På begge sider

Nok en gang viser den New York-bosatte bassisten, komponisten og bandlederen Eivind Opsvik at han holder skyhøy standard på alle områder.

Fornøyd stjernelag etter innspillinga i Sear Sound i New York

Eivind Opsvik (43) stakk over fjorden fra Oslo til New York for rundt 20 år siden og har blitt værende over there. Han har blitt en sentral brikke i det spennende musikalske miljøet som har mye av sitt utspring i Brooklyn. Vi møter han ofte som sidemann med flere trendsettere, men aller best tror jeg Opsvik trives som leder for eget band og med sin egen musikk.

I 2003 begynte han med sine Overseas-ekskursjoner. Navnet kan jo tyde på at Opsvik skuer til begge sider av fjorden musikalsk og slik låter det da også.

"Overseas V" forteller oss at dette er den femte utgava av Overseas-prosjektet. Nok en gang har han med seg kremen av Brooklyn-gjengen med saksofonisten Tony Malaby, tangentisten Jacob Sacks, gitaristen Brandon Seabrook og trommeslageren Kenny Wollesen. Dette er uten unntak meget ettertrakta herrer og Wollesen har for eksempel stått på lønningslista til både Tom Waits, Bill Frisell, Norah Jones og John Zorn. Likevel er det altså slik at de prioriterer det å spille med Opsvik høyt og med musikken til "Overseas V" i høytalerne, skjønner jeg det veldig godt.

Eivind Opsvik er også en framifrå buefører.

Musikken til Opsvik er original på alle slags vis, men han henter inspirasjon fra både Terje Rypdal og annen ECM-jazz, Duke Ellington, post-punk med referanser til både Joy Division, New Order, B-52s og Talking Heads samt den moderne søkende, moderne jazzgenerasjonen med røtter i Brooklyn og New York. Han mikser rock og jazz til et eget uttrykk og dessuten har han også henta inspirasjon fra sin lille datter – både musikalsk og til låttitler!

Opsvik har hatt disse musikantene i tankene når han har skrevet musikken og de stortrives åpenbart i dette musikalske terrenget. Alle får absolutt plass til å melde, men Opsvik har ønska det hele stramt og ingen låter er over seks minutter. I tillegg til live i studio-innspilt musikk, har Opsvik også gått inn i sitt eget "laboratorium" i ettertid og blant annet lagt på litt synth bass – ytterst forsiktig, men virkningsfullt.

Fra tid til annen har Eivind Opsvik tatt med seg Overseas-prosjektet til Europa og Norge. Det burde være en obligatorisk øvelse hver gang et nytt visittkort foreligger – definitivt denne gangen, for "Overseas V" er kanskje den aller tøffeste utflukten så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eivind Opsvik

Overseas V

Loyal Label/MusikkLosen

En mild gigant

Chris Potter har vært der helt siden han var tenåring. Han er her fortsatt, bedre og mer uttrykksfull enn noensinne.

For et trøkk det er i Chris Potter!

Det er ikke alltid flaksen er på min side. I forrige uke var jeg på festivaler i både Stavanger og Trondheim og det var også Chris Potter, men våre reiseruter klaffa så dårlig at jeg ikke fikk hørt han verken det ene eller andre stedet. Da er det en grei trøst å kunne dykke ned i hans ferske album på ECM og skryten som blei han til del på Norgesturen skjønner jeg til fulle.

Chris Potter (46) blei sett på som et enormt talent allerede som tenåring. Han blei oppdaga av beboplegenden Red Rodney i sin lille hjemby Columbia i South Carolina og turen gikk raskt til New York. Der blei han "plukka opp" av storheter som Paul Motian, Jim Hall, Joe Lovano, Dave Holland og Pat Metheny – "alle" ville ha med seg Potter av forståelige årsaker.

Samtidig har han også stått veldig på egne bein og, i tillegg til bidrag på over 150 CD-er, har han gitt oss vel 15 under eget navn også. Fra 2013 har han vært på ECM og "The Dreamer Is the Dream" er hans tredje på storselskapet.

Sammen med sin faste, ganske ferske kvartett med Marcus Gilmore på trommer – barnebarnet til trommelegenden Roy Haynes forresten, Joe Martin på bass og cubanske David Virelles på piano og celeste, møter vi Potter på saksofoner, klarinetter, fløyte, ilimba og som sampler.

