Ytre Suløens Jass-ensemble har holdt det gående i vel 45 år og låter like livsbejaende som siden jeg hørte dem for første gang. Her hyller de to ikoner, Joe «King» Oliver og Louis Armstrong, og du verden så det swinger av både utgangspunktet og Suløen anno nuh.

Hva Ytre Suløens Jass-ensemble har betydd for musikklivet og for menneskene som har møtt dem på sin vei, er ikke mulig å måle. Spesielt i tider vi er inne i nå er det spesielt viktig å ta med seg det positive påfyllet blant andre sulistene har gitt og fortsatt gir oss.

I forbindelse med dette prosjektet, som blei sjøsatt under Moldejazz i 2018, ville YSJE gi sitt trofaste publikum et gjenhør med hvor det hele bortimot starta – i Chicago på begynnelsen av 1920-tallet.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Der tok kornettisten og trompeteren Joe «King» Oliver en relativt lovende unggutt ved navn Louis Armstrong med seg – og resten er som man sier historie.

Dagens utgave av YSJE består av Tricia Boutté, fra New Orleans og Sula, på vokal, Lars Frank på klarinett og saksofoner, David Gald på tuba, Morten Gunnar Larsen på piano, Sturla Hauge Nilsen på trompet, Andreas Rotevatn på trombone, Kristoffer Tokle på trommer og superveteranen, muntrasjonsrådet og ikonet Einar Aarø på banjo som har vært med fra dag 1 og som også har laga coveret på cden – fiskene er forresten døpt Oliver og Armstrong. For å gjøre besetninga så autentisk som mulig inviterte de også med Kåre Nymark jr. på trompet – en glitrende solist som var med i bandet i 18 år.

Like før jul i 2018 gikk de, etter å ha fått all den jubel og anerkjennelse de fortjente i Molde, i studio på øya Giske på Sunnmøre. Med havet som nærmeste nabo – vi får også stifte bekjentskap med vinden og bølgene – spilte de inn et dusin låter som alle er nært knytta til Oliver og Armstrong. Jeg føler meg ganske så sikker på at de to ville smilt svært så anerkjennende til hva YSJE hadde tilført musikken de skapte for nesten 100 år siden.

Bandet, både kollektiv og solistisk, behandler musikken med den største respekt samtidig som de tilhører mye av det de kommer fra i tillegg. Om det swinger? Noe så vederstyggelig! Og aldri har verken musikken eller Ytre Suløens Jass-ensemble vært viktigere enn nå. De tar vare på tradisjonen, de viderefører den og de sørger for etterlengta påfyll i ei blytung tid.

PS 1 Folkens: Det er nå viktigere enn noen gang å kjøpe musikk i en eller annen form – frilansere er alle som en svært hardt ramma.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Noen musikanter har vært med å prege livet mitt i relativt stor grad. Pat Metheny er så avgjort en av dem og han har vært der siden 1974. Høydepunktene har stått i kø og med «From This Place» har det kommet et nytt – kanskje det aller største.

En totalt ukjent 19-åring kom til Molde i 1974. Ingen visste navnet hans en gang. Med sin 12-strengers gitar stod han beskjedent litt langt bak på scena i Gary Burton Quintet. Det var liksom ingen tvil om at det var Mick Goodrick med sin 6-strenger som var gitarsjefen i bandet. Uansett blei den langhåra unggutten – han var hele et år eldre enn meg – lagt godt merke til og ikke minst på jammene på den legendariske klubben Lucullus seint på kvelden. Da var det han som var sjefen. Pat Metheny hadde presentert seg for aller første gang.

Siden har det gått slag i slag og det tok ikke mange år før Pat Metheny var et av de aller største navna i jazzverdenen. Etter hvert oppdaga vi også at han hadde solide norske røtter – Brunlanes ved Larvik og Mandal spesielt. Det har han alltid vært svært stolt av og gjort sitt til at han mer enn gjerne har lagt turen til Norge så ofte som mulig – også som turist med familien.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hver gang Pat Metheny bestemmer seg for å komme med noe nytt, så veit vi at han har noe å melde. Han er streng med seg sjøl – lista legges svært høyt. Nå har det gått ni år siden han ga oss et studioalbum – «What´s It All About» – og forventningene har vært intet mindre enn voldsomme.

