Lisbeth Pettersen følger opp sin thrillerdebut med klimaforsker Nina Berger i hovedrolla på et veldig bra vis.

Lisbeth Pettersen (62) kan vel avgjort kalles en late bloomer når det gjelder å begi seg ut på de skrå thriller/krim-bredder. Hun er uansett en erfaren skribent/journalist og det skinner tydelig gjennom i hennes økonomiske og gode språkbruk.

Det er knappe to år siden hun viste seg fram for første gang sammen med klimaforsker Nina Berger, definitivt en uvanlig og utradisjonell krimhelt, med «La meg ikke huske». Den fascinerte meg og jeg kalte det en kriminelt bra debut.

»Det er så mørkt her» er på sett og vis en oppfølger til debuten, men den kan absolutt leses uten forgjengeren i bakhodet. Pettersen skriver på et elegant vis inn det som trengs for at det skal bli flyt i hele historia og logikk i det som skjer.

Stockholmssyndromet tør være et kjent begrep for mange. Det blir også en mulig del av forbindelsen mellom milliardæren Christian Falchner og og Nina Berger, men bare mulig….

Det har seg slik at de to ender opp i Mumbai i India på jakt etter grønne prosjekter som han kan investere i og samtidig ordne opp med noe av sin dårlige samvittighet.

Det ender kjapt med at helt andre problemer vokser dem over hodet. Menneskehandel, pedofili, korrupsjon og andre herligheter blir det som opptar dem og Nina Berger må kjempe en kamp på liv og død.

Hvem står bak det som skjer? Er det indiske kriminelle som har skjønt at her er det penger å hente eller fører trådene helt andre steder?

Lisbeth Pettersen har skrevet en pageturner som fyker unna. Til å begynne blir det noen transportetapper, men når alvoret tar tak blir det også et solid driv i både fortellinga og språket hennes.

Det er både spenning og solid med menneskeinnsikt i Pettersens forfatterskap. Hun har makta å skape en oppfølger hun har all grunn til å være stolt av. Den egner seg godt i disse høyst spesielle tider.

De forrige anmeldelsene mine tok for seg artister fra Sørlandet. Da er det bare rett og rimelig at Nord-Norge tar over stafettpinnen i dag og vokalisten Eline Hellerud Åsbakk gjør det på et inderlig vis.

Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Eline Hellerud Åsbakk (29) fra Tromsø viste seg fram på et svært så fordelaktig vis for fem år siden med debuten sin, «Utenfor». Hun viste oss umiddelbart at hun var en formidler av svært god kvalitet og det at hun skreiv og sang på nordnorsk gjorde det ekstra fint og personlig.

Det kommer ikke som noen bombe lenger at det kommer jazztalenter fra det ganske land. Fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord finnes det utmerkede utdanningsinstitusjoner og køa av talenter som kommer ut derfra er intet mindre enn imponerende.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Hellerud Åsbakk har, såvidt jeg har skjønt, etter hvert flytta til hovedstaden, men hun har på ingen måte kutta forbindelsen til det nordnorske av den grunn. Som på debuten så skriver hun fine, ettertenksomme og av og til litt melankolske tekster som hun, melodiene og medmusikantene hennes gir tilstrekkelig med luft til at de skal få plass og rom til å ta bolig hos oss. Vi befinner oss i et landskap der det blir henta inspirasjon fra både visetradisjonen, folkemusikken og ikke minst jazz.

Jeg etterlyste litt større variasjon i uttrykket på debuten og den innvendinga har jeg fortsatt. Det hele blir litt enstonig, men når det er sagt så er det hele så vakkert, inderlig og høyst personlig at jeg «tilgir» – nesten i alle fall – Hellerud Åsbakk denne gangen også.

Hun synger med en uanstrengt varme i stemma si og når hun fortsatt har med seg et nordnorsk a-lag bestående av Odd Steinar Albrigtsen på gitar, Eirik Jonassen Fjelde på tangenter, Jakop Janssønn på perkusjon og Christo Stangness på bass pluss Arctic Philharmonic og trompeter i toppklasse, Ole Jørn Myklebust, som gjester, så blir reisefølget hennes å regne som framifrå og vel så det.

