Charles Lloyd er blant de aller største nålevende jazzmusikantene. Her kommer et strålende bevis på det fra to konserter i fjor.
Charles Lloyd med sitt "unge" stjernelag.
I tillegg til veldig mye annet har Charles Lloyd nå rukket å bli 79 år. Som bandleder blei "verden" først oppmerksom på han på siste halvdel av 60-tallet da han med sin kvartett med en Keith Jarrett på piano og Jack DeJohnette på trommer og Cecil McBee på bass inntok de store scenene – også på rockefestivaler. Skivene solgte i voldsomme antall og Lloyd fikk en status knapt noen annen jazzmusiker hadde fått kjenne på. Etter noen år på "toppen" blei det for mye for Lloyd og han trakk seg tilbake til skogene og havet ved Big Sur i California med tankene sine.
Der holdt han seg borte fra musikken i mange år helt til den franske pianisten Michael Petrucciani oppsøkte han i 1982 og fikk han overbevist om at han måtte komme tilbake – at han var sterkt savna og at han fortsatt hadde mye å melde. Fra slutten av 80-tallet og fram til for noen få år siden var han en sentral del av ECM-stallen, men Blue Note-sjef Don Was henta han over i 2015 til "Wild Man Dance"-utgivelsen og i fjor kom "I Long to See You" med blant andre Bill Frisell og Greg Leisz på steelgitar og med Norah Jones og Willie Nelson som gjestevokalister.
Med "Passin´Thru" får vi altså den tredje utgivelsen på like mange år og at det er en livskraftig og stadig søkende Lloyd vi fortsatt har med å gjøre er hevet over tvil. Ti år etter at Lloyd hyra "unggutta" Eric Harland (trommer), Jason Moran (piano) og Reuben Rogers (bass), er det fortsatt et fantastisk og spennende kollektiv som elsker å spille sammen og som "angriper" hver eneste konsert som om det er den første – eller siste. Åpningssporet her, klassikeren "Dream Weaver", på nesten 18 minutter, er spilt inn i Montreux i Sveits i juni fjor, mens resten – utelukkende Lloyd-komposjoner – er henta fra en konsert en måned seinere i Santa Fe, New Mexico, USA.
Lloyd på tenorsaksofon og fløyte høres ut som seg sjøl og ingen andre fra første tone og i dette melodiske, moderne landskapet med impulser fra både straight jazz, folk, country, gospel og verdensmusikk, er det som alltid en sann fornøyelse å høre hvordan en nå svært moden mann, med et usedvanlig empatisk tonefølge i noen av de aller beste gutta, fortsatt forteller oss at han vil videre sjøl om han baserer budskapet sitt på tildels gamle låter. Det er bare å håpe at Lloyd forsetter å gi ut plater hvert år så lenge det er pust i han.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Charles Lloyd New Quartet
Passin´Thru
Blue Note/Universal