Det er da veldig hyggelig å kunne melde at «From This Place» er fantastisk bra – kanskje hans aller beste musikalske visittkort noensinne. Konkurransen er beinhard og jeg skal innrømme at det muligens er øyeblikkets begeistring over å bli servert noe nytt som fører meg av gårde, men det kjennes, føles og oppleves i alle fall slik.

På denne dobbelt LP-en har Metheny skrevet ti nye låter der flere av dem kommer til å gå inn i klassen hans aller beste.Tittelsporet der Meshell Ndegeocello synger noe så hinsidig vakkert og forteller oss at fra det stedet vi er nå må vi bare gå videre – nesten profetisk i forhold til situasjonen kloden vår er oppe i nå, og «Sixty-Six», som Metheny vil fylle seinere i år, med et vispekomp som minner om «Last Train Home», er to av mange høydepunkt i denne melodiske himmelen.

Utganspunktet var at dette skulle bli ei kvartettskive med malaysisk/australske Linda May Han Oh på bass, mexikanske Antonio Sanchez på trommer og walisiske Gwilym Simcock på piano – Methenys faste band. Med sitt arsenal av gitarer og tangenter skulle man tro at det var mer enn bra nok, men Metheny hørte noe mer.

Det første til at Metheny hyra Alan Broadbent og Gil Goldstein til å skrive arrangement for The Hollywood Studio Symphony – arr som skulle bli en integrert del av bandsoundet og du verden som det har blitt det! Dette er så langt fra noe with strings-opplegg som vel tenkelig – det er faktisk smått magisk og helt unikt. Perkusjonisten Luis Conte og munnspilleren Grégoire Maret gjør også nydelige gjesteopptredener underveis – spesielt er tonen i munnspillet til Maret magisk.

Apropos tone: jeg vet ikke om noe spesielt vakrere eller mer personlig enn tonen i alle Methenys gitarer og nok en gang benytter han sjølsagt til en hver tid den «rette» gitaren til akkurat det uttrykket han er ute etter. Magisk og fantastisk flott – som hele «From This Place».

I disse tunge tider for mange anbefales det å avlegge «From This Place» mange besøk. Det kan definitivt være oppbyggende for sinnets helse – helsebot! Når Metheny begynner festen med låta «America Undefined» så mer enn aner jeg hva og hvem han har i tankene også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eldbjørg Raknes har gjennom flere tiår vist oss at hun er en stemmekunstner med noe helt spesielt å melde. Med «Bumblebee» får vi både ei oppsummering samtidig som hun skuer framover.

Eldbjørg Raknes (50) viste tidlig alle med åpne ører og andre sanser inntakt at hun ville gå sine egne veier. Det har hun kompromissløst holdt fast ved gjennom hele si karriere og sjøl om det er mulig for eksempel å høre slektskap med en tidlig og søkende Karin Krog og Sidsel Endresen, så er Raknes noe så voldsomt sin egen ledestjerne.

Innspillinga er gjort live under Jazzfest i Trondheim i mai fjor. Sammen med lydmagiker- og skulptør Tor Breivik inntok hun Verkstedhallen med publikum rundt seg på alle kanter. En spennende og annerledes setting for en ditto beskjed om hvem Raknes er anno nå.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I tillegg til å synge spiller Raknes elpiano, perkusjon, bedriver live sampling og styrer elektronikkbutikken mens Breivik styrer live sounden og bidrar med samples.

De to tar oss med på en ekskursjon gjennom noen av Raknes´ låter – en ekskursjon som byr på store overraskelser og spennende ytterpunkter med masse dynamikk i lydskulpturene/tolkningene/låtene. Samarbeidet mellom Raknes og Breivik er av det sjeldne slaget og gir oss noe vi svært sjelden får være med på..

Etter rundt 55 minutter med en collage som går i ett, fikk publikum i Trondheim og vi en uroriginal versjon av «A Case of You» av nok en inspirasjonskilde, Joni Mitchell. Nok et eksempel på hvilken høyst spesiell stemme Eldbjørg Raknes er og har.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De som har levd ei stund husker et NRK-program som het «I objektivet» med undertittelen for spesielt interesserte. Der hører også musikken til Evan Parker og Matthew Wright hjemme.