Jeg sa om Hellerud Åsbakk i forbindelse med debuten at vi skulle få mye glede av henne i åra som kommer. Her kommer det første eksemplet på det og jeg gleder meg allerede til de neste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tubaisten, komponisten og bandlederen Lars Andreas Haug har passert under alt for mange radarer. Her er nok en fin mulighet til å gjøre noe med det.

Lars Andreas Haug (44) vil nok en del nikke gjenkjennende til når jeg nevner samarbeid med Live Maria Roggen, Trygve Seim og ikke minst den originale trioen Tri O´Trang med Helge Lien og Torben Snekkestad. Under eget navn har Haug også gitt ut flere skiver, men den store oppmerksomheten har dessverre ikke blitt han til del.

Det er både leit og ufortjent for Lars Andreas Haug har mye høyst unikt å melde. Med sitt band, som i stor grad består av musikanter han har samarbeida med siden 90-tallet, gir han oss her musikk som han har skrevet og arrangert for Johannes Billich (tangenter), Gunnar Halle (trompet), Camilla Susann Haug (vokal), Jovan Pavlovic (trekkspill), Steffen Schorn (saksofon) og Knut Aalefjær (trommer og marimba). I tillegg er Rolf Magne Schmidt Asker gjest på vokal på tittelsporet som varer i nesten en halvtime.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Musikken er spennende, annerledes, sprudlende og humoristisk og henter inspirasjon fra folkemusikk, klassisk musikk, samtidsmusikk, impro, jazz og en rekke andre herligheter.

Denne musikalske stuinga dandert av ei ganske så spesiell besetning/instrumentering sørger for ei musikalsk reise som med dynamiske virkemidler gir oss både spenning og påfyll. Få opp ørene for Lars Andreas Haug, musikken hans og bandet hans.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hva som virker og ikke virker i disse tider lurer millioner av mennesker på. Ingen vet foreløpig svaret, men en ting er uansett sikkert: musikk slik komponisten og tangentisten Lars Jakob Rudjord gir oss virker ikke mot, men for det meste.

Lars Jakob Rudjord, som kommer fra Lista, så langt sør som det er mulig å komme i kongeriket, fyller 36 år i dag. Forhåpentligvis får han det ønsker seg og sikkert fortjener, men i sin raushet så har han for sikkerhets skyld gitt oss alle en nydelig presang; albumet «Let Tomorrow Be Better». Reisa han inviterer oss med på får ekstra dybde og betydning i forbindelse med den ekstreme situasjonen vi alle er oppe i og som vi ikke ser enden på.

Jeg leser meg til at Rudjords univers ofte blir forbundet med neo-klassisme. Begrepet og referansene sier ikke meg så mye, men så har det heller ikke så stor betydning. Det som betyr noe er at Rudjord med utgangspunkt i sitt 100 år gamle flygel og ymse elektriske tangentinstrumenter har skapt en unik liten verden som er veldig hans og som henter både fra klassisk musikk og fra jazz. Det er kun Rudjord som styrer butikken her bortsett fra assistanse fra cellisten Katrine Schiøtt på to spor.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Musikken er vakker, meditativ, uhyre personlig og både tankevekkende og trøstende i ei tid ingen av oss har opplevd maken til tidligere. Rudjord kunne sjølsagt ikke ane at verden skulle se slik ut da han jobba med musikken i heimen om natta etter at stillheten hadde senka seg. Nå har den uansett fått en ekstra dimensjon ved seg: «Let Tomorrow Be Better» kan vi både trøste oss med, glede oss over og håpe på.

Gratulerer med musikken – gratulerer med dagen!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

PS: Musikken er kun utgitt digitalt.

