Gårsdagen dreide seg i som grad om Alf Hulbækmo & Trondheim Jazz Orchestra og Marcus Miller for min del. En herlig liten dessert med Gard Nilssen Acoustic Unity med de helter akseptable gjestene Ambrose Akinmusire og Joshua Redman skada heller ikke.
Om å bli bergtatt
Det å kunne bli bergtatt av noe eller noen, er en fin evne. Den opplevelsen ga Alf Hulbækmo og hans verk «Skumringsbarda» oss denne vakre kvelden i Molde Domkirke.
Definisjonen på bergta er blant annet å trollbinde eller fortrylle. Akkurat det makta altså kirkeorganisten og komponisten Hulbækmo med sitt enorme verk sammen med Trondheim Jazz Orchestra, danseren Caroline Skjørshammer, lydmagiker Tor Breivik og lysdesigner i ultraklassen, Ingrid Skanke Høsøien.
Et års arbeid
Hulbækmo, opprinnelig fra Tolga i Østerdalen og med ei herlig kunstnerslekt i ryggen, blei tildelt det høythengende og prestisjetunge JazZtipendiatet for et år siden under Moldejazz. Med ei økonomisk ramme på 1 million kroner, har det gitt Hulbækmo (27) en mulighet som blir de færreste til del. Han har grepet muligheten med begge hender og ikke minst hode, skrevet musikk og tekster – han har skapt sitt eget fantasiunivers: «Skumringsbarda». Det var altså et univers så magisk og storslått at vi som var til stede på urpremieren kommer til å bli værende der – lenge.
Oppveksten
Om Hulbækmos oppvekst med trommeslager-bror Hans og kunstnerforeldrene Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen har vært viktig for en slik fantasisøkende verden, vet jeg ikke. Jeg ser uansett ikke bort fra at inspirasjonen derfra har vært ei god hjelp på veien. Hulbækmo forteller i programmet om en ung gutt han møtte en gang som skapte sin egen fantasiverden som het Skumringsbarda og om det var´n Alf får vi vel kanskje aldri vite, men vi fikk i alle fall være med inn i hans nye «Skumringsbarda» nå denne magiske kveldsstunda.
Avstand og nærhet
Hulbækmo hadde plassert seg sjøl på orgelkrakken i den ene enden av kirka, mens Trondheim Jazz Orchestra – på engelsk for anledninga – satt vel 40 meter unna i den andre enden. Lydsjef Tor Breivik, som laga den vakreste lyden jeg noen gang har opplevd i «vanskelige» Molde Domkirke, sørga for med forsinkelser i monitorene til både Hulbækmo og orkesteret at kommunikasjonen var av aller beste kvalitet sjøl om den fysiske avstanden var stor. Det opplevdes spesielt i møtene mellom brødrene Hulbækmo og mellom Alf og sopransaksofonist Eirik Hegdal. Magisk – intet mindre.
Håndplukka
Hulbækmo hadde valgt på aller øverste hylle når han skulle sette sammen sin versjon av Trondheim Jazz Orchestra. Det tre vokalistene, som vi hørte klokkeklart og tydelig over alt i kirka – takk igjen til mester Breivik, Siri Gjære, Harald Relling Nielsen og Rohey Taalah, formidla Hulbækmos norske tekster på et vakkert vis både hver for seg og kollektivt. Når så bror Hans Hulbækmo på trommer – samspillet mellom han og Alf var henta fra et annet sted – Skumringsbarda kanskje?, Eirik Hegdal på sopransaksofon og klarinett, Ole Jørgen Melhus på trombone, Katrine Schiøtt på cello, Hild Sofie Tafjord på horn, Hildegunn Øiseth på trompet og flygelhorn og Håkon Aase på fiolin, alle hadde kommet under huden på Hulbækmos tanker og inn i hans univers etter en intens øvingsperiode, så blei dette på alle vis ei magisk reise.
Lys og dans
For å gjøre dette til en så stor opplevelse som det blei, så var bidraget til danser Caroline Skjørshammer, som begynte oppe og bak ved Hulbækmo og som etter hvert benytta mye av kirkerommet, av stor betydning. Hun tok oss med videre inn i fantasiuniverset. Det gjorde så avgjort lysdesigner Ingrid Skanke Høsøien også. Det hele begynte med at hun hadde lyssatt Hulbækmo slik at vi kunne se han i profil på begge veggene oppe ved orgelet, etter hvert ga hun hele rommet en varme og en spenning med sine evner som jeg aldri har opplevd før.