Jeg har vært superfan helt siden jeg hørte Potter for første gang. I mine ører er han på sett og vis forlengeren til Michael Brecker uten at han på noe som helst slags vis er noen kopist. Potter som tenorsaksofonist, først og fremst, har noe helt eget på hjertet og med en teknikk, personlighet og følsomhet av de sjeldne, gir han oss her kanskje sin beste skive noensinne.

Noe av grunnen kan sikkert være at Potter og ECM-sjef Manfred Eicher har funnet hverandre. Eicher ser åpninger i skogen som Potter ikke ser, i følge sjefen, komponisten, bandlederen og multiinstrumentalisten, og sluttresultatet bærer i alle fall preg av at de har kommet veldig nær noe helt spesielt.

"The Dreamer Is the Dream", en herlig tittel forresten, er en rytmisk og melodisk fest med noen av New Yorks aller beste musikanter anno 2017. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chris Potter

The Dreamer Is the Dream

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Folk fra Bærum

Det er vel nesten naturstridig, men fra Bærum kommer tre unge "spillemenn" og tar livet av enda flere forestillinger.

Vrang byr på mye hygge.

Naturstridig? Når vi veit at legenden, idealisten og inspiratoren Hallvard Kvåle, opprinnelig fra Voss, bodde sin siste 40 år i Bærumsbygda, så er ikke forklaringa så langt unna likevel. Han satte i gang et ungdomsprosjekt under navnet Bærum Spelemannslag og, som Knut Reiersrud skriver i omslagsheftet, så finnes det ikke morsommere navn i bandverdenen noe sted. Det går liksom ikke i hop, Bærum og Spelemannslag, bare smak på det, men det gjør det likevel og det på grunn av Hallvard Kvåle.

Kvåle greide å frambringe dugandes felespillere fra usedvanlig urbane strøk og mange har nådd opp i A-klassen som Reiersrud forteller meg at det heter på kappleiksspråket. Valkyrien er et framifrå eksempel på hva som kom ut av det urbane spelemannslaget.

Jon Hjellum Brodal, Tuva Færden og Maja Gravermoen Toresen er alle i slutten av 20-åra og er det ferskeste eksemplet på hva dette livgivende arbeidet har ført til. For 10 år siden tok Kvåle de unge felespillerne med på tur til Island. Han foreslo at de tre kunne ha et innslag på en konsert der vest. Resultatet var at trioen Vrang blei født og etter ei spennende musikalsk reise, får vi nå være med på trioens debutalbum.

Som de sjøl sier så har de forska, knadd og elta sine musikalske uttrykk til en helhet – en helhet de har all grunn til å være fornøyd med. De har tatt med seg elementer fra folkemusikk både øst, vest og nord i verden og utstyrt med feler, hardingfeler, lyre, mandolin, litt perkusjon samt at alle synger på noen av spora, så har de skapt folkemusikk full av tradisjon samtidig som de har åpna den opp for ei ny tid.

Produsent Tellef Kvifte har vært med å skape et helhetlig og vakkert lydbilde og på noen av spora har de også fått assistanse av Jens Linell på perkusjon og Anders Löfberg på cello. Vrang er så definitivt på god vei mot noe helt eget og det skal bli veldig spennende å høre hvor de er hen ved neste korsvei.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vrang

Sæter Soul

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Stemningsfullt

Tangentisten Kjetil Husebø går stadig nye veier for å skape originale og vakre stemninger.

Kjetil Husebø i stemningsmodus.

Foto: Rein Borgen

Fra tid til annen avlegger tangentbehandler Kjetil Husebø oss musikalske visitter. Hver gang er de spennende og annerledes enn den forrige. Slik er det også med "Piano Transformed", hans fjerde album med piano i sentrum for det hele.

Denne gangen møter vi Husebø (42) som pianist og komponist, men samtidig som live elektroniker og live sampler. Han makter hele veien, det vil si på ni spor, å kombinere de tre "instrumentene" slik at de spiller sammen på et forunderlig spennende vis.

De elektroniske hjelpemidlene bruker pianolyden både som lydkilde og som kontroller i sanntid, det betyr at samplingen skjer enten samtidig som han spiller på flygelet eller at enkelte fraser blir tatt opp og transformert videre. Høres det komplisert ut? Muligens på papiret eller på edben, men i høytalerne gir det fornuft og det er både givende og spennende å følge Husebøs unike måte å skape musikk på.