Cæcilie Norby har i løpet av noen tiår vokst til å bli Danmarks vokaldronning. Gjennom denne spesielle Best of-samlinga forteller hun oss hvorfor.

Cæcilie Norby (55) er datter av en kjent operasangerinne og slo gjennom som pop/rock/funk/soul-vokalist i bandet OneTwo. Senere har hun vist oss at sjangergrenser er til for å brytes – hun er like bra og personlig uansett hvilken dør hun går gjennom.

Her hjemme kjenner vi henne i stor grad som jazzsangerinne og hos oss fjellaber slo hun gjennom på det legendariske selskapet Blue Note. Hun forsetter å vise oss hvilken eminent jazzsangerinne hun er i diverse konstellasjoner og seinest med det all-europeiske kollektivet Sisters in Jazz.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Som sagt så er Norby så mye og et tverrsnitt av det viser hun og hennes tyske plateselskap ACT frem på «Portraying». Ti av de 16 låtene har vært å høre på diverse utgivelser de seineste åra, mens de resterende er «debutanter».

De «nye» låtene er David Bowies «Andy Warhol», Bob Dylans «Life Is Hard», Dolly Partons «Jolene», to låter fra danskenes svar på «Hver gang vi møtes» – «Toppen af Poppen» og Neil Youngs «Sugar Mountain».

Både disse seks versjonene samt det materialet vi kjenner fra før, som «Easy Money», «Bei Mir Bist Du Schön», «Have You Ever Seen the Rain» og og den urvakre duoversjonen av «Hallelujah», med Norbys sjelevenn Lars Danielsson på cello, gir oss nok et prov på hvilken strålende formidler Norby er. Cohen ville garantert smilt det helt spesielle smilet sitt og løfta på hatten.

Norby viser også hvilken kvalitetsbevisst musiker hun er på alle slags vis. Når hun på noen av spora har med seg ikonet Jon Christensen, Marius Neset, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Hildegunn Øiseth – fjellaber fra øverste hylle, så sier det det meste om hvor vi befinner oss på stigen.

Her møter vi Cæcilie Norby i et tverrsnitt av hva og hvem hun er og det er ikke reint lite. Et sterkt og flott selvportrett – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

19. juli i fjor blir værende i minneboka for alltid til de som var tilstede på sjøsettinga av Gard Nilssen´s Supersonic Orchestra under Moldejazz. Nå får alle andre anledning til å være med på festen også. Stasere enn dette blir det neppe.

Av og til vinner man i Lotto – den aller største premien. Eller forresten; man gjør jo ikke det. Det er bare noen man hører om som gjør det. Gard Nilssen opplevde nok likevel 2019 litt slik. Han blei far for første gang og som en heidundrende intro til fødselen fikk han oppleve sin aller største musikalske uke, nemlig som Artist in Residence under Moldejazz.

Høydepunkta stod i kø fra start til mål både for Nilssen, som heldigvis prioriterte musikken foran ei målvaktskarriere i et middelmådig Grenlandslag i fotball, og hos oss som fikk være til stede, men jeg føler meg uansett overbevist om at fredag den 19. på Teateret Vårt blir stående som überhøydepunktet. Hvorfor får vi bekreftelsen på via dette liveopptaket fra denne kvelden som vanlig mesterlig bevart for evigheten av lydmaestro Tor Breivik.

Det hadde seg nemlig slik at Nilssen nesten kunne oppføre seg slik han gjorde på en god dag i godtebutikken hjemme i Skien for noen tiår siden: han kunne få alt han pekte på. Moldejazz sa i svært stor grad ja og dermed kunne Nilssen sette sammen et «storband» med 15 av sine favorittmusikanter pluss seg sjøl.

Med ei saksofonrekke bestående av Hanna Paulsberg, Kjetil Møster, André Roligheten, Per «Texas» Johansson, Maciej Obara, Mette Rasmussen og Eirik Hegdal, Thomas Johansson og Goran Kajfes på trompeter, Erik Johannessen på trombone, Petter Eldh, Ingebrigt Håker Flaten og Ole Morten Vågan på bass og Hans Hulbækmo, Håkon Mjåset Johansen og sjefen sjøl – puh – på trommer, så blei det inviterte til en fest det kommer til å gå gjetord om i Moldejazz-historia til evig tid.

