Engelske Django Bates har vært en av mine favorittpianister i en årrekke. Endelig får vi møte hans utmerkede trio også.
Django Bates´ Belovèd med Peter Bruun på trommer og Petter Eldh på bass under Oslo Jazzfestival.
De som har hatt ørene og andre sanser åpne for spennende jazz med utgangspunkt i fotballøya i vest, har vært oppmerksom på Django Bates (57) helt siden siden begynnelsen av 80-tallet. Med det store bandet Loose Tubes og de mindre Human Chain og den utmerkede kvartetten First House, markerte Bates seg raskt som en unik komponist og pianist, noe vi seinere også fikk oppleve i Sidsel Endresens band på hennes to ECM-utgivelser.
Bates, som vi sist møtte i en hyllest av Beatles-klassikeren «Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band» arrangert for storband, har i tillegg til ei flott karriere som utøvende musiker, også en langt framskreden CV som pedagog. I 2005 begynte han å undervise ved København prestisjetunge Rytmisk Musikkonservatorium og etter noen dagers vandring i gangene hørte han to «stemmer» i et øvingsrom som fikk han til å revurdere sin beslutning om aldri å sette i gang en tradisjonell trio med bass, piano og trommer. Bates mente det var mer enn nok av dem i jazzhistoria allerede. De to «stemmene» tilhørte den danske trommeslageren Peter Bruun (38) og den svenske bassisten Petter Eldh (34).
Heldigvis gjorde de to unggutta og studentene så stort inntrykk at trioen raskt blei en realitet – først på et fritt øvingsnivå, seinere for å gjøre egne versjoner av Charlie Parkers musikk for nå å dokumetere musikk stort sett ført i pennen av Bates. Det er to unntak her også, nemlig Parkers «Passport» og «This World» av Bates´ gamle samarbeidspartner, saksofonisten Iain Ballamy.
Det vi får oppleve med denne usedvanlig samspilte og empatiske trioen, er triojazz på sett og vis i tradisjonen etter Bill Evans: alle de tre instrumentene spiller ei like viktig rolle, men her framstår tre fantastiske lyttere og instrumentalister likevel som noe helt eget.
Tittelen «The Study of Touch» sier mye om hva slags musikalsk landskap vi beveger oss inn i her. Dette er ei melodisk reise så fintfølende, så klangrik og så uttrykksfull at den raskt beveger seg opp mot triotoppen på mi private liste. Det at den er spilt inn hos maestro Kongshaug i Rainbow i Oslo skader heller ikke og i Peter Bruun har det dukka opp en fargelegger som kanskje kan være Jon Christensens verdige arvtaker en dag. Herlig på alle vis er dette trio-visittkortet.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Django Bates´ Belovèd
The Study of Touch
ECM/Naxos Norway