Roald Amundsen (1872-1928) er av mange regnet som en av de største nordmenn gjennom alle tider. Likevel dukker det nok en gang opp en ny flik av historia om han.

Bragdene til polfarer Roald Amundsen er fortsatt rimelig godt kjent til tross for at det er vel 100 år siden de store ekspedisjonene og oppdagelsene blei gjort. Mye av det som skjedde underveis, har gått i glemmeboka eller har aldri fått den store oppmerksomheten. Med «Kapp Hjertestein» har Espen Ytreberg løfta fram en viktig del av hvem og hva Roald Amundsen var.

Vinteren 1921, mens han gjorde nok et mislykket forsøk på å nå Nordpolen med «Maud», «adopterte» Amundsen to jenter i Øst-Sibir. Den minste – Nita – var datteren til Kakot som jobba ombord på «Maud», mens Camilla var datteren til Charlie Carpendale. Han var opprinnelig fra Australia, men hadde slått seg ned og gifta seg på et sted i lengst øst og nord i Sibir – på et sted der ingen skulle tro at nokon kunne bu.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Slik det fremgår av Ytrebergs grundige research – sjøl om det sikkert er mye som er umulig å grave frem igjen nå – så var det helt greit for begge familiene at Amundsen fikk «låne» de to barna. Langs en god del omveier, som alle er godt beskrevet, havna de to på Uranienborg ved Bunnefjorden i Oslo – Amundsens residens i de korte periodene han var «hjemme». De begynte på norsk skole, lærte seg norsk og knytta bånd som tildels varte livet ut.

Båndene mellom jentene og Amundsen var sterke og virka ekte, men storhetstida til polfareren var over og han sleit i stadig større grad både økonomisk og profesjonelt. Det førte til at jentene forlot Norge i desember 1924 og etter mye frem og tilbake havna de tilbake i USA og etterhvert Canada. Kontakten med Amundsen blei stadig dårligere og bare noen år seinere forsvant han for godt da han var på leiting etter sin rival Umberto Nobile i nærheten av Bjørnøya.

Ytreberg har skrevet noe som ligger midt i mellom en dokumentar og faktisk  en spenningsroman. Han har lykkes med å løfte fram en del av historia som svært få har kjent til og som gjør Amundsen til mer enn en polforsker og oppdager. Ytreberg stiller også de kritiske spørsmålene, men lar det i stor grad være opp til oss å konkludere – noe jeg liker, her jeg sitter ved Bunnefjorden, ikke langt unna Uranienborg, og får et spennende blikk inn i historia til en av de store: Roald Amundsen.