Det som skjer er at Husebø gjennom sine duppeditter prosesserer og transformerer pianolyden til nye lydlige og rytmiske landskap. Han mener sjøl at musikken befinner seg et sted mellom jazz, samtidsmusikk, ambient og klassisk. Det er godt mulig det – det aller viktigste er at musikken er unik og gir oss nye opplevelser. Det gjør den hele tida.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Husebø

Piano Transformed

Optical Substance Productions/Musikkoperatørene

Hvilken jakt!

Dagens Næringsliv-journalistene Eskil Engdal og Kjetil Sæter har skrevet en dokumentarroman som gjør at man nesten blir sittende med åpen munn fra første til siste side.

Kjetil Sæter og Eskil Engdal lar seg ikke stoppe – heldigvis.

Eskil Engdal og Kjetil Sæter har gjennom flere år vist oss at de tilhører landets elitedivisjon som journalister. De har gang på gang, som oftest i Dagens Næringslivs spalter, avslørt og fortalt oss den ene historia mer utrolig enn den andre. Veldig ofte har de fulgt penga – der ligger det ofte noe begravd som verken tåler dagens lys eller som synes om dette lyset. Der har disse to gjort en framifrå jobb, ofte i en verden vi nesten ikke ante fantes.

Høsten 2015 skrev de to en sak i DN som fikk stor oppmerksomhet og som blei en av avisens mest leste saker det året. Den dreide seg om Sea Shepherds jakt på piratfiskebåten Thunder og de to journalistenes jakt på skipets eier i den spanske regionen Galicia. Saken, og jakten, utvikla seg videre og heldigvis har de to på ingen måte sluppet taket og de de gir oss her er ei fortelling så dramatisk, så riktig – virker det som – og så utrolig at det nesten ikke er til å tro. Den er nok et eksempel på at virkeligheten overgår fantasien. Den er også nok et eksempel på at grådighet og jakten på penger og makt ikke kjenner noen grenser.

Thunder mens den fortsatt blei jakta på.

Saken handler om organisert og kriminell rovfiske etter såkalt tannfisk i Sørishavet. Dette er big business og det er ikke uten grunn dette kalles jakten på det hvite gullet. Fortjenestepotensialet er enormt – vi snakke om milliarder – og mange har tjent seg søkkrike på denne kriminelle virksomheten.

Miljøorganisasjonen med det tvilsomme ryktet, Sea Shepherd, hadde vært i hælene på flere av båtene i lengre tid. Spesielt den unge svenske skipperen Peter Hammarstedt ombord på Bob Barker hadde bestemt seg for at dette skulle lykkes og Thunder, bygd i Ulsteinvik på Sunnmøre, var etterhvert det store målet. Thunder blei funnet, Hammarstedt & Co la seg etter og "plaga" Thunder i flere måneder før det hele fikk en dramatisk slutt utenfor Afrikas vestkyst.

Jeg lar det stå slik, for jeg oppfordrer alle å lese "Jakten på Thunder". Det er en dramatisk dokumentar med mange av kriminalromanens kvaliteter ved seg også. Engdal og Sæter har reist mye og langt for å følge spora og eventuelt få de mest sentrale personene i tale. Det har de ofte lykkes med – de har nemlig ikke gitt seg slik det er med de beste journalistene. Så har de da også fått fram ei dramatisk, stygg og realistisk historie – ei historie som overgår det meste av det man kan forestille seg.

Eskil Engdal og Kjetil Sæter

Jakten på Thunder

Vigmostad og Bjørke

Velkommen til Birdland!

Pianisten Richie Beirach og fiolinisten Gregor Huebner har satt hverandre stevne på sjølvaste Birdland i New York. Det forplikter og de leverer.

Richie Beirach og Gregor Huebner feirer både det ene og det andre sammen.

Den amerikanske pianisten Richie Beirach og den tyske fiolinisten Gregor Huebner har mye til felles. De har blant spilt sammen i 20 år og den 23. mai fyller de også år – Beirach blir 70 mens den New York-bosatte tyskeren blir 50. Alt dette markerer de med å gi oss et livealbum fra den berømte jazzklubben Birdland midt på Manhattan – den fjerde de har gjort sammen siden 2000.