Dette var med andre ord en totalopplevelse og en invitasjon inn i Alf Hulbækmos fantasiverden bestående av vakker musikk, flotte tekster, lys og lyd – også det fra en fantasiverden – som jeg unner alle å få oppleve. Den virkelige verden vil ikke bli den samme etterpå – den vil bli mye vakrere faktisk.
Alf Hulbækmo hadde skapt et ambisiøst, sterkt og særdeles personlig verk med røtter i alt fra jazz, via folkemusikk og kirkemusikk til gudene vet hva. «Skumringsbarda» var et svært godt og inderlig sted å være. Det bød på så mange bilder, så mange landskap, så mange stemninger. Det anbefales veldig å bli bergtatt av Alf Hulbækmos «Skumringsbarda».
Blir det mer funky når så…
Marcus Miller har vært en av dem som har lagt lista når det gjelder moderne elbass-spill. Du verden som han fortsatt sitter i førersetet og som det groover av han, bandet hans og musikken hans.
Helt siden salige Miles Davis oppdaga han da han var rundt 20 og lot han bli en av de viktigste retningsgiverne både for han og for moderne musikk i grenselandet mellom jazz, funk, soul og rhythmn and blues, har Marcus Miller (60) vært ei ledestjerne både som instrumentalist, komponist og produsent for en rekke andre store artister.
Vet hva som kommer
De som har fulgt Millers karriere siden Miles Davis kom tilbake til sin siste epoke med «Man with the Horn», vet sånn cirka hva mannen med den karakteristiske flate hatten og hvite t-skjorta kommer til å by på.
Det har vært, det er og jeg tipper på at det kommer til å bli værende et forrykende show i alle de nevnte grenselanda. Det er i tilfellet Marcus Miller helt ok – det er nemlig hans uttrykk og i stor grad han som har skapt det.
25 min forsinka
Til tross for at han var 25 minutter seint ute, så fikk han umiddelbar tilgivelse fra de 700 i Bjørnsonsalen. Miller gikk rett inn i sin slaphand-verden og grooven var satt for de neste 90 minuttene. Her skulle det grooooves og det gjorde det. Han har sammen med Jaco Pastorius gjort elbassen til et melodiinstrument og sammen med et et håndplukka band av yngre herrer i ultraklassen, Alex Bailey på trommer, James Francies og Julian Pollack på tangenter, ofte Miles-inspirerte Russell Gunn på trompet og Alex Han på altsaksofon, tok Miller oss gjennom viktige deler av denne historia.
Nytt og gammelt
Store deler av repertoaret var henta fra Millers seineste skive «Laid Black», blant annet hyllesten til hans svigermor med røtter i både Sør-Afrika og USA – slik låt det da også. Miller plukka også frem bassklarinetten ved et par anledninger, blant annet på den nydelige gospelaktige balladen til soulsangeren Al Green, «How Great Thou Art».
Miles – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – var sjølsagt med han også. Det mest overraskende låtvalget i hele konserten var faktisk legendariske «Bitches Brew» fra 1970. Miles, sammen med produsenten Teo Macero, var med å skape ei ny retning i moderne musikk med den låta eller det albumet og det var svært hyggelig å høre den spilt live – for første gang for mine ører tror jeg.
Det blei også mer Miles mot slutten. «Tutu», som Miller skrev som hyllest av den sør-afrikanske erkebiskopen Desmond Tutu og som Miles gjorde udødelig, avslutta også festen med både allsang og allklapp og heftige såkalte chase mellom først blåserne og deretter tangentistene. Du verden så tøft. Jeg er sikker på at både Miles på sitt sted og 87 år unge Tutu i Sør-Afrika applauderte på sitt vis – de 700 i Bjørnsonsalen gjorde i alle fall det.
Dette var en mektig manifestasjon av at Marcus Miller fortsatt er sjef innenfor dette uttrykket der det finnes elementer av det meste innen moderne, funky og urgroovy musikk.
Og på vei til bingen gikk meg på ekstranummeret til Gard Nilssen Acoustic Unity med de nesten totalt umeritterte herrene Ambrose Akinmusire på trompet og Joshua Redman på tenorsaksofon. Med en heftig versjon av Ornette Colemans «Happy House». Du verden for ei avslutning på en strålende kveld og Nilssen, Petter Eldh på bass og André Roligheten på tenorsaksofon fortalte alle med åpne ører og andre sanser inntakt fortalte med all ønskelig tydelighet at de hører hjemme på samme hylle som de to gjestene.