Med musikk skrevet og arrangert av Nilssen og barndomskamerat Roligheten blei vi tatt med på noe som var en så heftig musikalsk ekskursjon som jeg personlig ikke kan huske å ha vært med på før. Og jeg har vært med på noen vil jeg mene.

Solistisk holder jo alle et skyhøyt nivå og når de i tillegg var så inspirert og innstilt på lage fest og haraball som vel tenkelig, så blei det en musikalsk gumbo man svært sjelden får smake på.

Nilssen og Roligheten hadde laga et fundament som spente over et lerret med vare, sarte ballader til urfunky og heftige stå på-låter der lyttere i verdensklasse møtte solister og ensemblemusikanter av samme kaliber. For en opplevelse og for en fest!

Jeg har det ikke med å kaste terning etter musikk, men her kommer det likevel et unntak: det blir like godt 16 på terningen – en til hver enkelt og 16 til alle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I en merkelig tid der mange har muligheten til å sjekke ut både det og det andre i heimen, anbefales det derfor tre skiver i dag. Alle er bra og så er det en fellesnevner eller to her også: Atle Nymo og Michaela Antalová.

Saksofongiganten Sonny Rollins satte mye på hodet da han ga ut «Way Out West» i 1957. Trio med bass og trommer og uten piano eller gitar var uhørt, men Rollins viste verden at en slik konstellasjon åpna opp helt nye vinduer og dører.

Stadig nye generasjoner har blitt inspirert av det fundamentet Rollins la ned og her viser trommeslager Hermund Nygård, tenorsaksofonist Atle Nymo og bassist Magne Thormodsæter – alle med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim, men fra forskjellige kull – at det fortsatt er mye å hente fra denne «visjonen».

Det er lett å høre at dette er et con amore-band. De tre elsker dette uttrykket og dette formatet og at de setter stor pris på hverandre er det heller ikke vanskelig å oppdage.

I tillegg til fire låter fra Rollins-skiva, så blir vi også servert ei originallåt av Thormodsæter og her handler det ustanselig om å lytte, la seg inspirere og om å spille hverandre stadig bedre.

»Way Out West» er så ekte og så tidløst som vel tenkelig og herrene Nygård, Nymo og Thormodsæter forteller oss at de hører hjemme på ei usedvanlig høy hylle uansett hva slags målestokk man benytter.

Musikken er kun utgitt på vinyl, men da følger det også en cd med.

Atle Nymo (42) er på ingen måte ferdig med det. Det skulle ta godt og vel 42 år altså før en av Valnesfjordens desidert beste saksofonister skulle komme med plate under eget navn. Til tross for at han har bidratt på rundt 50 skiver med band som Motif, Ensemble Denada og IPA og spilt med både Chick Corea og Pat Metheny, så blei «Solo for Trio» hans første visittkort under eget navn.

Sammen med trommeslager Michaela Antalová fra Slovakia, men med mange år i Norge og på Musikkhøgskolen, og bassist Mats Eilertsen, som Nymo kjenner helt tilbake til tida på jazzlinja, satte Nymo sammen nok en akkordløs trio i 2016 og to av låtene fra debutkonserten på Musikkhøgskolen for vel tre år siden er med her.

Resten er gjort i studio for vel et år siden og var nok et møte før trioen hadde spilt en eneste konsert. Antalová hadde skrevet ei låt, tre var kollektive improvisasjoner mens Nymo står for de tre resterende.

Både på tenor og bassklarinett og uttrykksmessig henter Nymo og trioen mye fra det amerikanske 60-tallet med Coltrane og Rollins som ledestjerner. Våre egne giganter Jan Garbarek og Knut Riisnæs er også «hørbare» i det herlige, løse og energigivende trøkket Atle Nymo & Co byr på. Det tok si tid altså, men du verden som det var verdt å vente på.