Evan Parker omringa av et unikt kollektiv. Foto: Ziga Koritnik

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Samarbeidet mellom den helt spesielle og unike, i dette tilfellet kun sopransaksofon, Evan Parker (75) og Matthew Wright, live sampler og turntablist, går helt tilbake til 2008. Etter hvert har også John Coxon, Adam Linson og Ashley Wales kommet til på både bass, elektronikk og nok en «platespiller», og til sammen har det ført til et møte mellom fem engelskmenn i Nickelsdorf i Østerrike en sommerdag i 2017 som publikum tydeligvis satte stor pris på.

De sju delene, som alle har fått navnet «Crepescule  in Nickelsdorf», der Wright har sampla mye tidligere Parker-materiale, «møter» svært så fordomsfritt Parkers sopranspill – mannen har tatt sirkelpusting til et helt eget sted – og de fem lar musikken utvikle seg på et stille, sakte og reflekterende vis der det er både mulig og anbefalt å drømme seg bort.

Jovisst er det fritt og jo da det er langt fra noen tradisjonell melodikk her, men Parker, Wright & Co tar oss uansett med til steder det er spennende og annerldes å være. Evan Parker er og har ei helt spesiell stemme og her møter vi den i en helt ny setting. Dette er musikk de færreste av oss har vi nærheten av tidligere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Både musikalske og geografiske grenser blir kryssa på et svært så elegant, musikalsk og humoristisk vis av kvartetten Perleskum – ei gruppe med røtter både på Nordmøre, i Romsdal og på Sunnmøre.

Jorun Marie Kvernberg i spissen for Perleskum. Foto: Oddleiv Apneseth

Det er nesten umulig å ikke få med seg fogderikranglene som har gått i bølger de seineste åra i store deler av Møre og Romsdal. De skal vi på ingen måte ta stilling til her, men den flotte gruppa Perleskum med Jorun Marie Kvernberg fra Fræna/Hustadvika i spissen for Unni Boksasp fra Kanestrøm/Tingvoll, Daniel Herskedal fra Molde og Dag-Filip Roaldsnes fra Valderøya gjør i alle fall sitt aller beste for å bygge bro mellom fogderiene – på sitt vis.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Etter at Kvernberg, som er søster av en annen felespiller i verdensklasse, Ola, for et par år siden fikk forespørsel fra Førde Internasjonale Folkemusikkfestival om å lage musikk for barn basert på tekster av Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870), så er jeg ganske så sikker på at fogderistrid var det aller siste hun tenkte på da hun skulle finne de «riktige» musikerne. Det er likevel hyggelig og vel så det at musikerne kommer fra alle fogderiene og dermed har Perleskum gjort sitt lille bidrag også når det gjelder «fredsmekling».

Kvernberg har skrevet all musikken og hun har også tatt seg enkelte friheter når det gjelder Olavsson Vinjes tekster slik at det skal bli enklere for både små og store å skjønne hva den store dikterskalden ville. Det er tross alt tekster som går nesten 200 år tilbake i tid, men de tar opp temaer som er tidløse: kjærlighet, lengsel, frustrasjon, kunsten, sorg og glede blant annet. 

Med et slikt stjernelag – Boksasp er en folkesanger i stjerneklassen, Herskedal er en tubaist i verdensklasse og Roaldsnes er en pianist som har skapt seg sin egen klangverden – har Kvernberg muligheten til å hente impulser både fra folkemusikken, fra jazz og fra viseverdenen. Det har Perleskum, for øvrig navnet på et av dikta til Olavsson Vinje som er med på plata, skapt et helt eget lite univers ut av og når de i tillegg krydrer det hele med en dose humor så har «Tytebæret» blitt en flott debut fra denne strålende og ganske så unike kvartetten.

Den danske bassisten og bandlederen Jasper Høiby kjenner mange fra den suksessrike trioen Phronesis. Nå har han tatt minst et steg videre og han utfordrer oss til å tenke litt ekstra.

For kort tid siden gikk Phronesis ut med melding til sine mange tusen tilhengere at snart er det slutt for trioen som har eksistert siden 2005 med den norsk-svenske trommeslageren Anton Eger og den engelske pianisten Ivo Neame. Det forteller en  hel del om statusen til trioen at de melder fra på det viset – det skjer ikke og er heller ikke nødvendig så veldig ofte i jazzens verden.

