På Voldsløkka i Oslo var det oversvømmelse så det holdt i går. Litt  lenger borte i gata var det full fyr i teltet. Det sørga trioen Richard Bona, Alfredo Rodriguez og Pedrito Martinez for.

Et svært godt besatt Cosmopolite hadde behov for varme en småkald marskveld og du verden som de fikk ønsket sitt oppfylt. Med den kamerunske elbassisten Richard Bona og cubanerne Alfredo Rodriguez på piano og Pedrito Martinez på perkusjon – og alle mer eller mindre på vokal – så var det for så vidt ingen overraskelse.

Hver for seg hadde flere av oss møtt de tre tidligere, men denne turneen var debut for herrene som trio. Sjøl om de opprinnelig kommer fra forskjellige kontinent – eller kanskje ikke? – så var det usedvanlig få, ingen vil jeg egentlig påstå, problemer med den personlige og musikalske kjemien.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har altså med tre musikanter i det ypperste tetsjiktet på hver sine instrumenter å gjøre. De kommer fra kulturer der det ikke er «forbudt» å fortelle sitt publikum hvor dyktige instrumentalister de er. Det gjør de med bravur, men samtidig viser de oss hvilken respekt de har for hverandre og det musikalske budskapet de gjerne vil overbringe.

Vi fikk de tre stort sett som trio, men alle fikk også vist seg grundig fram aleine. Bona med sine loopmaskiner og fantastisk vakre og unike stemme, Rodriguez med sitt temperament og sin svært langt framskredne teknikk og Martinez med sitt rytmiske univers som han er helt aleine om.

Vi fikk servert mye musikk fra Rodriguez´ og Martinez´ duoalbum «Duologue», Mye temperament og heftige tempi, men også mye dynamikk og ettertenksomhet mens Bona sjølsagt henta mye fra sitt solovirke.

Quincy Jones oppdaga Rodriguez for noen år siden og derfor er nok forbindelseslinja til sjølvaste «Thriller» ganske kort. Og for en versjon, inkludert Martinez-moves, vi blei servert.

Den lett hustrige marskvelden blei særdeles mye lettere og varmere etter møtet med disse godhjerta mestrene.

Richard Bona – Pedrito Martinez – Alfredo Rodriguez

Cosmopolite, Oslo – 04.03.20

Ca 350

De fleste av oss kjenner seg nok igjen når det gjelder å komme litt for seint til timen av og til. «American Epic» har gått meg hus forbi helt til nå.

Bakgrunnen for «American Epic» er at noen fikk ideen om å gjenskape noe av den første musikken som blei spilt inn på 1920-tallet. Det skulle gjøres av noen av de mest spennende av dagens artister, på tvers av sjangre, og det skulle gjøres på gamlemåten.

Tekniker Nicholas Bergh greide på nesten mirakuløst vis å skape ei opptaksmaskin  som likna bortimot 100% på det som blei brukt for rundt 100 år siden. Her snakker vi kun en mikrofon og av tekniske årsaker kunne ingen låter vare over tre minutter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alle har gått inn i materialet, stort sett fra den tida, men med enkelte «nye» unntak, med et ønske om å forstå hva og hvordan det skjedde i pionertida.

Her møter vi Elton John, Jack White – som også har vært produsent sammen med T Bone Burnett -, Willie Nelson, Merle Haggard, Nas, Taj Mahal, Beck, Stephen Stills, Raphael Saadiq og mange på en dobbelt-cd som på alle slags vis er av det unike slaget.

Hvis man har ønske om å dukke ned i historia sammen med en rekke fremragende foredragsholdere så er «American Epic – The Sessions» absolutt stedet å begynne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den spanske tenorsaksofonisten Gianni Gagliardi har vært en hel del i Norge den siste tida. Det har blant annet ført til to flotte visittkort.

Barcelona-fødte Gianni Gagliardi (32) har ført en nomadisk tilværelse. Han har bodd og studert over store deler av verden og gjorde unna sine masterstudier ved Norges Musikkhøgskole i Oslo før han nå har bosatt seg i København. En liten kikk på ferske annonser over hva som som skjer på klubbscena i Oslo, forteller oss likevel at han fortsatt avlegger Oslo hyppige besøk. Det skal vi så definitivt være glade for.

