Camilla Grebes «Skyggejegeren» blei kåra til årets svenske krim i fjor av Svenska Deckarakademin. Det er det all grunn til å forstå. Det er nemlig en av de beste krimbøkene jeg har lest på svært lenge – uansett fra hvilket som helst land.
Det er absolutt ikke noe møst å ha studert på handelshøyskole for å bli en særdeles bra krimforfatter, men det skader tydeligvis ikke heller. Camilla Grebe (51) har nemlig fulgt den samme ruta som Nøisomhedsveiens store sønn, Jo Nesbø: etter handelshøyskolestudier har også hun blitt en strålende krimforfatter.
Min konklusjon er basert kun på «Skyggejegeren», men jeg har også fått med meg at hun har fått strålende mottakelse på begge sider av Kjølen for «Når isen brister», «Husdyret» og «Dvalen», som kom i rask rekkefølge mellom 2017 og 2019.
Dette er altså mitt første møte med Grebe og hun er av typen forfatter og historieforteller som tar tak i deg fra første kapittel og som nekter å slippe taket før siste punktum er satt.
Det gjør hun med et drivende godt språk og ikke minst med et sjeldent godt plott. Dessuten har hun et solid og godt kvinneperspektiv på fortellinga si og til sammen blir det en sjeldent god krimroman.
Grebe har gjennom et uvanlig grep – historia henger svært godt sammen sjøl om den strekker seg fra 1944 til 2019 – der dramatiske hendelser dukker opp med ujevne mellomrom gjennom flere tiår, greid å skape ei historie der vi stadig lurer på om det er en eller flere drapsmenn involvert.
Som kollega Nesbø så legger også Grebe ut stadig nye snubletråder. De er hele tida logiske – irriterende logiske og fører sjølsagt til at løsningslabyrinten blir stadig mer komplisert.
Det er kvinner, mange kvinner, som blir drept. Ofte er de enslige alenemødre, men når vi tror vi aner motivet og mønsteret, så tar Grebe bokstavelig talt nye grep. Det betyr at Camilla Grebe har oss i sin hule hånd helt til omtrent siste side. Det er slik de aller beste krimforfatterne gjør det og Camilla Grebe er blant de aller beste.
Skyggejegeren
Gyldendal