Festen stopper ikke der heller! Trommeslageren og komponisten Antalová virker som en ganske så grenseløs musikant og på hennes andre plateutgivelse – den første er solo trommer – får vi møte henne og hennes komposisjon «Nethuns» spilt av OJKOS – Orkesteret for jazzkomponister i Oslo.

Denne knapt 40 minutter lange komposisjonen blir spilt live og i ett og blir dirigert av Magnus Murphy Joelson – et av OJKOS-medlemmene. Dette er et ambisiøst, annerledes og spennende verk der det oppleves som om det er flere band i bandet.

De forskjellige stemmene og gruppene glir inn i og over i hverandre på et finurlig vis og gjør at kollektivet er akkurat like spennende som solistene. Med et ensemble bestående av solister og komponister blir dette et helt spesielt verk der formskaperen Antalová virkelig trer fram med svært god hjelp av Joelson og OJKOS. Spennende, heftig og høyst originalt.

Denne utgivelsen finnes digitalt samt eksklusivt på cd i 50 eksemplarer. Løp og kjøp!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den usedvanlig frilynte trioen Gorilla Mask med saksofonisten Peter Van Huffel i spissen sparer verken seg sjøl eller oss. Vi snakker fullt trøkk!

Berlin er definitivt en av de største kulturelle smeltediglene på kloden. Trioen Gorilla Mask har også sin base der og med den canadiske alt- og barytonsaksofonisten Peter Van Huffel (41) som spielführer for elbassisten Roland Fidezius og trommeslageren og perkusjonisten Rudi Fischerlehner – fra henholdsvis Tyskland og Østerrike – blir vi tatt med på en ekskursjon med elementer fra punk, metal, rock, jazz, impro og komponert avantgarde musikk – pluss garantert mye mer også.

Til tross for at bandet har eksistert siden 2009 og har gitt ut tre skiver før denne, så er «Brain Drain» mitt første møte med bandet og de tre musikantene. Man kan trygt si at det var på høy tid.

Van Huffel har skrevet all musikken og sjøl om det å sammenlikne musikanter ikke er min favorittøvelse, så er det et klart musikkideogisk slektskap mellom Van Huffel og for eksempel Mats Gustafsson. Likevel er det en voldsom personlighet i både musikken og uttrykket til Van Huffel.

Sammen med sine medmusikanter, svært langt framskredne Fidezius og Fischerlehner, har Van Huffel gjennom godt og vel et tiår skapt et bandsound som ikke minner meg om noe annet. Det å finne sitt eget sound er noe alle er ute etter, men ikke så mange finner og Gorilla Mask skal ha all ære for det.

Noe forteller meg at trioen er ei heftig pakke live og avslutningslåta «Hoser» er for eksempel rock for jazzere så det holder. I løpet av «Brain Drain» får vi også en rekke eksempler på det motsatte – jazz for rockere. Tøffe saker er det uansett fra start til mål.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Når ikke vi kan dra til Paris så er ingenting bedre enn at det ypperligere Stavanger-bandet Fint Fransk Orkester tar oss med dit. Du verden så godt det gjør – ikke minst akkurat nå.

                                                             Fint Fransk Orkester byr på seg sjøl på alle slags vis.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Noe av det aller mest spennende med å ha muligheten til å mene noe om musikk og kultur er alle overraskelsene som dukker opp med ujevne mellomrom. Fint Fransk Orkester, for et navn forresten, kommer så avgjort inn under den kategorien. Noe av grunnen til at en slik som meg blir overraska, har sikkert med det å gjøre at vi som befinner oss i hovedstaden i alt for liten grad vet hva som skjer rundt om i kongeriket. Nå har både jeg og alle andre muligheten til å gjøre noe med det: Fint Fransk Orkester byr nemlig på en ekte vitaminpille som egner seg utmerket i disse, men sikkert også i alle andre tider.