Mens Gagliardi jobba med sin master i Oslo «oppdaga» trommeslager og AMP-produsent Anders Thorén han. Sistnevnte inviterte med seg gitaristen Odd Steinar Albrigtsen og den engelske bassisten Tim Thornton og kjemien var til stede fra første takt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Herrene hadde ikke bare musikken som fellesnevner – mat og vin hadde tydeligvis ingen av de fire noe som helst mot. Derfor var Roma et naturlig mål for hygge på alle slags vis.

Albrigtsen skreiv seks av de åtte låtene, mens Gagliardi stod for de to siste. Melodisk, moderne, vakkert og inderlig med fire jevnbyrdige musikanter som på alle slags vis vil hverandre vel har blitt resultatet av «The Trip» til Roma.

Tidligere samme år som Roma-innspillinga, hadde Gagliardi også tilbrakt tid i New York. Med sju egne låter og Benny Golsons «Along Came Betty» inntok han studio med et mer enn kompetent komp av ukjente herrer for meg, Marty Kenney på bass, Jesse Simpson på trommer og Tuomo Uusitalo på piano. Med seg i frontlinja hadde han velmeritterte Chris Cheek på baryton- og tenorsaksofon. Cheek, med fortid sammen med blant andre Paul Motian, Charlie Haden og Bill Frisell, både matcha og utfordra Gagliardi på et strålende vis.

På mange måter er «Bikram» en litt annen side av den mer enn lovende Gianni Gagliardi. Her er det mer han gjennom hans egne låter, men de melodiske idealene er ofte de samme.

Det skal swinge av det Gagliardi holder på med og med idealer fra den amerikanske 60-talls epoken med Dexter Gordon, Joe Henderson, Hank Mobley og Wayne Shorter langt der fremme som inspirasjonskilder, så gjør det det fra start til mål.

Gianni Gagliardi er en saksofonist vi kan få svært mye glede av i tiåra som kommer. Disse to skivene tyder så avgjort på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det kommer vel neppe som noen bombe, men Madrid er altså mye mer enn Real Madrid. Den spanske hovedstaden er også en kulturell smeltedigel og Miron Rafajlović er et strålende eksempel på det.

Miron Rafajlović er en strålende trompeter, komponist og bandleder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Miron Rafajlović er født og oppvokst i Sarajevo i det gamle Jugoslavia. På grunn av krigstilstandene i sitt opprinnelige hjemland flytta familien til Canada og siden 2014 har Rafajlović vært bosatt i Madrid. Den musikalske og kulturelle smeltedigelen den spanske hovedstaden bød på var svært viktig for det valget.

Rafajlović begynner å nærme seg slutten av 30-åra og har venta lenge med å debutere under eget navn. Mye av årsaken er kanskje at han reiste verden rundt i åtte år som medlem av det unike sirkuset Cirque du Soleil. Nå har han åpenbart funnet seg veldig godt til rette i Madrid og her får vi møte en svært så allsidig og dyktig trompeter og flygelhornist.

Skiva åpner med låta «Slugs´» – en hyllest til Lee Morgan. Bortsett fra ei Carmine Coppola/Nino Rota-låt og Chick Corea-klassikeren «La Fiesta», har Rafajlović skrevet all musikken og her er det spor av alt fra Balkan, via Cuba, Middelhavet, Afrika og jazzens opprinnelige kontinent, Amerika.

Musikerne i Rafajlović sin sekstett pluss gjester har også røtter en rekke steder som Cuba, Iran og Spania og sjøl om det er ukjente herrer for min del, så holder de alle skyhøy standard.

Dette er tøff, hardtswingende og personlig musikk fra ei ny stemme for min del. Miron Rafajlović skal være hjertelig velkommen.

PS Dessuten synes jeg Trump avsettes så snart som mulig.

Den trendsettende populærvitenskapelige formidleren Malcolm Gladwell har med «Å snakke med fremmede» gjort et godt forsøk på å få oss til å tenke nytt og annerledes når det gjelder både å snakke med og forstå våre medmennesker.

Malcom Gladwell (56) er en canadisk/amerikansk journalist og forfatter som helt siden «Vippepunktet» i 2000 – som solgte 2 millioner eksemplarer bare i USA – har vært ei viktig stemme i den populærvitenskapelige verdenen. Med sin seineste innsiktsfulle betraktning om hva vi burde vite om mennesker vi ikke kjenner, vil han garantert befeste sin posisjon.

