Terje Rypdal har vært et av de viktigste lydspora til mitt liv. Lyden av han og atmosfæren i uttrykket er fortsatt på plass, men denne kvelden fløy ikke ørnen like lett og uanstrengt som på sitt beste.
Jeg må innrømme at det er noe nostalgisk over det. Helt siden «Bleak House» kom inn i mitt liv rundt 1970, har Terje Rypdal vært der og satt uutslettelige spor. Du verden så mange flotte og storslagne opplevelser han har gitt meg og oss.
Nå er ikke Rypdal lenger i storform rent fysisk etter store medisinske problemer de siste 20 åra. Det preger sjølsagt det krevende gitarspillet til mesteren også – spesielt i de raske partiene stemmer det ikke akkurat slik Rypdal ønsker det heller.
Rypdal måtte slite med en forsterker som ikke spilte på lag fra start av, men det gikk seg smått om senn til. Det som også gikk seg veldig til var lyden av Ryp og atmosfæren i uttrykket – også mye takka være lydmagiker Sven Persson. Det er ingen som lyder, på denne planeten i alle fall, som Rypdal og når han hadde med seg den «nye» bassisten Endre Hareide Hallre – et herlig første møte for min del -, det fantastiske universet som heter Ståle Storløkken på allehånde tangenter og det rytmiske fundamentet til Rypdal gjennom flere tiår, Pål Thowsen, blant annet med en hjertevarm hyllest til sin mentor Jon Christensen, så blei det nok ei reise i Rypdals verden som satte spor.
Vi fikk både «Kompet går» og «Chaser» samt en del nytt stoff – ny ECM-plate er på vei – og mye musikk som drømmer blir laget av. Terje Rypdal samla nok en gang fullt hus og fansen løfta helten sin fram på et usedvanlig varmt vis. Terje Rypdal er lydsporet for mange verden rundt. Det viste både han og ikke minst publikum nok en gang.
Foto: Sven Persson
Terje Rypdal Conspiracy
Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo – 29.02.20
300 – Utsolgt