Årsakene var sikkert flere, men alle tre hadde åpenbart lyst til å prioritere egne prosjekter for ei stund. For Høibys del betyr det et svært ambisiøst sådan der han i løpet av de neste fem åra vil gi oss fire album der han tar for seg de virkelig store spørsmåla. Høiby er altså en musikant med flere tanker i hodet samtidig og her får vi et svært godt første eksempel på hans store prosjekt.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Overskriftene på Høibys engasjement er humanisme, klimautviklinga, kunstig intelligens og økonomisk reform – intet mindre. Til å «hjelpe» seg har han med lydklipp og inspirasjon fra en rekke sentrale meningsbærere som Grace Lee Boggs og Greta Thunberg.

Musikken, som han i all hovedsak har skrevet sjøl, men med litt hjelp fra den engelske saksofonisten Josh Arcoleo og den franske trommeslageren Marc Michel som utgjør trioen vi møter her, kler og underbygger tekstene på et flott vis.

Det er moderne, sterk, melodiøs og kompromissløs musikk som får oss inn i de tankeprosessene både Høiby og hans inspirasjonskilder vil ha oss inn i – og som vi har godt av å bli utfordra på.

Jasper Høiby går sine egne veier – veier det er spennende og viktig å følge han på. «Planet B» er en flott start på et svært ambisiøst prosjekt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hva får man hvis man setter sammen de svært oppegående nordmennene Kristoffer Berre Alberts og Rune Nergaard og de to amerikanske heltene Jim Black og Nels Cline? Det enkle svaret er bandet Exoterm og det litt mer utfyllende er urheftig musikk.

Bassist Rune Nergaard, som mange vil kjenne igjen fra Bushman´s Revenge, er mannen bak alle låtene på kvartettens debut-album. Eller det er kanskje mer korrekt å si idémakeren bak utgangspunktene, fordi mye her er kun ideer eller skisser som alle fire tar av fra.

Med seg på saksofoner har han Kristoffer Berre Alberts, en av mange gode busser fra jazzlinja i Trondheim, som har vært med på å prege band som Cortex og Large Unit i mange år. Fra den aller mest spennende alternativscena i New York finner vi trommeslageren Jim Black og gitaristen Nels Cline, som den store hop kjenner fra rockegruppa Wilco der han har vært bosatt siden 2004.

Store deler av den norske og amerikanske alternativscena har vist stor begeistring for hverandre over lang tid og jeg tipper det er grunnen til at disse har funnet sammen også. De har i alle fall funnet hverandre i det jeg opplever som en felles begeistring for noe sjangersprende i grenseland mellom jazz, rock og impro – i et landskap de åpenbart trives i og de trives like tydelig med hverandre.

Her er det ingen som har behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av noen av de andre – her er alle fire veldig samstemte om å skape noe de er gjør sammen om det er fritt, heftig, melodisk, mer nedpå eller reflektrende.

Exoterm er enkelt og greit noe for seg sjøl. Beintøft og hipt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den skotske mestersaksofonisten Tommy Smith slutter aldri å imponere. Med det unike verket «Norse Myths» med Scottish National Jazz Orchestra og Arild Andersen Trio la han nok en alen til sin vekst.

Det spruter av spillet til Tommy Smith. Foto: Tomas Lauvland Pettersen

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Uttrykket alen til sin vekst vekker nok minner om en språkbruk som går noen tiår og vel så det tilbake i tid. Det gjør også utgangspunktet for Smiths og SNJOs meget ambisiøse verk. Som kunstnerlig leder for det meget fine storbandet SNJO, tok Smith initiativet til at fire langt framskredne arrangører i USA, Tyskland og Norge skulle skrive sine musikalske tanker rundt en rekke norske folkemelodier med røtter tilbake til Frigg, Loke, Odin og Tor.

Amerikanerene Bill Dobbins og Geoffrey Keezer, tyske Florian Ross og vår egen Øyvind Brække hadde fått det ærefulle oppdraget med å arrangere sanger/melodier Tommy Smith hadde funnet fram, hvis jeg har skjønt det rett. I løpet av cirka fire ganger 25 minutter blei vi servert intet mindre enn unik musikk der Smiths enorme autoritet både som leder og som saksofonist kobla sammen med Arild Andersens sound og varme uttrykk og Thomas Strønens modige og personlige måte å erstatte Paolo Vinaccia på, gjorde dette møtet mellom SNJO og Arild Andersen Trio til ei helt spesiell reise både tilbake og fram til vår tid.