Gladwell benytter en rekke mer eller mindre kjente eksempler på hva som har skjedd og hvilke dramatiske følger det kan få når mennesker ikke kommuniserer på et godt nok vis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det begynner og slutter med den unge afro-amerikanske kvinna Sandra Bland som blei stoppa av en politimann for ikke å ha brukt blinklys da hun skulle skifte fil og som endte opp med å ta sitt liv noen dager seinere. I tillegg blir vi tatt med tilbake hvordan Hitler lurte alle verdens ledere før krigsutbruddet, vi blir minna om historia om den cubanske storpsionen Ana Montes som rundlurte CIA/FBI i et par tiår og om finansakrobaten Bernie Madoff som lurte en «hel verden» og om en svært betrodd amerikansk idrettspersonlighet som misbrukte en rekke titalls elever seksuelt og som kom unna med det i mange, mange år.

Standardantagelsen om sannhet er utgangspunktet for mye av det Caldwell gir oss en innføring i. Hvorfor blir vi lurt og hvorfor lar vi oss lure? Dommere i amerikanske rettssaler lar seg lettere lure enn dataprogram. Hvorfor er det slik?

Avhørsteknikker, tolking av mimikk, ikke la oss manipulere stereotypier og fordommer er noe av det Gladwell på et svært interessant, men noe rotete vis tar oss med inn i.

Her er det mange aha-opplevelser som fører til at man kan tenke over en del konklusjoner man har kommet fram til gjennom livet og som gjør at man kanskje tenker litt annerledes når man kommer opp i vanskelige situasjoner i framtida. Samtidig er tankerekkene og teknikkene vi blir introdusert for slik at vi også kan vurdere en rekke nyheter og vanskelige saker mer objektivt i tida som ligger foran oss.

Malcom Gladwell har skrevet en tankevekker. Den hopper og spretter litt hit og dit, men i essens er «Å snakke med fremmede» både interessant og spennende. Dessuten kan den «benyttes» i nære relasjoner også. Kanskje vi ikke kjenner de nærmeste så godt heller?

Malcolm Gladwell
Å snakke med fremmede
Forlaget Press

Terje Rypdal har vært et av de viktigste lydspora til mitt liv. Lyden av han og atmosfæren i uttrykket er fortsatt på plass, men denne kvelden fløy ikke ørnen like lett og uanstrengt som på sitt beste.

Jeg må innrømme at det er noe nostalgisk over det. Helt siden «Bleak House» kom inn i mitt liv rundt 1970, har Terje Rypdal vært der og satt uutslettelige spor. Du verden så mange flotte og storslagne opplevelser han har gitt meg og oss.

Nå er ikke Rypdal lenger i storform rent fysisk etter store medisinske problemer de siste 20 åra. Det preger sjølsagt det krevende gitarspillet til mesteren også – spesielt i de raske partiene stemmer det ikke akkurat slik Rypdal ønsker det heller.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Rypdal måtte slite med en forsterker som ikke spilte på lag fra start av, men det gikk seg smått om senn til. Det som også gikk seg veldig til var lyden av Ryp og atmosfæren i uttrykket – også mye takka være lydmagiker Sven Persson. Det er ingen som lyder, på denne planeten i alle fall, som Rypdal og når han hadde med seg den «nye» bassisten Endre Hareide Hallre – et herlig første møte for min del -, det fantastiske universet som heter Ståle Storløkken på allehånde tangenter og det rytmiske fundamentet til Rypdal gjennom flere tiår, Pål Thowsen, blant annet med en hjertevarm hyllest til sin mentor Jon Christensen, så blei det nok ei reise i Rypdals verden som satte spor.

Vi fikk både «Kompet går» og «Chaser» samt en del nytt stoff – ny ECM-plate er på vei – og mye musikk som drømmer blir laget av. Terje Rypdal samla nok en gang fullt hus og fansen løfta helten sin fram på et usedvanlig varmt vis. Terje Rypdal er lydsporet for mange verden rundt. Det viste både han og ikke minst publikum nok en gang.

Terje Rypdal Conspiracy

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo – 29.02.20

300 – Utsolgt