaget om dagen, men en stadfestelse av fakta. Ute i den store verden har for eksempel den italienske pianisten, komponisten og bandlederen Dino Massa (52), spesielt i sitt hjemland, markert seg kraftig i godt over tjue år. Han har turnert over store deler av kloden og spilt med storheter som John Abercrombie. Her hjemme derimot har han aldri satt sin fot, men Odd Gjelsnes, mannen bak Losen Records, har likevel fått med seg Massas kvaliteter og bestemt seg for å gi ut hans sjuende skive under eget navn.

Den kommer ikke til å føre til noe jordskjelv i jazzverdenen, men til tross for det så forteller Massa oss at han har mye originalt og spennende å fare med. Massa, som kommer fra Napoli, har skrevet en suite bestående av fire deler. Der har han blant annet portrettert sin hjemby gjennom moderne, melodisk, sødmefull og vakker akustisk jazz. Han har også gått gjennom hele jazzhistoria sett gjennom egne briller og det hele ender opp som et inderlig møtte mellom Massa og hans tre medsammensvorne, bassisten Luca Garlaschelli, sopran- og barytonsaksofonisten Nicola Pisani og trommeslageren Alessandro Rossi – tre andre totalt ukjente størrelser for meg som alle holder meget godt internasjonalt nivå.

Fra start til mål er dette varm, hardtswingende og tøff jazzmusikk med røtter i 60-tallets hardboputtrykk. Dino Massa skal ha all mulig slags takk for at han har avlagt oss en visitt med musikken sin og Odd Gjelsnes det samme for at han har tatt initiativet til å videreformidle den.

PS Dessuten synes Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dino Massa Quartet

Suite Pour le Piano for Jazz Quartet

Losen Records/MusikkLosen