Med ei besetning bestående av fransk/stavangerske Dominique Brackeva på vokal, trombone og trompet, Johan Egdetveit på trekkspill, Eva Bjørga Haugen på vokal og tangenter, Andreas Barsnes Onarheim på gitar og vokal og sistnevntes bror Theodor på bass, blir vi tatt med på ei livsbejaende reise både til Paris og enda mer bestemt Montmartre – kunstnerkvarteret som syder og koker av liv med impulser fra de fleste kulturer. Det skader heller ikke at Børge Fjordheim assisterer på perkusjon og trommer på flere av låtene.

Sjelden er vel verdensbegrepet joie de vivre bedre egna enn akkurat her. Med en gumbo, det kan tydeligvis lages andre steder enn i New Orleans også, bestående av blant annet chanson, string swing, cabaret, hip hop og flere sigøyneruttrykk, har Fint Fransk Orkester laga fest for oss som vi nå trenger mer enn noen gang.

Alle viser et mesterskap på sine respektive instrumenter som imponerer, men det er likevel kollektivet som imponerer aller mest. I tillegg til vokalisten Eva Bjørga Haugen da som jeg nå har hørt på portugisisk med Amigo Tom, på duo med Ketil Bjørnstad og på fransk her. Hvilken skatt hun er! Nasjonen og vel så det fortjener å få møte henne i stadig større grad i tida som kommer.

Sørg for glede til deg/dere sjøl med å lytte til «Grand Cru» og kjøp plata på et eller annet vis – musikantene fortjener og trenger det mer enn noen gang!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Jackson er dessverre borte for godt, men Michael Gregory Jackson er derimot svært oppegående. Her møter vi den amerikanske gitaristen sammen med en fin dansk trio.

Til tross for at Michael Gregory Jackson (66) – det er mulig å ha forståelse for bruken av mellomnavn i dette tilfellet – har vært sentral i en rekke musikalske konstellasjoner helt siden loftscena i New York på 70-tallet og helt fram til i dag, så har han gått under de fleste radarer her hjemme. Med hele hans historie og hans ferskeste visittkort i hodet og høyttalerne er det det nesten utrolig.

Gitarhelter har det med å «innta rommet» for å si det slik, men Jackson og Norge har altså ikke blitt noen match av en eller annen uforståelig grunn. Når det kan nevnes at to av dem som virkelig setter Jackson høyt er Bill Frisell og Pat Metheny, så skjønner man raskt at det ikke er noe tull vi har med å gjøre.

Etter loftperioden med folk som Wadada Leo Smith, Sam Rivers og Oliver Lake, så jobba Jackson med mangt og mye i en årrekke – totalt uavhengig av sjanger. Han jobba i singer/songwriter-tradisjonen ikke langt unna Joni Mitchell, han laga r&b-skiver i samme gata som Earth, Wind & Fire og Stevie Wonder og Prince-impulser produsert av Nile Rodgers har også stått på programmet.

På mange vis er Jackson her tilbake i et landskap der han har henta fra Jimi Hendrix, Wes Montgomery, Son House, Igor Stravinsky og John Coltrane. I tillegg er det solide doser blues og brasilianske toneganger her. Litt av hvert for mange smaker med andre ord.

Dette er den andre skiva han har gjort med sine danske venner og her møter vi Matias Wolf Andreason på trommer, Simon Spang Hanssen på alt- og sopransaksofon og Niels Præstholm på bass. Jackson sjøl spiller i tillegg til gitarer, munnspill, shakers, perkusjon og så synger han også litt.

Jackson har definitivt funnet medmusikanter som kler han på alle slags vis og i alle slags uttrykk. Dette er tøff, original, vakker, utfordrende og spennende musikk med en glitrende gitarist vi altså kjenner alt for dårlig her hjemme. Her er sjansen til å gjøre noe med et folkens! Benytt muligheten til å kjøpe musikk fysisk – musikanter over hele kloden trenger støtten mer enn noen gang nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.,