De tre første har vært hyllester av klassiske storheter: Bartók, Federico Mompou og Monteverdi. Det sier jo en hel del om hvilke fellesnevnere de to har: de henter begge solid med inspirasjon og kunnskap fra både den europeiske klassiske tradisjonen samt fra jazzens postbop-uttrykk.

Det bærer også dette møtet på Birdland klart uttrykk for. I løpet av de knapt 78 minuttene blir vi servert et repertoar med alt fra standardlåta "You Don´t Know What Love Is", til en felleskomposisjon som er en hyllest til Bartók, Bachs "Siciliana" og to originallåter til før festen blir avslutta med en heftig versjon av Coltranes "Transition".

Når bandet ellers består av Randy Brecker på trompet, Billy Hart på trommer og George Mraz på bass, så skal det ikke mye til for den oppvakte å skjønne at alle forutsetninger er tilstede for at dette har blitt et møte i ganske sjeldne musikalske grenseland som har det meste i seg for å lykkes.

Huebner er den minst kjente, men forteller meg raskt at han er en modernistisk jazzfiolinist av meget solid kaliber. Beirach, med fartstid både fra Stan Getz og Chet Baker og ikke minst med Dave Liebman i en årrekke, er en meget underkjent pianist i mine ører. Han er alt for lite hørt og brukt og han imponerer med sin allsidighet og unike tilnærmingsmåte hver gang han hilser på.

Denne innspillinga er gjort i løpet av to kvelder i slutten av august 2012. Den har altså ligget til marinering i nesten fem år. Den har den tålt på alle mulige slags vis – dette er nemlig totalt tidløs musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Richie Beirach & Gregor Huebner

Live at Birdland New York

ACT/Musikkoperatørene

Dronninga i 80

Her til lands fyller én konge og to dronninger 80 i år. I dag er det Karin Krog som runder og denne fantastiske samlinga bekrefter hvilken gigant vi har hatt og fortsatt har blant oss.

Dronning Karin – en av de største gjennom alle tider.

I rundt 60 år har Karin Krog vært en usedvanlig sentral skikkelse i norsk og internasjonal jazz. Når hun nå i dag runder 80, noe som nesten er utrolig basert på hennes tilstedeværelse, kreativitet og voldsomme energi, så er det med ærefrykt vi gratulerer med dagen og kan fortelle at mer spektakulær og flott samling med hennes musikk ikke kunne være mulig å ønske seg.

Karin Krog har vært en svært så produktiv musikant helte siden hun platedebuterte under eget navn i 1964. Underveis har hun også vært klok og sikra seg rettighetene til sin egne innspillinger og hun starta sitt eget plateselskap, Meantime Records, for flere år siden der hun har fortsatt å gi ut både eldre produksjoner og nye innspillinger.

Med denne samlinga, som faktisk er den fjerde og i mine ører den beste og mest omfattende, får vi møte hele Krog. De seks CD-ene, som er satt sammen av Krog sjøl, hennes datter Tine Bergh og hennes partner på alle slags vis, John Surman, består tematisk og musikalsk av nesten alt Krog har bedrevet. Noe er utelatt av forskjellige grunner, blant annet musikk fra "Joy" sammen med blant andre Arild Andersen og Jan Garbarek, men det er mer enn nok å hygge seg med her uansett.

De seks platene her henter musikk fra hennes mange duosamarbeid, ei skive med blues, ei med storband – med mitt høydepunkt underveis, nemlig en tidligere uutgitt vokalduett med trompeteren Clark Terry der Krog får bortimot latterkrampe underveis, eksperimentelle saker, en med blanding av det meste og til slutt ei skive med standardlåter og nogo attåt.

Karin Krogs enorme diskografi og ditto bredde forteller oss hvilken fantastisk betydning hun har hatt og fortsatt har for alle som har kommet etter henne. Boksen er også utstyrt med masse flotte historiske bilder, en pedagogisk og innsiktsfull tekst av den engelske journalisten Duncan Heining og små kommentarer fra Krog sjøl til hvert enkelt kutt.

Jeg gratulerer med dagen og stiller meg i rekka av nesegruse beundrere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karin Krog

The Many Faces of Karin Krog Recordings 1967-2017

Meantime Records/Odin/Musikkoperatørene

Ikke over Bekken

Man trenger absolutt ikke gå over Dr Bekken etter musikk. Er man i hans nærhet får man alt man trenger faktisk.