De fire arrangørene hadde satt hvert sitt umiskjennelige bumerke på musikken. Aldri har jeg hørt deler av den norske tradisjonsskatten behandla slik og ikke minst derfor var det synd at så få hadde tatt turen til Bærum Kulturhus.

There is a special time on the planet sa Smith fra scenekanten. Det skal være sikkert og visst og hva det vil si blant annet for arrangører av kultur- og sportsarrangement i tida som kommer vet ingen, men det er åpenbart at store publikumsmasser tenker seg om både en og to ganger før de oppsøker steder med større menneskemengder. Derfor er det å håpe at «Norse Myths» kan være mulig å oppleve seinere også når verden har nærma seg normalen igjen. Veldig mange hadde nemlig fortjent å få høre storverket «Norse Myths».

Scottish National jazz Orchestra – Tommy Smith

Arild Andersen Trio

Bærum Kulturhus, 06.03.20 – ca 100

Strømmen av kvinnelige japanske tangentister ser ikke ut til å ha noen ende – og bra er det. Her får vi møte organisten Akiko Tsuruga sammen med gitaristen Graham Dechter og trommeslageren Jeff Hamilton.

Akiko sammen med Jeff Hamilton og Graham Dechter – du verden så det swinger!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Akiko Tsuruga, fra Osaka i Japan, har bodd i New York siden begynnelsen av 2000-tallet etter at trommelegenden Grady Tate «insisterte» på at hun hadde noe der å gjøre. Til tross for at hun har gjort mye med mange, blant andre sammen med Lou Donaldson, så er dette mitt første møte med henne. Det var på høy tid.

Akiko, hun bruker kun fornavn i artistsammenheng, stammer fra tradisjonen Jimmy Smith mer eller mindre egenhendig etablerte på midten av 50-tallet. Det er likevel en annen Smith, Dr. Lonnie Smith, som er hennes ledestjerne og han har uttalt at Akikos spill er som å se en blomst i blomstring.

Med et repertoar bestående flere originallåter av Akiko, Hank Mobleys «A Baptist Beat», John Coltranes «Moment´s Notice» og standardlåtene «I Remember You» og «This Could Be the Start of Something Big», sørger trioen med det unge stjerneskuddet Graham Dechter på gitar – han har vært en del av Clayton-Hamilton Jazz Orchestra siden han var 19 – og den strålende veteranen Jeff Hamilton på trommer, for at det swinger noe vederstyggelig hele veien både i ballader og i heftige tempi.

Akiko er en organist av meget solid klasse og trioen hun er sjef for ligger på verdensklassenivå når det gjelder orgeltrioer. Så bra er det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Blant de mange tinga jeg kan veldig lite om, står ukrainsk jazz svært høyt oppe lista. Odd Gjelsnes og Losen Records har nok en gang tatt ansvar og Pokaz Trio forteller oss at de hører hjemme langt oppe på stigen.

Pokaz Trio fra Odessa i Ukraina hører hjemme høyt der oppe.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Odd Gjelsnes skal ha all mulig slags honnør for å finne fram til og løfte fram musikk og musikere vi ellers neppe ville fått stifte bekjentskap med. Gjennom utgivelsene med de russiske trioene LRK Trio og Ilugdin Trio har døra blitt åpna til triojazzen i det største landet i øst og kvaliteten og originaliteten har vært påtakelig. Konserten med LRK Trio i Molde i fjor sommer var et solid høydepunkt og nå åpnes altså ei ny dør.

Hvordan Gjelsnes har funnet fram til Pokaz Trio, aner jeg ikke. Det som er helt sikkert er at pianisten og komponisten Andrew Pokaz, bassisten Vitaliy Fessenko og trommeslageren Yakov Taruntsov både kollektivt og individuelt holder en standard som gjør at de fortjener mye og umiddelbar oppmerksomhet. De ville heller ikke, i likhet med LRK Trio i Molde,  ha gjort skam på noen festivalscene her til lands.

Jeg har musikerne sterkt mistenkt for å ha en solid klassisk ballast før jazzen tok dem. De har også tatt med seg sine musikalske røtter fra folkemusikken i sine hjemtrakter og fusjonert det med impulser fra triogiganter som Bill Evans, Keith Jarrett og Brad Mehldau.

Til sammen har det blitt et eget triouttrykk. Det er virtuost, det er personlig og det er vakkert. Det holder ei god stund det.

PS dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.