Løpet er nesten halvgått, men for min del starta det i går: Jazzfest i Trondheim er tydeligvis i minst like god form som byens andre stolthet, Rosenberg eller hva de heter.
Sarah McKenzie – i et tidløst landskap.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Festivaler dreier seg ofte om valg: hva rekker man og hva må man velge bort. Et luksusproblem definitivt – et "problem" det er mulig å leve med for å si det sånn.
For undertegnedes del endte det opp med en australsk/finsk åpning av festivalen og det er det absolutt ingen grunn til å angre på.
Sarah McKenzie, som runder 30 i år, kommer opprinnelig fra Australia, men er bosatt London. Hun er på god vei til å etablere seg høyt oppe på jazzhimmelen i mer eller mindre den samme gata som Diana Krall.
Etter å ha blitt oppdaga på den italienske Umbriafestivalen, gikk turen til USA og studier ved Berklee. Det har allerede blitt fire album fra McKenzies hånd – den seineste, "Paris in the Rain", på det ikoniske selskapet Impulse! der blant andre John Coltrane leverte mange mesterverk.
McKenzie, med en utmerket og empatisk trio bestående av gitaristen Jo Caleb – på sjustrenger -, bassisten Geoff Gascoyne og trommeslageren Sebastiaan de Krom, med lang fartstid sammen med Jamie Cullum blant annet, tok oss gjennom et repertoar bestående av en blanding av standardlåter og egne komposisjoner.
Det er etterhvert mange som befinner seg i dette musikalske landskapet – et landskap som Diana Krall mer eller mindre reetablerte for noen år siden. Med både et sobert pianospill og ei flott stemme, passer McKenzie ypperlig inn her hun også. Når hun synger "I´m Old Fashioned" så er det på sett og vis noe sjølbeskrivende i det – hun er en ung kvinne i et "gammelt", men samtidig tidløst jazzspråk.
Her fikk vi "Moon River", "Just the Way You Look Tonight" og Betty Carters "Tight" samt flere originallåter og McKenzie viste oss en rekke prov på sitt langt framskredne talent, men uten å ta store sjanser på noe som helst slags vis. Den som imponerte aller mest var Sebastiaan de Krom – et dynamisk og musikalsk trommespill av aller høyeste klasse.
Sarah McKenzie er så avgjort på vei, men ikke helt der oppe ennå. Dronninga i dette uttrykket heter så avgjort fortsatt Diana Krall, men prinsessetittelen kler Sarah McKenzie fint den.
Publikum storkoste seg sammen med Sarah McKenzie og hennes utmerkede trio.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Verneri Pohjola har mye å slekte på og gjør det med glans.
Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest
Trompeteren, komponisten og bandlederen Verneri Pohjola (39) har lenge vært sett på som Finlands kanskje aller største jazzhåp. Møtet i Trondheim var mitt første livetreff med Pohjola og bekrefta på alle vis hvorfor forventningene er så store til han. Han har gitt ut skiver som leder både på tyske ACT og på det engelske Edition Records – kvalitetsselskap begge to.
Det var vel egentlig ikke så mye tvil om hvilken vei det skulle går med Verneri Pohjola. Han kommer fra en særdeles musikalsk familie og faren Pekka Pohjola (1952-2008) er en legende i finsk musikkliv.
Sønnen har likevel stått solid på egne bein, men nå har han endelig tatt mot til seg og tolka noe av farens musikk som snart kommer ut på plate. Med en trompettone som er helt særegen og utstyrt med noe som må likne på stållepper, fikk vi eksempler på både farens musikk og ikke minst Verneris eget repertoar. Jeg opplevde musikken som unik, men med en særegen finsk, litt mørk undertone i seg. Tankene gikk tilbake til Edward Vesala og hans univers, men Pohjola og hans utmerkede medsammensvorne Mika Kallio på trommer, Antti Lötjönen på bass og Aki Rissanen på piano har tatt det langt videre og bragt det inn i 2017 på et besnærende vis.
Dette var intet mindre enn et flott og originalt møte med en trompeter og en kvartett som både har tradisjonen med seg samtidig som de er veldig i vår tid og med blikket klart festa på framtida.
Sarah McKenzie og Verneri Pohjola Quartet ga oss en kontrastfylt og herlig start på Jazzfest 2017.
Trommeslager Mika Kallio, bassist Antti Lötjönen og pianist Aki Rissanen – meget oppegående støttespillere for Pohjola.
Alle fotos: Marina Kovrigina/Jazzfest