Dr Bekken i aksjon under Jazzfest i Trondheim i går.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Dene helga hadde jeg gleden av å tilbringe en hyggelig time sammen med Tor E. Bekken, bedre kjent som Dr Bekken. Da hadde han utmerket selskap av den framifrå vokalisten Rohey Taalah. Sjøl om det var stappfullt på den intime puben Antikvariatet i Trondheim, så må det likevel innrømmes at de aller fleste ikke var der. De aller, aller fleste faktisk.

Det finnes botemiddel mot slikt også og Dr Bekken gir oss ikke mindre enn to i samme slangen. Den første er er av typen solopiano og er gjort live på en annen bar i Trondheim, nemlig Bar Moskus den 4. oktober i fjor. Med et mer enn entusiastisk publikum benka rundt pianoet, ga Bekken publikum tilstede, og nå oss, ei herlig rundreise i den opprinnelige jazzens verden. 53-åringen med røtter både i Drammen og på Finnskogen og i Trondheim, henter hemningsløst fra både blues, jazz, boogiewoogie, stride og hva det måtte være av og sørger for et herlig rytmisk driv i låter enten henta fra det tradisjonelle repertoaret eller skrevet av han sjøl.

Doktoren har forska i dette materialet og denne tradisjonen i flere tiår nå og har et solid og autentisk grep om det hele. Det er likevel ikke bare piano som er hans instrument. På "Field Recordings" gir han oss seks låter spilt på en liten gitar som kalles guitalele. Stemninga er sjølsagt en annen enn på Bar Moskus, men inderligheten og ektheten i Dr Bekkens beskjed er akkurat den samme.

Dr Bekken er en sjelden og viktig blomst i den norske musikalske floraen. Han må dyrkes og tas vare på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dr Bekken

Lie at Bar Moskus

Blue Mood/Grappa/Musikkoperatørene

Dr Bekken

Field Recordings 1-6

Dr B Records

Rohey er klar

Jazzfest i Trondheim går mot slutten og lørdagen blei en vokalhyllest med mange farger. Det blei også nok en bekreftelse på at Rohey Taalah er klar for hva som helst – hvor som helst.

Rohey Taalah er et vokaltalent av de helt sjeldne.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Jeg har truffet på Rohey Taalah fra Lindeberg i Oslo i en rekke sammenhenger i det siste. Med bandet Rohey, sammen med Trondheim Jazzorkester og Skrap og nå på Jazzfest med pianisten Dr Bekken i en intim klubbsetting. Taalah er fortsatt bare 23 år, men med jazzlinjeutdannelsen fra Trondheim i boks, så ser framtida lys ut for henne. Svært lyst faktisk. Vi snakker om å være etablert i superklassen uansett hvilken målbånd vi bruker og den lille timen på svette Antikvariatet blei nok en stadfestelse av det.

Taalah er utstyrt med en stemmeprakt jeg ikke har opplevd her til lands i alle fall tidligere. Det er en dynamikk og et trøkk i uttrykket hennes som er sjelden og når hun da også besitter en diksjon, en perfekt engelskuttale og en scenesjarm som ikke kan læres noe sted, så ligger veien på mange vis åpen for henne.

Med et repertoar bestående av standardmateriale som "At Last", "But Not for Me" – der vi også fikk møte scatteren (sjølsagt så fikser hun det også) Rohey, gospellåta "Just a Closer Walk with Thee" og "Hit the Road Jack" -med allsang, må vite – hadde Rohey og Dr Bekken, en ypperlig og stilsikker pianist i dette landskapet, stålgrep om det begeistra publikummet.

Rohey Taalah er klar for den store verden – intet mindre.

Dr Bekken er en stilsikker og livsbejaende pianist.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Stor stemning og vel så det hos Dr Bekken og Rohey Taalah.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

En flott hyllest av Tre små kineseres musikk.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Jazzfest har heldigvis valgt å følge opp tradisjonen med å hylle og tolke noen av trøndermusikkens største sett gjennom jazzøyer. Tidligere har både Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Knutsen og Ludvigsen blitt den ære til del – i år var det klart for noe av musikkskatten til Tre små kinesere.

Musikerekteparet Daniel Buner Formo og Heidi Skjerve var tildelt det ærefulle vervet med å plukke ut låter, skrive arrangement og sette sammen NTNU Jazzensemble denne gangen og de fire saksofonistene, fire vokalistene, to trommeslagerne, bassist, gitarist, pianist/fløytist, trompeter og munnspiller – alle iført hatt, må vite – løste oppgaven på et framifrå vis.

Her var det skjemt og alvor i et fint samspill og den tidløse tematikken i mange av tekstene blei fint løfta fram i både tango og latinsk, cubansk innpakning – og mye annet. Noen ganger, spesielt til å begynne med, var musikken litt for "arrangert", men det løste seg opp etterhvert og de "vordende" jazzmusikantene viste oss nok en gang at det finnes masse talent rett rundt hjørnet.

For mange er Tre små kinesere lyden av 90-tallet, "Hjertemedisin" var låta som bragte ekteparet Buner Formo og Skjerve sammen faktisk, men slik den framstod i denne tapninga har den så absolutt mye å gi oss i 2017 også.

Ekteparet Daniel Buner Formo og Heidi Skjerve hadde arrangert deler av kinesernes sangskatt.

Fotos: Arne Hauge/Jazzfest

Lill Lindfors har fortsatt og for alltid it-faktoren.

Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest

Jazzfest 2017 blei for vår del avslutta i selskap med Lill Lindfors. Jeg står gjerne frem og forteller om avstandsforelskelse siden jeg var i tenårene omtrent – sånn, så var det gjort. Lindfors hadde dette helt spesielle ekstra når det gjaldt utstråling den gang – og hun har det fortsatt.

Lindfors (77) bærer alderen på aller beste vis. Stemma, formidlingsevnen, musikaliteten og utstrålingen er noe så voldsomt på plass om det var i jazzlåter som "Don´t Get Around Much Anymore" – på svensk om hvordan jazzen tok bolig i henne, og "Teach Me Tonight" – også på svensk, eller udødelige sanger av Cornelis Vreeswijk, Olle Adolphson eller Evert Taube. Hun eide rommet fra hun inntok scena til hun vinka farvel med "Musik ska byggas utav glädje" och "Du är den ende".

Sjølsagt hadde Lindfors med seg et utmerka band også: Hans Backenroth på bass, Claes Crona på piano, Jesper Kviberg på trommer og Mats Norrefalk på vokal og gitar holder hvor som helst og når som helst og passa Lindforskan som hånd i hanske.

Med Lill Lindfors som punktum måtte vi dessverre forlate Trondheim før avslutningsdagen, men det hyggelige er jo et det bare er et år til neste gang. Det gledes allerede!

Lindfors hadde sjølsagt med seg et glitrende band.

Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest

Fritt og originalt

Samarbeid over landegrensene er ikke uvanlig i jazzen. Likevel er det ikke hver dag litauiske og norske musikanter setter hverandre stevne.

Arnas Mikalkėnas , Liudas Mockūnas og Håkon Berre drar ut på spennende reiser.

I 2014 satte den litauiske saksofonisten og klarinettisten Liudas Mockūnas sammen en ny trio. Den bestod av landsmannen Arnas Mikalkėnas på piano og norske, men Danmark-bosatte, Håkon Berre på trommer. Vår mann har samarbeida med Mockūnas i flere konstellasjoner tidligere, blant annet i en frijazztrio med den danske bassisten Peter Friis Nielsen.

Her møter vi en trio som turnerte sammen et par uker i diverse land høsten 2014 og som også spilte på Vilnius Jazz Festival i Litauen. Den konserten blei tatt opp av litauisk radio og det er den vi får være med på her.

Den godt vel 52 minutter lange seansen består av materiale skrevet av de to som spilte på hjemmebane og kan gjerne karakteriseres som moderne kammerjazz som har henta inspirasjon fra både samtidsmusikk og frijazz. Den har relativt åpne og løse rammer som fører til musikalske samtaler med tre likeverdige partnere.

De tre, med et lite unntak for trønderen Berre som har bodd i Danmark i 15 år, er ukjente størrelser for meg. De forteller meg raskt at de både har mye på hjertet og mye originalt å fare med i grenseland som er dere egne. Dette har ført til et nytt, originalt og spennende møte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Liudas Mockūnas – Arnas Mikalkėnas – Håkon Berre

Plunged

Barefoot Records/MusikkLosen